drommeromparadis

[drommeromparadis]

Slutt

Det er over. Slutt. Finito. 

[drommeromparadis]

Fortjente det ikke

Jeg fortjente ikke å få hjelp. Jeg er en jævla byrde. Jeg fortjener å dø. Faen. 

[drommeromparadis]

Det rette

Hvordan skal man gjøre det rette når man ikke vet hva det rette er? Hvordan skal jeg kunne ta en avgjørelse når jeg ikke vet hva konsekvensene av denne avgjørelsen er?

Skal jeg bare basere den på hva jeg tror er best for meg - her og nå, eller skal jeg tenke gjennom grundig før jeg gjør noe? Jeg vet ikke. Jeg vet aldri. Det er ikke lett. 

[drommeromparadis]

Foreldre, skuffelse og glede

Hvordan skal jeg starte dette? I dunno as. Akkurat nå er klokka halv tre og jeg sitter og tenker, slik jeg ofte gjør om natta. Tenker på familien, fortiden, hvordan ting var og hvordan ting er nå. 

For å starte med det “negative”, så er jeg trist. Jeg er trist fordi jeg føler at mamma ikke er stolt av meg på samme måte som hun burde vært - jeg føler at hun er sjalu på at jeg får til. Sjalu på at jeg har jobb, på at jeg går på skole og at jeg klarer det hun ikke har klart. 

Det gjør meg så trist fordi jeg vil ingenting mer enn å gjøre foreldrene mine stolt. Jeg vil ingetning mer her i verden enn å vite at mamma er glad for det jeg får til. Ikke ta meg feil - hun er glad. Litt, og noen ganger. Så blir det om til noe som ligner sjalusi - hun blir irritert. Irritert for at jeg er opptatt, for at jeg ikke har tid til henne hver gang hun ringer. 

Men de ordene hun sa til meg sitter fortsatt i meg. “Jeg klarte ikke å elske deg.” Hvem faen sier noe sånt til sin datter? Hva i helvete? Jeg vet jo at jeg har et bedre forhold til mamma nå, et mindre anstrengt forhold til henne, men jeg klarer ikke. Jeg vet ikke hvorfor - jeg bare klarer ikke. 

Derimot så vet jeg at pappa er superstolt, og det gjør meg kjempeglad. Det betyr så utrolig mye. Han klarer jo ikke å vise det slik andre fedre gjør - men det er ikke hans skyld. Jeg vet at han er stolt - jeg ser det på han. Han er glad for at jeg får til. Det betyr mer enn noe annet her i verden. 

[drommeromparadis]

Hat hat hat

Jeg vet ikke hvordan man åpner seg for andre mennesker. Det er noe jeg er klar over, noe jeg har prøvd å jobbe med. Jeg har prøvd ganske hardt. 

Kanskje jeg burde snakke mer om ting? Men med hvem? Og hvordan begynner man med det? 

Jeg sliter jo ikke på samme måten som jeg gjorde før. Jeg er ikke den forvirrede 16-åringen lenger, selv om jeg føler mye av det samme. Kanskje fordi sommeren nærmer seg så begynner tankene å bli sterkere, eller så føler jeg mer på det nå. Jeg vettafaen. 

Det jeg derimot vet er at jeg gleder meg til dagen jeg dør. Gleder meg så utrolig mye. Jeg er så fucka i huet at det ikke er mulig engang. Jeg hater meg selv så uendelig mye, og jeg kjenner det. Jeg kjenner det i armene mine, bena mine, hele kroppen min. Er det normalt? Er det normalt å hate seg selv så mye?

Kanskje jeg ikke skal si noe til noen likevel. De trenger jo ikke å vite hva som foregår oppi hodet mitt. Det er ikke deres business, de har ikke noe med det å gjøre. De hadde bare sagt at det jeg tenker er feil, fordi jeg er god nok og bla bla bla. “Gå til psykolog” eller noe i den duren. Er ikke interessert i det. 

Faen, hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor klarer jeg å få ordene ned på papiret, men stemmen sprekker når jeg skal snakke om det? Jeg aner ikke. Kunne ønske jeg visste. 

[drommeromparadis]

Aner ikke

Følte for å skrive men aner ikke om hva. Hva faen. Jaja, natta. 

[drommeromparadis]

Helt alene

Jeg er helt alene. Det går ikke an å bli mer alene. Jeg har ingen, absolutt ingen. Hvordan har jeg havnet i denne situasjonen? Hvorfor har jeg havnet i denne situasjonen? 

Jeg har egentlig for lenge siden akseptert at jeg kommer til å ende opp alene, men jeg føler meg så ensom. Jeg føler meg så tom, så alene. Denne følelsen er helt jævlig. Jeg orker ikke mer av dette. 

[drommeromparadis]

Normal

Hele oppveksten så har jeg lengtet etter en ting, jeg har strevd etter en ting og jeg har drømt om en ting. Normalitet. Hvordan det er å være normal, hvordan det er å ha en normal familie. 

Jeg vet ikke hvordan det er å virkelig bli elsket av sine foreldre, faen, jeg husker ikke sist jeg ga foreldrene mine en klem engang. Jeg aner ikke. 

Sure, jeg har positive minner med mine foreldre, eller mer spesifikt, min far. Jeg kan huske at han satt på senga og spilte gitar for meg, at han sang “du skal få en dag i mårå”. Jeg kan huske at han lærte meg å løse sudoku. 

Men jeg har ingen flere positive minner med dem. Det er alt jeg har. Disse to små minnene er alt jeg har fra barndommen min, disse to minnene som jeg holder så hardt igjen på. 

Ellers så husker jeg kjeft. Tryna jeg? Kjeft. Gråt jeg? Kjeft. Kjeft. Kjeft. Kjeft. Dag inn og dag ut. Jeg vet ikke hvordan det er å bli trøsta med en klem eller med hyggelige ord. Kanskje dette er grunnen til hvorfor jeg er så “følelsesløs”? Kanskje dette er grunnen til hvorfor jeg ikke tør å vise følelser rundt andre? 

Jeg vet ikke hvordan det er å ha en normal og stabil familie. Jeg vet ikke hva det vil si å ha en trygg oppvekst. Jeg vet ikke. Jeg vet faen ikke. 

[drommeromparadis]

Deppeblogg?

Måtte lage en ny deppeblogg pga. fuckings blogg.no som skal slette alt det greine sine, så da ble det tumblr gitt. Dette blir fun.