dansekritikerrorsla-blog

[dansekritikerrorsla-blog]

Seminar: Body&Space

In collaboration with Black Box teater, a seminar on the relation between body and space was arranged during Oslo Internationale Teaterfestival on Sunday 10th of March. 

Performing arts and architecture are spatial art forms that combined can blur the bodily and spatial boundaries, as well as produce friction. Together they hold potential for hybridity, ambiguity, flows, disruption of the logic of visualization, new perspectives and subjectivities. How does the body affect space, and how can scenography and space be seen as performative elements? 

The seminar consisted of lectures by André Eiermann, Rolf Hughes, Roza and Ronak Moshtaghi. The lectures was followed by a discussion moderated by Snelle Hall.

The lectures and discussion was streamed online.

[dansekritikerrorsla-blog]

Anmeldelse fra OITF II: Vandring i surrealistisk landskap

Av: Carl Aquilizan

Å vandre inn i verdenen til Heine Avdal og Yukiko Shinozakis kompani fieldworks, er som å oppleve en drøm i fysisk form, der man blir dratt inn i surrealistiske scener og rom. Man kommer tett på både rom og scenografi, lydbilde og utøvere, og med enkle elementer skapes det illusjoner og bilder som lar fantasien bevege seg fritt. fieldworks har skapt en merkevare med sine unike vandreforestillinger omskapt i ulike historiske bygninger og ukonvensjonelle rom. I anledning Oslo Internasjonale Teaterfestival har de forvandlet det gamle bygget på Bankplassen 4 til sin nyeste lekeplass, og carry on tar oss med gjennom et drømmeunivers i bygningen som tidligere huset Museet for samtidskunst og før det var hovedkontor for Norges Bank i 80 år. I en liten gruppe på omtrent ti personer blir jeg geleidet gjennom bygget og følger en svart kube som både videreføres av utøverne og rommene vi er i. Den svarte kuben er først og fremst i størrelsen av en forlovelsesring-boks, men endrer volum ved flere anledninger. Det første rommet vi går inn i har en kaffelukt og virker som en gammel kantine. Vi møter to smilende mannlige utøvere (Heine Avdal og Gabel Eiben) som konstruerer og rekonstruerer ord med hvite bokstaver – sånne folk dekorerer stuebordene sine med. Den svarte kuben erstatter vokaler som vi fyller inn i hodet: SPACE… PLAN A… PEAK… eller PEEK? Og til slutt dannes BANKPLASSEN FOUR. Videre spenner de ulike rommene i carry on fra små og trange til store og åpne. Vi utforsker gallerier, tomme ganger og rom med obskure gjenstander. Kvinnelige utøvere kledd i svarte klær og høye hæler, menn som forestiller ulike karakterer går inn og ut dører, og dukker opp når vi minst venter det. Plutselig får vi øye på en vaktmester. Det virker som om han har gått feil og har tilfeldigvis snublet inn i vår verden. Det gjorde han selvfølgelig ikke. Power of misdirection I stedet tar vaktmesteren oss med til et åpent rom med et speil. Han ser seg selv i speilet. Det kommer lyder fra en bøtte ved siden av som distraherer meg et lite øyeblikk. Idet jeg snur meg tilbake skvetter jeg. Vaktmesterens ansikt i speilet har nemlig blitt forvandlet til en kvinnes. Jeg har sett flere videoer på youtube av tryllekunstnere og illusjonister som bruker det såkalte “power of misdirection”-trikset for å skape imponerende illusjoner. Flere øyeblikk i forestillingen gjøres dette på en enkel, men likevel så effektfull måte at jeg sitter igjen med en følelse jeg best kan beskrive som mind = blown. Alle elementer fra hvordan utøverne klarer å lede oss uten å snakke, hvordan hver detalj i rommet har sin hensikt virker så uanstrengte at jeg ikke klarer å fatte hvordan de har fått det til. Det mest imponerende er hvordan de klarer å rette oppmerksomheten vår akkurat der de vil og nærmest kontrollere våre valg, som om de leser tankene våre. Jeg ser for meg Jigsaw (en sadistisk morder figur fra skrekkfilmserien Saw) gjemt i et kjellerrom som overvåker hvert steg vi tar. Tett på sansene Videre blir vi tatt med til en mørk og romslig gang der vi i enden må gå gjennom en enda mørkere, trang tunnel. Opplevelsen er klaustrofobisk, der jeg så vidt ser silhuetten til personen foran meg og veggene gir fra seg lyder av mørk summing og banking. Roeland Luyten og Tetsuya Umeda, som har stått for lyddesign og lydinstallasjon, har skapt et kunstverk i seg selv – det er som om lydene er installert inni hodet mitt. Forestillingen har en mystisk og underfundig humoristisk tone som en slags fargeløs Wes Anderson film, men tar også etterhvert mørke vendinger. Det siste rommet vil jeg beskrive som “mareritt-rommet”. Det er åpent, med ulike utganger og en merkelig kombinasjon av gjenstander. Jeg hører lyder av vanndråper som drypper i ulike engangskopper, og med esker og verktøy spredt rundt omkring ser det ut som et arbeidsrom. Små ugjenkjennelig objekter hopper og lager merkelige lyder oppå en kiste. En liten leketrillebår fra Brio triller av seg selv. Gjenstandene rundt oss lever sitt eget liv. Lyden er mørk og dyster og på et punkt utrolig forstyrrende. Opplevelsen av at jeg er fanget og har mistet all kontroll, lammer kroppen. Virkelig VR Avdal og Shinozaki er mestere på det de gjør. Deres øye for detaljer vekker rommene til live og skaper en stor bredde av assosiasjoner og sterke følelser. På kort tid tar de med publikum på en nostalgisk reise, der man reflekterer over liv og død, det hverdagslige og det drømmende. Den uforutsigbare dramaturgien gjør at man mister tidsoppfatning, noe som både er mystisk og skremmende. Virtual reality (VR) er en teknologi der databriller gir deg følelsen av at et digitalt rom er en fysisk virkelighet. Reisen gjennom fieldworks’ nyeste landskap oppleves nettopp som å være i en slik simulert verden, bare at vi faktisk befinner oss i virkeligheten. Effekten av dette gjør carry ontil den kuleste scenekunstopplevelsen jeg har opplevd på lenge.

Heine Avdal & Yukiko Shinozaki/ fieldworks carry on Oslo Internasjonale Teaterfestival, Bankplassen 4, 7.mars 2019

Foto: Jacob Buchard

[dansekritikerrorsla-blog]

Anmeldelse fra OITF I: Den svarte boksen

Med en svart boks som protagonist gir vandreforestillingen «carry on» konseptet Black Box (teater) helt ny mening.

Les resten av Rania Brouds anmeldelse av fieldworks forestilling “carry on” på Norsk Shakespearetidsskrifts nettsider.

Foto: Jacob Buchard

[dansekritikerrorsla-blog]

Invitasjon til 3.samling i Dansekritikerrørsa (vol2) 7.-10. mars 2019: Kroppens forhold til rom og arkitektur

Den tredje samlingen med Dansekritikerrørsla (vol2) vil handle om kroppens forhold til rom og arkitektur. Samlingen finner sted i Oslo, 7.-10. mars i tilknytning til Black Box teater/Oslo Internasjonale Teaterfestival. Stedets, rommets og kontekstens betydning i relasjon til kropp og bevegelse tematiseres både i workshopen og i fagprogrammet, samt i mange av festivalens forestillinger. Hvordan kan spillestedet bli en utøver i en forestilling, og hvordan inngår rommet/stedet/konteksten i en koreografi?

Skriveworkshopen holdes på Kunsthøgskolen i Oslo, fredag 8.mars kl 15 – 18 og ledes denne gang av Gaute Brochmann. Brochmann er utdannet arkitekt fra Arkitekthøyskolen i Oslo og har en Bachelor i filmkunnskap fra den Internasjonale Filmskolen i Wales. Han arbeider nå som Redaktør i ArkitekturN og som arkitekturskribent i Morgenbladet. Han har tidligere jobbet blant Annet i MAD arkitekter og for Aspelin Ramm eiendom, og som redaktør for Arkitektnytt og Billedkunst.

Deltakerne vil i forkant få utdelt en skriveoppgave, og må stille med en tekst til bruk i workshop. Her er det tenkt at deltagerne ser en forestilling på Oslo Internasjonale Teaterfestival, som har offisiell åpning 7.mars, men det er også mulig å velge andre danseforestillinger. Det er så tenkt at deltagerne ser forestillinger på OIT og skriver om disse, basert på workshop, og deltagere vil da ha mulighet til å få enkeltvise tilbakemeldinger på tekstene fra Brochmann. Søndag 10.mars kl 11-14 planlegger Dansekritikerrørsla i samarbeid med Black Box teater et åpent fagprogram “Body&Space. Links, frictions and potentialities”. Programmet er i skrivende stund ikke endelig bekreftet ift bidragsytere.

Påmelding: Bindende påmelding sendes til snellehall(at)gmail.com innen 5.mars 2019. Søknad om reisestøtte:Vi lyser ut reisestøtte á 3.000 kroner til to kritikere som ønsker å delta på workshop. Søknad sendes til snellehall(at)gmail.com. Søknadsfrist: 26.februar

Skrivestøtte: Vi utlyser også skrivestøtte á 4.700 kroner til to deltakere.Her følger vi førstemann-til-mølla-prinsippet, allerede fra og med 26.februar klokka 12.00. Søknad sendes til snellehall(at)gmail.com. Reisestøtte søkes med andre ord til og med 26.februar, mens det til skrivestøtte kun vil være søknader kommet inn ETTER klokka 12.00 den 26.februar som vil komme i beregning. Skribentene oppmuntres til å gjøre skriveavtaler med redaktører. De som ønsker kan også publiseres på Dansekritikerrørslas tumblrside.

Oslo Internasjonale Teaterfestival 2019: https://oitf.no

Åpent fagprogram: https://oitf.no/body-space/

Dansekritikerrørsla: https://dansekritikerrorsla.tumblr.com

[dansekritikerrorsla-blog]

Anmeldelse fra Oslo IV: Fremtidens cheerleading

Anmeldelse av Carl Aquilizan

Cheers tar heiing til et nytt nivå og forfører publikum med en verden der alt eller ingenting kan skje. Det er et cheerleadingshow fra fremtiden som er absurd, ærlig, sterkt, sårbårt og lekent. Og ikke minst imponerende. Kristin Ryg Helgebostad og Laura Marie Rueslåtten har klart å revolusjonere cheerleading til et uttrykk som er verdt å heie på.

Stykket starter allerede i det publikum går inn i salen og blir møtt av en samtidsdansversjon av en heiagjeng. Seks kvinner holder fargerike dusker i hendene og med små repetitive bevegelser skaper de en behagelig, raslende lyd. Uoppsatt hår. Gensere og shorts i duse farger. Tvungne smil. Jeg kommer videre inn i et lite opplyst scenerom. Gardinlignende stoff i forskjellige farger henger fra taket. Ett av gardinstoffene er lengre enn de andre og fortsetter inn over scenen og former en pil i enden. Pilen omfavner en kvinne med en grønn skumfinger-hatt som ligger på scenegulvet. Et par dusker ligger rundt omkring, håndklokker i to kasser og en blå dusk som beveger seg langs gulvet. Den minner om en automatisk styrt støvsuger. Lyd fra håndklokker spilles i bakgrunnen. Lyden fra duskene blir sterkere idet utøverne entrer scenen, etterfulgt av et rytmisk og repetetivt hviskerop som drar meg inn. Nesten litt forførende. Kroppene er med og er levende i uttrykket. Mest fremtredende er de ivrige ansiktsuttrykkene som rettes direkte mot publikum. Senere går hviskingen over til tale som bygges opp med mer dynamiske bevegelser med duskene. Mer og mer kraft legges i hvert duskeslag og danserne begynner å jakte rundt på scenen. Den satte rytmen brytes plutselig opp og utøverne skaper flere rytmer som går mot hverandre. Dette får frem en humoristisk stemning i rommet. Etter en kort stillhet kommer det en elektronisk lyd fra kvinnen som ligger på gulvet (som jeg senere finner ut er Rueslåtten). Hun spiller sære elektroniske lyder på et regnbuefarget mini-orgel. Lydene besvares med ekko. Over dette bygger utøverne igjen opp med et sangrop og et dynamisk bevegelssespråk som fyller rommet. Det er energi, det er headbanging, tramping, klapping, rulling, falling, løfting og en stor og sterk sang som gjenspeiler og støtter bevegelsene. Musikken utøverne lager med kroppen og stemmen er repeterende, fengende og livlig. Jeg kjenner at jeg ikke klarer å sitte stille og smilet kommer frem. Utøvernes energi, engasjement, samspill og lek er underholdende og berører. Hvordan de klarer å utføre den fysisk krevende dansen og samtidig synge og rope i ren harmoni er svært imponerende. Det er likevel noe absurd og abstrakt ved hele uttrykket. Selv om det er underholdende, forstår jeg ikke helt hva de er så lidenskapelig opptatt av. Jeg skjønner ikke helt hva de heier på. Men det har heller ingenting å si, for jeg føler uansett at jeg er med og heier.

Det er mange minneverdige øyeblikk i Cheers, som når alle utøverne kollapser til gulvet og en fjernstyrt, kjørende dusk leker seg frem i landskapet. Lyden av motoren skaper følelser og assosiasjoner og blir et levende musikalsk uttrykk i seg selv. Dette vekker også latter i salen som smitter. Det er akkurat dette uttrykket forestillingen mestrer; å smitte publikum med sin energi. Som en heiagjeng klarer utøverne å engasjere publikum. De klarer å spre glede og entusiasme. Uansett hvor deformert og absurd uttrykket er. Det hele avsluttes med roping som overraskende nok oppleves veldig behagelig. Ropene går over i en lang kontinuerlig tone før utøverne tar frem en håndklokke i en hånd og en selvlysende dusk i den andre. Sangen forsvinner og klokkespillet tar over. Lyset går forsiktig ned til det eneste vi ser er seks lysende dusker. Utøverne går langsomt fra hverandre og vi hører klokkespill sakte men sikkert forsvinne i det fjerne. Vi sitter igjen i mørket og hører en tone fra en håndklokke. Stillhet. Jeg kjenner på spenningen i salen og inni meg selv. Dette kan vel ikke være slutten? Rommet blir svart. Vi hører et par toner til. I hvert mellomrom holder jeg pusten og venter på at noe skal bryte stillheten. Vi hører en siste tone før det blir en lang pause. Utpust. Jeg sitter likevel igjen med følelsen av at det ikke er ferdig. Noe uforløst. Jeg er fortsatt fylt med masse energi som jeg har holdt inne. Klapping bryter stillheten og lyset kommer på. Jeg kunne gjerne ha sittet i stillheten lenger og nytt å kjenne på de mange inntrykkene. Det mest inspirerende er samspillet mellom musikk og bevegelse. Hvordan de eksisterer sammen og er avhengig av hverandre under hele forestillingen. Hvordan bevegelsene skaper musikken. Hvordan musikken fremhever bevegelsene. Alt blir musikk. Alt blir bevegelse. Og det er en fantastisk opplevelse.

FAKTA

Cheers Konsept: Kristin Ryg Helgebostad og Laura Marie Rueslåtten Utøvere: Marianne Kjærsund, Sigrid Hirsch Kopperdal, Julie Moviken, Berglind Rafnsdottir, Charlott Utzig, Kristin Ryg Helgebostad og Laura Marie Rueslåtten Koreografi: Kristin Ryg Helgebostad Komponist: Laura Marie Rueslåtten Lysdesign: Elisabeth Nilsson Kostymedesign: Thale Kvam Olsen Scenografi: Elisabeth Nilsson og Thale Kvam Olsen Foto: Simen Dieserud Thornquist og Tale Hendnes/Dansens Hus (forestilling) Søm: Jørgen Opsahl og Amalie Faye Produsent/ytre øye: Idun Vik Produksjonsass.: Frida Bang Søfting Dansens Hus, 24. November 2018

Foto: Tale Hendnes / Dansens Hus

[dansekritikerrorsla-blog]

Tekst fra workshop i Oslo: Carl Aquilizan

Fire kvinnelige utøvere kledd i svart tramper seg gjennom et landskap av skinnende stoff i gullfarge. Det er en mystisk stemning i rommet. Det er noe animalistisk ved hvordan utøverne utforsker rommet med kroppen. Det konkrete bevegelsesspråket skaper et sterkt samspill mellom utøverne, samtidig som de beholder sin individualitet. Det er spesielt en utøver som skiller seg ut med en energi som kommuniserer aggresjon. Bevegelser av svinging, bølger, kroppslig kontakt og klokkespill supplerer trampingen og skaper en uforutsigbarhet og spenning som seer. Det er en tydelig oppbygning i dramaturgi før det blir stille. Utøverne begynner å spille klokkespill og synger i takt med spillingen. Det bygger seg raskt opp fra fin allsang til en lidenskapelig sang. Jeg ser sterke kvinner som er klare til å erobre verden. De minner om sjørøvere. Jeg ser vennskap, fellesskap og sårbarhet. “Hug and kiss you. Hug and kiss you. Hug and kiss you” blir repetert og bygd opp, og sitter igjen som et skarpt minne både rytmisk og følelsesmessig.

Teksten er skrevet som del av oppgave i workshop om musikk som del av koreografi. Deltagerne så et utdrag fra Kristin Ryg Helgebostad og Laura Marie Rueslåttens forestilling “Me Too” (2015), for deretter å skrive i femten minutter. Teksten er basert på tidsforløp fra 11:50 til ca. 30:00 i videodokumentasjonen.

Lenke til video.

[dansekritikerrorsla-blog]

Anmeldelse fra Oslo III: Folkets lyd

Kristin Ryg Helgebostad og Laura Marie Rueslåtten setter cheerleading i fokus i en raslende duskeverden der hver bevegelse skaper musikalitet og engasjement.

Les resten av Rania Brouds anmeldelse av Cheers på Norsk Shakespearetidsskrifts hjemmesider.

Foto: Tale Hendnes

[dansekritikerrorsla-blog]

Anmeldelse fra Oslo II: Dødskrampedans for duskepiker

Svosj, svisj, svosj, svisj. Cheers byr på en erkjennelse: Der hvor lyd som fenomen ellers fort kan virke abstrakt, åpner forestillingen opp for fysiske erfaringer av lyd som bevegelse. Dette danner et univers som forhekser.

Les resten av Eline Bjerkans anmeldelse på Scenekunst.no!

Foto: Tale Hendnes

[dansekritikerrorsla-blog]

Musikk som del av koreografi: samtale mellom Kristin Ryg Helgebostad, Laura Marie Rueslåtten og Henrik Hellstenius

Lørdag 24.november arrangerte Dansekritikerrørsla, i samarbeid med Dansens Hus, en ettersnakk om forestillingen Cheers og musikkens rolle i koreografien. Opptak av samtalen mellom Helgebostad, Rueslåtten og Hellstenius ligger på Dansens Hus sine facebooksider.

[dansekritikerrorsla-blog]

Review from Bergen, III: Minorities Dance for a Majority Audience

Read Yasen Vasilev’s text from Oktoberdans in Springbac Magazine. The text was written with support from Dansekritikerrørsla, after the gathering in Bergen during Oktoberdans.

Photo from Eisa Jocson’s Princess. Photo © Jörg Baumann

[dansekritikerrorsla-blog]

Anmeldelse fra Oslo I: Duskedamenes hevn

I etterkant av Dansekritikerrørslas samling i Oslo 24.-25.november, vil det publiseres en rekke tekster fremover. Først ut er Grace Tabea Tenga, som har skrevet om Helgebostad/Rueslåttens Cheers for Ballade.no.

Les teksten på Ballade.no.

Foto: Tale Hendnes

[dansekritikerrorsla-blog]

Text from workshop in Bergen: Yasen Vasilev

In Only foreverIranian-born, Oslo-based choreographer Roza Moshtaghi invites us to enjoy a glass of wine, a piece of fruit and walk freely within the space. Three dancers wearing fishnets, black jeans and sneakers with “high heels” attached to them, made of plastic tasting cups from supermarkets – are closed in a box, created by pieces of clothing hanging from the ceiling - white outside, black inside - is this the false binary the blurb speaks about? - fragmenting the bodies. From different positions in the room you see a different combination of elements, legs, arms, torsos, heads, moving in slow motion under a rhythmic beat. As they speed up, a repetitive chorus echoes around the room “don’t don’t you worry”. Slow mo turns into stop dance then they move fluidly and leave the space by sitting on each other’s backs. Soon they are dancing with chairs, plants, shoes, boxes of wine and plates with pineapple. There’s a pause in the dark that feels like a weird ending but the beat and movement then restart again. This nihilist hipster aesthetic, however less androgynous, reminds of Anne Imhof's Faust at Venice Biennale. The song continues “this will only take forever/this will only take whatever”. Really whatever.

[dansekritikerrorsla-blog]

Samling i Oslo: 24.-25.november

Høstens andre samling med Dansekritikerrørsla vil ha musikk og koreografi som tema, nærmere bestemt: musikk som del av et utvidet koreografibegrep. Samlingen vil finne sted i Oslo, lørdag 24. og søndag 25.november. Det åpne programmet vil bestå av en samtale med Kristin Helgebostad og Laura Rueslåtten, om deres forestilling Cheers. Samtalen arrangeres i samarbeid med Dansens Hus, og vil finne sted på Dansens Hus lørdag 24.november kl 17 - etter visning av Cheers. Workshop vil denne gang ledes av Hild Borchgrevink - musikkritiker, kunstner og tidligere redaktør av Scenekunst.no. Workshopene vil holdes på Kunsthøgskolen i Oslo, lørdag 24.november kl 11 - 14 og søndag 25.november kl 11 - 14. Merk at det denne gang vil være slik at man melder seg på hver enkelt samling - bindende påmelding sendes til anepettersen(at)gmail.com. I tillegg lyser vi ut reisestøtte á 3.000 kroner til to kritikere som ønsker å delta på workshop. Søknadsfrist: 15.november Vi utlyser også skrivestøtte til deltakere, á 4.700 kroner. Her følger vi førstemann-til-mølla-prinsippet, fra og med 15.november klokka 12.00. Reisestøtte søkes med andre ord til og med 15.november, mens det til skrivestøtte kun vil være søknader kommet inn ETTER klokka 12.00 den 15.november som vil komme i beregning. Søkere sender  en e-post til anepettersen(at)gmail.com Dansekritikerrørsla ledes av Anette Therese Pettersen og Snelle Hall, og er støttet av Norsk kulturråd. 

Foto fra Helgebostad og Rueslåttens "Cheers", fotograf: Simen Dieserud Thornquist / Dansens Hus

[dansekritikerrorsla-blog]

Texts from workshop in Bergen: David Barlow

A high pitched screech in the dark. I put my hand in front of my face and can see nothing. Another cry, dolphin-like, followed by the sound of limbs sliding across the stage. The blackout is sustained as we then faintly begin to perceive a figure pass before us back and forth. Lights slowly fade up, and from this penumbra a young woman undressed from the waist up is revealed. Wearing jeans, she stands stock still and with laser focus eyes the audience. These are the opening moments of Daina Ashbee’s POUR. After removing the jeans with kabuki-like precision, the dancer is nude, and for much of what follows we encounter a kind of birthing process, painfully human, but also animal, as her body shifts through sculpted contortions on an ice-blue floor that’s covered in liquid as viscous and slick as amniotic or menstrual fluid. It is a stark homage to the mysterious agony (and jubilee) of being embodied and alive.

This woman’s curiosity about self-discovery is resolute, she must know how she relates to the ooze that puddles along the platform. Perhaps she herself is the primordial muck of creation that can now observe itself through consciousness and form. And when elements of percussion are added from the methodical thump thump thump of arms and elbows, then hips, chest, belly, buttocks and legs, the naked urgency of it all forces me to see past the smooth curve of the dancer’s breasts or slope of her thighs and pelvis to something more acute: an unflinching testament to the female essence that refuses to be objectified — Look closer, look closer, and see me as I am, see all of me, all of me as I am.... Then sometimes the faintest hint of a smile begins to curl at the corners of her mouth, suggesting a well of elation that may bubble beneath the frozen surface of her metallic gaze.

Two weeks ago, three hours north of Bergen, I borrowed a fishing rod at the cottage of a friend. I hadn’t gone fishing in 20 years, and was excited. In the early morning I walked down to an inlet fed by the Sogne Fjord and cast my line. The first fish I caught, a pollock, was small, maybe the size of seven sardines, but surely big enough to eat. I had forgotten how brutal it is to grip a fish’s body while removing the bait hook from its mouth, and then to see it helplessly writhe and flop on the grass, reaching out and fluttering its fins, gulping at the cold morning air. I said, “Oh honey, I’m sorry...” That’s the thing, it’s not enough to simply catch the fish, you’ve then got to kill it. Or throw it back in the water. But I’ve never had much regard for sport fishing, it’s like having fun at another’s expense, no? It’s cruel — maybe not as cruel as trophy hunting, but it’s still cruel. So I rapped its head against a rock to knock it out, but the fish wouldn’t die, and now I winced at the thought of its slow suffocation compounded by a series of unnecessary concussions. “Tortured to death,” I thought, “Shit, I should’ve brought a hammer, to really get it done right,” but no, that would be way too vulgar and murderous. What to do...? I picked up the fish and walked back toward the cottage. Then noticing another choice spot, I quickly cast the line again, I couldn’t help it, and now there was a second pollock, bigger than the first. There’s a thrill that comes from feeling those staccato tugs on the rod, it’s so unavoidably satisfying and ancestral to haul out even the smallest morsel of prey from the water’s depths. But enough, I decided, enough killing, no more....  We went up the hill, I and the two pollock squeezed together in my hand. They could see me of course (do we ever really appreciate the fact that they can still see?), and I wondered what a strange and terrifying thing I must look like to these two quivering creatures who to me had the wide eyed panic of captured pixies, or hobbits clutched in the wooly paw of some giant ogre on his way back to his cave and boiling cauldron. 

On the cutting board in the kitchen, both fish were still very much alive, staring out at this alien world. I really wished they had eyelids to close, and as I cut the knife through the head of the first fish, the second one wildly flipped about, as if it knew exactly what was happening, and what was to come. Maybe they were speaking to each other through the invisible signals we animals are always chemically and energetically sending one another. There was more blood than I thought there’d be from something so little and aquatic. Then as I put the knife to the second one’s gills, it stopped twitching, resigned almost, looking up and saying, “Just get it over with, monster...”

Whole pollock cooks fast on a buttered skillet, and I recommend adding chopped garlic and salt to the braise before drizzling on a bit of lemon, followed by a garnish of fresh parsley or cilantro. Gently slice along the belly, then pull the fine needles of spine neatly away from the flesh, and savor. Eat slowly, this honors the life you took.

In our current period of #metoo reckoning, the dancer’s vulnerable figure reminds me of the fish, especially as she lies on her stomach and slaps her stitched legs on the wet deck like a mermaid’s tail. But in her case, she’s no defenseless victim, she’s fierce and insistent. It may at times be uncomfortable or even tiresome to watch her pounding her pelvis on the floor, but it must not be ignored, for it is as sensual and primal as an open wound. And the sheer force of will (and muscle) it must take for her to fuel these repetitive gestures is as unapologetic as it is exacting. We are invited to join in the struggle with her, and to learn patience. (Is that not also what it means to be alive, to learn patience?)

Finally, she slowly stands as if she has just grown legs and emerged from the sea, and screams from her gut, a scream that rips through her vocal chords like shrapnel. She screams again, a collective cry of giving birth and being born, of blind determination, of grief, pain and pleasure, and of time itself. And now a realization that’s been pressing at the edges of my conscience suddenly floods the rest of my head and heart: that even though I may not have committed the kinds of deeds for which other men have recently been accused, it is no less incumbent upon me to be accountable to, and to take in the totality of, all that it is to be the feminine, and Devine.

[dansekritikerrorsla-blog]

Workshop in Bergen with Anna van der Kruis

Dance & Dare - Writing Workshop We decide how we write At Oktoberdans the Dutch network for art criticism Domain for Art Criticism and dance developer DansBrabant give an insight in their innovative writing course Dance & Dare, in a presentation and a two-day workshop. Dance & Dare is a writing course for creative writers that dare to look beyond the review and the judgement. You are very much invited to join master and playwright Anna van der Kruis on Saturday afternoon and Sunday morning and learn about using your senses in writing, about making your texts personal without becoming private, about inviting the world in in your essays.   "We want to try not to do what we already know. We want to write not only about dance, but about the world around us too. The world in which dance is created, in which we see it. We want to show our own vulnerability; take a personal stance without contemplating our own navel. We want to surprise ourselves and make new connections." Master and playwright Anna van der Kruis about Dance & Dare

The workshop will be held on Saturday 20th of October 20th of October at 15 - 17, and on Sunday 21st of October at 10 - 12.

Register for participation by sending an e-mail to anepettersen(at)gmail.com

Photo of Anna van der Kruis by Michel Fenderwoods

[dansekritikerrorsla-blog]

Dansekritikerrørsla: samling i Bergen 18.-21.oktober

Høstens første samling med Dansekritikerrørsla. Merk at det denne gang vil være slik at man melder seg på hver enkelt samling - bindende påmelding sendes til anepettersen(at)gmail.com. Det er i tillegg mulig å søke reisestøtte fra Danse- og teatersentrum som lyser ut seks stipend á 3000 kroner. Søknadsfrist er 10.oktober. Dansekritikerrørsla har midler til å honorere tre tekster fra samlingen i oktober. Disse lyses ut i forkant av samlingen, og vil bestå av tre honorar á 4500 kroner til tekster som skrives av workshopdeltakere. Tekstene kan enten publiseres på Dansekritikerrørslas blogg eller i medier som den aktuelle kritikeren har publiseringsavtale med. Det er opp til hver enkelt kritiker hva man skriver om og hvor teksten publiseres, men deltagelse i workshop er en forutsetning for tildeling av honorarstøtte. Disse midlene lyses ut 10.oktober klokka 12, og her følges førstemann-til-mølla-prinsippet. Søkere sender altså en e-post til anepettersen(at)gmail.com etter klokka 12 onsdag 10.oktober. PROGRAM Torsdag 18. oktober // 14.00-16.00 // Visningsrommet USF Presentasjon av støtteordninger for kritikk. Norsk Kulturråd og Bergen Kommune. Søknadsworkshop med Hild Borchgrevink. På norsk. Påmelding til hildbo(at)gmail.com Fredag 19. oktober // 14.00-16.00 // Visningsrommet USF Åpen forelesning med Lisa Reinheimer og Dirk Verhoeven: Dance & Dare. På engelsk. Lørdag 20. oktober // 10.00-12.00// Visningsrommet USF Åpen forelesning med Thomas Irmer og Ingri Midgard Fiksdal: On contextualisation. Ettersnakk med Irmer og Fiksdal, moderert av Anette Therese Pettersen Lørdag 20. oktober // 15.00-17.00 // Sted TBC Dansekritikerrørsla: Skriveworkshop for kritikere. Workshop ledes av Anna van der Kruis, fra DansBrabants prosjekt Dance & Dare.  Språk: engelsk og norsk. Påmelding til anepettersen(at)gmail.com

Søndag 21. oktober // 10.00-12.00 // Sted TBC Dansekritikerrørsla. Skriveworkshop fortsetter. Tekstene følges opp av Anette Therese Pettersen og Snelle Hall fra Dansekritikerrørsla. PROGRAM (English version) Thursday 18.10 // 14-16 // Visningsrommet USF Presentation of funding programs for critics (in Norwegian). Application workshop led by Hild Borchgrevinck. Sign up at hildbo(at)gmail.com. Friday 19.10 // 14-16 // Visningsrommet USF Open lecture: Lisa Reinheimer og Dirk Verhoeven: Dance & Dare Saturday 20.10 // 10-12 // Visningsrommet USF Open lecture: Thomas Irmer/Ingri Fiksdal: On contextualisation. Aftertalk with Irmer and Fiksdal, led by Anette Therese Pettersen Sign up at geir(at)pahn.no Saturday 20.10 // 15-17 // Place TBC Dansekritikerrørsla: Writing workshop for international critics.  Led by Anna van der Kris, from DansBrabant’s project Dance & Dare. Sign up at anepettersen(at)gmail.com Sunday 21.10 // 10-12 // Place TBC Dansekritikerrørsla: Writing workshop continues. Image: Diorama (2017) by Ingri Fiksdal, http://ingrifiksdal.com/ Photo: Briony Campbell

[dansekritikerrorsla-blog]

Reisestøtte til samling i Bergen

Reisestøtte scenekunstkritikere - Seminar and workshop: Performing criticism globally & Dansekritikerrørsla

Aktive scenekunstkritikere kan søke reisestøtte fra Danse- og teatersentrum til seminar og workshop i Bergen i Oktober 2018 under OKTOBERDANS.

Det er seks reisestipend på kr 3000 pr. person

Søknaden skal inneholde en kort beskrivelse av ditt virke som kritiker samt hvilken redaksjon du skriver for. Søknad sendes til til geir@pahn.no Søknadsfrist: 01. oktober 2018

For mer info, se Danse- og teatersentrums nettsider.