kamillaaust-blog

[kamillaaust-blog]

Bokmål og nynorsk

Fra 1450 til 1814 var Norge i union med Danmark, og det var danske embetsmenn som da styrte i Norge. Skriftspråket i Norge var derfor dansk. Men når unionen ble oppløst i 1814 fikk Norge sin egen grunnlov. Men selv med ny grunnlov stod det danske skriftspråket fortsatt sterkt i Norge. På 1830-tallet begynner diskusjonen om Norge skal få sitt eget skriftspråk for alvor å ta av. Forfatteren Johan Sebastian Welhaven var en av de som mente Norge bare burde fortsette med dansk som skriftspråk. Forfatteren Henrik Wergeland menter derimot at vi skulle sette inn norske ord og vendinger for å gjøre det danske språket om til et eget norsk språket. Knud Knudsen førte nettopp dette videre, mens Welhaven sitt syn ikke ble tatt med videre. Knudsen var tydelig på at riksmål, det vi fra 1929 kaller bokmål, var fornorsket dansk. Han bygde språket på den ”dannede dagligtalen i byene”. Bildet under viser Knud Knudsen, og er hentet fra: https://snl.no/Knud_Knudsen

Ivar Aasen blir derimot kalt for nynorsken sin far. Han ville skape et skriftspråk som bygde på de norske dialektene, og han reiste derfor rundt i landet for å lytte til hvordan folk snakket. Han brukte få låneord ettersom han ville holde språket så reint som mulig. Ut i fra dette kom landsmålet fram, som fra 1929 blir kalt for nynorsk. Nynorsk står i dag sterkest på vestlandet. Bildet under viser Ivar Aasen, og er hentet fra: https://snl.no/Ivar_Aasen

Norge sitter altså nå med to norske skriftspråk. I 1906 kom det en tanke om å samle disse to skriftspråkene. Tanken var at skriftspråknormeringer skulle føre bokmål og nynorsk nærmere hverandre, slik at vi til slutt satt igjen med ett felles skriftspråk, samnorsk. For å føre språkene bokmål og nynorsk nærmere skulle det bli større valgfrihet i begge skriftspråkene. Denne ideén slo aldri helt gjennom, og hele prosessen ble til slutt helt avviklet. Selv om mye av valgfriheten i bokmål og nynorsk ble avviklet i denne sammenheng, er det fortsatt en del valgfrihet igjen i begge skriftspråk.

Felles for Aasen og Knudsen var at de begge ønsket et norsk skriftspråk, og ikke fortsette med det rent danske. Dette klarte de begge ettersom de står bak det vi i dag kaller bokmål og nynorsk. Det var også en idé om å skape ett felles norsk skriftspråk, samnorsk, men dette målet ble etterhvert avviklet.

Innholdet i teksten er hentet fra forelesningsnotater den 14. november 2019. Forelesningen ble holdt av Roy Gunvar Tveit.

[kamillaaust-blog]

Ut å stjæle hester – Per Petterson

Ut å stjæle hester er skrevet av Per Petterson, og handler om svik, manndom og det å bli voksen. 

Ettersom jeg så filmen før jeg leste romanen, satt jeg med noe kunnskap og en viss forventning til hva som kom til å skje i boka når jeg skulle lese den. Jeg likte boka bedre enn filmen, slik man ofte gjør. Grunnen til det er at jeg likte godt språket til Petterson. Hvordan han fanger oss fra start, samt hvordan ingen ting i romanen er tilfeldig. Etter forelesning fikk jeg se dette enda tydligere. Allerede i det første kapittelet kan vi hente ut utrolig mye informasjon om setting, karakterer og ikke minst hva romanen skal handle om. Dette er jo ikke uvanlig, men i akkurat denne romanen syntes jeg det har blitt lagt ekstra mye vekt på språket. For eksempel i første avsnitt i første kapittel; her skriver han om kjøttmeis, vind, sjø og trær, og vi kan allerede her kan vi merke hvor mye naturen kommer til å ha å si for denne historien. Vi kunne gått dypere inn å analysere hver setning og hva det kan vise til i dette avsnitte, men dette skal jeg ikke gjøre nå. 

Nesten alt er ett symbol eller en metafor for noe annet. For eksempel broen ved Franz sitt hus (merk; dette kommer tydeligst fram i filmen, vises i 2 klipp i anslaget), som kan symbolisere overgang fra en ting til noe annet. Det er her Trond ser sin far for siste gang, og vi kan tolke denne sammensettingen som en overgang for Trond fra et godt forhold med sin far, til å miste han fullstendig. Vi kan også se på det som en overgang fra å være et barn til å bli voksen. 

Vi kan se på tømmerstokkene (som har en sentral plass i romanen) som et symbol for maskulinitet og manndom. Jeg tenker spesielt på en hendelse: Faren til Trond og faren til Jon drar opp tømre i en velte med fløterhaker. I filmen ser vi det, mens i romanen kan vi lese at det blir en slags konkurranse mellom dem. Vi kan tolke konkurransen som en konkurranse om hvem som vinner det maskuline, og hvem som vinner kona til Jon, som vi vet at faren til Trond har et forhold til. Det er en slags bitterhet i denne konkurransen, noe vi ikke bare merker men også vet, ettersom forhold mellom de to mannfolkene er intenst. Det ender med at faren til Jon blir hardt skadet, og han forsvinner sakte men sikkert ut av historien. Faren til Trond “vant” konkurransen, og han ender opp med kona til Jon helt til slutt også. Hendelsen med tømmerstokkene sier altså noe om hva som kommer til å skje, samtidig som det hadde en egen viktig betydning der og da også. 

Jeg har lagt ved link til hvor man kan kjøpe boken, samt traileren til filmen. 

https://www.ark.no/boker/Per-Petterson-Ut-og-stjaele-hester-9788249510795?gclsrc=aw.ds&&gclid=Cj0KCQjwiILsBRCGARIsAHKQWLMkcshtf4_3t5Sc6GDNcLs0aSMry2hgHn69pcl07u_lagGy1s7H1nMaAnvqEALw_wcB

https://www.youtube.com/watch?v=d1m_7JcND4I

[kamillaaust-blog]

Tonje Glimmerdal; dronninga av Glimmerdalen

Tonje Glimmerdal er en nynorsk barnebok som er skrevet av Maria Parr. Den handler om 9 år gammel Tonje som en bor i Glimmerdalen. Hun er en tøffing og lever opp til mottoet sitt; fart og sjølvtillit! Jeg fikk idag høre at da Maria Parr først begynte på boken var karakteren til Tonje en gutt. Senere gjorde hun dette om, slik at det ble Tonje vi kan lese om idag. Dette gjorde meg oppmerksom på kjønnsrollene i boka, og ikke minst i dagens samfunn.

Tonje er det vi vil kalle for en gutte-jente. Jeg vil tro mange barn, både gutter og jenter, kjenner seg godt igjen i Tonje sin karakter. Om Tonje hadde blitt presentert som (for eksempel) en som går i kjole og leker med dukker hele dagen, ville historien hatt et helt annet hendelsesforløp. Tonje er en tøffing, og liker det meste. Dette gjør henne mer realistisk som barn. I dagens samfunn er det ikke lenger slik at jenter leker bare med jenter og såkalte “jente-ting”, mens gutter herjer i skogen og fekter med pinner. Skillet mellom gutter og jenter idag er selvfølgelig fortsatt til stedet, klart og tydelig på flere områder. Men (!) dette skillet skiller kjønnet, ikke personligheten og interesser, slik det gjorde i større grad en gang i tiden da det var forventet ulike ting av gutter og jenter.

En annen ting jeg la merke til når jeg leste boka var hvem som var rundt Tonje. De fleste vi møter er menn. Pappaen til Tonje som er kjærlig og omsorgsfull, Gunnvald som er fadder og bestevenn til Tonje, Peter og Nils som er innbyggere i bygda Tonje treffer fra tid til en annen, og jevnaldrende Bror og Ole som blir vennene hennes når de er på besøk i dalen. Dette var bare noen av dem. 

Til tross for at hun er omringet av gutter i alle aldre til en hver tid får vi fortsatt et inntrykk av at Tonje har noen store forbilder i livet, og disse er alle damer. Mammaen som er lite hjemme fordi hun forsker på havet på Grønland, samt tante Idun og tante Eir som vi får inntrykk av ligner mye på Tonje. Det hadde vært interessant å høre om Maria Parr gjorde dette bevisst, og isåfall hvorfor.