hoylytt

[hoylytt]

Du, deg

Jeg skulle gjerne truffet deg. Tatt en kaffi på den cafeen vi pleide å sitte på. Kanskje snakket om de årene vi kjente hverandre over et stykke kake. Gjort hele situasjonen mer lystig enn den behøver å være. Forsiktig hadde jeg startet med å høre hvordan du har det. Anerkjent deg og vist at jeg vet om dødsfallet du kanskje enda sliter med. Deretter vist at jeg er her. Jeg kjenner deg. Sannheten er jo lang fra som så. Jeg hadde bare gjort det for høflighetens skyld. Vi vet jo begge hvorfor jeg hadde vært der. 

Jeg ville hørt deg snakke. Om ikke annet enn deg selv og ditt. Kanskje du også hadde spurt meg om mitt liv for høflighetens skyld. Jeg lurer på om du genuint hadde lurt på hvordan jeg har det og hvordan det går med meg i hverdagen. Kanskje. Kanskje ikke. Mest sannsynlig ikke.

Jeg skulle likevel gjerne truffet deg. Fått bekreftelse på at du er deg og du ikke har endret deg. Det er iallefall det jeg ønsker. Da kan jeg gå videre og ikke gi deg flere tanker. De har du fått nok av. Er du fortsatt deg selv, slik du var for fire år siden? 

Du vanker med henne nå. Jeg lurer på om du har skyldfølelse. Eksisterer det i deg? Du finner trøst i henne, hun jeg advarte deg mot. Du tror sikkert jeg gjorde det fordi jeg er sjalu på henne. Tvert imot. Dere fortjener hverandre. Jeg unner dere å føle hverandre. Så kan hun dra fra sin type og hun beviser igjen hvem hun er. Eiesyke jævel. Det er dere begge. 

Hvis jeg og du hadde delt et stykke kake, ville du turt å snakke om henne? Kanskje du ville unnlatt temaet. Det er vel for det beste. Så mens vi sitter og spør hverandre om høfligheter, vet vi begge hvorfor vi egentlig er der. Vi vil bevise ovenfor hverandre at vi har gått videre. Vi er bedre enn oss selv. Du har ditt ønskeliv og jeg har mitt.

Så hadde vi revet av klærne våres. 

Og gått fra hverandre i begjær.

Lysten på mer.

Mer.

[hoylytt]

[hoylytt]

[hoylytt]

Splittet i to

Jeg er 22 år gammel. Jeg eier en hytte, holder på med en mastergrad og for noen uker siden hadde jeg og samboeren bodd sammen i ett år. Jeg har lån, både i Lånekassa og i en vanlig bank. Jeg er ikke så glad i å sykle og foretrekker å låne en bil av familien i ny og ne. Livet mitt er så ordinært. 

Hjertet mitt er splittet i to. Ønsker jeg et A4 liv, slik veien min videre ser ut? Ønsker jeg å slå meg til ro i min alder, og ikke oppleve en sommerflørt igjen? Det er en lykke å våkne opp med en som elsker og forguder meg slik som samboeren min gjør. Andre ser opp til oss og ønsker seg det jeg har. Jeg er splittet. 

Min tidligere, kjekke romkamerat har nylig blitt singel. Vi har tidligere småflørtet, og aldri har noen av oss (forhåpentligvis) ment noe med det. Han har kjæreste og jeg har kjæreste. Han hadde kjæreste. Jeg er tiltrukket av ham. Jeg får sommerfugler i magen når jeg ser ham. Vi flørtet på byen. Forskjellen fra tidligere er at jeg mente det. Det gjorde han (forhåpentligvis) også. Så jeg er splittet.

Vil jeg bli lærer og være med samboeren min, få en hund og en katt med navn Mons, og 4 barn? Vil jeg oppleve en ny by, lære mer om meg og bli mer selvstendig? Elsker jeg kjæresten min når jeg tenker disse tankene? 

Jeg er splittet i to, og jeg tør ikke snakke om dette til noen. 

[hoylytt]

[hoylytt]

Perspektiv

Har du noensinne gått gjennom noe, som har endret deg som person? Som har vært med på å gi deg en annerledes hverdag, med andre tanker og perspektiver. Har du noensinne fått livet snudd oppned?

Plutselig ser du ting du ellers aldri ville reagert på. Du ser hvordan andre kommuniserer og samhandler med hverandre. Du begynner å se de små tingene, intrigene, blikkene, de indre kranglene. Så begynner du å lure på hvilken historie de andre har, og kanskje du dikter en opp basert på andres utseende. Du begynner å forstå at alle kjemper en kamp du ikke har peiling om. Det er plutselig ikke rom for å dømme. Du har vært der selv. Du er der selv. Når du må overbevise alle rundt deg om at du har det fint. Sannheten er at livet ditt ble snudd oppned, og du har virkelig trangen til å finne et stødig grunnlag å la beinene dine hvile på igjen. Men ingen andre forstår det.

Du er nå blitt en av dem som kjemper den indre kampen, som ingen andre har peiling på. Du føler deg dømt, med blikk og kommentarer. Og du reagerer ikke på samme måte lengre. Du er annerledes, du har endret deg. Kampen din endrer deg og gjør deg til den du er - om det er sterkere eller svakere.

[hoylytt]

[hoylytt]

5 grunner til hvorfor vi to er oss

Du er min beste venn, min kjæreste og samboer. Vi ler og har det så utrolig bra, vi to. Jeg er så fryktelig glad i deg, og du gir meg lykke i hverdagen. Derfor gir jeg deg 5 grunner til hvorfor vi to er oss.

1. Vi to er så like, at vi kunne vært tvillinger på en annen planet. Vi hadde vært borte fra hverandre i 5 dager, og noe av det første jeg sa til deg at jeg hadde så fryktelig lyst til å bestille mat hjem. Fjeset ditt lyste opp, og du nærmest ropte: Det var akkurat det jeg skulle si! Du hadde til og med tenkt å overraske meg med det, og jeg var i forveien. Kanskje noen mener at med likhet kommer det mange konsekvenser. Jeg har ikke følt på en eneste en. Vi er alltid enige, og ser på ting øye til øye. 

2. Du kan lage mat! Ikke bare har vi samme smak i mat, men du kan også lage den! Det er en jentes drøm å kunne bli servert de fineste retter (det er iallefall min drøm, og den er oppfylt). 

3.  Humoren sin er så tørr at jeg forelsker meg i deg igjen hver eneste gang du prøve å slå an en vits. 

4. Du gjør alt for meg. Spør jeg deg om et glass vann, legger du fra deg kontrollen og heller et glass til meg. Spør jeg deg om du kan bli med meg på håndballkamp, blir du motvillig med. Du lar meg alltid styre musikken i bilen, og du klør meg på ryggen som om det er din favoritt-ting å gjøre. 

5. Du ser på meg som om jeg er den eneste i verden. I en av mine tidligere bursdager kom ei venninne av meg bort til meg og setter seg ned. Hun hadde merket blikket han hadde da han så på meg, som om det ikke fantes annet i verden enn meg. Jeg var heldig, sa hun. 

Og det er jeg. Jeg føler meg som den heldigste i verden når jeg er med deg. Vi har like framtidsplaner, og vi vet alt om hverandre. Du kjenner meg inn og ut, du vet til og med når jeg har glemt pilla mi! Tusen takk for all lykke du gir meg, og jeg skal gi deg all lykke tilbake. Fordi du fortjener det. 

[hoylytt]

[hoylytt]

Drama på universitetet

Det skjedde en del hendelser på ungdomsskolen og videregående som man kan skrive drama i store bokstaver over. Drama er en del av en jentes liv, og vi vokser på en eller annen måte på det. Både PÅ det og FRA det. Vi blir voksne individer med nok fornuft til å velge ens kamper. Drama oppstår ikke like ofte, men nå er vi her. Jeg går andre året på universitetet, og jeg utdanner meg som lærer på ungdomsskole- og videregående nivå. Jeg har havnet midt i det jeg vil referere som “noe dritt”. Det er en skikkelig svær haug med dritt. Jeg kan velge å prøve og gå “the high road”. Da må jeg fortelle sannheten, og innse at dette vil bli min hverdag. Jeg kan også ta en annen vei, ved å trekke meg vekk. Da er det en garanti på at de vennene jeg nå har (som også er litt dradd inn i dramaet mitt), ikke vil være like nære meg som de er i dag. 

Jeg vet ærlig ikke hva jeg skal gjøre. Det er mange involverte, og enten blir det bedre for meg eller bedre for dem. Det er ingenting imellom. 

[hoylytt]

[hoylytt]

Aksept

Vi mennesker er flokkdyr, vi liker å holde oss med flere enn bare oss selv. Det vil si at vi liker å sosialisere. Det er noe vi behøver, på lik linje som anerkjennelse. Det finnes alltid unntak, men i denne situasjonen er jeg ingen unntak. Jeg trenger sosialt samkvem, og jeg behøver aksept. Noen ganger behøver jeg det fra folk som ikke har noen grunn til å akseptere meg, som ikke er i mine vennekretser. Likevel streber jeg etter denne anerkjennelsen som ikke er der. Det er fryktelig slitsomt, og ikke minst umulig å oppnå det. Det tynger meg, og det går utover den generelle anerkjennelsen. Fordi det er mange som anerkjenner meg. Vennene mine, familien min og kjæresten min anerkjenner meg. Deres anerkjennelse betyr så lite, i forhold til dem jeg sikter til. Det er et helt fucked up system som surrer oppe i hodet mitt, fordi jeg burde virkelig ta til meg det jeg har. Jeg burde stoppe og se rund meg, og innse hvor bra jeg faktisk har det sosialt sett. Men det er vel også sånn at vi mennesker ser etter feil og problemer som ikke er der?

[hoylytt]

[hoylytt]

Udyret

Det er enkelt å ta noe eller noen for gitt. Du blir vant til å ha den eller det rundt deg, og det er ikke før det først er borte du skjønner hvor mye det betydde for deg. Jeg går rundt og tenker på dette hver eneste dag. Delvis fordi jeg har hatt mange som har gått ut av livet mitt, og jeg har endt opp med å savne dem. Delvis fordi noen har brått dødd, og jeg sitter igjen med ettertanker. 

Nå skal ikke dette innlegget handle om at jeg tar noen for gitt, fordi jeg aktivt styrer bort fra dette. Jeg setter så fryktelig pris på mine nærmeste, og prøver så godt jeg kan å vise det. Det dette innlegget skal handle om i stedet, er sinnet mitt. Irritasjonen min. Det inni meg. 

Jeg har alltid visst at jeg blir fort irritert. Ikke bare fordi jeg ofte tar meg selv i å være irritert, men også fordi folk både nærme meg og ikke like nærme meg sier det til meg. Jeg husker spesielt en hendelse i russetiden. Det var et arrangement i regi av russestyret, og alle russ var velkomne. Jeg traff en del jeg vanligvis ikke går med, men når vi møtes er det både koselig og godt å se dem. Den ene venninna mi - som jeg har stor respekt for - sa til meg at hun og noen andre hadde snakket om dette. Irritasjonen min. Nå kjenner ikke de til den sinna delen av meg, men jeg har lett for å bli irritert på alt og alle. Jeg prøvde å møte dette med forståelse og åpenhet, likevel kjente jeg at brannmuren sakte, men sikkert ble bygd rundt meg. Jeg unnskyldte meg og sa at som regel har jeg jo en grunn, selv om jeg kanskje overreagerer litt. Men det sitter ennå i meg, den samtalen.

I ettertid har jeg ikke forandret meg. Kanskje jeg åpnet øynene mine mer for det jeg driver med enn det jeg tidligere gjorde. Men jeg har ikke sett en forbedring, jeg har ikke klart å sette et fokus på meg selv så jeg kan jobbe med problemene mine.

Nå skal jeg komme tilbake til det jeg tok opp tidligere. Jeg bor med en fantastisk fyr, som jeg til slutt kommer til å ende opp med sannsynligvis. Men dette sinnet og irritasjonen går så fryktelig utover han. Det blir litt som om jeg tar han for gitt. Igjen, jeg er en aktivist mot å ta folk for gitt. Derfor roser jeg kjæresten min opp i skyene, jeg gir ham glede og lykke og alt jeg tror jeg kan gi han. Uansett går det ikke opp i opp. Han skal ikke måtte gå gjennom alle anfallene mine, alle de unødvendige kommentarene og himlingene med øyene. Han fortjener mer, han fortjener bedre. 

Jeg ligger ofte ved siden av han og tenker på dette. Ofte nok tenker jeg på å gjøre meg selv til et bedre menneske for hans skyld. Jeg skylder han det. Men så våkner jeg på morgenen og dette udyret inni meg begynner å jage meg rundt igjen. Jeg må også leve med meg selv, og jeg syntes det burde gå mer utover meg enn det gjør med de jeg er glad i. 

Til og med min egen mor hadde en mistanke om at når jeg flytter inn med denne fyren - som hun syntes er svigermors drøm - kommer jeg til å være sjefen i huset, og sjefe han rundt. Hun kjente meg godt nok til å ha rett. Jeg hater det. 

Jeg er redd for meg selv. Gang på gang prøver jeg å løse dette mysteriet. Hvorfor oppfører jeg meg så idiot, hva har gjort meg slik. Jeg har hatt et berg-og-dalbane liv, men det skal ikke være noen unnskyldning for dette udyret. Kan terapi hjelpe meg? Jeg har vurdert en del “løsninger”, men enten tror jeg ikke selv at det er løsningen, eller så mener jeg at problemet er så lite at jeg ikke vurderer løsningen. 

Jeg aner ikke hva dette skal føre til, om jeg vil bli bedre eller dårligere enn jeg allerede er. Jeg skal iallefall prøve så godt jeg kan å kjempe imot, og håpe på at det til slutt blir bedre. Hvis ikke må jeg gjøre noen tiltak som kommer til å gjøre livet mitt annerledes enn det er for øyeblikket. 

[hoylytt]

[hoylytt]

La La Land

Hvordan kan en film på usle to timer være så spektakulær og bra? Hvordan kan jeg sitte igjen, helt målløs, og med nye ambisjoner og tanker om livet? Hvorfor fikk jeg så fryktelig lyst på barn, takket være en film? 

La La Land gjorde det.

Det er noe av det nydeligste jeg har sett på lerret. Jeg sitter igjen med så mye godt, og jeg vil ut og danse livet av meg. Kanskje lære noe nytt, starte på dans igjen, få ny klesstil. Hvordan kan noen klare å lage så fantastisk og magisk? Det var så strålende og perfekt utført. Det var god, gammeldags filmmagi, og jeg elsket hvert enste milisekund av det.

I natt er det den store Oscar-utdelingen, og nå har jeg gått gjennom utallige nettsider slik at jeg får tilgang til den amerikanske utdelingen. I kveld skal jeg sitte med dyna over meg og popkorn på nattbordet, og heie fram den fantastiske La La Land med hele 14 Oscar-nominasjoner!

Jeg tror jeg ikke en gang skal prøve å forklare hvorfor dere bør se La La Land. Den må oppleves, sees, høres på. Se den, det vil ikke være forgjeves! 

[hoylytt]

Livredderen min

Det er vanskelig for meg å forklare med ord hvor mye musikk faktisk betyr for meg. Til tider så vanskelig at alt blir mistolket, og folk rundt meg tror jeg bare er veldig glad i å høre på musikk. Men musikk er mer enn det. Den får meg til å føle ting som ellers er hardt å få frem i følelsesregisteret. Hver enkelt sang er et minne, og den bringer opp følelsene knyttet til det minnet. Av og til kunne jeg ønske at det ikke var slik, fordi det kan gjøre fryktelig vondt. 

I nåtiden føler jeg meg ofte følelsesløs. Jeg er bare en av mengden, som har mine daglige rutiner og vaner. Jeg står opp, gjør det et menneske må for å overleve og noen plikter, deretter legger jeg meg igjen. På et sett og vis er det ingenting spektakulært med det. Jeg er ikke spektakulær. Men når musikken kommer på og minnene skyller over meg som bølger, kjennes alt så stort og vakkert. Jeg levde det øyeblikket. 

Om jeg bare fikk til å forklare det øyeblikket slikt det er i hodet mitt, kanskje jeg da hadde vist hvor spektakulært det faktisk er, hvor mye jeg har levd, vokst og forstått. Når jeg hører på musikken opplever jeg det lille følesesregisteret igjen. Det øyeblikket som skulle vise seg å være så stort og viktig for meg. 

Jeg har ei spilleliste som jeg ikke orker å høre på. Jeg har ikke hørt på den siden 2014. Den er så innholdsrik på det følelsesmessige nivået, at jeg ikke orker tanken på å bringe de minnene opp igjen. Musikken gjør den jobben, musikken er en del av meg.

Jeg er kanskje ikke en musiker i den forstand at jeg kan et instrument, synge eller danse. Men jeg er en musiker som bruker ørene. Jeg lagrer og arkiverer musikken, minnene og følelsene inni hodet mitt. Så aldri si til meg at jeg ikke kan kvalifisere meg som en musikkentusiast når det faktisk kan redde livet mitt en gang i framtiden.