instituttforkjas

[instituttforkjas]

Uke 9: Testing og Oversikt

Kjære Fremtid er et strategisk designprosjekt med hovedhensikt å motkjempe alderisme i Norge gjennom å designe for generasjonsmøter. Prosjektet henvender seg til den Norske regjering, og kommunenes pågående arbeid for dagens og fremtidens gamle. Med utgangspunkt i dette arbeidet har Kjære Fremtid et større fokus på de sosiale og kulturelle faktorene som spiller inn på aldring i Norge.

To Tidslinjer

Kjære Fremtids spekulative del tar utgangspunkt i en tidslinje som strekker seg fra 2022 til 2087, med en serie hendelser underveis. 

Den pragmatiske tidslinjen tar utgangspunkt i en generell tidslinje for et menneskelig liv, fra man er født til man en gang dør. I løpet av denne tiden har man forhåpentligvis levd et langt liv, med mange hendelser og epoker. Noen av hendelsene kan være mer gjentakende for et flertall og med utgangspunkt i disse hendelsene har jeg designet tjenester, aktiviteter, interaksjoner og arenaer med hensikt å knytte generasjoner sammen på tvers av tidslinjen.

Den spekulative delen

Kjære Fremtid utgjør 2 hovedleveranser. En spekulativ og en pragmatisk. Den spekulative delen består av en bok med navnet “Arkiv over Norske skjebner”, tar for seg fremtidens eldre, og består av en samling skjebner som ble nedskrevet av rundt 200 personer under en utstilling i prosjektet. Skjebnene er skildringer av kommende fremtidige situasjoner hos innbyggere i Norge, og strekker seg fra 2022 til 2087 (2087 er året hvor den yngste deltakeren på 5 år som definerte skjebnen sin, fyller 70 år). Alle skjebnene er kategorisert etter hva skildringene forteller, som sier noe om mangfoldet av preferanser for levekår i Norge.  

Å bli gammel i Norge fremover i tid, vil se annerledes ut enn det det gjør i dag. Velferdssystemene vil i større grad være tilrettelagt for at vi skal kunne klare oss selv, og det vil etter strategiens ambisjon bli mer uvanlig å ende opp på seniorhjem. “Arkiv over Norske skjebner” er et værvarsel som både viser de svært personlige ambisjonene bak Norske skjebner sammen med antydninger til et designet miljø som oppfyller og opprettholder skjebnene. Arkivet skal åpne opp for samtale og diskusjon rundt hva som skal til for å forholde seg til ønskene og ambisjonene hver og en av Norges innbyggere har om sin egen alderdom. 

I tillegg til at skjebnene settes sammen i sitt eget samleverk, vil de oppstå gjennomgående i rapporten og de pragmatiske konseptene. Her vil hver skjebne ha en egen merkning i likhet med kildereferanser; kjent som skjebnereferanser:

(ANS, 2.46.FRIHET.2022-2067)

(Arkiv over Norske Skjebner, skjebnens tema. skjebnens nummer. tittel på kategori. årstall skjebnen ble definert - årstall skjebnen oppfylles)

Den pragmatiske delen

Den andre delen av prosjektet - dagens alder, består av pragmatiske løsninger som finner sted i dag, gjennom hvordan vi forholder oss til alder. Med utgangspunkt i den generelle tidslinjen har jeg knyttet sammen livshendelser i Norsk kultur hvor eldre og yngre kan få verdi av å oppleve hendelsene sammen. I tillegg har jeg “redesignet” eksisterende tjenester til å få et større fokus på generasjonsmøter. 

Konseptene kommer fra innsikt og samarbeid med Lillestrøm Kommune, Asker Kommune, og bydel Nordre Aker i Oslo. Hver av disse kommunene arbeider aktivt med aldersvennlighet.

Konsept 1: I enden av fritidslinjen.

For de med mye fritid oppstår flere muligheter til å utfolde egne interesser, oppsøke steder som gir en verdifull livsstil og muligheter. Rutinene i en hverdag preget av mer fritid, består i større grad av hva du gjør den til selv. Mange gjør det meste ut av denne tiden, men mange ender også opp med å synes det er vanskelig å gjøre noe ut av fritiden sin. Enden av fritidslinjen tar for seg en konseptuell retning som ser nærmere på tilgang, deltakelse, sosialisering og frivillighet i Norge. Formålet er knytte et større mulighetsrom til hvordan man selv ønsker å utnytte sin egen fritid. Enden av fritidslinjen tilrettelegger for generasjonsmøter, og henvender seg i større grad til behov som eksisterer hos eldre i dag for å muliggjøre dette. 

I enden av tidslinjen finner vi konsepter som Mulighetsbeviset, de vises råd, åpen postboks, besten 2.

Konsept 2: På tvers av fritidslinjen.

Konseptene som er på tvers av fritidslinjen henvender seg til eldre og yngre samtidig. Disse konseptene tar utgangspunkt i gjensidige behov hos begge parter, muliggjort gjennom aktivitetsprogrammer, tjenester og applikasjoner.

På tvers av fritidslinjen finner vi konsepter som Sjelekompis, Intercollage, skjebnens marked og den kulturelle skolestokken

Konsept 3: I starten av fritidslinjen. 

For yngre er det viktig at man oppretter en kontakt med eldre i løpet av livets tidligere faser, dette kan bidra til å senke en fremmedgjøring av alderdom hos yngre og øke sannsynligheten for kontakt i felles oppholdssteder mellom eldre og yngre. Konseptene her tar i større grad for seg tjenester og aktiviteter som tilgjengeliggjør en større forståelse av din egen fremtid.

I starten av fritidslinjen finner vi konsepter som Visdomsskolen, Skjebneløftet, Fremitidschat.

Evaluering av konseptene

Konseptene går litt inn i hverandre, slik at jeg må finne en bedre måte å kategorisere de på. I utgangspunktet knytter konseptene samtlige generasjoner sammen, men kan i større grad ha et fokus på behov hos en bestemt aldersgruppe. I tillegg tilbys konseptene av forskjellige aktører, samtidig som realiserbarheten av de knyttes til bestemte kulturelle endringer/lovendringer/finansiering og innvolvering fra forskjellige aktører.

I presentasjonen av hvert konsept er hensikten å vise til hvordan de knyttes inn i dagens eksisterende system gjennom parametre, som er følgende:

Hvilke tidspunkter på tidslinjen knyttes sammen av konseptet?

---I-----------------------------------------------------I--------

Hvilke verdier hos begge parter svarer de til?

Sitater, behov, notater fra innspill blant eldre.

Hvordan svarer dette til LHL-Strategien?

Sitater fra strategien.

Hvilke skjebner kan konseptet oppfylle?

(ANS, 1.12.SYSSEL.2022-2030)

Hvilke systemlag muliggjør, og ikke-muliggjør konseptet?

Grafisk systemlag med oversikt.

Matrisen som endelig leveranse

Prosjektet Kjære fremtid blir på mange måter en alternativ approach til aldersvennlig utvikling gjennom nye metoder og linser or å forstå temaet. Gjennom utforskende design har disse linsene gradvis blitt oppnådd gjennom samtaler med senteret for et aldersvennlig Norge, kommuner, aktører, enkeltpersoner og workshops. Konseptene har sprunget ut fra å knytte sammen typiske livshendelser i Norge for to eller flere aldersgrupper og spesifikke aldre. Dette er kronen av det kreative verktøyet som tilrettelegger for nye kreative konsepter som kan tilpasses stedsspesifikke behov. 

Visualiseringen av disse konseptene forekommer deretter gjennom fotografi og konseptualisering gjennom evidencing av app, arbeidere i nye organisasjoner og foretak og aktiviteter. Nærmere slutten av diplomen skal jeg hoste en workshop mellom ulike aktører som har mandat til å påvirke den aldersvennlige utviklingen i Norge til å samtale om konseptene og realiserbarheten av dem gjennom matrisen.

[instituttforkjas]

Uke 8: Push/Pull/Output

Et hovedfunn fra arbeidet så langt ligger i at kommunenorge forsøker å møte behov hos skjebner som er like forskjellige som det er mennesker i Norge. Insitusjonene kan ikke svare til individuelle behov alene, og det etterspørres hva som skal til for at vi selv føler et behov for å møte andre mennesker fra andre generasjoner, for at vi skal i bruk de mulighetene som lokalmiljet rundt oss kan tilrettelegge for. Kjære Framtid legger fram 3 strukturelle endringer i den Norske strategien rettet mot dagens og framtidens eldre. Resultatet er en bursdagsgave; i alderen 67 år får alle innbyggere 3 grunnleggende rettigheter. Disse rettighetene tilrettelegger for handling, innsyn og tilgang i kommunen de bor i. I de neste ukene skal definere akkuratt hva dette innebærer og teste ut hvordan disse faktorene ser ut i kontekst.

Push/Pull

Hovedforskjellen mellom de eksisterende tilbudene som mange i høy alder benytter seg av er at de tilrettelegger for tilgjengelig bruk. Dette vil si at det i utgangspunktet ikke er noe som kreves av deg eller nødvendigvis kaller på deg for at du kan ta disse tjenestene i bruk. Med andre ord representerer de i hovedsak “push” faktorer. Det eksisterer “pull” faktorer innebygd i disse tjenestene, men de oppstår som regel fra individuelle behov hos de som bruker dem - enten det kommer av ønsket om å få nye venner, skape noe ved å delta, hjelpe andre, få hjelp selv osv. Pull faktorene addresseres til en viss grad når vi skaper tjenester, men som regel vagt:

P u s h

Når en kommune arbeider leve hele livet strategien, tar de utgangspunkt i eksisterende behov hos eldre som bor i den kommunen. Da finner de fort ut at de eldre har ekstremt varierende behov, og tilrettelegging av tjenester blir rettet mot hvordan samskapning kan implementeres inn i alle (absolutt alle) kanter av lokalsamfunnets nettverkskretser, tjenester, infrastruktur og tilbud.

Etterspurt er mentaliteten rundt å forholde seg til de eldre i samfunnet, og kunnskapen om deres eksistens i arbeidet de utfører. På den måten kan samfunnet tilrettelegge seg slik at det blir mer aldersvennlig.

Fritidslinjen

I følge SSB, har den gjennomsnittlige Norske 6,5 timer med fritid fra de er 16 år. Fra de pensjonerer seg, som i utgangspunktet er 72 år, har man mer fritid - mengden fritid er her ekstremt varierende, da det eksisterer en kultur for mengde tid vi bruker på arbeid, familie og plikter, men det er derimot vanskeligere når ikke de normene står like sterkt over en bestemt alder. Likevel har vi trolig generelt mer fritid når vi pensjonerer oss eller som et resultat av at vi jobber mindre.

Det finnes mange måter å organisere livets forløp. I utgangspunktet er vi unge, voksne og gamle en gang i livet. Tidligere har livet blitt delt opp i faser, slik som første, andre, tredje, og fjerde alder. Vi kan også dele opp livet ut fra tid, slik som alder. Fritidslinjen er spesifikt rettet mot hvordan vi bruker tiden vår, og om tiden brukes mer til ting vi er forpliktet til å gjøre, og om den brukes mer til fritid. I løpet av livet har vi gjennomsnittlig varierende grad av fritid. Senere i livet får flere økt fritid fordi man enten slutter å jobbe, eller jobbe mindre. Famile vokser kanskje opp og man har mindre ansvar for dem. Denne fritiden kan nå brukes til noe, og ofte går man i kjente veier. Fritiden brukes kanskje til mye av det samme som vi brukte den til før, og hvis man ikke har noen spesielle hobbyer eller lidenskaper å gå til umiddelbart, så er det heller ikke åpenbart hva fritiden er godt for i lengden. 

Hva er generasjonsmøter?

Flere ideelle tjenestetilbud for eldre markedsfører seg som generasjonsmøter. Disse generasjonsmøtene strekker seg som regel over flere generasjoner (16 åring møter 86 åring). Det er en grunnleggende verdi ved at man som ung får tilgang på visdom hos noen som har levd et helt liv - samtidig er det stor verdi og innsikt i å interagere med yngre som har andre kunnskaper og kanskje verdigrunnlag. Formelle generasjonsmøter er likevel noe veldig annet enn uformelle generasjonsmøter, som heller betegner tilfeldige møter med folk på gata, i butikken, i leiligheten, på vei ut eller inn et sted. I byen myldrer eldre, og anlegget for å ta kontakt forutsetter en årsak til at det skal skje.

Rettighetsbeviset

I leveransen Overblikk, Tilgang, Påvirkning er hovedfokuset å gi oss mer makt i de områdene vi ønsker å påvirke, når vi ønsker å påvirke. Rettighetene er grunnlovsfestet i Norge, og gir prinsippielt alle over en viss alder rettighet til å påvirke, få tilgang til, og bli opplyst om ting som skjer rundt dem.

Rettigetsbeviset gir en serie grunnleggende rettigheter, og utover det er rettes rettighetsbeviset mot kommunene som skal utstede lokal -og individtilpassede rettigheter. På den måten kan kommuner etablere rettigheter til bruk, tilgang og påvirkning uten at alle aktører selv må trenes opp i å etablere en mentalitet for å forholde seg til eldre.

Et av det viktigste med rettighetsbeviset er hvordan rettighetene skaper en forventning og forståelse av hva alderdom bringer. I utgangspunktet vet man at man med alderen muligens benytter seg av pensjon, men ikke stort mer. Med de nye rettighetene ser man gjenspeilingen av muligheter gjennom at de med rettighetene uttøver dem på forskjellige måter. I dette prosjektet er deler av leveransen eksemplifiseringen av hva som kommer ut av å utnytte disse rettighetene.

Hovedmålet med å designe disse grunnlovene i denne leveransen er å tilrettelegge for intergenerasjonelt vennskap gjennom å designe steder, interaksjoner og tjenester som oppfordrer til gjensidig møtepunkter på tvers av generasjoner. Ved å intodusere flere “pull” faktorer som kan motivere eldre til å utforme og påvirke omgivelsene direkte ved at de har et naturlig mandat. 

Retten til Overblikk

Med retten til Overblikk har eldre rettighet til å få et større innsyn i arbeid som foregår i offentlig, privat og ideell sektor. Med større innsyn har eldre flere muligheter til å tilegne seg informasjon om hva som foregår i samfunnet rundt seg. Med informasjonen vil flere kunne si mer om, og i større grad få muligheten til å påvirke omgivelsene sine og knytte kjennskap til flere i sitt lokalmiljø.

Retten til Overblikk gir en lavterskel og direkte mulighet for at flere kan engasjere seg i det som foregår i sitt lokalmiljø, samt opprette kontakt med flere. Overblikk blir en portal som kan knytte sammen generasjoner gjennom å opprette kontakt.

Retten til Tilgang 

Retten til tilgang handler både om muligheten til å avlegge besøk, både fysisk og digitalt. I tillegg handler tilgang om transport, og tilgang på nødvendige materialer og verktøy til hverdagen. Tilgang krever en større tilrettelegging fra aktører som på forskjellige måter kan tilby tilgang. Til gjengjeld kan tilgangsrettighetene senke terskelen for å delta og bistå med kunnskap og hjelp. Med en mer umiddelbar tilgang til steder og rom.

Retten til Påvirkning

Retten til Påvirkning handler om å åpne portaler hvor eldre kan bistå direkte. De stedene og virkene man ønsker å påvirke i må tilrettelegge for at dette skal skje. Mange sektorer arbeider allerede for mer samskapning med eldre, men som regel handler dette om det man allerede forstår som “de eldres domene”. Egentlig så er det slik at alt en som er gammel engasjerer seg for, er deres domene. Påvirkning fra de som er gamle vil også bety direkte bidrag inn i verdiskapning og tettere tilknytning til de som deler mulighetene for påvirkning.

Veien videre

De neste ukene vil gå ut på å presentere rettighetene for eldre i Lillestrøm, Asker og bydel Nordre Aker i Oslo. Etterpå vil vi gå ut og demonstrere rettighetene i bruk, for å samle eksempler.

Eksemplene vil så presenteres for kommuner og samfunnsaktører om hvordan dette kan knyttes sammen med deres behov, noe som blir viktig for å tydeliggjøre hva som er verdien for begge parter.

Samtidig som dette utføres vil jeg utforske hvordan rettighetene kan knyttes til “Framtidsekvivalenter”. Framtidsekvivalentene er tilrettelagte steder, tjenester og nettverksportaler som knytter yngre direkte sammen med eldre i realiseringen av rettighetene, samtidig som det kan gi verdi for de yngre generasjonene. Framtidsekvivalentene blir potensielt også noe som kan bestå gjennom tid dersom enkelte rettigheter får en større popularitet. Målet med ekvivalentene er å designe arv og tradisjoner; rettighetene som eldre tar i bruk i dag, skal motivere for at yngre tar tilsvarende rettigheter i bruk når de selv blir gamle.

[instituttforkjas]

Uke 7: Aldri Mett Klubb

Sammen med Lise, Anne og Emil har vi opprettet en aktivitet med 10 andre deltakere. Bokklubben er et velkjent format for felles deling av tanker rundt litteratur. Aldri Mett er en bokklubb pluss en ekstra dimensjon; tanker og refleksjoner som kommer fra Aldri Mett munner ut i handling.

Om klubben

Aldri Mett oppsto fra en samtale mellom venner i et stort aldersspenn. Bokklubben er platform som kan knyttes opp til andre aktører som ønsker innspill og refleksjon, enten dette er et litterært verk, et skriv om bærekraft, eller et prosjekt. I første omgang holdes aldri mett med oppstartsmedlemmene i fellesarealene på Kampen Omsorg+. Aldri Mett vil derfra forhåpentligvis gjennom markedsføring inkludere flere medlemmer i forskjellige aldre, samt bli arrangert på flere møteplasser.

Ambisjonen bak Aldri Mett blir å opprette en organisert klubb som bygger på initiativet til en eldre aldersgruppe, og som derfra kan strekke seg mot å inkludere yngre. Slik mandatet i klubben er nå, er det en overvekt av folk i eldre alder. For at Aldri Mett skal inkludere flere eldre, må vi sammen arbeide med å forstå hvordan vi kan inkludere flere yngre i gruppen. Dette kan bli den første agendaen til klubbens første møte.

MKDT og temaer hvor ikke alle aldersgrupper oppnår gjensidig bruk

Motivasjon, Katalysator, Domene og Tid er i prinsippet rettet mot en slags essens av hva som gjør at man deltar i en aktivitet, melder seg inn i en klubb, går inn i en jobb osv. De er generelle og kan brukes for å analysere og forstå en løsning, men ikke for å generere konsepter i seg selv. 

Ved å ta utgangspunkt i innsikten fra Skjebnens Marked, har jeg identifisert 3 områder som domener for konseptene:

Jobb

Deltakelse i Aktivitet/Frivillighet

Bruk av Sted/Sosial Infrastruktur

Skjebnens Marked er sortert ut fra temaene som var definert i holdningskampanjen Planleggelitt. Innsikten for noen av disse temaene skled over i hverandre, deriblant “hvordan vil jeg bo” og “hvor vil jeg bo”. Begge temaene omhandlet i større grad sosial bærekraft hos deltakerne. For rutiner og aktiviteter var det mye av det samme, men for aktiviteter var det i større grad definert hobbyrelaterte, frivillige og kulturelle aktiviteter, imens i vaner og rutiner var det i større grad aktiviteter relatert til jobb. Den sosiale kategorien var overordnet mer generell, og kunne enklere forankres i sammenheng med de andre kategoriene, samtidig var det en stor grad av de sosiale skjebnene som overlappet med sosial bærekraft i steder og bolig. Dermed utgjør områdene som de fleste skriver om jobb, aktivitet og sted.

I sammenheng med det eksisterende arbeidet og tidligere innsikt, er dette også domener hvor det gjenstår mye arbeid. Jobbmarkedet er et veldig spesifikt domene som ofte skiller demografier basert på alder, og hvor det eksisterer en sterk alderisme i dag. 

Innenfor aktiviteter og frivillighet gjøres det allerede mye arbeid på kommunalt og statlig plan for å sørge for at eldre får tilbud om aktiviteter rettet mot dem. Utover dette er mange aktiviteter generelle, og ikke rettet mot noen spesifikk aldersgruppe, og hvor deltakelse på tvers av alder er relativ ut fra interesse, informasjon, tilgang og bekjentkrets. 

Steder er et stort felt, og arbeides målrettet med fra Senterets side i samarbeid med WHO age-friendly cities framework. Rammeverket er i hovedsak rettet mot løsninger som skal tilrettelegge for at eldre kan få tilgang til områder på lik linje med alle, blant annet gjennom universell utforming og forenkling av tjenester som er til gode for alle. Samtidig som områder tilrettelegges for forenklet bruk så er ikke dette nødvendigvis en forutsetning for at folk i alle aldre faktisk ønsker å bruke dem:

“Jeg har vært på Frogner Seniorsenter et par ganger, de har god mat og sånt men ellers er dette triste greier. Jeg unngår å prate for mye med andre folk på min egen alder fordi praten ofte ender opp i sykdom. Da sier jeg at ‘hvis du skal prate med meg om sykdom så gidder jeg ikke prate meg deg’“

Alderssegregerte steder skaper et skille mellom de som føler for å assosiere seg med alderen sin og dermed tar i bruk et sted, mot de som ikke ønsker å assosiere seg med alderen sin og som dermed må knytte seg til et sted eller område av andre årsaker. Eksisterende sosial infrastruktur er i hovedsak utformet for å passe alle aldre, men likevel er det ikke alle som bruke de, og heller ikke alle som bruker de på samme måte. 

Vendepunkt 2: Alternative Bruksmåter

Frem til nå har intensjonen min vært å hjelpe eldre med å synliggjøre seg selv og fasilitere sine egne aktiviteter og opplevelser. Måten jeg hadde tenkt å gjøre dette på var å ta utgangspunkt i 3 fremgangsmåter for selvskaping (den første - gjennom vennskap har munnet ut i Aldri Mett). Jeg var usikker på hvordan dette kunne bli en fullverdig designleveranse, fordi det er vanskelig og oppskalere, og dermed veldig vanskelig å kommunisere. Jeg ser nå at det ikke handler om å bare skape noe på tvers av alder, men å vise til hvordan man kan bruke noe på tvers av alder. 

Ved å ta utgangspunkt i domenene skal jeg nå definere hvordan disse kan brukes på nye måter, ut fra eksisterende metoder for bruk som jeg har observert gjennom innsikten i prosjektet.

Som gammel har man ekstremt mange fler muligheter for å utøve og utnytte arbeid, aktiviteter og steder på nye måter. Konseptene vil derfor være “what if” scenarier som jeg skal teste ut i en kommune i Norge, og som tar for seg nye metoder for bruk hos eldre. Disse nye bruksmåtene vil være “superkraftene” ved å bli eldre, at man nå har tid, sted og anledning til å utnytte miljøet sitt på nye måter.

Konsepter

Aldri Mett som en superkraft

Som en superkraft er Aldri Mett en ny måte å organisere en aktivitet på som inkluderer flere, samtidig som det tilfører bokklubb-konseptet noe nytt. Aldri Mett er en aktivitet som knyttes inn mot arbeid, motiveres av jobberfaring, politiske behov og kunnskap, katalyseres gjennom vennskap, samtaler og rekruttering, har domene i en klubb på offentlige eller private fasiliteter, og finner sted hver andre uke på bestemte tidspunkt.

Såpeboks

“A Soapbox is a raised platform on which one stands to make an impromptu speech(...)”. Mange eldre som oppholder seg i lokalområder sitter med mye kunnskap om området og omgivelsene. Når man plasserer en såpeboks (en fysisk avgrensning av et område markert med “Såpe” opp-ned) viser man at man ønsker å snakke om og rundt dette stedet. Såpebokser er invitasjoner til å prates uformelt om temaer som er interessante og stedsspesifikke. Motivasjoner for såpebokser er erfaring, tidligere jobberfaring, vennskap, katalysatorer er kulturelle aktiviteter, ikke-hobbyer og ildsjeler, domene er steder og offentlige rom og plasser, og tid er udefinerte tidspunkt på dagen eller i helger hvor offentlige rom brukes hyppigere.

De neste dagene skal jeg definere en rekke konsepter som eksisterer innenfor de tre domemene jeg har definert og som sklir over i hverandre på forskjellige måter. Dette blir en løsere idegenereringsprosess som dreier seg om hvordan man kan bruke områder på nye måter basert på domener som allerede benyttes hos eldre og hos andre aldersgrupper. Konseptene skal så presenteres for en kommune og testes gjennom et par ukers tid.

Avsender

For å pakke inn konseptene bør det eksistere en aktør som fokuserer mer på det sosialbærekraftige aspektet ved å bli gammel samt de milighetene for alternativ bruk som dette utløser. Nærmere sluttleveransen i prosjektet blir det viktigere å fokusere på at denne avsenderen kan forankres godt enten hos eksisterende aktører, eller hos en aktør som ikke finnes enda. Dette blir en prosess som jeg skal arbeide mot sammen med Senteret og eventuelle andre aktører som ser potensialet i approachen jeg tar i dette prosjektet.

[instituttforkjas]

Uke 6: MKDT

På litteraturkuset på Frogner Seniorarena møtes 8 damer sammen med en kursholder for å snakke om Camus, med boken Pesten. Forfatteren skriver ut fra et filosofisk ståsted om at vi ikke kan tro på noen ting i vår tilværelse, og at ut fra den oppfatningen vil i så fall det eneste vi kan slutte oss til være omsorg for hverandre.

Seniorarenaer og så videre

Frogner Seniorarena er et samlested for aktiviteter og events som henvender seg direkte til eldre. Her kommer det også mange eldre fra rundt om i Oslo. Kurs, foredrag og aktiviteter koster som regel penger. De deltakende føler at de kjøper en tjeneste for å delta. Gjensidigheten i disse aktivitetene er på linje med mye annet av fritidsaktiviteter som vi gjør gjennom livet, kanskje med unntak av at det er tilpasset. Jeg klarer likevel ikke helt å plassere hva som gjør at aktivitetene henvender seg direkte til eldre, og ikke til meg som 24-åring. Litteraturkurset var tross alt spennende og innholdsrikt.

“Vi møtes her hver mandag for å presentere temaer vi synes er interessante for hverandre, og så møtes vi rundt bordet for å snakke. Men, du må være gammel for å komme hit”

På samme måte som at senteret henvender seg til eldre, anerkjenner også de som er der at man ikke bør få tilgang hvis ikke man er gammel selv. Det er tydelig at segregering skjer på to hold, både blant de som fasiliterer for eldre og av eldre selv.

Jeg opplever i økende grad at ikke det at jeg ikke kjenner til mange eldre ikke bare er fordi jeg ikke møter på de eldre, og at de ikke oppholder seg i de samme arenaene som meg. At tilbud og aktiviteter henvender seg utelukkende til eldre gjør at de føler at det som tilbys dem må være særskilt for dem. Samtidig forstår jeg også at det er vanskelig å få engasjert en såppass (u)definert demografi uten å påpeke at de er en egen gruppe individier.

Det har blitt en vane og en forventning at tilbud som inkluderer eldre henvender seg direkte til eldre, men som en konsekvens er det ingen andre enn eldre som benytter seg av disse tilbudene.

På samme måte som at mange barn får tilbud som henvender seg til dem på grunnlag av at de er barn, så ser vi det samme med eldre. Samtidig er regjeringen innstilt på at eldre skal inkluderes i økende grad, men da må vi skape en kultur hvor eldre får en lavere terskel for å delta uten at det de deltar på må henvende seg til dem som “eldre”.

Kultur rettes spesifikt mot demografier basert på alder. Begge tilbudene er rettet mot arenaer hvor vi vet at mange eldre oppholder seg, og hvor vi vet at mange barn oppholder seg. Spaserstokken henvender seg til eldresentre, og skolesekken henvender seg til skoler.

Kulturarenaer kan i utgangspunktet knyttes til steder hvor ikke bare en bestemt demografi er, og på den måten unngå å segregere folk basert på alder og heller inkludere interesserte.

MKDT - Motivasjon, Katalysator, Domene, Tid

Det finnes så og si ingen arenaer som retter seg mot møter og aktiviteter på tvers av generasjoner. Enten er områdene for målgrupper som ikke tar utgangspunkt i alder, eller så tar de i stor grad utgangspunkt i alder. Samtidig er mange av stedene designet for eldre tilrettelagt for at man ikke skal gjøre stort annet enn kulturelle, sosiale og noe skapende aktiviteter. I prosjektet ønsker jeg å tilrettelegge for gjensidig avhengighet, som omfatter at det man gjør ikke bare er til nytte for sin egen glede men hvor det skaper en betingelse ovenfor de andre som er der, samt de som enten fasiliterer eller er tilknyttet aktivitetenes utfall.

Aktørene som arbeider med aldersvennlighet har ambisjoner om at dette skal skje, men maktposisjonen de har i Norge gjør det vanskelig å “mobilisere” uten å “påføre”. Det er anerkjent at engasjement og interesse må komme fra folk selv, så hvordan, hvem, hva og når kan dette faktisk skje? For å forstå hva en aldersvennlighet approach er fra bunnen og opp, så må man gå ut fra de personlige ambisjonene til venner og enkeltpersoner, de må inviteres inn på en måte som engasjerer og gjør at de føler et mulighetsrom for å handle. Dette må skje på et sted som er tilgjengelig og som tilrettelegger for aktivitetens betydning og samtidig må aktiviteten tilrettelegges til å passe inn i folks hverdag og tid.

Eksempler på Motivasjon

Drømmer som ikke er oppnådd enda

Erfaring fra tidligere jobb

Kunnskap som enda ikke er gjort noe med

Vennskap som trenger å gjenopprettes eller styrkes

Politiske behov og ytringer som ikke når frem

Ønsker om omsorg overfor nære og tilknyttede relasjoner

Eksempler på Katalysatorer

Personlige invitasjoner via mail, epost, telefon, sms

Samtaler som fører til initiativer og handling

Rekruttering av ildsjeler

Rykter og jungeltelegraf om ting som skjer

Forbilder og ideelle caser

Promotering av nye verdifulle ikke-hobbyer

Klubber, foreninger, eksisterende nettverk

Kulturelle aktiviteter

Jobbannonser bygd på handlingsrommet til eldre

Domene

Etablering av et eget virke

Nettverk av eksisterende og nye venner - lett å kontakte

Innsamlet nettverk av lokale ressurspersoner

Initiativer knyttet til kommunale og statlige penger

Pliktoppdrag og viktige verv

Arkivering av tidligere og eksisterende aktiviteter

Møteplasser som allerede eksisterer - Dagligvarebutikker

Bymiljøetaten og steder i byen som kan forvandles til noe bedre

Tid

Tilsvarende jobb - faste tidspunkter om dagen

One-off aktivitet

Noe som kan gjøres på vei til et sted

På internett gjennom sosiale nettverk eller andre plattformer

Sporadisk gjennom intensjon fra venner og tilknyttede aktiviteten

Nå skal jeg lese gjennom perspektivmeldingen og se om jeg kan knytt bærekraftstematikk til aktiviteter og se etter noen som kan være interessert i å samarbeide med initiativtakere

[instituttforkjas]

Veke 5: Eit vendepunkt

De siste 2 ukene har gått til å planlegge neste steg med utgangspunkt i skjebnens marked. Gjennom flere samtaler og ut fra innsikten som kom fra markedet er matrisen i bildet en slags hovedapproach til arbeidet som følger.

Samtaler

50 til 100

50 til 100 er en arbeidsgiverorganisasjon for seniorer. Senteret arbeider med å hjelpe seniorer med å komme inn i arbeidslivet etter karriereskifte eller etter pensjonsalder. De har et overordnet fokus på eldre og arbeidsliv, men ser at problematikken og det de mener er en utberedt alderisme i arbeidslivet hindrer at mange eldre får tilgang, noe som tilsier at problemet er kulturelt betinget og hvor vi ser konsekvensene av dette tydelig når det kommer til jobb. Senteret skal fremover fokusere på å “matche” seniorer med potensielle arbeidsgivere gjennom metoder hvor alder ikke blir tatt inn i betraktning. Organisasjonen står i “motvind” og opplever at de arbeider med et arbeidsliv som ikke gjør plass til eldre. Så langt har de vervet rundt 22 personer tilbake inn i arbeidslivet. De er helt tydelig opptatt av akkuratt hva det er som gjør at eldre ikke får tilgang, noe de selv ikke har svaret på (her peker de på senter for seniorpolitikk som en ressursentral). De håper på å komme frem til helt tydelige svar og “verdigrunnlag” for å ansette eldre. I samarbeid med Ernst & Young skal de lage en digital matching tjeneste som matcher potensielle arbeidsgivere med de som søker arbeid.

Fabio Morreale

Fabio Morreale er professor i musikk og teknologivitenskap ved Universitetet i Auckland, New Zealand. Jeg pratet med Fabio fordi han har erfaring med å gjøre samskapningsprosesser med Maori-urbefolkningen i New Zealand. For designere i New Zealand er samskapning på tvers av befolkningen som opprinnelig koloniserte New Zealand sammen med urbefokningen ekstremt viktig. I tillegg er det kulturelle systemet blant Maoribefolkningen noe vi kan lære av, blant annet rollen til eldre som har høy status for å formidle kultur og kunnskap på vegne av urbefolkningen. Både i New Zealand og i verden forøvrig henger design for eldre tett sammen med realiseringen av gode samskapningsprosesser.

Kari og Terje

Jeg tok en prat med Kari og Terje, som begge er i 80-årene. Da de ble spurt om hvordan det var å bli gammel, så uttrykte de med en gang et hav av frustrasjoner rundt det å bli møtt av andre.  “Det føles ut som at folk ser over deg og at du blir usynlig”

Dette problemet har kommet frem i tidligere samtaler vi har hatt med eldre. Å bli møtt på denne måten kan ikke føre til noe annet enn å få et svekket selvbilde i møte med andre. Samtidig nevnte Terje noe jeg ikke hadde tenkt på før:

“Når man møter folk som er i jobb, og som skal hjelpe deg med noe i hverdagen, og folk forøvrig, så er det skjeldent de er på min egen alder med mindre jeg oppsøker dem. For at jeg skal føle at jeg kan leve på nivå med verden rundt meg så trengs det flere eldre folk i de områdene jeg oppholder meg”

Terje snakket om mandat av eldre i hverdagen. Det at ikke man møter på folk som er som deg, gjør med en gang at man føler seg utestøtt. Med utgangspunkt i denne ideen vil det i såfall være slik at Norge ikke er aldersvennlig før vi oppnår et mandat av eldre som er innvolvert i alle delene av samfunnet som ellers er i kontakt med eldre. Ideelt så ville dette bety at eldre burde være spredt inn i absolutt alle kriker og kroker av samfunnet.

I arbeidet for å skape et mer aldersvennlig samfunn har den norske offentlig sektor opprettet en matrise som visualiserer hele oppslutningen av parter som går inn i dette arbeidet. I forhold til mandat, finnes det allerede en høy oppslutning av eldre som er innvolvert i de forskjellige områdene som denne matrisen dekker. I tillegg gjøres det rekruttering av eldre i kommuner gjennom eldreråd, samt i pilotprosjekter som “mobilisering av eldreressursen”. Frivillighet Norge jobber med rekruttering av eldre til frivillige aktiviteter ved å legge ut lokale utlysninger for arbeid på en hjemmeside. 

Arbeidet som gjøres i eldrereformen for å få dagens og fremtidens eldre opp og frem i samfunnet er med veldig gode intensjoner. Og jeg kommer selv til å arbeide med og ikke mot det eksisterende arbeidet. Spørsmålet blir derfor hva jeg som student kan bidra med.

For å forankre innsikten fra skjebnens marked inn i prosjektet, har jeg bestemt meg for å knytte innsiktene til intensjonene som står i strategien eldrereformen følger. Forskjellen mellom innsikten og strategien samsvarer i veldig varierende grad. Strategien er på den ene siden forankret i forskningsarbeid hos dagens eldre og de som en dag skal bli eldre, imens skjebnens marked henvendte seg til samme audiens men med utgangspunkt i mere intuitive og imaginære innfallsvinkler rundt hva man ønsker og hva man ikke ønsker. 

Sammenhengen mellom hva man tror, og hva staten antar viser til en forskjell mellom ønsker og intensjon. Min hovedobservasjon fra skjebnens marked var at det eksisterer mye variasjon i hva man ønsker. Hvis skjebnene som kom frem skal oppfylles så må vi først og fremst forberede oss for å kunne tilrettelegge for en mye mer spredt horisont av hva fremtiden som gammel bringer.

For å visualisere forskjellen mellom intensjon og ønske, vil dette visualiseres i rapporten som en samtale mellom strategi og skjebne. Hvert utsagn som samsvarer tematisk med skjebnene fra markedet vil settes opp mot hverandre. Hos mange finnes det mange fellestrekk, men ofte med mer nyanserte og individuelle vinklinger rundt hvorfor og hvordan.

I Norge er det i hovedsak et nettverk av politiske, ideelle og noen private aktører som arbeider med å motkjempe alderisme og forvandle Norge til et aldersvennlig samfunn. Deler av arbeidet består av å fasilitere for at behov med samfunnsverdi tilrettelegges for at eldre kan innvolveres, samtidig som at initiativer som “mobilisering av eldreressursen” tilrettelegger mer for at eldre selv kan bestemme hva de ønsker å bidra med. Parrallelt med alt er det slik at fasilitering tilsynelatende er uungåelig, det er altså ikke så mange eldre som går ut og presterer i disse områdene på eget initiativ. Jeg tror derimot at dette er mulig å oppnå. Dagens arbeid med å mobilisere eldre, som det heter, består i hovedsak av samskapningsprosesser -men i en naturlig setting så er det ikke slik at eldre må samskapes inn i å realisere et verdig liv som gammel, det kan man også skape selv når man ser potensialet i hva man faktisk kan uttøve.

I arbeid som omhandler aldring går vi mot: Å skape for - til å samskape - til selvskaping

Selvskaping er udefinert, men jeg ser at det er et grunnleggende viktig punkt. Det ligger noe grunnleggende feil med å delta i samskapingsprosesser for å realisere ens eget liv - som om jeg trenger å mobiliseres av andre i dag slik at de skal tilrettelegge for at jeg kan leve mitt eget liv? Så klart er det mye helserelatert som går inn i å arbeide med eldre på denne måten, men det er ikke utelukkende dét. 

Derfor vil jeg se videre på Selvskap, hvordan eldre kan oppnå sitt mandat og bli en viktig og gjensidig avhengig del av samfunnet vi lever i.

Mandat - Å ta vare på en selv - Gjensidig avhengighet - Mangfold.

[instituttforkjas]

Week 3&4: Destiny’s Market

We spent the two last weeks on designing a combination of an exhibition, a workshop and an event. Destiny’s Market opened last friday, the event invited people of all ages to think about how they will live, when they grow older.

Background for the Market

Destiny’s market was based on an information champaign by the center for an age friendly Norway. The champaign, called planleggelitt, is primarily aimed for people aged 50-65, who are on the verge of entering a new phase of life. The current perceptions around old age are typically more negatively charged, but the reality doesn’t match with the general perception as most old people are healthy. The champaign states that “we are used to do planning our entire life, but not for the sake of planning life itself”. This is not just a champaign to help people with planning, it’s built on a newer ideology that aims to fight negative perceptions of age - as well as the hurdle of meeting unplanned events in your own life. 

To dwell on the champaign itself; I think it’s reasonable to direct it towards those who are typically entering retirement, and who are closer to a near future of drastic changes in their life. Suddenly you are left with a completely different way of living, and to some I can imagine this to be challenging because your everyday is no longer left to obligations, work, duties and errands. This new phase of life leaves more time to you, and your personal needs. I can also imagine that when you’ve spent an entire life working, often not doing things that you truly enjoy and strive towards - this new age will likely fulfill a lifelong desire to break off, relax, and take time for yourself. I am still curious to whether the contrast between work life, and third age is as stark as I describe here. There is most likely a gray zone of different ways of living and being that emerge when people reach old age, but I think the general transition between these two faces bring about changes in some way or another nonetheless. I also imagine that if the transition doesn’t bring about big changes, whether that means that you’ve managed to live your entire life doing things that you actually like to do. I wonder if the societal cultural contrast between work and leisure give people a sense that they should be doing less, when reaching this phase in their life. 

Regardless of the intentions with this champaign, perhaps we’re not used to plan for life in general? As children, we are asked what we want to do when we become adults, and the champaign is a similar thing - just that it is aimed at adults. The expectations you have towards yourself as a child is likely bigger than what you have as an adult, nobody expects anything of you when you grow old. The potential for you to flourish becomes smaller, because you no longer have your life in front of you. At the same time, you have lived a life full of past experiences. You do become an artefact of your past, but where is the value in that?

I believe that the champaign itself is a good idea, especially since it’s aimed at a plausible group to face a new reality in their life within a short time span. As a young adult, I don’t know if it’s me who is imposing my understanding of an unknown future to those who have already been through that future. What I do know is that becoming old is seemingly more clear to me than living through my adult years; a sort of golden age of opportunities, versus a ending age of settlement and contemptness. The conformity of a typical human life is an ancient recipe, repeated billions of times every second - an endless parallel cycle. What comes out of breaking that cycle? What if becoming old means that you now befriend the young, and live a life where you know people who will die after you? What do those friends require from you?

To the Market

Destiny’s Market aimed to test the intentions of the champaign, but where anyone could get the chance to speculate on their own life. We wanted to find out if the conformities of expectations to our future applies to everyone, if - when presented to a guarantee of old age, that this age showed variation for every single person who defined their own destiny. We also wanted people to think about the fact that they will likely live a long time, and that their time can be spent however they want. 

From a design perspective, we wanted to get insight for how we can design for a reality that is based on the desires of people and how they want to live in relation to 5 different themes. The insight from these themes turned out to tell us a lot about how people relate to old age, and how they potentially see their own situation.

Insights from the Market

The themes from the marked focused on 5 different aspects of life, from how you want to live, to what you want to do, who you want to be with, routines and local area.

The themes were again split up in two different approaches. One where the situations you found yourself in were pre-defined, and one where you would define the situations yourself.

Findings from the self-defined

The self defined destinies were definitively the least interesting ones, as the participants got an open invitation to define an ideal situation. Here, we tried to segment the votes into recurring topics. For every vote, there was generally a spectrum of options and opposing situations. This wasn’t odd, in the future we want to keep our options open. 

A majority of the participants defined their local area as a sort of “hub” that has everything they need within close proximity, where they themselves wouldn’t have to make a lot of sacrifices to get access to services, friends, culture or work. “A symbiosis” as one put it, which matched well overall. A sort of local safety-net also looks to a future where everything is there, safe and ready, no unexpected turns and shifts, no tragedies. Perhaps living is always a search for equilibrium, and that ideal living is a perfect balance -or perfect system, where your are always in the center of that system. 

When it came to activities, there was a similar overall sense of equilibrium. The most popular spectrum of activities was within “leisure and friluft”. Most people defined activities as a mix between social gatherings, hiking, cultural events - theatre, TV, cinema, concerts. A state where you do everything you’d usually do in your spare time all the time.

Two other popular categories included “knowledge sharing” and “working and volunteering”. Some people wanted part time jobs, and others wanted to provide value through volunteering and helping. I am personally feeling a massive gravity towards these categories, as they include mutual value for other people. The potential behind volunteering is already a big topic in the Norwegian public sector, and part time jobs is considered an issue relating to old people losing expectancy of capability to work. If the expectancy towards maintaining an active life of giving and receiving was increased, perhaps more people would be in this category. For now, I think the focus for most people is bigger when it comes to just taking time off and doing what you want. Important: The personal understandings of how we do things for others when nothing is expected from ourselves, can in itself be new ways of being. I don’t see consuming as being, I see it as getting and internalizing. Being is to exist among others, and perhaps the focus on just getting makes you fade out - leading to loneliness. Based on this category I am considering making new activities beyond volunteering and working. What other ways of being exists, but are unnoticed? How can we be in different ways, not just when we are old but in our entire life?

How the old answered

It was interesting to see how the older participants answered in general. The answers were generally more down to earth and short. It was no longer about a general expectation of things that could happen here and there, and more about a few important things that they wanted to do now. Still, the activities themselves were generally leisure and friluft-focused; hiking, culture and social gatherings.

Findings from the pre-defined

This experiments led to a lot more sacrifice, and perhaps also a few more negative emotions. The participants were presented to a very limited set of destinies that both had positive and negative aspects to them. The intention here was to give people a dilemma of choices, and that they’d have to really consider what they see as most important to them. In all the destinies were type of triple combination; Safety and assurance / Personal gain at a loss / Uncertainty and happiness. 

The two most popular were safety and assurance, and uncertainty and happiness. Safety and assurance was the most popular. Most people were therefore likely to consider a future where things don’t come unexpected, It was clearly more important to people to have a boring but stable life, than an exciting and unstable one. This sticks well to the popularity of imagining a leisure and friluftsliv state of being. I also think it’s interesting to link this to a stable work/family life. Knowing that everything in your life is stable based on the reassurance from an outer force (in the examples that outer force was either bound to an object, a space, a group of people or the cultural habit of a place). This also means that less is left up to you, and that more decisions in your life is left in the hands of others (perhaps younger people?). Because I wouldn’t choose these categories myself, I can’t help but think that I wished it’d be different. Again we reach a state of equilibrium, where everything is in balance and where your feelings aren’t being challenged. Linking this to organizational psychology, people reach for a phase 1 group - the phase where you feel like everything is ok, because you have a strong leader that takes charge over everything, and where viewpoints aren’t challenged. The final phases of our life will perhaps bring about a desire to do an assessment of how things went, some time to think things through, write a book or two.

The government, and how they structure society after the phases of life likely reveal a lot about how we are expected to live our life. Safety coming from others impose structures that we follow. The government doesn’t restrict or impose primarily, restrictions are just a consequence of ideals. How can the government promote a better full life?

I’m not in the position to change how we want to live, but I do think that the desire for reliance is fragile. I think that a mentality around resilience creates the existence of resilient societies. Everything starts with you, and so I may be interesting to scale up each of these destinies, Kant-style, to see what categorical imperatives of societies they would create. After all, the age we define is similar to many others, and the spread of destinies are most likely reflections of a future society, what if we then designed this society? Would it give a more accurate picture of the future-old?

The end

Summing up, all the categories had another reoccurring theme. Beside a hub of cultural and social perfection, people also strived for facilitation; knowing that you won’t be as physically capable means that you need some sort of facilitation, and when this is achieved you will be more in a similar state to the one that you were in several years before. Facilitation is a synonym to biological hacking - medication, operations, gene-biological surgery etc. To maintain a position that is as similar to ordinary life as possible, means that your ability to exist is as enabling as possible. In the context of this, the leisure-friluft activities then becomes a sort of downside to the decreasing health. When you know that you won’t be as capable to do whatever you want, you just want to experience the good stuff. This goes back to the WHO-age friendly cities network and why they strive towards age friendly cities. Yes. I know that we will have better technology to sustain our lives for longer, and that our local environment will become more adaptable to our needs when we grow older. The achievements here are more scientifical than designerly, adapting to the capabilities of the old is perhaps a more black and white challenge that can be “solved”. The gray zone then comes with the expectation that your life wont change drastically: what will you do then, when nothing is really different? The answer is most likely: everything you always wanted to do.

I imagine old age to be an answer to all the unrealized destinies of what we always wanted to do, beyond the short term desires and regrets. Define a great thing and you can achieve it, what lacks now is just the general understanding of what old age can give. Between all obligations, we are already old, and reaching a state where the end is near, the gaps between our everyday duties become bigger and more pressing. So, who can provide these alternative destinies? Why do they provide them? How are we invited to engage in them? What do they produce? Who do they produce for? What do they get in return? Work and volunteering are two approaches, but I think there are many other gaps, that are not consumption or knowledge spreading. A new format has to be introduced to the gaps. Then, old age fills in all the gaps, and they said the perfect age doesn't exi-

[instituttforkjas]

Week 2: What is ageism

During a conversation with my grandfather, he told me that he’s suffering from “brakkesyke” (cabin fever). After a long period of inactivity, he finds it harder to go outside or do anything at all. This is not symptomatic of old people, it’s something that everyone can experience.

Some key findings

During the first part of this semester we will be looking into ageism. The past two weeks have been dedicated to gathering information about ageing, issues around ageing and where old people are as opposed to young people. Findings so far:

Common interests

My grandfather used to ski a lot, this was his favorite activity which he can no longer do. If he were still able to do it, he would probably be able to engage with other skiers and meet new people on the slopes. People usually connect via activities, and belonging to a network of other people who are interested in the same activity is a gateway to engagement. Although, finding the right activity can be hard; there are a large amount of things to do within a local environment, and finding new hobbies seems to be similar to finding a career path during your twenties - the only exception is that you have nothing to lose but your health and remaining time on earth.

The big strong institution

Care homes are the most visual and strong examples of institutionalized living we have in Norway. although, once you enter retirement you are also placed in a system that smothers you in regulated activities and check-ups. Getting old generally means that you face public services more head on. Norwegian bureaucracy is not flexible nor groundbreaking, comparable to a kindergarten with an unhappy ending. There were several things that I found to be frustrating about my experience of kindergartens as a 5-year-old, though I had no experience of protest at the time. On the other hand, you rarely see old people shout from the depths of Norwegian institutions, which is likely because of Skam. You’re officially cared for, not by your friends or sisters, but by the Norwegian people. You don’t know them, they don’t know you, and you can’t argue with them without going through the media or unless you’re being treated like shit. Being thankful for what you get is a state-leviathan example of childhood, meeting you in the final phases of your life. But being thankful and humble will never nurture change and debate.

Natural vs. artificial

I don’t know if it’s the expectation of being cared for, or what the Norwegian institutions inflict that makes hobbies, activities and occupations harder to achieve at old age. I see services that give old people things to do, and activity programs that are built for people who seemingly can’t do things on their own initiative. An activity robot called “Pepper” has been brought in by care homes in Norway to take care of the daily exercise. In Japan, where Pepper is from, this is accepted as robots are more embedded in modern Japanese culture. But is this okay in Norway?

(Pepper)

The senile spiral

This is a research theory around mental and physical decrepitude, and how this connects to senility. If a person is thrown off their usual path of activities and network, they can quickly get a decreased self esteem. This is reflected in how their environment reacts to them, confirming their state, again strengthening their poor self image. This spiral continues, and can lead to decreased or no social contact at all, leading to a worse physical and mental state which can cause senility.

A list of purposes

All of the things we do as old are not for the purpose of our own future, as for right now we will die at some point. When you are young, you do things for the sake of your own future, as you are constantly reassured that the future will come. By instinct, we navigate the everyday with the expectation that we will not die tomorrow, regardless of yolo and other ancient ideologies. Here are some of the things I find that we live for, and things that I believe we can live for:

Personal health

Exercise during leisure are performed to achieve good health

Longevity 

Close to personal health, but aims more to the goal of living as long as humanly possible.

Sustained passion

Activities and interests that occupied you in your life are still occupying you in your later life.

New passion

Later life gave you the possibility of exploring new things, and new interests were found.

Friends and family 

You are primarily concerned with the well being of your family and close social circuit. The people you love and who are most connected to will occupy you.

Ecology

You live for the future of the environment, climate and global sustainability issues. Your well being is affected by the degree that your actions can cause future benefits for the world around you.

Wisdom

You live as an exemplification of the past, this is true to all old people, but is exercised more formally to some people and increasingly in other cultures, such as indigenous cultures where some old people enter the role of Elders, who are meant to pass cultural knowledge on to younger people. In meeting younger people, old people have received a vague attribute known as “wisdom”, which is essentially an added weight of value to every action and word you utter as it all comes from a person who has experienced an awful lot of things and is therefore seemingly more entitled to their opinion. Wisdom is becoming lesser acknowledged today, values among old people are likely to become canceled, I suspect this is because values among all people are generally shifting in a time of political and ecological uncertainty and that we have no time for timelessness.

Political

As an old person, you are in a societal position that most other people will meet in their life, though without knowing what this is until actually reaching it. As an old person, you can fight for the rights of future-old by attempting to change the existing cultural and bureaucratic system around you.

Leaving traces

When you are out of work and have more time, you have the chance to create objects, ideas and thoughts to put out in the world. Impact is made through artistic exercises, you live for the ideal of immortalizing yourself through creations. This is likely an ideal for many artists of all ages, and probably a sustained passion in itself, although it can become a new passion when entering old age.

Ageism

To answer the title of this summary. Ageism is real, and comes from a mix of different phenomenons. The history of ageing continues to define old people today through institutional systems. Combine this with your immediate circuit of friends disappearing within a relatively short time frame, and that possibilities of new contact is difficult to achieve because you can most likely no longer engage through work-related activities, and that your side-occupations are either not fun anymore, impossible or that you forgot to have side-occupations a few years back. This nurtures a state of being that defines stereotypes, meme material, feeding the masses with perceptions of old people that leads to self fulfilling prophecies of a decayed self image, also known as ageism.

[instituttforkjas]

Week 1: Coincidental areas

In Botanisk Hage in Oslo. A mysterious man spreads knowledge about plants in one of the greenhouses for historical plant species. During a conversation, we spoke about geological time, the importance of open spaces for knowledge sharing and what makes a person happy. 

How we understand ageing today

During the first week, we’ve gone further into ageing within psychology and the role of ageing (and age-friendliness) in cities over the world. The WHO, UN and EU talks about age as an important topic in the world economy as well as the sustainable future of all developed nations. The reason for why age has become important, is based on a desire to change how we behave when we get older. Ageing has not only seen an extension over the last 100 years; ages have also been segmented into their own demographies. My hunch is that age is largely divided into three mainstream perceptions: Chronological age (subjective, everyday), Phases of Life (Societal, political), Generations (Social, cultural).

(in 1989, Peter Laslett proposed a model to distinguish phases of life, in this model he introduced “the third age”, as an attempt to separate old people who were still fully functional from old people who were not)

Before Laslett made his theory, many changes had happened in developed societies. Initially, the introduction of pensions made it possible to separate work-life from leisure-life. Pensions got a mixed reception, many people believed at the time that activity would generate happiness, and that pensions would be synonymous with decay. At the same time, pensions were important for two reasons: It generated room for people who entered the workforce, and it made way for an entirely new demography - retirees - who could now be sold services and products for. Ad champaigns, products and entire cities were built for what later came to be known as “third and fourth agers”. By introducing these social infrastructures, we created the image of old people that we have today.

In Norway, care centers were quickly institutionalized, which is visible from the appearance of many current care centers around today. The visibility of care homes is likely to blame for why most people today believe that around 80% of old people live in them, while the real number is around 15% in Norway.

The real issue connected to describing theories around ageing is that they do not necessarily carry any truth about how people age, but rather bend the truth by changing peoples perception of age. How many theories, objects, things, activities, beliefs etc. are there that contributes to our perception, how much space does it take up, and what power does it have? (aesthetic, rhetoric, monetary, universality, trend, knowledge, technology, education, political incentives etc.)

Beside diagnosing Ageism through Cause & Effect. We need to read more about ageism as a phenomena, and seek out the Causes in our environment.

Unanswered questions

A lot of our theories so far are assumptions. So we will be focusing on talking to as many people as possible in the coming weeks. Our assumption is that leaving work life will automatically reduce the chances for you to meet new people, get social experiences, build, share and use knowledge. Experiencing such a reduction makes you lonely and sad. The possibilities of going somewhere and doing something is currently too connected to being active in the work life. There is a mysterious difference between what you hear about old people from what you see; hearing they are mostly happy and active, and seeing them nowhere. Still, the proclamations around how old people live and that improvements need to be done are clear: it’s not good enough. 

The man in the greenhouse

During a visit to a public greenhouse, we met with “Arthur”. Arthur comes to the greenhouse every Sunday, and so he has done for over 6 years. The site contains plants that has existed from 500 million years ago up till today.

- There are several reasons for why I come here; the park here is planning on building a new greenhouse. When this was planned I decided to put myself into it. Although, when I came here, I saw that many of the other people who come here had a lot of unanswered questions, they got lost, they couldn’t see the essence of this place.

Beside a need to help people by answering questions, Arthur also learns continually by being there. People contribute with their own insight, and Arthur learns more about everything inside and outside the greenhouse every sunday.

- It was almost a coincident because I initially came here for another reason (...) My daughter used to have a job in this park, and worked here for several years, she was allowed to access this place often and I thought that was really exciting.

The greenhouse is permanent exhibition open to the public. There are probably a lot of similar places around Oslo and in Norway generally. What made Arthur come here is much because of the lack of staff being present to guide, he says that the park doesn’t know he was here. Either way, the void that lacked in the parks ability to follow people up, combined with the site being open has created a space enabling Arthur to hang out. Since he hasn’t been involved in botany earlier, it’s clear that some sort of coincidence had to happen in order for him to realise that he found this interesting. What can be designed is the “unintention” of coincidences to happen. To leave blank spaces intentionally, opening up for those who want to contribute, allowing activities to emerge naturally without putting pressure on activity and interaction to happen. Unintentional design can be applied to both sites as in Arthurs example, but also in other arenas that go under “cause”  (aesthetic, rhetoric, monetary, universality, trend, knowledge, technology, education, political incentives etc.) 

So how can this be achieved in technology and in applications, where knowledge and contribution isn’t necessary for work, but desired to lift the standards of our everyday encounters?