omforlates

[omforlates]

I dag om makt og avmakt i Norge anno 1206

I den norrøne sagaen Sagaen om baglere og birkebeinere (Bǫglunga sǫgur), som omhandler den urolige perioden i det norske riket på begynnelsen av 1200-tallet, finnes det en løsrevet beretning om maktmisbruk, overgrep, hevn og gjenhevn. Hendelsen fant sted under den andre baglerkrigen i etterkant av Håkon Sverressons tidlige bortgang (r.1202-04). På nytt brøt stridighetene ut mellom baglerne og birkebeinerne som førte til en splittelse innad i riket.

På Østlandet var det baglerne som hadde overtaket og hvor baglersysselmenn, som Jon Drotning, hadde stor lokal innflytelse og makt. En makt som også lett kunne misbrukes. Sagaen forteller: Den våre [1206] hadde Jon Drotning sysle øst ved Elven. Han for om vinteren med en sveit menn og kom til en bonde som het Trond. Han hadde en vakker kone. Jon kalte dem til samtale oppe i et loft. Hustruen gikk først inn, så Jon. Deretter snudde han seg mot bonden og skjøv ham ut, men låste loftet.

Da bonden påtalte dette, erklærte Jon ham for straffeskyldig, lot ham gripe og binde til halen på en hest, og føre ned til skipet. Han løste seg selv med en mark gull og var glad til. Sju netter etterpå tok Jon veitsle på Forsæla (nå Forshälla i Bohuslän). Tidlig om morgenen gikk han opp til kirken sammen med en annen mann. Men Trond lå med sju mann like ved og så Jons ferd. De løp fram til kirken og inn, men Jon løp inn i koret. Trond slengte et spyd etter ham, det såret ham. Da løp han ut gjennom kordøren og Trond etter. De felte ham ute på en åker. Trond hugde hodet av ham. Jon ble ført til Konghelle og jordet der, men Trond drog til birkebeinene."

For oss kan det kanskje virke som at Jon fikk som fortjent, særlig siden Trond hadde liten sjansen til å få en rettferdig rettergang så lenge Jon var sysselmann. Historien framstår dermed litt som Robin Hoods kamp mot den onde Sheriffen i Nottingham. Men dette er ingen romantisk historie, slike høviske epos som eliten selv elsket å høre. Både samfunnsforholdene og den sterke æreskulturen på begynnelsen av 1200-tallet tilsa at et slikt drap ikke kunne gå ustraffet hen, særlig ikke når det det var såpass stor sosial forskjell i rang mellom offer og gjerningsmann. Det var forventet av Jons slekt at de måtte hevne en slik fornedrelse.Sagaen avslutter med å fortelle hvordan historien fikk en blodig avslutning. Men hvordan hevner en seg når gjerningsmannen har søkt tilflukt hos fienden? Vel, da må en heller kompensere i antall: "Jon bror, Gunnbjørn, og Salve Disarson hevnet Jon. De drepte ni mann, men hugde foten av sju."

Den lille historien vitner om den lovløsheten som preget Norge i de urolige tidene på begynnelsen av 1200-tallet, men forteller også noe om den avmaktsfølelsen mange i bondebefolkningen må ha kjent på. Det kom også til uttrykk i en fredslengsel i bondesamfunnet som (sammen med kirkelig mekling) til slutt presset de stridene partene til forliksmøtet i Kvitsøy to år senere.

[omforlates]

I dag om død ved dverg

 I 1187 vant sultan Ṣalāḥ ad-Dīn, best kjent i Vesten som Saladin, av Egypt og Syria (r.1174-1193) slaget ved Hattin mot det latinske kongedømmets styrker og hadde deretter erobret Jerusalem. Det utløste det såkalt tredje korstoget (1189-1192), der noen av Europas ledende monarker, anført av kong Rikard I «Løvehjerte» av England og kong Filip II Augustus av Frankrike, dro ut på et korstog for å gjenerobre Jerusalem. I dette korstoget deltok også Henrik II, greve av Champagne.

Korsfarerne klarte ikke gjenerobre Jerusalem, men de inntok den viktige havnebyen Acre (Akko, i dagens Israel), noe som sikret det latinske kongedømmet Jerusalems videre eksistens. Det oppstod derimot et problem, nemlig spørsmålet om hvem som skulle herske over dette kongeriket. Kong Guy, som hadde tapt slaget ved Hattin, var nærmest avsatt som monark og den store favoritten til å overta tronen var Konrad av Montferrat, som var gift med Isabella, en datter av den avdøde kong Amalrik av Jerusalem (r.1163-1174). Flere var derimot uenige i valget av Konrad, deriblant kong Rikard av England. Ryktene ville ha det til at den engelske kongen stod bak det som deretter skjedde.

Henrik av Champagne, som var en slektning av både kong Rikard og Konrad av Montferrat, hadde opprinnelig støttet sistnevntes kandidatur til tronen, men på et tidspunkt skiftet han side og gikk over til Rikards side. Etter flere runder med forhandlinger så likevel saken ut til å ha kommet til en løsning og at Konrad hadde gått seierende ut av drakampen om tronen. I april 1192 sendte kong Rikard nettopp Henrik som sin representant til Konrad i Tyrus, for å fortelle sistnevnte at han var blitt valgt til konge. Samtidig ble Konrad myrdet av to snikmordere, såkalte assisinere, det vil si tilhengerne av den myteomspunne, Hassan-i Sabbah, også kjent som «Den gamle mannen på fjellene», som var grunnleggeren av en Nazari-gren av ismaili sjiaislam. Navnet er en latinisering av det arabiske Hashshashin, som sekten ble kalt av motstandere, og som antas å være opprinnelsen til det moderne ordet assassin på engelsk. Enden på visa ble dermed at i stedet for å være med å planlegge en kroning, ble Henrik med på å planlegge en begravelse da han ankom Tyrus.

Konrads død skapte selvfølgelig oppstyr, men medførte at det plutselig oppstod muligheter for Henrik. Han fikk velsignelse fra kong Rikard til å gifte seg med Konrads enke, den høygravide Isabella. Dermed var det Henrik, og ikke Konrad, som endte opp med å bli den nye herskeren av kongedømmet Jerusalem. Det satte dermed i gang rykter om at Henrik hadde stått bak Konrads død, men drapet ble aldri oppklart. Henriks tid som hersker ble imidlertid ikke lang. Fem år senere, i 1197, døde han under svært uklare omstendigheter.

Ifølge enkelte versjoner av den samtidige kilden kjent som Ernouls videreføring av William av Tyrus’ krønike, hadde kongen lent seg mot et gittervindu eller balkong, som så ga etter og gjorde at han falt ned flere etasjer. Det ble også nevnt at en av hans tjenere, en dverg ved navn Scarlet, hadde forsøkt å redde ham. Han hadde etter sigende fått tak i kongens hengende skjorteerme, men siden Henrik var en stor og kraftig mann hadde det endt med at kongen dro den lille Scarlet med seg i døden. Det var enkelte som hevdet at kongen faktisk hadde overlevd selve fallet, men deretter blitt drept da dvergen falt oppå ham.

[omforlates]

I dag om korstog - mellom myte og virkelighet

Jeg har nylig latt meg lure til å prøve Morgenbladet i tre uker. Gratis, selvsagt. På fredag (24. Mars 2016) fikk jeg den første avisen i posten. På side 22-23 i denne utgaven, er det er intervju med Karen Armstrong, som, ifølge teksten, er blant «verdens ledende religionsskribenter" og den tidligere nonnen er i dag en prisbelønnet forfatter. Intervjuet med Armstrong har flere interessante refleksjoner rundt islam, blant annet om hvordan Irans tolkning av religionen langt på vei er å foretrekke framfor Saudi Arabias. Det kan så være. Det jeg først og fremst hang meg opp i, var Armstrongs forståelse av et av de mest omdiskuterte fenomen fra middelalderen, nemlig korstogene.

I intervjuet hevder Armstrong at for å forstå «selve essensen av Europas forhold til islam, må vi gå tilbake til korstogene». Hun mener det er viktig å huske at «Vest-Europa var en svært tilbakestående del av verden på 1000-tallet». Selv om korstogene ikke representerte den første kontakten europeerne hadde med islam, hadde den tidligere på 700-tallet vært preget av en beundring, der «sarasenerne – altså muslimene – [ble] sett på mer som edle riddere i kvadene». Hun hevder deretter at: «- Saken er at den muslimske befolkningen i Midtøsten aldri hadde opplevd noe som engang lignet det første korstoget. Man hadde krig, ja, men også visse regler for krigføring. Den var helt uhørt, den ekstreme brutaliteten korsfarerne framviste når det gjaldt vold og drap. Man må anta at de var blitt halvgale av strabasene og mannefallet under selve reisen, som hadde tatt dem tre år».

Armstrong hevder at denne brutaliteten ikke førte til noen selvransakelse hos latinerne, snarere tvert imot, det syntes å være få kvaler med å bryte Det femte bud eller Jesu formaning om å elske sine fiender. I spissen stod kirkens menn: «[D]a munker og skriftlærde hjemme i Europa skulle videreformidle det de hørte fra korstogene, så projiserte de isteden voldeligheten over på muslimene. Og derfra kommer mytene om at islam i sin natur er voldelig, og at profeten er den personifiserte ondskap». Hun trekker også paralleller til den økende antisemittismen i Europa fra omkring samme tid, der «- ‘jøder og muslimer’ smeltet i sin tid sammen i bevisstheten, som ‘de vantro folkene’». Mens vi i moderne tid, etter Holocaust, ikke lenger definerer jødene på samme måte, har muslimene derimot blitt værende i denne rollen.

Som middelalderhistoriker med korstogene som fagfelt (snikskryt) sitter jeg igjen med en litt oppgitt følelse etter å ha lest intervjuet (det må påpekes at jeg ikke har lest noen av Armstrongs bøker, så det følgende bygger utelukkende på intervjuet i Morgenbladet). Armstrong skisserer en klassisk, skjematisk framstilling av korstogenes historie. Denne gjentas ofte i populærkulturen, men møter ikke lenger like stor oppslutning innenfor fagmiljøene. Tanken om at korstogene er en representasjon på hvordan en bakstreversk og religiøst forkvaklet vestlig sivilisasjon, oppslukt i middelalderens mørke, gikk til angrep på en fredelig og langt mer sofistikert islamsk sivilisasjon er ganske utdatert. Dette synet bærer også i seg en tanke om at det går en rød tråd fra middelalderen til våre moderne konfliktlinjer og underbygger tanken om en kontinuerlig «Clash of Civlisations» mellom Vesten og Den islamske verden. Armstrong er på ingen måte den første til å framheve et slikt syn. I 1983 utga den libanesisk-franske forfatteren, Amin Maalouf, en bestselger med tittelen «Korstogene sett fra arabernes side» (utgitt på norsk i 1996). Her gjentas mange av de overnevnte påstandene og Maalouf avslutter med den sterke påstanden om at korstogene fra arabisk side ble forstått som «en voldtekt». Foruten Maaloufs innsnevring av hele islam til å kun omhandle arabere, er det verdt å stille spørsmålstegn ved om dette narrativet egentlig stemmer. La oss kjapt gå tilbake til begynnelsen.

Etter Muhammeds død, i Medina i 632, begynte en ekspansjonsfase under hans umiddelbare etterfølgere. Fra en regional religion, kom islam på få århundrer til å bli en verdens religion. Muslimske styrker hadde allerede under Muhammeds levetid påbegynt erobringen av Den arabiske halvøya, men i tiårene etter hans død ble Syria, Egypt, Mesopotamia og Persia erobret. På 700-tallet fortsatte den islamske ekspansjonen under Umajide-kalifatet vestover, inn i Sentral-Asia og østover, inn i Nord-Afrika. I 711 krysset en muslimsk hær Gibraltarstredet og erobret på kort tid store deler av de visigotiske områdene på Den iberiske halvøya. I 721 ble den islamske ekspansjonen vestover stoppet i slaget ved Tours (også omtalt som «slaget ved Poitiers»), da en frankisk hær under ledelse av Karl Martell («Hammeren») seiret over en ekspedisjonsstyrke under ledelse av emiren Abdul Rahman. I løpet av islams første, ekspansive fase hadde tre av kristendommens viktigste områder blitt erobret: Jerusalem, Antiokia og Alexandria. Av de opprinnelige fem kristne patriarkatene, var dermed bare Roma og Konstantinopel igjen.

Foruten enkelte kampanjer fra Det bysantinske riket, kom det ingen umiddelbar og samlet kristen motoffensiv. Situasjonen ble også mindre pressende i den påfølgende perioden etter den massive ekspansjonen fram til 700-tallet. Årsaken var at islamske herskere var mest opptatt av å konsolidere erobrede områder enn ytterligere ekspansjon. Med unntak av regjeringstiden til sultan Hakim (ofte referert til som «den gale») på begynnelsen av 1000-tallet, var muslimske herskere ganske tolerante mot sine kristne undersåtter og de synes ikke å ha lagt hindringer i veien for vestlige pilegrimer til de hellige stedene. Hakim hadde i 1009 jevnet den hellige Gravkirken i Jerusalem med jorden, men i 1030-åra var kirken blitt gjenoppbygd med midler fra de greske keiserne.

En slags balanse eksisterte mellom Det bysantinske riket og Fatimide-kalifatet, som kontrollerte store deler av Midtøsten og Levanten. Imidlertid dukket det mot slutten av 900-tallet opp en ny kraft innad i islam, nemlig seldsjukkene. Seldsjukkene var egentlig et tyrkisk nomadefolk, som konverterte til islam omkring 985. På begynnelsen av 1000-tallet etablerte de et storstilt rike i Persia, men under den andre sultanen, Alp Arslan (r.1063-1072), begynte de å erobredeler av Midtøsten. Mens det ledende kalifatet, fatimidene, var sjia, var seldsjukkene konservative sunnier, noe som dermed også forrykket maktbalansen i regionen. Som en følge av seldsjukkene er det momenter som tyder på at det også ble vanskeligere enn tidligere for vestlige pilegrimer å besøke de hellige stedene i Levanten. Dette ble iblant historien om Hakims ødeleggelse av Gravkirken og legge til grunn for rykter om at muslimene begikk grusomme overgrep mot de kristne i Levanten.

En annen, ytre faktor, var at seldsjukkene la hardt press på grensene til Det bysantinske riket. I 1071 ble bysantinerne slått i slaget ved Manzikert, noe som innebar at seldsjukkene la store deler av Anatolia under seg. Dette var en katastrofe for bysantinerne; ikke bare utgjorde Anatolia en stor del av riket, men det var også hovedområde for rekruttering til hæren. I 1095 henvendte keiser Alexios I Komnenos seg til pavemakten i håp om at det ville medføre at vestlige leiesoldater ville finne veien til Konstantinopel. Fra pavens ståsted var henvendelsen fra øst kjærkommen. Det var nemlig fortsatt håp om at det var mulig å reversere Det store skismaet fra 1054, som hadde delt kristenheten i to. Pave Urban II håpet at grekerne dermed ville anerkjenne pavens overherredømme og at det igjen ville være én kristen kirke.

På grunn av sterke politiske og religiøse strømninger innad i det latinske Europa, fikk pavens kall om å hjelpe de kristne i øst, uante konsekvenser. Det Urban II tok til ordet for var nemlig en helt ny form for pilegrimsferd, nemlig en væpnet pilegrimsferd. Ved å kombinere den eldgamle pilegrimstradisjonen med tanken om hellig krigføring, oppstod et nytt uttrykk: korstog. Det var dermed både en botsøvelse (som ga syndsforlatelse) og krigføring på kirkens vegne (som ble en måte for pavemakten å fremme sin egen autoritet under konflikten med verdslige makter – investiturstriden – og en måte å kanalisere vold ut av Europa). Det visste seg denne kombinasjonen av krig og botsøvelse, ble atskillig mer populær enn noen – både pave og keiser – hadde forutsett og langt vanskeligere å kontrollere. I 1099 erobret korsfarerne, mot alle odds, Jerusalem i det som er gått ned i historien som et grusomt blodbad.

Massakren på den jødiske og den muslimske befolkningen trekkes gjerne fram som bevis på korstogenes grusomhet. Erobringen av Jerusalem sendte riktignok sjokkbølger gjennom den islamske verden, men de groteske beskrivelsene av hvordan korsfarerne drepte så mange på Tempelhøyden, at de vasset i blod opp til anklene eller også helt opp til bislet på hestene, er i hovedsak beskrevet av kristne kronikører. Årsaken til at korsfarernes massakre kan ha blitt overdrevet, har sammenheng med tanken om at de kristne «renset» de hellige stedene med hedningenes blod. Jo mer blod, jo mer renselse.

Foruten det faktum at det er en fysisk umulighet at så store mengder blod ble utgytt (ja, noen har faktisk regnet det ut), så har massakren i senere tid blitt mer nyansert. Det er enighet om at tapstallene var store og at flere tusen mennesker antakeligvis ble drept, men det var ikke slik at det foregikk en etnisk rensning av jøder og muslimer i byen. Det underbygges av dokumenter som har blitt avdekket, blant annet flere brev skrevet av jøder som overlevde massakren. Disse brevene inneholder referanser til bruken av løsepenger, noe som vitner om at korsfarerne kan ha begrenset drapene som følge av økonomiske motiv. Det samme gjaldt også det jødiske biblioteket i Jerusalem, som ikke ble ødelagt under korsfarernes plyndringer. Ellers er det et ganske påfallende trekk ved det samfunnet i det latinske kongedømmet som ble etablert i etterkant av erobringen, at det knapt er omtale av pogromer mot jødiske samfunn – i motsetning til situasjonen i Europa på samme tidspunkt. Det skyldes antakelig flere faktorer: slik som at latinerne i Levanten daglig omgikk sine muslimske og jødiske naboer, samt at kongedømmet ikke kunne unnvære arbeidskraften jøder, muslimer og østlige kristne utgjorde.

Fra et europeisk perspektiv var det heller ikke slik at korstog var noe som utelukkende ble assosiert med islam og rettet mot muslimer. Enhver trussel – reell eller innbilt – mot kristenheten kunne være mål for korstogene. Det gjaldt både muslimer og jøder, men også hedninger, kjettere, skismatikere, men også pavemaktens politiske fiender. Korstog ble også ført på en rekke ulike arenaer, både langs Middelhavet, Midtøsten, Nord-Afrika, Iberia og i Baltikum, så vel også innad i Europa. På 1300-tallet var for eksempel pavemakten i langt større grad opptatt av korstogene mot sine politiske fiender i Italia enn å gjenerobre Jerusalem.

Hvordan ble så korstogene oppfattet fra et islamsk perspektiv? Paul Cobb drøfter mye av denne problematikken i boka si, «The Race for Paradise: An Islamic History of The Crusades» (2014). Cobb påpeker at de som først og fremst er påfallende, er hvor irrelevant korstogene framstår i islamsk historieskrivning i middelalderen. Mens det i Europa og de latinske områdene ble forfattet utallige verk som korstogenes historie, finnes det ikke ett eneste slik verk fra islamsk middelalder! Faktisk fantes det ikke engang et arabisk ord for «korstog» (det moderne arabiske begrepet «al-hurub al-salibiyya» er derfor en moderne neologisme). De kristnes erobring av Jerusalem ble omtalt i flere ulike dikt allerede kort tid etter erobringen av Jerusalem, men det drøyde helt til omkring 1160 at ankomsten til «frankerne» (ifranji, som var den generiske termen brukt om alle korsfarere, uansett etnisk tilhørighet) ble viet større oppmerksomhet med krøniken til Ibn al-Qalanisi. Fra et islamsk perspektiv var kronologien også annerledes: korstogene begynte ikke i 1095, men allerede med den normanniske erobringen av Sicilia som tok til i 1060-åra – som i stor grad skyldtes at normannerne var blitt invitert av muslimske herskere involvert i interne maktkamper.

Et annet aspekt var hvor sentralt religion egentlig var. Mens korsfarerne var drevet av en intens religiøs ideologi, tok det ganske lang tid før islamske herskere begynte å anvende jihad-begrepet på en tilsvarende måte mot de latinske nykommerne. Faktisk var det først med Zengis erobringer av kristne områder på 1140-tallet at jihad begynte å bli mer sentralt, før det ble videreført av etterfølgerne hans, Nur al-Din og Saladin. Noe av grunnen til at muslimske herskere først relativt sent begynte å se krigføringen i et religiøst perspektiv, var at de i stor grad var mest opptatt av å slåss mot hverandre, sunni mot sjia. Et annet viktig moment var at korstogene i stor grad skjedde i periferien av den islamske verden. Jerusalem var naturligvis et viktig religiøst sted for muslimene, men økonomisk sett var det ganske uviktig. Med unntak av Reynald av Châtillons dristige Rødehavs-kampanje i 1183, som truet pilegrimsferden til Mekka, var de kristne aldri i nærheten av islams helligste områder.

Den derimot viktigste årsaken til at korstogene aldri ble et viktig fenomen for islamske historikere i middelalderen, var naturlig nok fordi de kristne hadde blitt beseiret. Fra islamsk side var korstogstiden nærmest bare et lite blipp på radaren. Det første korstoget hadde i stor grad vært vellykket på grunn av fragmentering innad i det islamske lederskapet. Dessuten utgjorde latinerne aldri noen majoritet og korsfarerriket var aldri en reell maktfaktor i Midtøsten. Langt større plass er i islamsk historie viet til mongolenes herjinger på midten av 1200-tallet, der blant annet Bagdad ble inntatt i 1258 (noe som også markerte slutten på Abbasidekalifatet). Mongolene ble derimot stoppet av mamelukkene ved Ain Jalut i 1260, noe som framstod som en langt viktigere seier enn seieren over latinerne.

Det var i realiteten bare et spørsmål om tid før de latinske besittelsene i Levanten var erobret etter at Syria og Egypt ble forent under sultan Saladin. I 1187 gjenerobret han Jerusalem, som med unntak av en kort periode på 1200-tallet, forble på islamske hender fram til britene erobret den fra osmanerne i 1917. Interne stridigheter etter hans død, samt det faktum at korsfarerne klarte å holde på de viktige kystbyene, forlenget det latinske kongedømmets levetid med ytterligere et århundre. I 1250 tok derimot mamelukkene kontrollen i Syria og Egypt og de hadde før utgangen av århundret drevet latinerne på sjøen. Da Acre falt i 1291 falt også siste rest av det latinske kongedømmet Jerusalem.

Men hvorfor har korsfarer-retorikk en så framtredende rolle i moderne jihadisme, dersom fenomenet i middelalderen ikke var like viktig? Nå var aldri Saladin og korsfarerne totalt glemt i den islamske verden, men i folkekulturen var minnet om den store mamelukk-sultanen Baybars langt mer levende enn minnet av Saladin. Årsaken var enkel nok: Saladin grunnla ikke et dynasti som overlevde særlig lenge. Det var derfor ironisk nok, vestlig inngripen som gjorde at minnet – eller mer korrekt et falsk minne – om korstogstiden ble vekket til live.

I 1898 var keiser Wilhelm II av Tyskland på rundreise i Palestina. Wilhelm var selv svært opptatt av korstogene, særlig dets forbindelser til de tyske keiserne Fredrik Barbarossa og Fredrik II, men også Saladin ble framstilt som en stor og rettferdig hersker. Blant annet fikk Wilhelm oppført en marmorsarkofag til Saladins grav i Umayyademoskeen. Hans forestillinger av korstogene var derimot i stor grad formet av romanene til Sir Walter Scott. I Scotts penn var korstogene blitt transformet i henhold til romantikkens idealer, fra et religiøst fenomen til et eksempel på dyder som høviskhet, ridderlighet og tapperhet. På 1800-tallet ble korstogene, preget av strømningene fra romantikken og nasjonalismen, et eksempel til etterfølgelse da europeerne igjen dukket opp i Midtøsten.

Historien om korstogene i middelalderen ble således et påskudd for den samtidige europeiske kolonialismen - og kampen mot den samme kolonialismen. Europeernes bruk av korstogstanken er godt illustrert i forbindelse med franskmennenes okkupasjon av Damaskus i 1920. Den øverste, franske lederen, general Henri Gouraud, skal etter sigende ha gått rett til Saladins grav og sagt: «Våkn opp, Saladin, vi er tilbake!». Slik ble minnet om korstogene, destillert gjennom romantikken og nasjonalismens påvirkninger, aktivisert og ikke minst plantet, i den islamske verdens bevissthet. Arabiske nasjonalister kom til å plukke korsfarer-motivet og bruke det i kampen mot de europeiske kolonimaktene. Hos en rekke sekulære herskere i Midtøsten, som Nasser i Egypt, Assad (senior) i Syria og Saddam Hussein i Irak, ble korstogsretorikken mer framtredende brukt som et bilde på vestlig aggresjon. På 1980- og 1990-tallet ble derimot korstogsretorikken tolket annerledes av moderne jihadister; korstogene ble ikke lenger framstilt som et bilde på vestlig aggresjon, men snarere var den vestlige involveringen i regionen, særlig symbolisert ved «korsfarerstaten» Israel, en kontinuitet, eller runde to, av middelalderens korstog. På samme måte gjenspeiles det samme synet i propagandaen til ISIS og andre moderne islamister.

Denne korte gjennomgangen er naturligvis en ganske forenklet framstilling av et komplisert og omfattende tema. I Europa har synet på korstogene etter middelalderen variert nærmest som pendelslag, fra beundring til fordømmelse. Den nylig avdøde franske middelalderhistorikeren, Jacques Le Goff, hevdet for eksempel at det eneste Europa fikk ut av korstogene, var aprikosen. Det er nok å undergrave betydningen av korstogene i europeisk historie, men det er verdt å merke seg at korstogene som et historisk fenomen, i langt større grad må kunne hevdes å ha spilt en viktig rolle i europeisk historie og en ganske sekundær rolle i islamsk historie - ihvertfall hva fenomenet i middelalderen angår. Armstrongs påstand om at minnet av korstogene fortsatt preger kommunikasjonen mellom Vesten og Den islamske verden, er således en feilslutning all den tid dette minnet om korstogene som begynnelsen på en «Clash of Civilisations» er et «plantet» og falsk minne; korstogene som et historisk fenomen foregikk i middelalderen og hører også hjemme i middelalderen.

For den som har lest helt ned hit og som fortsatt vil lese mer om temaet, anbefales følgende sekundærlitteratur: Paul Cobb, The Race for Paradise: An Islamic History of the Crusades (2014), Jonathan Phillips, Holy Warriors: A Modern History of the Crusades (2010); Jonathan Riley-Smith, The Crusades, Christianity, and Islam (2008).

[omforlates]

I dag om demokratiske valg i England valg under Henrik II

Da munkene i Winchester skulle velge ny biskop, fikk de følgende brev fra kong Henrik (r.1154-1189): “I command you to hold a free election,” før kongen så presiserte hva som lå i hans tolkning av ett fritt valg: “but I do not want you to accept anyone but my clerk Richard, archdeacon of Poitiers”. Til Henriks forsvar, så har det vært spekulert på om brevet er en senere forfalskning, men det er likevel representativt for hvordan mange samtidige krønikeskrivere langt på vei framstilte kong Henriks styringstid.

[omforlates]

I dag om Snøfrid Svåsesdatter - de norske kongenes samiske stammor

I anledning Samefolkets dag - Lihkku beivviin! - passer det godt å nevne Snøfrid Svåsesdatters sentrale plass i norsk historie. Hun er i hovedsak omtalt i to av de islandske kongesagaene, nemlig Snorre Sturlasons Heimskringla og den anonyme Ágrip. Disse sagaene er derimot ikke samtidige kilder, men ble skrevet i første halvdel av 1200-tallet, noe som er flere hundre år senere enn hendelsene de beskriver. Hun og hennes far er i sagaene omtales i sagaene som "finner", noe som er en av flere referanser til samer i norrøne kilder. Det er kun som Snøfrid, eller Snæfríðr som hun ble kalt i de norrøne sagaene vi kjenner henne og hennes samiske navn har historien ikke tatt vare på. Sagaenes framstilling er sterkt preget av å være senere kilder og dessuten kristne fordommer mot samer. Det gjelder særlig den sterke koblingen mellom samenes tro og trolldom. Det er dermed svært lite vi vet om den historiske Snøfrid utover at hennes forhold med den norske kongen, Harald Hårfagre (ca.860-ca.930), kom til å sette dype spor i norsk historie.

Ifølge Snorres framstilling Heimskringla begynte historien med at kong Harald en gang var på gården Tofte i Oppland ved Dovrefjell (en mil sør for dagens Dombås). Kongen var kommet dit på gjesting og for å feire julegildet. Til samme sted hadde også den samiske stormannen, Svåse, kommet. Sagaen nevner at han hadde fått lov til å sette opp gammen sin like i nærheten av kongsgården. Svåse sendte deretter bud til kong Harald og inviterte ham inn til seg i gammen. Etter litt fram og tilbake, og mot viljen til enkelte av sine menn, gikk Harald med på å besøke Svåse. Sagaen (her etter Gustav Storms utgave fra 1900) nevner at det første kongen så da han kom inn i gammen var den vakre Snøfrid: "Der stod op Snæfrid, Svaases datter, den fagreste kvinde, og skjænkede kongen et kar, fuldt af mjød; men han tog det altsammen og tillige hendes haand, og strax var det, som det kom ildshede i hans legeme, og han vilde strax have samleie med hende i samme nat."

Svåse var, naturlig nok, som fedre flest, ikke like begeistret for at kongen bare skulle gå hen og ligge med datteren hans. Han krevde derfor at kongen først måtte feste seg til henne og giftet seg med henne etter loven. Det gikk den stormforelskede Harald med på, som ifølge Snorre, var helt oppslukt av Snøfrid. Faktisk elsket kongen henne så høyt at: "han vanskjøttede sit rige og alt det, som sømmede sig for ham". Snøfrid var en av favorittkonene til kong Harald (norske konger hadde det med å ta seg flere friller forut for - men også etter - gjennombruddet for det kristne ekteskapsidealet om monogame relasjoner). Med Snøfrid fikk Hårfagre fire sønner: Sigurd Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettelbeine. Det ble derimot ingen lykkelig slutt på historien om Harald og Snøfrid. Noe av det farligste en kvinne gjorde i middelalderen var å føde. Kanskje var det det som ble skjebnen til Snøfrid. Det vites ikke, men sagaene nevner like etter omtalen av sønnene at Snøfrid døde. Deretter tar historien en svært mørk vending.

Det var noe merkelig med Snøfrids lik. Ifølge sagaen var "hendes hudfarve forandredes ingenlunde, og hun var ligesaa rødlig som dengang, da hun levede". Hadde Snøfrid levd to hundre år senere, hadde disse tegnene kanskje blitt sett på som tegn på hellighet, men det faktum at hun var same gjorde at saken ble tolket annerledes. Særlig var det kongens reaksjon som gjorde at mange mistenkte at det måtte være trolldom involvert. Sagaen beskriver hvordan Harald ble fra seg av sorg etter Snøfrids død og at han: "sad altid over hende og tænkte, at hun skulde livne op. Saa gik det i tre vintre, at han sørgede over hendes død, men alt landsfolket sørgede over hans vanvid." Folk i kretsen rundt kongen begynte å bli svært bekymret for kongens mentale helse og at hele riket hans ville gå i oppløsning. Gode råd var dyre.

En av kongens menn, Torleif Spake Hordasson, tok derfor grep. For å ikke gjøre noe som ville opprøre kongen, forsøkte han derfor først å innynde seg hos kongen og sa: "Ikke er det underligt, konge, at du mindes saa skjøn og ætstor en kvinde og ærer hende paa dun og paa gudvæv, som hun bad dig; men din og hendes ære er dog ringere, end det sømmer sig, idet at hun ligger for længe i samme klædebon, og er det meget rettere, at hun bliver rørt og klæderne skiftes under hende". Under påskudd av å kle opp liket i flotte klær, ble Snøfrids lik løftet opp og da: "slog det ud af legemet en raadden og slem lugt og alskens ond stank; man skyndte sig da med at gjøre et baal, og blev hun brændt." Da viste trolldommmen seg: "Men forud blev hele legemet blaat, og ud veltede ormer og øgler, frosker og padder og alskens ondt kryb. Saa sank hun i aske; men kongen steg til vidskab og lod fare alt vanvid, styrede siden sit rige og styrkedes og glædedes af sine mænd, men de af ham og riget af begge."

Sagaen forteller at Harald ble så sint for at denne trolldommen hadde hatt så sterk makt over hans sinn, at han fordrev de sønnene han hadde fått med Snøfrid. Flere av dem møtte en brå og voldelig død; Halvdan Hålegg ble drept på Orknøyene, visstnok ved såkalt "blodørn" (som visstnok er fysisk umulig); Gudrød Ljome druknet utenfor Jæren, da skipet hans gikk ned i en storm; mens Ragnvald Rettelbeine, som visstnok drev med seid, ble brent inne på Hadeland sammen med 80 seidmenn av norgeshistoriens verste bror, Eirik Blodøks. Det var derfor gjennom den siste gjenlevende sønnen, Sigurd Rise, at Snøfrids betydning for den norske kongsrekka kan følges videre. Sigurd fikk sønnen Halvdan, som var far til Sigurd Syr, som ble stefaren til Olav Haraldsson (Olav den hellige) og selv far til Harald Hardråde. Det var Harald som etablerte det dynastiet som alle norske konger i middelalderen - og dagens kongefamilie - hevdet å stamme fra. Dette dynastiet kan spores tilbake til den samiske stammoren, Snøfrid Svåsesdatter.

[omforlates]

I dag om litt korstogssatire anno 1266

1200-tallet var preget av gjentatte tilbakeslag for den europeiske korstogsbevegelsen, i det minste i Levanten. I 1187 hadde Jerusalem gått tapt og selv om det påfølgende korstoget, anført av keiser Fredrik I Barbarossa og de to kongene, Rikard av England og Filip Augustus av Frankrike, hadde klart å erobre Acre, og dermed sikret det latinske kongedømmet i Levantens overlevelse, hadde korstoget mislyktes med å gjenerobre Jerusalem. Korstoget som pave Innocent III (r.1198-1216) initierte, begynte lovende, men endte på grunn av en rekke uheldige omstendigheter med å innta Konstantinopel, en av kristenhetens største byer, i 1204. Til tross for at dette resulterte i etableringen av et latinske keiserdømme som eksisterte fram til 1261, og fornyet troen på en gjenforening av den katolske og ortodokse kirken, var det ganske langt unna å bli sett på som en suksess. Det påfølgende korstoget ble forkynt i forbindelse med Det fjerde Laterankonsilet (1215), det største økumeniske konsilet holdt i hele middelalderen, men endte ikke stort bedre. Dette korstoget, ofte omtalt som Det femte korstoget (1213-1221), medførte en taktisk endring av korstogets militære mål. Det hadde allerede blitt klart i 1190-åra at det ville være vanskelig for de kristne å holde Jerusalem, så lenge Ayyube-dynastiet kontrollerte både Syria og Egypt. Korsfarernes ambisjon var derfor å forsøke å splitte det store sunnimuslimske riket ved å angripe Egypt. Innledningsvis så ting lovende ut. I 1219 klarte korsfarerne å overraske en uforberedt sultan, Al-Kamil, og erobret den viktige byen Damietta. Da korsfarerne i 1221 forsøkte å gå videre mot Kairo, åpnet imidlertid egypterne demningene langs Nilen og fanget korsfarerhæren. Nattlige angrep fra Al-Kamils soldater påførte korsfarerne store tap og til slutt var det ingen annen utvei enn å overgi seg. Dermed gikk også Damietta tapt. Alt var likevel ikke helt mørkt. En suksesshistorie i forbindelse med dette korstoget, var keiser Fredrik IIs (r.1220-1250) diplomatiske forhandlinger. Fredrik hadde gjennom diplomatiske framfor militære egenskaper, klart å inngå en allianse med Al-Kamil, som blant annet innebar at Jerusalem ville bli overført til de kristne igjen. I 1227 seilte Fredrik II avgårde mot Levanten for å la seg krone til konge av Jerusalem - året før hadde han nemlig giftet seg med, Isabella (også kalt Yolanda), arvingen til det latinske kongedømmets trone. Paradoksalt nok var keiseren på dette tidspunktet ekskommunisert av paven. Årsaken var både at Fredriks militære framgang i Italia medførte at paven følte det truet selve pavedømmet, men også at han gjentatte ganger hadde tatt korset, første gang så tidlig som 1215, men uten å oppfylle dette løftet. I 1226 hadde Fredrik måtte gjøre vendereise på grunn av sykdom og dermed hadde pave Gregorius IX valgt å ekskommunisere han. Helt fram til sin død i 1250, var Fredrik II deretter mer eller mindre i konstant konflikt med pavemakten. Jerusalem var for en kort periode på kristne hender, fram til den i 1244 ble erobret av en muslimsk styrke. I andre halvdel av 1200-tallet, var det primært den franske kongen, Ludvik IX (r.1226-1270), som stod for de største korstogsekspedisjonene i Europa. I 1248 dro han på sitt første korstog. Planen var den samme som for korstoget i 1219, nemlig å angripe Egypt. Akkurat som forrige gang klarte korsfarerne å innta Damietta. Det påfølgende slaget ved Al-Mansurah ble dermed katastrofalt. Korsfarerhærens kavaleri, under ledelse av Ludviks bror, grev Robert av Artois, hadde innledningsvis stor suksess, men begikk en stor tabbe. De brøt muslimenes rekker, men framfor å reorganisere seg og vente på hovedhæren, valgte de å presse angrepet videre. De red dermed rett inn i selve byen Mansurah. Der ble byporten stengt bak dem og i de trange gatene ble korsfarerne lette bytter. En etter en ble de franske ridderne drept med steiner og lanser. Her falt også Robert av Artois. Uten kavaleriet, var de gjenværende franske styrkene sjanseløse. En uorganisert tilbaketrekning endte med at Ludvik selv ble tatt til fange. Først ett år senere, etter at en enorm løsesum ble betalt, slapp han ut fra fangenskap og tilbrakte deretter fire år med å ruste opp de kristne festningsverkene i Palestina. Ludvik ga imidlertid ikke opp korstogstanken. I 1268 dro han på sitt andre korstog, denne gangen mot Tunis. Men igjen gikk det galt. Ved ankomst ble hæren ble rammet av dysenteri og i 1270 døde også kong Ludvik. En mager trøst, var at Ludvik, på grunn av sin innsats, til slutt ble helgenkåret. For det latinske riket i Midtøsten hadde derimot tiden rent ut. I 1250 hadde mamelukkene tatt makten i Egypt. De var dypt konservative og satte seg fore å drive de kristne ut på havet. En etter en ble de kristne besittelsene i Levanten erobret. I 1291 falt Acre og med det siste rest av det kongedømmet som de første korsfarerne hadde blitt etablert i 1099. Under 1200-tallet bølget korstogsiveren i Europa opp og ned i takt med optimisme og tilbakeslag. Det var derimot en tendens til at mange av de som avla korstogsløfter ikke oppfylte dem, særlig gjaldt det mange monarker. Ludvik IX var mer unntaket enn regelen ved at han faktisk dro på korstog, og unik ved at han gjorde det to ganger. Andre monarker, slik som Henrik III av England eller kong Håkon Håkonsson i Norge, oppfylte aldri sine løfter - men det fikk ikke like store konsekvenser for disse som for Fredrik II. Den franske dikteren med tilhold i Paris, som er kjent under navnet Rutebeuf (aktiv mellom 1245-1285), så antakelig hvordan mange i samtiden lovet å dra på korstog, men senere gikk tilbake på løftene sine. I hvert fall kommer han med et lite satirisk stikk til slike, i et av sine dikt. Her er et lite utdrag fra Rutebeuf (i engelsk oversettelse):

When men are hot with drinking wine And idly by the fire recline, They take the cross with eager boast To make a great crusading host. But with first glow of morning light The whole Crusade dissolves in flight.

[omforlates]

I dag om universitetet

Universitetet! Alma mater! Et sted for læring og personlig vekst, et sted for refleksjon og kritisk tenkning. Eller hva? Vel, fokuset i de første universitetsreglementene fra middelalderen var noe annerledes, men svært spesifikke. I 1215 utstedte den pavelige legaten, kardinal Robert av Courçon, det første reglementet for Universitetet i Paris. Det tok for seg både hvem som skulle få lov å undervise og hvilket pensum som skulle brukes i undervisningen. I hovedtrekk var de viktigste momentene den pavelige legaten skisserte for universitetet: "minmum ages for lectures (35 for theology, for instance), noted holidays that had to be observed, tried to regulate students' drinking, and required that half the members of a faculty attend the funeral of one of their number" (her sitert etter John D Cotts, Europe's Long Twelfth Century. For reglementet i engelsk oversettelse: http://medieval.ucdavis.edu/120B/Paris.html). Så kort sagt, hovedambisjonen til de første universitetene var å gjøre det vanskelig å bli fast ansatt, begrense studenters alkoholkonsum, samt forsøk på å innføre en påtvungen kollegialitet blant de fast ansatte. Enda godt vi er kommet langt på 800 år...

[omforlates]

I dag om Beaumont-tvillingene

I 1104 fikk Robert de Beaumont og hans kone, Elizabeth av Vermandois, to s��nner, tvillingene, Waleran og Robert. Deres far var en mektig skikkelse i det anglo-normanniske riket; Robert den eldre hadde i 1081 blitt greve av Meulan (i Normandie), en tittel han arvet etter sin mor, og på grunn av sin tjeneste under kong Henrik I av England, hadde han i 1107 også blitt jarl av Leicester (i tillegg hadde han forøvrig også mer enn nitti lavere titler).

I 1118 døde Robert den eldre. Ifølge den engelske kronikøren var dødsårsaken skam etter at: "en viss jarl tok med seg kvinnen han hadde giftet seg med, enten ved intriger eller med makt og strategi". De to sønnene arvet med det hvert sitt områder: Waleran, som var eldst, fikk grevskapet Meulan, mens Robert arvet jarledømmet Leicester. Begge brødrene ble deretter sendt til hoffet til kong Henrik I og oppdratt der, mens oppnevnte regenter styrte områdene. Begge brødrene fikk en svært god utdannelse, deres far hadde selv vært kjent for sin lærdom. I 1119 var de blant annet med kong Henrik til Normandie for å møte pave Callistus II og kongen egget under dette møtet brødrene til å diskutere filosofi med kardinalene. I 1120 ble begge brødrene erklært myndige og arvet hvert sitt landområde; Waleran de franske områdene og Robert de engelske. Deretter skilte brødrenes skjebne lag.

I 1122 ble Waleran overbevist av Amaury III av Montfort, greve av Évreux, om å støtte William Clitos opprør mot kong Henrik. William var sønn av kong Henriks eldre bror, Robert Curthose, som hadde vært hertug av Normandie helt til han utfordret sin bror om den engelske tronen og led nederlag i slaget ved Tinchebray i 1106 (Robert satt deretter fengslet fram til sin død i 1134). Kong Henrik fikk derimot snusen i planene og gikk til aksjon. Waleran gjorde motstand, men ble tatt til fange og satt deretter fengslet fram til 1129. Den andre tvillingen, Robert, deltok ikke i opprøret, men forble lojal mot kong Henrik. I 1121 hadde han dessuten blitt gitt store landeiendommer i Normandie. I 1129 ble Waleran sluppet fri og rehabilitert, uten at kildene konkret forteller hvorfor. Begge brødrene var deretter stadig ved kong Henriks hoff og begge var til stede på kongens dødsleie i 1135.

De påfølgende tiårene ble turbulente i England, der det oppstod maktkamp mellom kong Stefan og keiserinne Matilda om den engelske tronen, og begge brødrene sverget før påsken 1136 troskap til kong Stefan. Under den såkalte borgerkrigen inntok de derimot ulike roller. Waleran var en aktiv støttespiller for kong Stefan, og fortsatt den militære motstanden selv etter at kongen ble tatt til fange etter slaget ved Lincoln i 1143. Robert var på sin side mest opptatt av en feide han hadde gående med Ranulf av Gernon, 2. jarl av Chester, mellom 1141-49. I 1143 ble Waleran forsont med Matilda og hennes ektemann, Geoffrey V av Anjou, og deltok deretter i flere av kampanjene til sistnevnte i Frankrike. På denne tiden var hans makt og eiendommer på høyden av sin utbredelse.

I 1146 var han ved Vézelay under forkynnelsen av det andre korstoget (1145-49), og deltok deretter i kong Ludvik VII av Frankrikes korstog til Syria. Waleran hadde sitt herredømme som greve av Meulan fra kong Ludvik, så det var naturlig at han, som kongens vasall, deltok på utferden. Korstoget endte imidlertid utenfor Damaskus' murer uten å ha fått til stort – annet enn å legge grunnlaget for Ludviks skilsmisse fra Eleonore av Aquitaine. Waleran dro deretter hjem til Normandie.

I 1154 ble Matildas sønn, Henrik av Anjou, konge av England, som Henrik II. Det kom til å gi forskjellig utslag på den senere karrieren til de to tvillingene. Kong Henrik II likte dårlig Walerans tette forbindelser til den franske kongemakten og allerede fra omkring 1151 begynte Walerans politiske karriere å dale; i 1153 ble han tatt til fange av sin nevø - og fiende - Robert de Montfort og mens han satt fengslet ble alle hans eiendommer i Normandie konfiskert av kong Henrik og da han til slutt ble sluppet fri, lå hans politiske karriere med brukket rygg. Han støttet deretter kong Ludvik VII av Frankrike, men måtte se at hans resterende eiendommer også ble erobret og konfiskert. 20 dager før sin død gikk han i Petersklosteret i Préaux. Der døde han enten 9 eller 10 april 1166 og ble gravlagt ved siden av andre medlemmer av sitt dynasti.

Mens Waleran endte med å tape alt, fortsatte Robert sin karriere også under Henrik II. Like etter at Henrik kom på tronen, ble Robert utnevnt til justiciar av England. Posisjonen ga jarlen oppsyn og kontroll over administrasjonen og de legale prosessene i England, enten kongen var tilstede eller fraværende. Robert satt i denne stillingen i 14 år, til sin død i 1168. I likhet med sin bror, endte også Robert med å gå i kloster og han ble på sin dødsseng mottatt som en kannik ved katedralen i Leicester.

Til tross for ulik skjebne, var det flere ting som bandt tvillingbrødrene sammen. For det første må det ha vært en viss fysisk likhet, siden kildene tok seg bryet med å presisere at de var tvillinger. For det andre var de begge lese- og skrivekyndige, noe historien om debatten med kardinalene understreker. For de tredje var de begge store kirkelige patroner, som støttet byggingen av flere kirkebygg. Beaumont-tvillingene gir et fascinerende innblikk i 1100-tallets politiske kultur i Nord-Europa, ikke minst de omskiftelige forholdene under borgerkrigstiden i England.

[omforlates]

I dag om hvorfor “Sverige er ditt Tyrkia”

I 1453 erobret den osmanske sultanen, Mehmet II Erobreren (r.1444/1451-1481), Konstantinopel (dagens Istanbul). Den muslimske erobringen av en av kristenhetens største byer sendte sjokkbølger gjennom Europa. De påfølgende pavene Nikolas V (r.1447-1455) og Calixtus III (r.1455-1458) forsøkte begge å få i stand et storstilt korstog for å gjenerobre byen, men planene falt på stengrunn. En av årsakene var det politiske klimaet innad i Europa, der en rekke kongedømmer var mer opptatt av å kjempe mot hverandre. De som stod i veien for disse planlagte korstogene mot "den ytre tyrkeren", var å regne som en "intern tyrker", en slags kristen "femte-kolonist", noe som faktisk var enda verre enn den muslimske fienden. Pavene sendte også flere forespørsler nordover, blant annet til den danske kongen Christian I (r.1448-1481), om å støtte opp om korstoget. I Danmark hadde imidlertid kong Christian mer enn nok med å forsøke å overvinne de opprørske svenskene. I 1448 døde unionskongen Kristoffer av Bayern (r.1440-1448) brått og uventet. Den tidligere svenske rikshøvedsmann og riksforstanderen, Karl Knutsson Bonde, brukte det politiske kaoset som oppstod i etterkant av Kristoffers død, til å utrope seg til konge av både Norge og Sverige. Nordmennene gikk raskt over til Christian I, men i Sverige beholdt Knut makten i første omgang fram til 1455 (med påfølgende comebacks i 1464-65 og 1467-70). Samtidig var den tsjekkiske adelsmannen og poeten, Michel Beheim (1416-1475/79) for en kort periode i 1450-åra i tjeneste hos kong Christian. I flere av diktene sine fra denne perioden framstilte Beheim den tyrkiske erobringen av Konstantinopel som guds straffedom mot kristne fyrster, som ikke hadde maktet å stå samlet mot den osmanske framrykningen. I ett av diktene, skrevet en gang mellom 1453 og 1457, kom Beheim med støtte til den danske monarken og en karakteristikk av svenskene som Nordens "tyrkere", ettersom de stod i veien for at den danske kongen kunne delta med full styrke i korstoget mot de ekte tyrkerne:

O Christian, chung aus Tennenmakt, / wo ist dein chrafft und macht so stark, / das du die ubel und das ark / so langsam hilfest rechen? / Und wanest dach den cristen pey / mit prant und auch rauborey. / auf die Sweden ist dein Tyrkeÿ, / o Carlo, kung in Sweden, / dein laster hor ich reden, / das du machest so gross czwitrecht, / wann Sweden hastu wider recht, / da durch vil cristen, riter, knecht / leib und leben verczechen.

[omforlates]

I dag om «Anarchy in the UK», også kjent som farsen «Skulle det dukke opp flere Matilda-er, er det bare å ringe»

Styringstiden til kong Stefan I av England (r.1135-1154) blir i engelsk historie omtalt som “Stephen’s Anarchy” eller bare “the Anarchy”. Årsaken var at landet i denne perioden hadde to personer som begge hevdet å ha krav på å regjere England, nemlig Stefan av Blois og keiserinne Matilda. La oss forsøke å kort skissere bakgrunn for problemene: I 1135 døde Henrik I av England (r.1100-1135) uten en mannlig arving. Hans eneste legitime arving, sønnen William Ætheling, hadde druknet i 1120, da partybåten “Det hvite skip” forliste i den engelske kanalen. Hans eneste gjenlevende, legitime arving var dermed datteren Matilda, som var gift med den tyske keiseren, Henrik V. Etter at hennes ektemann døde, ble hun så gift med Geoffrey V, greve av Anjou og fikk sønnen Henrik, som kom til å bli den første Plantagenet-herskeren på den engelske tronen. Men nå forgriper jeg hendelsene. Den eldre Henrik hadde ennå ikke gitt opp håpet om å produsere en mannlig arving, men for å sikre at dynastiet overlevde ham, fikk han den engelske adelen til å sverge at de ville ta Matilda til hersker om han ikke skulle få andre arvinger. Den 1. desember 1135 døde Henrik uten at noen sønn var «produsert». Det var dermed meningen at Matilda skulle overta tronen, men det var flere skjær i sjøen. For det første var den engelske adelen ikke positivt innstilt til en kvinnelig monark, samtidig som de normanniske adelsmennene var sterkt skeptiske til hennes nye ektemann, Geoffrey av Anjou, som ikke bare var en erkefiende av Normandie og besatt på å ta hertugdømmet (faktisk var Geoffrey i krig med sin svigerfar på tidspunktet da Henrik døde). I denne situasjonen utnyttet Stefan av Blois situasjonen. Han var sønn av nok en Matilda, som var datter av William Erobreren og dermed søster av den avdøde Henrik. Stefan dro raskt over til England og med hjelp fra sin bror Henrik, som var biskop av Winchester, ble han kronet til konge av England før Matilda rakk å krysse den engelske kanalen. Hun ga imidlertid ikke opp den engelske tronen så lett og det som fulgte var en nesten 18 år lang borgerkrig, med skiftende allianser og konstellasjoner mellom de to tronkrevernes støttespillere. Ett av de mest dramatiske årene under denne konflikten, var 1141. Året begynte med at Stefan ble overrasket av Matildas hærstyrker ved Lincoln 2. februar. Salget endte i nederlag og han ble tatt til fange. Matilda så dermed ut til å ha vunnet tvekampen, men så lett var det ikke. For selv om den engelske geistligheten, inkludert biskop Henrik, like etterpå utropte henne til «Lady of England and Normandy» og begynte å forberede en kroning, ga ikke Stefans støttespillere opp. Med Stefans egen kone i spissen, som – ja, hold på hatten - også het Matilda, tok de opp kampen og revansjen kom allerede i september samme år. Stefans hær klarte nemlig å overraske Robert, jarlen av Gloucester, ved Winchester 14. september og tok ham til fange. For Matilda (altså, keiserinnen) var dette katastrofalt. Robert var ikke bare hennes halvbror, men også hennes viktigste militære støttespiller. Året endte med en fangeutveksling og partene var dermed like langt. I en slik omskiftelig situasjon var det ikke lett å følge med på alle skiftende allianser og endrede styrkeforhold. For enkelte innebar det å bli ruinert. En av aristokratene som merket det aller mest på kroppen, var Brien fitz Count. Han var en såkalt “ny mann” (homo novus), det vil si at hele hans framgang og karriere var knyttet til hans tjeneste under Henrik I, som hadde belønnet ham med Wallingford. Tro mot Henriks arving hadde han derfor støttet keiserinne Matilda i kampen. Men denne støtten kom med en pris, noe han ga sterkt uttrykk for i et brev til Stefans bror, biskop Henrik. Biskopen hadde klaget på at Brien hadde angrepet og plyndret handelsskip på vei til markedet i Winchester, hans bispesete - til tross for at han hadde lovet å ikke gjøre det. Det fikk begeret til å renne over for Brien, som lurte på hvordan biskop Henrik kunne klage over brutte løfter?

“For even you yourself who are a prelate of the Holy Church, have ordered me to adhere to the daughter of King Henry your uncle, and to help her acquire that which is hers by right but has been taken from her by force, and to retain what she already has….King Henry gave me land, but it has been taken away from me and my men because I am doing what you ordered me to do; and as a result I am in extreme straits and am not harvesting one acre of corn from the land which he gave me. It is not surprising that I take things from other people in order to sustain my life and the lives of my men, and in order to do what you commanded of me. Nor have I taken anything from anyone who has left my own possessions alone. You should know that neither I nor my men are doing this for money or fief or land, either promised or given, but only because of your command (in 1141) and the lawfulness of myself and my men.”

Brien fitz Count stod imot alle Stefans angrep og holdt Wallingford fram til sin død en gang i begynnelsen av 1150-åra. Men selv i døden var ikke alle Briens ulykker over: Hans kone – det er nesten ikke morsom lenger, men gjett hva hun het da, å joda, det er snakk om nok en Matilda - gikk i kloster og siden begge hans arvinger, to sønner, hadde fått lepra og døde unge, gikk eiendommene hans tilbake til kronen. Hva så med konflikten mellom Stefan og Matilda? Ingen av partene ga opp og i 1153 kastet Matildas sønn, Henrik, seg inn i konflikten. Det kom likevel til et kompromiss; Henrik anerkjente Stefan som konge, mens Stefan adopterte Henrik som sin arving. Allerede året etter døde kong Stefan og Henrik inntok tronen som kong Henrik II. Matilda derimot levde helt til 1167, men holdt seg stort sett i Normandie, som Henriks representant i hertugdømmet, og påtok seg ellers en rekke diplomatiske oppgaver.

[omforlates]

I dag om svidde væringer

18. oktober 1081 stod slaget ved Dyrrhachium (også kalt Durazzo), nær Durrës i dagens Albania. Det stod mellom Det bysantinske riket, anført av keiser Alexios I Komnenos (r.1081-1116), og en normannisk invasjonsstyrke fra det sørlige Italia, anført av Robert Guiscard (ca.1015-1085), hertug av Apulia og Calabria og hertug av Sicilia. Slaget endte i seier til normannerne. Robert Guiscard, som betyr noe slikt som "reven", "den utspekulerte" eller noe i den retningen, var en ordentlig "self made man". Han hadde ifølge enkelte kilder kommet til det sørlige Italia om enn ikke med to tomme hender, så kun med fire ryttere og 30 fotfolk. Han var den sjette sønnen til Tankred av Hautville, en lavadelsmann som ikke hadde stort å tilby sine 12 (!) sønner. De måtte derfor dra ut i verden og smi sin egen lykke. Da Robert ankom Italia i 1047, hadde allerede flere av hans eldre brødre begynt å karre til seg makt og land. Hopper vi noen år fram, så begynte Robert å arve land fra sine brødre og underlegge seg egne områder. I 1057 ble han hertug av Apulia, året etter Calabria, mens han i 1059 fikk lov av paven å være hertug av Sicilia - han måtte bare erobre øya først (en jobb som ikke var helt fullført før i 1091). I 1070-åra begynte han å tilnærme seg Det bysantinske riket. Keiser Mikael VII Doukas (r.1071-1077) lot sin sønn forlove seg med Roberts datter. Men da Mikael så ble styrtet fra tronen, tok Robert det som et påskudd for å invadere Det bysantinske riket i 1081 og beleiret Dyrrhachium. Kampanjen begynte dårlig. En venetianske flåte støttet grekerne og beseiret den normanniske flåten (normannerne hadde glemt sine nordiske røtter på akkurat det maritime området). Men på land gikk krigføringen bedre. Den normanniske og den bysantinske hæren barket sammen utenfor Dyrrachium 18.oktober. Bysantinernes høyre flanke brøt først gjennom og drev normannernes venstre flanke på flukt. Keiserens elitestyrker, den berømte Væringgarden (som på dette tidspunktet hadde en overvekt av anglo-saksere, særlig etter 1066), tok opp jakten, men ble dermed separert fra hovedhæren. Da normannernes kavaleri satt inn nådestøtet var væringene sjanseløse. De få som unnslapp massakren, søkte tilflukt i en kirke. Som normannerne deretter satt i brann; ingen væringer kom levende fra det. De normanniske rytterne brøt så ned den bysantinske hærens sentrum og dermed kollapset hele den greske hæren. Etter slaget presset normannerne grekerne ytterligere tilbake, men ubeleilige hendelser i Italia - nemlig at den tyske keiseren Henrik IVs angrep pave Gregor VII, som var Roberts allierte - gjorde at han måtte overlate ledelsen av kampanjen til sin sønn, Bohemond, og reise til Italia. Bohemonds krigslykke var innledningsvis god og han slo Alexios i flere slag, men etter hvert vendte lykken og normannerne ble slått ved Larissa. Dermed kollapset hele invasjonen. Bysantinerne hadde derimot ikke fått fred; i 1084 tok Robert Corfu og Kefalonia, før han ble rammet av feber og døde 17 juli 1085. Også Bohemond skulle møte Alexios igjen, men det er en annen historie. Alexios' datter, Anna, som forøvrig var noe så respektabelt som historiker (og prinsesse), har etterlatt oss med denne beskrivelsen av Robert: "This Robert was Norman by birth, of obscure origins, with an overbearing character and a thoroughly villainous mind; he was a brave fighter, very cunning in his assaults on the wealth and power of great men; in achieving his aims absolutely inexorable, diverting criticism by incontrovertible argument. He was a man of immense stature, surpassing even the biggest men; he had a ruddy complexion, fair hair, broad shoulders, eyes that all but shot out sparks of fire. In a well-built man one looks for breadth here and slimness there; in him all was admirably well-proportioned and elegant... Homer remarked of Achilles that when he shouted his hearers had the impression of a multitude in uproar, but Robert’s bellow, so they say, put tens of thousands to flight".

[omforlates]

I dag om den fascinerende karrieren til Norges første admiral

Christoffer Trondsen Rustung (ca.1500-1565) er neppe et navn mange vil dra kjensel på i dag, men i samtiden var han berømt - og beryktet. Lite er kjent om hans tidlige leveår. Faren var Trond Sigurdsson Rustung og moren het Karen Koll. Til tross for at Rustung var en gammel adelsslekt, brukte Christoffer selv aldri dette navnet. Første gangen han dukker opp i kildene er i 1527. Fire år tidligere hadde kong Christian II "Tyrann" av Danmark og Norge blitt avsatt, mens hans onkel, Fredrik I, kom på tronen. Christian hadde flyktet til Nederland. Han hadde på ingen måte gitt opp den dansk-norske tronen og herfra kontaktet han sin svoger, den tysk-romerske keiseren keiser Karl V, for å be om hjelp til å gjenerobre tronen. Det ble begynnelsen på en krigføring karakterisert av omfattende kaprervirksomhet. Christian II engasjerte en rekke kaprere, eller sjørøvere, til å gjøre livet surt for sine fiender. Det var nettopp i den forbindelse at Christoffer første gangen omtales i kildene. Han ble nemlig engasjert av den siste katolske erkebiskopen i Norge, Olav Engelbrektsson (1523-1537), til å verge Vestlandet mot kaprerangrep fra Christian II. Sammen med Olav Lange, stod han i spissen for en norsk flåtestyrke. Da ingen fiende dukket opp, begynte de i stedet å røve skotske, hollandske og tyske handelsskip. Denne uautoriserte kaprervirksomheten førte selvsagt til sterke reaksjoner i inn- og utland, og enden på visa ble at erkebiskopen måtte gripe inn og erstatte røvet gods. Christoffer falt derimot ikke i unåde, men endte i stedet opp som erkebiskopens mest betrodde mann - noe erkebiskopens fiender fikk erfare. Christoffer ble satt i sving under erkebiskopens feide med adelsslekten på Austrått og i 1529 plyndret Christoffer Storfosen. I 1535 utnevnte erkebiskopen Christoffer til sin ombudsmann i rettssaken mot Niels Lykke, som hadde bedrevet “blodskam” med sin avdøde kones søster (den uheldige Lykke endte forøvrig med å bli “røkt” i hjel på erkebiskopens borg Steinvikholm). På nyåret 1536 var Christoffer Trondsson en av hovedaktørene i dramaet som utspilte seg i Trondheim da Vincens Lunge ble drept og de andre riksrådene tatt til fange. Dette er handlinger som langt på vei må kunne kalles for et "statskupp". Årsaken var at den protestantiske Christian III samme sommer stod som seierherre i den såkalte "Grevefeiden" i Danmark, som utspant seg mellom tre tronpretendenter. Biskopene ble fengslet og deres embetsgods inndratt. Utsiktene for den katolske kirken var svært dårlige i Norge også, hvis man ikke kunne få hjelp utenfra. Erkebiskopen sendte da sine betrodde mann til Nederlandene for å forsøke å skaffe hjelp fra keiseren og pfalzgreve Fredrik, Christian IIs svigersønn. Noen større styrke lyktes det ikke Christoffer å skaffe, men han returnerte med tre skip. Da situasjonen for erkebiskopen etter hvert ble uholdbar, var Christoffer fører for den vesle flåten som 1. april 1537 forlot Trondheim med erkebiskopen om bord med kurs for Nederlandene - med et lite stopp innom for å plyndre Austrått en siste gang. Erkebiskop Olav døde allerede i februar året etter og Christoffer gikk i tjeneste hos pfalzgreve Enno II av Øst-Friesland, som utstyrte ham med kaperbrev. I årene mellom 1537 og 1542 drev Christoffer med utstrakt kaprervirksomhet i Nordsjøen, først fra en base i Veere og senere fra Øst-Friesland. Han kapret 9 franske fartøyer, men også flere engelske. norsk og tyske fartøy. Han plyndret også flere mål langs norskekysten, deriblant Utstein kloster og bispegården i Stavanger. I 1542 tok han imidlertid kontakt med en uventet person, nemlig Christian III. Christoffer hadde vært en torn i den danske kongens øye men samtidig hadde kongen behov for dyktige sjøoffiserer. Han benådet derfor Christoffer og ham i sin tjeneste. I årene som fulgte, stod han i spissen for flere ekspedisjoner mot sjørøverne i Nordsjøen. Alt i 1543 ble han nestkommanderende for hele den dansk-norske flåten. I 1551 ble han sendt til Island for å få slutt på motstanden mot reformasjonen. Christoffer steg helt til topps i den danske marine da han 1557 fikk tilsynet med orlogsflåten og ledelsen av verftet på Bremerholm. Dermed ble han den første riksadmiral. Under Fredrik II ble han avløst som øverste sjef for flåten, men fortsatte likevel å lede flåtestyrker. Siste gang han ble omtalt var i mai 1564, da han ble sendt til Trondheimsfjorden for å fordrive svenskene. Sannsynligvis døde han like etterpå, for året etter omtales hans kone som enke. Christoffers karriere err fascinerende; fra sjørøver og statsfiende til den øverste sjefen for den dansk-norske flåten. Men slektens spennende historie slutter ikke der: sønnen Enno Brandrøk ble eventyrer og leiesoldat på stadig nye slagmarker under ulike krigsherrer, før han til slutt endte livet på et skafott i Düsseldorf. Men også blant Christoffers 9 døtre var det flere interessante skjebner. Datteren Anna ble kjent som “Skottefruen” etter et eventyr med den skotske adelsmannen James Hepburn, jarl av Bothwell (som senere ble gift med Maria Stuart), mens en annen datter, Else, i sitt 3. ekteskap ble mor til admiralen Axel Mowat. Men alle disse spennende historiene får vente til andre statusoppdateringer.

[omforlates]

I dag om et bursdagsbarn

I dag har en veldig spesiell person bursdag. En mann som jeg på mange måter beundrer, selv om jeg ikke deler hans meninger eller støtter alle hans gjerninger. Nei, det er ikke Per Fugelli jeg sikter til. Jeg snakker selvfølgelig om Rikard I av England, a.k.a. "Rikard Løvehjerte", som fyller 859 år i dag! Rikard ble født 8. september 1157 i Beaumont Palace i Oxford og de stolte foreldrene var kong Henrik II av England (r.1154-1189) og dronning Eleonore av Aquitaine. På dette tidspunktet var Henrik 24 år, mens Eleonore var rundt 35 år. Eleonore hadde tidligere vært gift med Ludvik VII av Frankrike, men skilte seg fra han i det som var en av 1100-tallets store skandaler (hint: anklager om incest versus anklager om å ikke oppfylle sine ekteskapelige plikter i senga). Hun giftet seg deretter med den 19-årige greven, Henrik av Anjou, som like etter ble konge av England, noe som la grunnlaget for Huset Plantagenets tid på den engelske tronen. Rikard var det fjerde barnet i en stor søskenflokk: den førstefødte var sønnen, William, som døde som spedbarn; den andre var Henrik den unge, som senere var medregent sammen med sin far fram til sin død i 1183; deretter fulgte den første datteren, Matilda, som ble gift med Henrik Løve av Sachsen; etter Rikard kom lillebror Geoffrey II, som ble hertug av Bretagne; den sjette i rekka var Eleonore, som ble dronning av Castilla; den siste av døtrene var Johanna, som ble dronning av Sicilia; før lillebror sistemann, Johan, ble født i 1166 (i tillegg til dette hadde Henrik et par utenomekteskapelige barn, slik som Geoffrey, som senere ble erkebiskop av York, og William Longespée, som ble jarl av Salisbury). Alle de tre sønnene som overlevde til voksen alder, Henrik den unge, Rikard og Johan, var ordentlige mammadalter - noe som innebar at de alle sammen senere forsøkte å kuppe tronen fra sin far. I oppveksten fikk Rikard en solid utdannelse, som både omfattet en intellektuell utdannelse (Rikard ble selv en kompetent dikter og patron av trubadurer), så vel som trening i krigskunsten (han ble en svært kompetent rytter og som alle aristokrater i middelalderen elsket han å jakte). Hans mor, den svært kompetente og egenrådige Eleonore, var fast bestemt på at sønnen Rikard skulle overta Aquitaine, som var hennes families arveland, og som hun, sammen med Poitou, selv styrte fra 1168. Det var av sin mor Rikard lærte kunsten å regjere og administrere sine domener. 12 år gammel ble han hertug av Poitou og to år senere også av Aquitaine. I voksen alder var han svært høy, slev i morderne målestokk (Rikard var nærmere 195m) og hadde rødmusset hår og skjegg. Rikards personlighet var kompleks. Han var kjent for å være både morsom, generøs og snill, men kunne også være hensynsløs og brutal (noe henrettelsen av nærmere 2000 muslimske krigsfanger var et eksempel på). Men viktigst av alt for en konge i middelalderen, Rikard var modig, en god strateg og en inspirerende leder. I 1173 gjorde storebror Henrik den unge opprør mot faren, noe som ble begynnelsen på en rekke opprør mot pappa Henrik fram til sistnevntes død i 1188. Ti år senere, under et nytt opprør mot faren, døde imidlertid Henrik den unge av dysenteri og plutselig var Rikard først i arverekka. Rikard tok opp familietradisjonen og gjorde selv opprør mot faren, men denne gangen var det Henrik som døde først og 31 år gammel ble Rikard dermed konge av England. I 1189 ble han med på det såkalte tredje korstoget for å gjenvinne Jerusalem, som hadde blitt erobret av Saladin, den berømte sultanen av Syria og Egypt. For å finansiere korstoget sitt, tok Rikard og presset jødene i riket sitt for penger, samt at han skal ha sagt at «jeg ville selge London, om jeg kunne finne en kjøper». Korstoget kom til å definere historiens dom over Rikard, der han og Saladin målte krefter. Den engelske kongen var med på å innta Acre, noe som sikret at kongeriket Jerusalem overlevde fram til 1291, men han klarte ikke å erobre Jerusalem. En fredsavtale ble inngått med Saladin i september 1192 og Rikard vendte skuffet hjemover. På hjemveien ble han imidlertid tatt til fange av hertug Leopold av Østerrike, som Rikard hadde klart å fornærme i løpet av korstoget. En enorm løsesum ble forlangt, men i England hadde lillebror Johan ikke bråhast med å løskjøpe broren (faktisk tilbød han penger for at broren IKKE skulle slippe fri). Det var derfor mor Eleonore som fikk i stand en avtale og som skaffet pengene. I februar 1194 slapp Rikard ut av fangenskap. De resterende årene av sitt liv brukte han på å slåss mot kong Filip II Augustus av Frankrike, som i Rikards fravær hadde forsynt seg av Normandie. 25 mars 1199 beleiret Rikard en nok så liten og ubetydelig festning, Château de Châlus-Chabrol. På morgenen gikk Rikard rundt og kikket på sine sappørers arbeid med å undergrave festningsmurene. Noe uforsiktig hadde han ikke tatt på seg ringbrynje. Rikard la merke til at en av forsvarerne, en ung gutt, bare hadde en stekepanne som skjold og begynte å erte gutten, som tok sikte på kongen med sin armbrøst. Rikard ble truffet av en pil i nakken. Skaden var ikke dødelig, men det gikk koldbrann i såret og kongen lå snart for døden. Den 6. april 1199 døde Rikard i sin mors armer. Til tross for at Rikard hadde beordret at hans drapsmann ikke skulle skades, tok leiesoldaten Mercadier, som var i Rikards tjeneste, gutten og fikk ham flådd levende og deretter hengt. Rikard ble begravd litt her og der; hans hjerte ble begravd i Rouen, innvollene ble begravd i Châlus (hvor han døde), mens kroppen ble stedt til hvile i Fontevraud-klosteret i Anjou. Korstog, løsepenger og krigføring medførte enorme byrde på Rikards engelske undersåtter som ble utplyndret gjennom et svært effektivt skatteinnkrevingsapparat som Henrik II hadde lagt grunnlaget for. Rikards ti år på tronen var, som med Erna Solbergs styre, preget av lange utenlandsopphold og samlet sett var tilbrakte han bare noen måneder i England. Som alle engelske konger mellom William Erobreren (r.1066-1087) og Henrik V (r.1413-1422), snakket han ikke et kløyva ord av engelsk, men kun fransk. Til tross for alt dette, valgte engelskmennene senere å oppføre en statue av den godeste Rikard utenfor det britiske parlamentet i Westminster, der han står i godt selskap sammen med Oliver Cromwell (som utførte folkemord i Irland) og Winston Churchill (alkoholikeren som vant Andre verdenskrig).

[omforlates]

I dag om "en tom hytte i agurkåkeren"

Prinsesse Ingeborg av Danmark (1175-1236) hadde kanskje middelalderens kjipeste ekteskap. Hun kom fra det mektige danske Valdemar-dynastiet. Hun var datter av kong Valdemar I (r.1146-1182) og dermed også søster til to senere danske konger, Knut VI (r.1182-1202) og Valdemar II (r.1202-1241). Til tross for gode utsikter, fikk Ingeborg en trist skjebne. I 1193 ble hun gift med den franske kongen, Filip II Augustus (r.1180-1223). For de fleste er bryllupsdagen den lykkeligste dagen i livet. Det var den sikkert også for Ingeborg, men morgenen etter bryllupsnatten ble begynnelsen på en personlig tragedie som utfoldet seg over de neste 30 årene. Det første brudgommen gjorde dagen etter bryllupet, var nemlig å sende vekk Ingeborg. Hva som skjedde den natten eller årsakene til at Filip ikke ønsket å ha noe med sin nye kone å gjøre, er uvisst. Den franske kongen forlangte deretter en skilsmisse fra sin danske viv under påskudd av at de var for nære slektninger. Han fant seg også en ny "kone", Agnes, som han fikk to barn med. På den apostoliske stol satt imidlertid Innocens III (r.1198-1216) og var mindre imponert over kong Filips oppførsel. Han tordnet mot kongen og forlangte at han tok Ingeborg tilbake og sendte vekk Agnes. I 1198 og 1199 sendte han flere krasse brev til Filip og våren 1200 satt han hele Frankrike under interdikt, dvs at kirken innstilte sin virksomhet i det fransk riket. Filip lovet da bot og bedring, men falt snart tilbake i gamle synder. Nesten ti år etter bryllupet hevdet nå Filip at hans danske kone var en heks og at hun på bryllupsnatten hadde kastet en forbannelse over han som gjorde at han ikke hadde vært i stand til å fullbyrde ekteskapet! To barn med Agnes gjorde det imidlertid vanskelig å overbevise paven om en impotens-forbannelse. Ingeborg skrev da selv til paven og fortalte om de elendige kårene hun levde under og hvordan hun ble holdt nærmest som en fange; ikke fikk hun nok mat; ikke fikk hun medisinsk tilsyn; ikke fikk hun vasket seg; og ikke fikk hun ha snakke med en prest eller skriftefar heller. Det rørende brevet fikk paven til å sende et rasende brev til Filip på sommeren 1203. I desember samme år sendte han nok et brev, der han beskrev dronningens miserable tilværelse. Innocens er kjent for sine mange metaforer og billedlige beskrivelser, og dette brevet var intet unntak: dronningens ansikt var, ifølge paven, fuktig fordi en elv av tårer rant fra hennes ansikt. Hun var som en ensom spurv. Før Innocens avsluttet med kanskje den pussigste metaforen brukt i et pavebrev, der han sammenliknet Ingeborg med en "tugurium in cucumerario" - "en tom hytte i en agurkåker"! Ingeborgs forhold ble etter dette gradvis bedre. I 1213 ble det inngått et forlik som gjorde at Filip lovet å behandle henne som dronning, selv om han nektet å leve med henne i ekteskap. I 1223 døde Filip og Ingeborg ble rehabilitert. Hun overlevde sin ektemann med 16 år og ble i den perioden kjent for sin fromhet og veldedighet. Til slutt skinte altså solen på den tomme hytta midt ute i agurkåkeren.

[omforlates]

I dag om en full helgen

I 1170-årene må det ha kommet rapporter til pave Aleksander III (r.1159-1181) om forhold i Sverige som rystet paven. For hva var det egentlig svenskene holdt på med siden de tilba en full mann som helgen!? La oss først ta litt bakgrunnshistorie. I alle de tre skandinaviske rikene ble det i løpet av middelalderen etablert tre helgenkulter rundt tre ulike konger, som etter sigende alle hadde dødd for troen. I Danmark var det konge Knut Sveinsson, som ble myrdet av sine fiender i Sankt Albani Kirke i Odense i 1086. I Norge var det som kjent kong Olav Haraldsson, som falt i slaget på Stiklestad i 1030. I Sverige var det Erik Jedvarsson, som ifølge en senere legende ble myrdet av Emund Ulvbane, en attentatmann som var leid av en rivaliserende kongeslekt, Sverkerætten, utenfor domkirken i Uppsala i 1160. Eller ble han egentlig det? Problemet er at de fleste kilder til kong Eriks død er fra slutten av 1200-tallet eller senere. Skal vi tro et brev fra Aleksander III til svenske geistlige i 1172 var det enkelte ting som gjorde at paven ikke så på Erik som en martyr og heller ikke et godt forbilde for det videre arbeidet med å styrke kristendommen i Sverige. Aleksander skrev: "Vi har hørt, at det finnes noen blant dere, som gjennom djevelsk bedrageri (diabolica fraude) tilber en mann som helgen, som ble drept i fylleri og drukkenskap (potatione et ebrietate) på hedningers vis [...] og selv om mange mirakler virker gjennom ham, så er det dog ikke tillat at dere dyrker ham offentlig som helgen uten den romerske kirkens tilltatelse". Nå er det ikke direkte referert til kong Erik i brevet, og dette er bare en gjetning historikere har gjort og som det på grunn av kildesituasjonen er stor usikkerhet rundt. Brevet skaper flere spørsmål enn det besvarer, og antakelig ligger det en ganske interessant historie til bunns - for hvorfor opphøyde svenskene en mann som døde på fylla til helgen? Er det Erik eller er det en ukjent St. helgefylla der ute, som har blitt glemt i historiens tåkebelagte bakfyll?

[omforlates]

I dag om det farlige Baltikum

De baltiske landene er i dag kanskje mest kjent som et farlig område for norske stortingspolitikere som ikke klarer å holde buksene sine oppe, men i middelalderen representerte Baltikum en annen skummel og farlig grense. Det var her det katolske Europa grenset mot hedendommen. Rundt Østersjøen fantes det på 1100-tallet fortsatt mange slaviske stammer som tilba lokale guddommer. I den polemiske litteraturen til kristne forfattere ble menneskene på den andre siden av denne mentale grensen framstilt mer som ville dyr enn mennesker og representerte på mange måter et vrengbilde på hva det betydde å være "gode kristne". Enkelte kristne forfattere hevdet at de hedenske slaverne, som ofte ble omtalt under samlebetegnelsen "vendere", var frafalne kristne, noe som dermed også rettferdiggjorde å føre korstog mot dem. Venderne hadde etter sigende blitt konvertert av misjonæren St.Vitus (selv om han visstnok led martyrdøde på begynnelsen av 300-tallet...på Sicilia), men deretter hadde de falt fra den rette troen og begynt å dyrke misjonæren som en hedensk guddom, nemlig den firehodede "Svantevit". Den danske historikeren Saxo Grammaticus skrev rundt 1200 om de danske kongenes forsøk på å undertvinge og konvertere venderne. For Saxo var de hedenske venderne knapt mennesker; blant annet hevdet han at når vendiske menn hadde samleie med sine kvinner, så endte de opp som hunder og kunne ikke skilles fra hverandre. Paret ble da hengt opp til allmenn spott og latter for de andre i stammen. Andre kristne observatører understreket vendernes forkastelige holdning til kvinner og hevdet at dersom en vendiske kvinne var utro, ble hun enten kvalt og brent med en gang, eller strippet naken og angrepet med kniver av stammens matroner som deretter jaget den skyldige fra landsby til landsby og stakk dem helt til de døde av sine sår. Ifølge den engelske historikeren William av Malmesbury (død ca.1143) praktiserte venderne også "enke-brenning"; når den avdøde mannen ble plassert på begravelsesbålet og flammene tok tak, var det forventet at hans enke ville kaste seg oppå og bli med sin mann i etterlivet. Venderne ble demonisert, noe som også gjaldt beskrivelsene av påståtte overgrep mot kristne og ifølge ryktene ble en kristen hvert år ofret på Svantevits alter. Den tyske kronikøren Helmold av Boslau (død, ca. 1177) utbroderte hvordan kristne ble drept og mishandlet på de mest grufulle vis: enkelte fikk buken skåret opp, tarmene ble bundet til en pinne og det stakkars offeret ble deretter dyttet rundt pinnen; andre ble spikret fast til kors og pint ihjel på grusomt vis, noe som også var for å håne Kristi lidelseshistorie; mens kristne fanger, som hadde blitt kjøpt fri av sine slektninger, ble systematisk torturert før de ble sluppet fri. Hvorvidt disse historiene kun er stereotypiske konstruksjoner, eller om hedendommen ble mer brutal i konkurranse med kristendommen, er uvisst, men slike historier tjente et klart formål, nemlig å oppmuntre kristne til å delta i korstogene i Baltikum. Det resulterte i en massiv tysk migrasjon til disse områdene og selv om det ikke høres ut som noen god måte å spre kristen kultur og sivilisasjon på, representerte Baltikum - sammen med Iberia - en av korstogsbevegelsens største suksesser og inkorporerte disse områdene i et tysk kulturfellesskap som bestod helt fram til maidagene 1945. Da gjorde en ny ideologi sin inntreden i de baltiske områdene, men det blir en alt for moderne historie for min smak.

[omforlates]

I dag om en gave med baktanke

Gaveutveksling var en vanlig måte for stormenn og konger å etablere relasjoner i middelalderen. Det kunne foregå under fredelige forhold, blant annet ved inngåelse av vennskap eller allianser, men det var også en viktig del av forhandlinger under pågående konflikter. Dette skjedde også på tvers av religiøse skillelinjer. I forbindelse med korstogene i Midtøsten ble ofte mat utvekslet som gave mellom stridende parter. Tidvis kunne slik Gaveutveksling ha en baktanke. Baha ad-Din (1145-1234), som var en av Saladins biografører, nevner et litt sleipt forsøk fra Rikard Løvehjerte på å skaffe seg forsyninger under forhandlinger med Saladin under en våpenhvile mellom de to: "After a break, the envoy [of Richard], returned taking up the same matter...'it is the custom for princes when they camp close to one another to exchange gifts. I have something suitable for the Sultan and beg permission to convey it to him. Al-Adil [Saladin's brother] replied: 'You may do that on condition that you accept a comparable present'. The envoy was content with that and went on; 'The gift is some birds of prey that have been imported from beyond the sea. They are sick and it would be kind if you would bring us some birds and fowls to feed them and restore their strenght before we deliever them'. Al-Adil joked with him for he understood perfectly well what they were talking about and said: 'so the king needs chickens and fowls and wishes to get them from us on that pretext'." Kort sagt: Nice try, Richard! Forøvrig kan det hende at de staslige jaktfuglene, som kom fra "beyond the sea", var hentet fra Norge eller Island, siden slike luksusvarer var en viktig eksportvare fra det norske riket i middelalderen.