lindaling - Tumblr blog

lindaling · 4 years ago

Text

Jeg hadde nettopp startet som nattevakt på et fjellhotell, og måtte gjennomføre opplæring til alle døgnets tider den første uken. De to første dagene startet jeg med tidligvaktene ; 7.00-15.00 . Det var kjedelig, men helt greit. Dagene gikk med til kontorarbeid. Fylle inn gjester og bestillinger fra lister inn på dataen. De fleste gjestene var asiatiske bussgrupper. “jaja” - tenkte jeg. “ de legger seg tidlig, så blir stille og rolige netter”

De to neste opplæringsdagene var ettermiddags vaktene. 15.00- 23.00. Dette er jo den aller verste tiden på døgnet å jobbe på et hotell, tenkte jeg.

Innsjekking, middag, kvitteringer og masse mas om wifi-passord. Jeg var heldigvis ikke alene , siden dette var opplæring, så tiden gikk ganske greit unna.

De siste opplæringsdagene var nattevakt opplæring.23.00-08.00. Endelig, det var jo dette jeg skulle jobbe med. Jeg skjønte jo hvorfor jeg måtte gjennomføre de andre vaktene også. Det var jo for å lære rutiner, data og de uendelige listene som måtte føres inn..

Nattevaktopplæringene var helt greie. Han som lærte meg opp var en god venn av både meg og mannen min. Vi prata og lo mens vi gikk på alle rundene iløpet av natten. Med nøkkelknippet klingrende fra bukselomma og lommelykta i hånda. Vi måtte gå igjennom kjeller og loft. Loftet var nok det vemmeligste vil jeg si, da det sto igjen en del pappesker med ting jeg ikke aner hva var, den dag idag. Vi tittet aldri i disse eskene, men det så ut som saker fra en fordums tid, med dukker og gamle klær. Vår runde var for å sjekke brannalarmer og at ikke stoler og madrasser sto i veien for utganger osv. Den første natten var jeg selvsagt veldig veldig trøtt. Jeg hadde jo ikke sovet på dagen før vakten startet. Så selvom jeg hadde med meg en energidrikk og hadde tilgang til all kaffe jeg ville ha, snegla timene seg avgårde og jeg følte jeg så monster eller spøkelser rundt hvert hjørne. Jeg var veldig takknemlig for at jeg ikke var alene disse første nettene. Så kom tiden da jeg skulle utføre nattevaktene alene. Jeg møtte opp, pratet med ettermiddagsvakten, fyrte opp i peisen og lagde meg en stor kopp med kaffe.

Også gikk jeg på runden min. Gjennom basseng-rommet, opp igjennom loftet med alle de gamle eskene, gjennom kjøkkenet og ned i kjelleren der matlageret og vinkjelleren var. Jeg gikk ganske fort igjennom disse rommene, og hadde med meg telefonen i lomma. Den første natten var tilsynelatende rolig. Ingen overraskelser, og når jeg ble avlastet klokken 08.00 morgenen etter kjørte jeg hjem med en grei følelse i magen. Det hadde vært lite gjester på hotellet, med bare en bussgruppe, som jeg ikke så snurten av før klokken 06.00 . Utsjekking gikk som en lek, og jeg følte meg ganske grei da jeg forlot hotellet. Jeg reiste hjem og fikk barna mine sendt av gårde på skole og barnehage, og gikk å la meg. Sovnet med en eneste gang, med telefonen på lydløs. Jeg ville ikke bli forstyrret.

Jeg våknet et par ganger , og observerte at jeg hadde fått noen meldinger på telefonen, men sovnet igjen uten å lese de.

Jeg våknet da mannen kom hjem fra jobb , med barna, og jeg måtte da komme meg opp for å sette igang med middagen.

På telefonen var det meldinger fra ukjente nr. “ Do not come back” sto det på to av meldingene. Jeg bare leste , og puttet telefonen bort igjen. Så på det som en spøk.

Så gjorde jeg meg klar for atter en nattevakt. På med uniform. Sa hadet til mannen og kjørte opp på fjellet igjen. Denne natten var det to bussgrupper, og tre individuelle gjester. Jeg tenkte at dette trengte ikke jeg å bry meg noe nevneverdig om, da gjestene stort sett hadde gått på rommene sine da jeg kom opp på hotellet. Jeg tok mine runder, stengte av basseng og treningsrom. Da jeg lukket døren til treningsrommet hørte jeg et svakt dunk, og jeg åpnet døren igjen å slo på lyset . Jeg kunne ikke se noen ting. Ikke noe som hadde falt ned heller. Hadde jeg glemt å sjekke dusjen og toalettene? Jeg gikk inn igjen, med lommelykten hevet over hodet.

Det jeg så var ikke til å tro. En skapning med svart langt hår, blek hud- nesten blålig, med bare et hvitt klede rundt kroppen. Øynene var røde, og ørene stakk opp fra håret og var spisse . Tennene var sylskarpe og råtnede. Det luktet salmiakk og svovel. Jeg ga fra meg et lite skrik og rygga fort ut av rommet. Skapningen hadde ikke gjort noe for å tilnærme seg meg, og sa heller ikke et ord. Når jeg fikk kommet meg opp igjen til resepsjonen var jeg litt usikker på om jeg i det hele tatt hadde sett det jeg trodde. Jeg satt i resepsjonen hele denne natten, med lommelykta og en kniv gjemt under disken. Når gjestene begynte å dukke opp på morgenen var jeg skjelven og nervøs. Men jeg klarte på merkelig vis å gjennomføre utsjekking, og sa ingenting til vakten som kom å avlastet meg klokken 08.00. Jeg sa ingenting om det jeg hadde sett og opplevd denne natten. Jeg reiste bare hjem å la meg til å sove.

Mannen min prøvde å vekke meg da han kom hjem fra jobb den ettermiddagen, men det skulle ikke være så lett denne dagen. Han så grundig på meg, og jeg hadde mørke ringer under øynene. Jeg lå på magen, og han dro dyna mi litt ned, og da så han at jeg hadde fire lange klorelignende merker på ryggen min. Han ristet i meg. Besatt på å vekke meg. Jeg våknet sakte men sikkert, men synet mitt var grøtete, som det ofte er når man nettopp har våknet og ikke rukket å gni søvnen ut av øynene enda.

Han spurte meg litt mistenksomt hva som hadde lagd disse kloremerkene på ryggen min. Jeg ante ikke. Kunne ikke huske å ha blitt klort av noenting. Ikke vært borte i noe som kunne klort meg heller. Og dette var ikke kloremerker som kommer fra katteklør, så jeg kunne virkelig skjønne mistenksomheten.

Jeg klarte å roe han ned med at det må ha vært en ulykke i lintøylageret. For der er jeg jo hver natt for å fylle på sengetøy til alle rommene, så det skal bli lettere for stuepikene å skifte på sengene. Må ha skubbet borti en av hyllene uten å merke det.

Så var det på`n igjen med middag og prøve å kose seg litt med familien før jeg skulle opp igjen på hotellet. Jeg gruet meg skikkelig til denne natten. Sa ikke noe til mannen min, men tror han merket det på meg. Jeg gikk litt i slow motion hele denne ettermiddagen, og tittet ikke på telefonen min en eneste gang. Den var faktisk avslått og jeg slo den ikke på igjen før jeg satt meg i bilen for å kjøre opp på jobb.

På telefonen var det 5 ubesvarte anrop fra et nummer jeg aldri har sett. Det var et veldig spesielt nummer som ikke gikk an å søke opp, så jeg prøvde å ikke tenke noe mer på det.

Jeg kom meg opp på hotellet denne natten også. Litt skjelven og blek etter forrige natt, men det er ingenting litt sminke og et glass vin i det skjulte kunne glatte over. Jeg smilte og lo til vakten jeg skulle avlaste, og spurte om det var noe spesielt som hadde skjedd som jeg burde vite om.

Ettermiddags vakten kunne fortelle at det hadde vært en rolig aften, med 3 bussgrupper denne natten. 2 fra Asia, en fra Frankrike. “okay”- tenkte jeg.

En av hyllene på lintøylageret hadde veltet, men det hadde de ordnet opp i igjen kunne hun fortelle meg. Jeg tenkte mitt.

Så var det klart for første runde. Jeg gikk vanligvis tre runder iløpet av natten. Bare for å sjekke at alt var i orden.

Den første runden gikk lekende lett, og selvtilitten kom sakte tilbake. “Dette går jo bra” tenkte jeg. “Jeg var nok bare ekstra trøtt igår natt” fnisa jeg for meg selv.

Et par av gjestene kom ned i resepsjonen iløpet av natten, for å fylle på litt isbiter i en kanne, og hente hårføner og sånne små ting. Jeg syns det var veldig hyggelig denne natten at jeg hadde noen å prate med.

Jeg tok meg enda et glass vin i det skjulte, og koste meg med dette glasset foran peisen. Jeg tok meg i å tenke at , skulle jeg fortsette å jobbe her oppe kom jeg til å ende opp som alkoholikere. Jeg ante ikke hvor nær sannhelten jeg var !

Så var det klart for andre runde. Den tok jeg som regel rundt klokken 02.00. Startet på kjøkkenet og baren, på med lys, av med lys, videre. Så var det bassenget, der tittet jeg bare inn for hadde stengt av der tidligere. Ingenting spesielt, vannet var rolig, med bare den rensedingsen som kjørte fram og tilbake på bunnen av bassenget . Ok, så videre til treningsrommet. Der hadde jeg også stengt av for natten tidligere, men jeg skulle bare sjekke at det ikke var noe rart der inne.

Og der var det igjen. Dunket jeg hadde hørt forrige natt. Og skapningen med det lange svarte håret stirret på meg i mørket. Nattkjolen den hadde på seg var grønnlig av jordslag og mugg. Det luktet helt forferdelig, og jeg smalt døren igjen å løp opp med blodsmak i munnen og hjertet langt oppe i halsen. Jeg fikk ikke løpe i fred denne natten. Jeg hørte blafring i lintøy bak meg mens jeg løp. Jeg løp og løp uten å se meg en eneste gang tilbake. Bare håpet at jeg ikke skulle bli tatt tak i.

Jeg kom meg opp til resepsjonen. Der var det mørkt. Sikringen hadde gått, trodde jeg. Vaktmesteren jobbet ikke på natten, så det betydde at jeg måtte ned i kjelleren enda en gang. Jeg ville ikke det enda. Satt meg ned gjemt bort i en sofa i hjørnet, med lommelykta og kniven. Og ventet. Der hørte jeg det , blafring i lintøy.

Hun (skapningen) kom. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, så gjemte meg under salongbordet med lommelykta og kniven.

Skapningen svevet over gulvet. Mot meg. Ansiktet hadde en grimase jeg aldri kommer til å glemme. Det rant svart fra munnen og øynene. Jeg kvalte et skrik.

Jeg klarte å snike meg under bordet og mot utgangsdøren. Skapningen grep tak i armen min, og klarte å klore meg opp en lang dyp stripe på overarmen. Blodet som piplet gjennom skjorta mi var svart! Jeg kom meg ut i bilen. Det så ikke ut som skapningen ville følge etter meg ut til bilen. Jeg så hun/den stå i vinduet å titte etter meg. Med et redselsfullt uttrykk i øynene. Jeg kjørte som en gal! Hele veien hjem.

Bilturen som vanligvis tar 15 minutter, tok denne natten 7 minutter.

Jeg forventet å finne mannen min liggende i sengen å sove da jeg kom hjem. Så jeg småløp opp trappen, men der lå det ingen mann. Jeg gikk ned i stuen igjen, og der lå han. “Takk Gud” tenkte jeg. Litt for fort.

Synet som møtte meg da jeg gikk bort til sofaen, er noe jeg aldri kommer til å glemme. Han hadde dype kuttsår over hele kroppen. Alle tærne var kuttet av å lå i potetgull bollen på bordet. Han satt i morgenkåpen jeg hadde kjøpt til han til jul, og jeg så at rundt ved penis-området blødde det kraftig. Jeg tok forsiktig bort morgenkåpa, og så ganske fort at penisen var skåret av. Jeg hylte . Et høyt dødsens hyl.Penisen lå i en bolle på kjøkkenbenken, med en lapp ved siden av. “ I told you to not come back” ! Ingen underskrift.

Jeg hyperventilerte, og kom plutselig på de tre barna våre. Hvor var de? Jeg løp opp på rommene deres. De var døde. Alle tre barna. Rommene deres var et blodbad uten like. Jeg sto nå i gangen. Det dryppet blod fra kniven min. Og lommelykta var dekket av blod!

I hånden holdt jeg telefonen. Jeg hadde skrevet en melding til politiet :” Kom og hjelp meg. Jeg aner ikke hva som har skjedd”

Jeg satt meg i bilen . Jeg kjørte , og kjørte. Hadde jeg drept familien min?

Telefonen startet å ringe tidlig på morgenen . Jeg hadde nå kommet meg på en hytte på Dovrefjell. Jeg satt i en sofa å bare stirret. Ville rett å slett ikke ta innover meg det jeg nettopp hadde sett. Hadde jeg drept hele familien min? Hvorfor dryppet det blod fra kniven min? Hvorfor var lommelykten min dekket av blod? Jeg husket ikke noe fra dette. Sjefen min ville gjerne vite hvorfor jeg hadde reist avgårde uten beskjed til noen midt på natten, og etterlatt et fullstendig kaos. Bord var veltet. Treningsrommet var herpa. Det lå lamper og stearinlys over alt. Og lintøy. Det var spredd lintøy over hele hotellet. Jeg husket ingenting. Og alle gjestene var slaktet. Det var totalt kaos.

Jeg kunne heller ikke ringe mannen min og be om råd. Han var jo brutalt myrdet. Eller var han det? Jeg kunne ikke lenger skille mellom fantasi eller virkelighet. Jeg prøvde å ringe til mannen min. Dekningen var fryktelig dårlig her på denne hytta, men jeg kom igjennom. Som jeg fryktet, ingen svar.

Klokken var nå 10.05. Mannen skulle vært på jobb, så jeg regnet med at telefonen snart startet å ringe. Det gjorde den. Det var læreren til skolebarna som ville vite hvorfor de ikke hadde kommet på skolen denne dagen, og hvorfor ingen hadde gitt beskjed om det. Jeg hadde ingen svar. Jeg skyldte på nattevakten. Hun godtok, og sa hun skulle ringe faren dems. “Ok, “ tenkte jeg!

Jeg satt der og jeg satt der. Orket ikke mat, orket ikke drikke. Det eneste jeg orket var vin og øl. Jeg drakk helt til jeg ikke orket noe mere, og da sovnet jeg.

Jeg visste ikke hva jeg skulle ta meg til da jeg våknet. Jeg var tom for mat og drikke. Men hadde heldigvis akkurat fått lønn inn på kontoen, så jeg visste jeg kunne kjøpe meg ting. Men kunne jeg det ? Kunne jeg bruke kredittkortet mitt uten at folk skulle finne ut hvor jeg var? Og hadde jeg egentlig en grunn til å gjemme meg? Hva hadde egentlig skjedd?

Da dukket skapningen opp. Utenfor vinduet mitt. Hun (Jeg sier hun pga det lange svarte håret..) svevet. Den svarte og hvite skapningen hang utenfor vinduet mitt med de skarpe tennene. Jeg hadde drukket såpass masse alkohol nå, så jeg visste ikke helt hva som var virkelig eller ikke. Men skapningen snakket, eller veset. "du-skulle-aldri-sett-meg-inn-i-øynene"

Jeg var sjokkert! Hva pratet denne skapningen om? Skapningen veset fram disse ordene, og jeg hadde vanskelig med å forstå hva hun/det egentlig sa.

Kroppen min var i sjokk. Jeg var i sjokk. Hva hadde egentlig skjedd denne natten.

Jeg satt der og satt der til jeg bare sovnet av utmattelse.

Når jeg våknet mange timer senere, var jeg fortsatt ganske så groggy, men alkoholen var på vei ut av kroppen min.

Og da, mens jeg kom til meg selv igjen, da kom bildene.

Det var ikke jeg som hadde drept familien min. Sjokket over hva jeg hadde sett der hjemme traff meg som en bowling kule.

Jeg klarte ikke å få alt blodet ut av hodet, og da husket jeg det. Det var Nils, kameraten vår, og han som lærte meg opp i nattevakt jobben som dukket opp i minnene mine. Jeg så han stå der med en dryppende blodig kniv. Han var ikke seg selv. Han hadde et merkelig , nesten psykotisk uttrykk i øynene og et rart smil rundt munnen. Jeg tenkte på hva skapningen hadde sagt til meg. Det med at jeg ikke burde sett henne i øynene. Var det det som hadde skjedd med Nils? Hadde skapningen overtatt kroppen hans?

Skapningen fra hotellet dukket opp foran meg igjen. Hun hadde et stygt smil, og så mye verre ut med dette groteske smilet i ansiktet.

Hun holdt opp klørne sine. Og klorte , og klorte. Jeg var så nummen av sorg og skrekk at jeg slutta helt å føle tilslutt. Så ble jeg borte.

Jeg kom til meg selv, i baksetet på en politibil. Med sirener.

Jeg var dekket i blod, men denne gangen var det mitt eget blod. Jeg bryr meg ikke så masse lenger. Hva har jeg egentlig å leve for nå?

Jeg må bare sitte her og vente på dommen. Dommen om hva som skal skje videre med mitt liv. Jeg gir faen!

Men den mørke skapningen har festet seg til meg. Så hun messer konstant i hodet mitt. Jeg tror kanskje jeg har gitt opp. Men jeg må vel nesten nevne for etterforskerne det med Nils. Og skapningen. men vil noen tro meg?

#creepy #horror

2 notes · View notes