mohamed86a

[mohamed86a]

Innledning: Rasismens retorikk

En formiddag i august drepte 21 år gamle Philip Manshaus sin stesøster Johanne Zhangjia Ihle-Hansen. Johanne var adoptert fra Kina og ble bare 17 år. Hun ble drept fordi hun var ikke hvit.

Etter å ha gjennomført det rasistiske drapet kjørte morderen og terroristen Manshaus til Al-Noor moskeen i Bærum. Samtidig som han gjorde dette så prøvde han å være «online» hele tiden ved blant annet bruke et GoPro-kamera (som ikke funket), som han prøvde å streame live på diverse sosiale medier og nettsteder. Manshaus hadde med seg tre våpen da han brøt seg inn i moskeen.

På det tidspunktet Manshaus tok seg inn i moskeen - en lørdags ettermiddag - var det ikke så mange personer i moskeen. Det var ikke en fredag (altså det var ikke fredagsbønn) og det var ikke en islamsk høytid. Dagen(e) etter skulle mange norske muslimer feire Eid ul-Adha.

Det var ene og alene heltemotet til pensjonistene og moskemedlemmene Muhammed Rafiq (65) og Muhammad Iqbal (75) som stoppet Manshaus forsøk på drapsorgie og terror. De overmannet terroristen før han fikk drept flere mennesker. I ettertid kom noen av moskeens styremedlemmer og senere idehistoriker og forfatter Dag Herbjørnsrud med omfattende kritikk av både politiet og PSTs håndtering og arbeid mot høyreekstremister.

Hvis Manshaus hadde lykkes så ville Norge fått sin egen versjon av New Zealand-terroren hvor 51 personer ble drept og flere titalls ble skadd da en høyreekstrem og islamofob terrorist fra nabolandet Australia angrep to moskeer i Christchurch mars i år.

Manshaus rasistiske drap var ikke det første rasistiske drapet på norsk jord. Johanne ble to år eldre enn Benjamin Hermansen som ble drept av nynazister og ett år yngre enn Arve Beheim Karlsen som ble rasistisk hetset og jaget til han druknet i Sogndalselva. Manshaus terrorangrep var andre gangen i nyere norsk historie at en høyreekstremist fra Oslo vest utførte terror på norsk jord.

Det første jeg ønsker å snakke om og som jeg begynner min innledning om Frode Hellands lesverdige og viktige studie Rasismens retorikk er denne terroren. Jeg begynner her for å vise hva islamofobi og rasisme på sitt verste kan føre til. Når vi i dag sitter her og diskuterer rasisme, islamofobi og antisemittisme så må vi forstå at dette handler om mye mer enn ytringer – dette handler om mye mer enn retorikk – det handler også om handlinger. Dette kan ikke understrekes nok ganger.

Dette handler om terrorhandlinger, hatkriminalitet og voldelig undertrykkelse. Rasisme manifesterer seg på forskjellige måter. Men alle disse manifestasjonene har minst to ting til felles: Dehumanisering og ekstrem voldsbruk.

Det rasistiske drapet på Johanne og Bærumsterroren førte ikke til noe offentlige debatt om høyreekstrem radikalisering i Norge. I alle fall ikke i en like stor grad som man har diskutert radikaliseringen av unge muslimer som har dratt til Syria for å bli med i terrororganisasjonen IS. I flere uker etter drapet/terroren brukte store deler av norsk offentlighet og toneangivende norske politikere, kommentatorer og samfunnsdebattanter spalteplass, radiotid og TV-tid på hvorvidt det ikke å håndhilse på det motsatte kjønn var (i grunn) et eksempel på snikislamisering?

På den måten kuppet man en viktig debatt om radikaliseringen av unge menn fra Oslo vest til heller å handle om at det er fortsatt «viktig å kritisere islam», "islamofobi-begrepet er en hersketenikk" som sentral politiker fra et regjeringsparti skrev i en kronikk hos statskanalens debattsider. Mens andre som mediekommentator og politisk redaktør i VG Hanne Skartveit mener at det er fortsatt viktig å snakke om konservativ islam og at islamofobi-begrepet er problematisk. Noen vil reagere her hvis jeg kaller dette for en «islamofob diskurs». Fordi det da må være greit å snakke om konservativ religiøs praksis som skaper kjønnssegregering og hindrer integrering? Det er ingen som har sagt at det er ikke lov. Jeg har selv skrevet og diskutert konservativ religiøs praksis i årevis.

Konteksten du gjør det i er ikke bare tilslørende og avslørende – men også problematisk siden du setter andre premisser for en viktig og nødvendig debatt om høyreekstrem radikalisering. Det vil si rett etter et terrorangrep på en moske hvor kronprinsen besøkte moskeens medlemmer for å vise respekt og støtte til sine norske medborgere. Hvis du bruker tid, energi og får spalteplass i å diskutere håndhilsning etter det. Så lurer man i grunn på hva ditt engasjement er motivert ut ifra? Er dette religionskritikk? Eller noe annet?

For å illustrere dette med to eksempler. Det første: Rett før kommunevalget og noen par uker etter Bærumsterroren og det rasistiske drapet skrev landets finansminister Siv Jensen en kronikk i et av landets største aviser. Landets finansminister brukte spalteplass i et av landets største aviser på å forsvare et veletablert ord/uttrykk fra internasjonale høyreradikale og islamofobe nettverk: Snikislamisering (på engelsk Creeping sharia/Islamisation). Hun signerte ikke kronikken som finansminister – men som partileder. Men det gjør ikke dette mindre alvorlig. Du kan ikke velge og vrake når du er en sittende statsråd. Altså uansett hva bylinen sier – så er du fortsatt landets finansminister.

Det andre eksempelet: I samme avis en uke tidligere skrev en sentral samfunnsdebattant som dere kommer til å møte på siste kapittelet i Hellands bok. Han skrev at «venstresiden i Norge» har mer respekt for «islam enn likestilling». Han brukte også det som ble kjent som håndhilsningssaken som utgangspunkt. I kronikken trakk han inn det iranske diktaturregimet og slo et regime som undertrykker sin egen befolkning i hartkorn med en ung norsk kvinne fra en moske som noen uker tidligere ble utsatt for høyreekstrem terror. Dette er folkens hvordan en islamofob diskurs funker. Dette er hvordan man prøver å selge inn et bestemt narrativ i offentligheten - først og fremst fordi man ikke ønsker å diskutere islamofobi og høyreekstrem radikalisering.

Men tilbake til finansministeren. Jensens utgangspunkt var som sagt håndhilsning-debatten: Kronprinsen besøkte moskeen som ble rammet av et høyreekstremt og islamofobt terrorangrep. Et fåtalls av de kvinnelige medlemmene valgte å hilse på kronprinsen på en annen måte enn håndhilsning. De la sin høyre hånd til hjertet. Kronprinsen skjønte dette og hilste tilbake på samme måten.

Siv Jensen skrev aldri en kronikk om terroren og hvordan regjeringen hun er del av skal bekjempe islamofobi og rasisme i vårt samfunn. Men hun brukte spalteplass på å forsvare et islamfobt og høyreradikalt ord. Dette var ikke bare et valgkamputspill. Og dette var ikke bare et unntak fra regelen. Spørsmålet man sitter igjen med – et av spørsmålene – fordi det er flere enn et. Men et er hvorvidt jeg som norsk muslim eller andre norske muslimer eller minoriteter som blir rammet av dette hatet kan tro at Siv Jensen er også vår finansminister?

Hvis svaret ditt er nei – da forstår du kanskje hvorfor det er viktig å forstå rasismens retorikk og hva den gjør mot mennesker og samfunnet som helhet. Noen vil avfeie dette som desperasjon fra lederen av et parti som slet på meningsmålinger i et kommunevalg. Men det bør ikke avfeies så enkelt. Dette var og er fortsatt veldig alvorlig. Det var kalkulert bruk av høyreradikal og islamofob hatpropaganda av et sentralt regjeringsmedlem noen uker etter et nytt høyreekstremt og islamofobt terrorangrep i vårt samfunn. Et medlem fra en regjering som hevder de skal lage en handlingsplan mot muslimhat/islamofobi. Denne regjeringen har et janusansikt.

Det andre jeg ønsker å snakke om i kveld er konspirasjonsteorier som «befolkningsutskiftning». "Befolkningsutskiftning" - i nyere tid kalt Grand Remplacement (Renaud Camus). Europeiske politikere (særlig venstresiden) ønsker å skifte ut den hvite og/eller kristne befolkningen i Europa med innvandrere fra Afrika, Midtøsten og Asia. Eller enda mer spesifikt: Mørkhudede muslimer. En av de mest solgte engelskspråklige bøkene i senere år The Strange Death of Europe (oversatt til Europas underlige død av Document forlag) har denne konspirasjonsteorien som rød tråd. Den konspirasjonsteorien er også populær hos en statsstøttet blogg.

Boken som er skrevet av Douglas Murray. En britisk kommentator og forfatter som ble invitert til Norge sensommeren 2017 av nettstedet Document som også har oversatt boken til norsk. Denne boken har fått skryt fra personer utenfor det ytre høyre nettstedet som inviterte han til Norge. Blant annet en tidligere statssekretær fra Frp som mener at Murray har "flere gode observasjoner og poenger."

I nord-amerikansk kontekst er det også snakk om mørkhudede innvandrere fra Mellom og Sør-Amerika. Noen tilhengere av denne konspirasjonsteorien er Breitbart som ble tidligere drevet av Nordiske mediedagers gjest Steve Bannon. Men også den nåværende rådgiveren til Donald Trump og ideologiske kameraten til Bannon: Stephen Miller. (Etter at jeg holdt denne innledningen kom det ut nyhetsartikler om Millers høyreekstreme verdenssyn og menneskesyn. Den amerikanske borgerrettsorganisasjonen SPLC hadde fått tilgang til flere hundre eposter av Miller til Breitbart i perioden fram til presidentvalget i 2016. I tilfelle noen der ute var i tvil så er en av de nærmeste rådgiverne til presidenten av USA en hvit nasjonalist som er stor grunn til den grusomme asyl- og innvandringspolitikken som vår nærmeste vestlige allierte fører i disse dager.)

Denne konspirasjonsteorien var primus motor i det ideologiske verdensbildet til en rekke høyreekstreme terrorister de siste årene. Christchurch-terroristen som jeg har tidligere nevnt, men også El Paso-terroristen, Poway-terroristen og Pittsburgh-terroristen. Sistnevnte gikk inn i synagogen Tree of Life og drept 11 jøder. Denne versjonen av «befolkningsutskiftningskonspirasjonsteorien» handler om at jøder har skylda for at ikke-vestlige innvandrere kommer til Vesten. Jøder får skylden for det høyreekstremister og høyreradikale kaller for «masseinnvandringen» fra Afrika og Asia (og i nord-amerikansk kontekst: Mellom og Sør-Amerika). I europeisk og nord-amerikansk kontekst er den ungarske milliardæren og filantropen Georg Soros hatobjekt nummer 1. I Øst Europa, for eksempel i Ungarn og regimet til Viktor Orban er Soros det fremste hatobjektet.

Den britiske research-gruppen og antifascistiske organisasjon Hope Not Hate var i august i år ute med en viktig og grundig rapport om den internasjonale identitære bevegelsen. Rapporten "From Banners to Bullets" tar for seg hvordan denne konspirasjonsteorien om befolkningsutskiftning har blitt mainstream i europeisk offentlighet. I rapporten fokuserer Hope Not Hate særlig på de voldelige konsekvensene av denne konspirasjonsteorien som tidligere nevnt: At det har motivert en rekke høyreekstreme terrorangrep.

Tilbake til Manshaus. Forrige mandag var det nytt fengslingsmøte i saken mot Manshaus. Varetektsfengslingen av Manshaus ble utvidet. Retten kom også fram til at man skulle fjerne referatforbudet. I dette møte så fortalte Manshaus at handlingene hans den lørdagen i august var «for å forsvare nordmenn» og reaksjon mot det han kalte «flerkulturalisme» og innvandrere som har fått for mye makt i Norge. Manshaus sa også at han følte seg påtvunget til å ty til disse handlingene fordi hans «ytringsfrihet ble innskrenket». Ja, hvis du som sitter i publikum får deja vu følelse så har du rett. Dette var som å høre på en annen høyreekstrem terrorist fra Oslo vest: Anders Behring Breivik. Hvor man rasjonaliserer høyreekstrem terror med at det er «nødverge» og «siste mulighet» når man ikke får «ytringsfrihet».

Etter 22/7 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg følgende ord: «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.» Mange har i ettertid husket særlig den delen av talen hvor Stoltenberg sa: Mer åpenhet og mer demokrati. Men det som forsvant i manges glemmebok var der Stoltenberg sa: Men aldri naivitet.

Jeg tenker eller nei jeg tror vi har siden da vært veldig naive overfor høyreekstreme ideologien og islamofobien som fins der ute. Hellands bok er ikke bare en studie, og noe som burde åpne opp for en debatt. Men også en nødvendig og etterlengtet korreks av en offentlighet som i lang tid har vært preget av å diskutere mer om hvorvidt den og den personen er rasist og hvorvidt den og den har fått sin ytringsfrihet innskrenket. Enn å diskutere en ideologi som på sitt verste tar liv av våre medmennesker – av våre medborgere - og på sitt moderate – hvis man kan kalle det for moderasjon – undertrykker og diskriminerer våre medmennesker og våre medborgere.

Helland er en akademiker og boken Rasismens retorikk er ikke først og fremst aktivistisk kampskrift. Men jeg som en antirasist tolker det dithen. Så jeg vil avslutte min innledning med noe ord om hva antirasisme i vår tid er/bør handle om.

Antirasisme er ikke partipolitikk – men noe som angår oss alle. Å være mot noe er passivt - å gjøre motstand mot noe/noen er aktivt. Det å være antirasist i 2019 er en forpliktelse og ikke bare honnørord. Vi er forpliktet til å bekjempe alle former av rasisme. Vi må bekjempe antisemittene som trakasserer våre jødiske medborgere den dagen man minnes November-pogromene. Vi må bekjempe nazistene og fascistene som lurer til seg lokaler i våre nabolag. Vi må bekjempe islamofoben som drar i hijaben til en småbarnsmor mens han roper: «Slike muslimer som deg burde utryddes». Vi må ikke begrense debatten og samtalen om rasisme, antisemittisme og islamofobi til det som skrives i kommentarfeltene, men vi må se på hvordan rasismen manifesterer seg i våre gater, i våre nabolag, i våre arbeidsplasser, i våre klasserom, i våre familieselskaper, i vår offentlighet og viktigst av alt: I våre maktinstitusjoner.

Antirasisme i vår tid er forpliktende. Det vil si i hvilke strategier vi velger, hvordan vi adresserer rasismen, hvordan vi bekjemper den og hvordan vi får oss med flere i kampen mot rasismen. Fordi rasisme fortjener rødt kort i det norske samfunn.

Og med det så kan vi ta oss med disse relevante ordene fra en av mine personlige favorittforfattere. Nobelprisvinneren Toni Morrison som gikk bort august i år. Siden Frode Helland allerede tok seg friheten med å sitere Morrisons landsmann – den amerikanske sosiologen W.E.B. DuBois i boken.

"The function, the very serious function of racism is distraction. It keeps you from doing your work. It keeps you explaining, over and over again, your reason for being. Somebody says you have no language and you spend twenty years proving that you do. Somebody says your head isn’t shaped properly so you have scientists working on the fact that it is. Somebody says you have no art, so you dredge that up. Somebody says you have no kingdoms, so you dredge that up. None of this is necessary. There will always be one more thing.”                                                                                     

Takk for meg.

(Denne innledningen ble holdt 12.november på lanseringen av Frode Hellands bok Rasismens reotrikk, utgitt av Pax Forlag. På Fritt Ords lokaler.)

[mohamed86a]

Om Dag Sørås, podcast og antirasisme

Men hvorfor vil du ikke gå på podcasten og ha en fin og konstruktiv dialog? Hvorfor ikke akseptere invitasjonen? 

Her om dagen leste jeg et intervju i Minerva hvor komikeren Dag Sørås sier at folk som reagerte på den rasistiske ranten til Tore Sagen er "kronisk lettkrenkede" som ikke forstår intensjon og kontekst. Han bruker SV-politiker Marian Hussein og en tweet hun kom med som eksempel og kårer Hussein for å være vinneren av “flauhetskonkurranse” (kommer tilbake til flauhet og slikt senere i innlegget mitt). Sørås er i det intervjuet og i et annet i VG krenket på vegne av Sagen og Radioresepsjonen. Man kan si og dermed avfeie dette her som bare et kollegialt forsvar - men det er mer enn det. Dette er også et dårlig forsøk på å stilne kritikken av en statskanal. 

Så går jeg til Twitter og spør: Hvem er Dag Sørås? Langt ute på kvelden får jeg en invitasjon til å delta på Sørås podcast. Før vi går videre så må vi først snakke om en uting: Denne greia hvor man inviterer folk på kaffe, til sin podcast og you name whatever - ikke fordi man er genuint interessert i å diskutere tematikken men fordi man har et helt annet premiss: Vedkommende er lettkrenket, “humørløse”, forstår ikke noe osv - så møt meg ansikt-til-ansikt. Dette er en hersketeknikk og ikke en fin gest for å skape bedre dialog og meningsbrytning. 

Med andre ord: Invitasjonen til en podcast i etterkant av ikke noe jeg har skrevet om rasisme (på mange forskjellige steder Morgenbladet, Dagsavisen, Klassekampen, Vinduet osv) eller sagt tidligere om (til og med i en rekke podkaster som Minervas, Morgenbladets og Podcast om Rus). Men en invitasjon som kommer fra en som mener det er “lettkrenket” å reagere på at en mann som får 1,4 mill. i lønn fra statskanalen skal produsere rasistisk innhold. Dette var ikke en invitasjon til å diskutere rasisme i Norge anno 2019 - i all dets omfang og forskjellige manifestasjoner. Det var en hersketeknikk. 

Hva er i grunn flaut? Og hva er denne flauhetskonkurransen som Dag Sørås, Radioresepsjonen og andre snakker om? Jo, hvis man tror antirasisme handler om å gjøre rasister "flaue" (eller vise at rasisme er først og fremst noe flaut) så har man ikke forstått hva antirasisme er eller hva rasisme er. Hvis dette er antirasisme - så vil jeg si at du er ikke så kreativ som komiker - men at du har også som en antirasist misforstått hva dette handler om. Hvis det å komme med rasistisk rant i det hele tatt kan regnes som antirasisme (det er det ikke - men dette har vært vanlig forsvar av Tore Sagens rant blant noen i offentligheten - så jeg aksepterer det premisset i et øyeblikk).

Tilbake til de som Sørås og andre mener er “kronisk lettkrenket”. Marian Hussein er en av de politikere i Norge som har gjort sitt ytterste for å sette rasisme på dagsorden. Først i bypolitikken i Oslo og senere på Tinget hvor hun blant annet har foreslått en handlingsplan mot muslimhat/islamofobi. Marian har snakket om rasisme, opplevd rasisme, har erfaringer med det. Hun har forfattet vedtak, politiske resolusjoner og bidratt til partiprogrammer om hvordan man skal jobbe mot rasisme i Norge i vår tid. Marian har gått på demonstrasjoner mot rasister og nazister, holdt workshop om rasisme, inviterte minoritetsungdom til samtaler og tatt deres bekymring om rasisme på alvor. Hun har brukt mye politiske kapital på å løfte dette opp på nasjonal dagsorden. Det vil si både den klassebaserte rasismen, men også hatkriminaliteten, islamofobien og hverdagsrasismen.

Når jeg, Marian eller andre og legg merke til hvilke komikere (Zane Khan, Jonna Støme og flere) som reagerte kritisk til Sagen og Radioresepsjonen de har samtlige minoritetsbakgrunn. Når vi reagerer mot at en statskanal som i sine egne ordlister blant annet skriver at man ikke skal bruke ordet "neger". Når vi reagerer mot at den samme statskanalen og dets såkalte humorprogrammer produserer negervitser og jødevitser (jødesvin) i 2019 så er det fordi vi forstår at en statskanal i et flerkulturelt samfunn er ment for alle. NRKs samfunnsoppdrag (NRK-plakaten) er å opplyse - ikke produsere rasistiske og antisemittiske innhold. Vi reagerer ikke fordi vi er lettkrenkende, humørløse eller ikke forstår satire/komedie.  Men fordi en statskanal og dets produksjoner fortjener kritikk. Og viktigst av alt: NRK tilhører oss alle.

Jeg skal ikke bruke så mye tid på Radioresepsjonen. Men jeg må nevne noe annet avslutningsvis: Rasisme er for nordmenn som meg, Marian og de komikere som kritiserte Radioresepsjonen ikke først og fremst noe "flaut" - men noe destruktivt. Det rammer våre kropper - det begrenser vårt ytringsrom, det begrenser vår bevegelsesfrihet - det diskriminerer oss ut av arbeidsmarkedet, boligmarkedet og utelivet. Og verste av alt: Det dreper. Det drepte Arve, Benjamin, Johanne og m.fl. 

Jeg vil ikke at du skal finne rasisme som noe "flaut" - noe sagt av din Resett-lesende onkel - men noe destruktivt. Noe som rammer dine medborgere. Ikke finn det flaut - reager aktivt mot det. Ikke vær passiv - ikke reprodusere det. Reager aktivt mot det - særlig når du er i den posisjonen som du er i: En komiker med gedigen plattform og millionlønn. Du trenger ikke å gå ut i gata som mange unge mennesker gjorde i går. De samme unge menneskene som ble anholdt av Oslo-politiet mens nazister i et nabolag i Oslo i 2019 preket om etnisk rensing. I samme nabolaget hvor en mørkhudet foreldre spurte en venninne av meg som er motdemonstrant om det er trygt for hennes barn å bevege seg ut siden nazistene og Breivik-tilhengere (Scandza Forum) har leid lokaler i deres nabolag? Men gjør noe aktivt. Å rante rasistisk i 2019 er ikke det du burde gjøre eller det mest konstruktive. Det er ikke antirasisme - men latskap. Det var aldri antirasistisk å reprodusere rasisme. Det ordet har mange av oss nordmenn opplevd på kroppen så lenge vi har levd. Vi trenger ikke å høre på det når vi skrur på statskanalen. 

Så jeg kommer gjerne på din podcast, Dag Sørås. Men ikke på det premisset om at noen er lettkrenkede fordi de kritiserer et program produsert på en statskanal. Fordi det er ikke bare berettiga kritikk - men også nødvendig å gjøre.

[mohamed86a]

Er Tore Sagen en rasist?

Mens vi venter på at noen sier at de som ikke likte Radioresepsjonens siste påfunn ikke forstår humor, satire og roper et eller annet om at nå er den kunstneriske friheten og ytringsfriheten truet av en humørløs og krenket mobb. Dette er allerede i gang og fokuset handler nå mer om å avkrefte at Tore Sagen er en rasist enn å se kritisk på det statskanalen driver på med. Det første er å kuppe en viktig diskusjon om hva NRK driver på med for tiden – siste årene – til noe helt annet. Her er mine to cents. Før det tar helt av med at «Han er jo ikke rasist!», «Og du er humørløs og krenket!»

Det er viktig å snakke om hva statskanalens diverse humorprogrammer finner humoristisk og satirisk. Dette kan ha noe med hvem som jobber i disse redaksjonene. Se blant annet på Radioresepsjonens faste medarbeidere og vikarer. Det samme med Satiriks og Trygdekontoret for å nevne noen få. Men også flere andre programmer. Det er primært «hvite» heteromenn (og noen få kvinner). Og i mange tilfeller har det disse medarbeidere produserer av satire, vitser osv. en direkte eller indirekte sammenheng med hva disse mennene selv finner morsomt (angående når jeg sier homogen humorkultur senere). Men hva de finner morsomt er ikke hva en så mangfoldig gruppe som NRKs lyttere/seere finner morsomt. Det vil si disse redaksjonene produserer materiale for en allmenn tilgjengelig rikskringkasting. Når en del snakker om mangfold i norske mediebedrifter (og i andre områder i samfunnet) så er det ikke enkel identitetspolitiske gimmick - wokeness – men noe mer enn det - noe som tar for seg strukturer i det offentlige rom. En statskanal bør være en statskanal for alle eller ingen. Kan man være enig i det? Ok – la oss gå videre.

Mange av oss husker debatten om «jødesvin» og Satiriks noen måneder siden. Jeg vil ikke trekke forhastende slutninger og konklusjoner om et arbeidsmiljø jeg ikke er personlig en del av – men jeg ser et mønster i statskanalens humorprogrammer som er problematiske. Det vil si de siste årene. Det er noe pubertalt, kjedelig, utdatert og nærmest Mannegruppa Ottar-aktig med det diverse humor-redaksjoner hos statskanalen har produsert de siste årene. Det er en slags «homogen» kultur (og lite interne debatter) om hva de mener er humoristisk og satirisk og som man bør bruke lisenspenger på: Å harselere med mennesker med Downs (Radioresepsjonen la seg flatt her i 2014), lage apelyder (siste påfunnet deres), lage sketsj om jødesvin (NRK la seg flatt da også) og en god dose sexistisk humor. Her kunne jeg nevnt mange flere eksempler. Men dette skal ikke være en uttømmende liste. Men ment for å understreke eksistensen av denne homogene humorkulturen i statskanalen. La oss se litt nærmere på den siste kontroversen. Den rasistiske ranten til Tore Sagen er i grunn interessant  (fra 31 minutter inn i sendingen, 29.10.19). Poenget til Sagen (ifølge han selv på Twitter hvor han svarer kritikere) er å vise at folk som kommer med så grov rasisme åpenlyst blir fordømt på samme måte som klimafornektere og Greta Thunberg-hetsere. Han mener også at klimafornektelse og rasisme er noe av det mest flaueste han vet om. Flere lyttere/fans av Radioresepsjonen har akseptert denne forklaringen (det er for øvrig ingen som spør følgende: når du må forklare ditt forsøk på humor så har du vel allerede feilet som en komiker?). Sagen og de som er enig med han kaller dette for «Flauhetstesten/konkurransen» som flere ukritisk aksepterer som et nøytralt premiss. Men er rasjonaliseringen og dermed konklusjonen til Sagen 100 % riktig? Ja, de fleste i Norge vil reagere på at noen lager apelyder om en mørkhudet person uavhengig av plattform og selskap man gjør noe slikt. Det vil si med unntak av julebordet til Nordisk motstandsbevegelse og Vigrid vil jeg tro. Igjen de fleste i Norge vil reagere med avsky og fordømmelse på slikt. So far so good. Men de fleste kommer ikke til å reagere på den mer «subtile» rasismen som Sagens rant også inneholder: Å snakke om påståtte forskjeller i befolkningsgruppers kognitive evner. Fordi den «lever» i beste velgående og langt utenfor reinspikka rasistiske miljøer som de to jeg nevnte tidligere. Og da mener jeg ikke bare debatten rundt denne Fafo-rapporten eller hva diverse ytre høyre nettsider skriver daglig om innvandrere, vold, kriminalitet osv. (en annen del av Sagens rant). Men det fins folk i Norge som tror på den slags og tror det er i grunn vitenskapelig å mene at i) negre er dumme og ii) at negre kan ikke skape noe godt samfunn eller sivilisasjon for den saks skyld. Det vil si de har innbilt seg at det er ikke rasistisk å tro på noe slikt. Da kommer vi til neste poeng: Hvordan man reproduserer rasisme til og med når man mener man har gode intensjoner og attpåtil antirasistiske (!) intensjoner. Men først fins det morsom rasistisk humor? Vel man kan også spørre om det fins morsom sexistisk humor eller morsom homofob humor? Hva med galgenhumor og Holocaust-vitser i regi av jødiske komikere? Eller rasistiske vitser i regi av svarte komikere? Hva med kvinnelige komikere som kommer med voldtektsvitser? Slik kan man fortsette. Morsomt og humor er subjektiv. Men det er for å gjenta meg: vanlig å si at humor kan være med å reprodusere rasisme, sexisme og homofobi (eller den mer aksepterte formen av hat i vår tid: transfobi). Særlig hvis denne påståtte humoren ikke er begått av en person som ikke selv kan identifisere seg selv med det han harselerer med og/eller om.

Tore Sagen er en majoritetsnorsk-heteromann-fra-den-kulturelle-øvre-middelklassen. En godt betalt humorist i en statskanal. Er det nødvendig å nevne hans identitet(er)? Jo, som andre er inne på kan dette være relevant som noe deskriptivt. Men også fordi Sagen har vært involvert i noen lignende «kontroverser» flere ganger (se f.eks. hans intervju med Natt&Dag, «Blackface», hans ønske fra 2015 om at han ønsker å si neger osv.). Så det er ikke overraskende at folk lurer på om fyren er bare en provokatør eller om han i grunn har slike rasistiske holdninger? La meg bruke et annet eksempel: Hvis jeg som norsk muslim og heteromann kom med jødevitser og/eller homovitser eller sexistiske vitser. Da er det en betydelig fallgruve for meg. Det er visse ting jeg bør ta hensyn til: Blant annet hvordan ville dette bli forstått? Ikke fordi folk er lettkrenkede men fordi faren for at jeg kan reprodusere noe antisemittiske, sexistisk er større enn hvis jeg var bare «selvironisk» og bruker humor som forsvarsmekanisme. Med det så mener jeg IKKE at man skal ha bestemt(e) identitet(er) for å komme med en vits eller produsere satire. Jeg mener heller ikke at man ikke kan sparke nedover som noen kaller det - hva enn det betyr. Men at man bør og særlig når man jobber for en statskanal være klar over hvilke virkemidler man bruker for å få fram et poeng og at man bør forstå at den humoren og satiren du produserer blir gjort i et relativt «homogent» humormiljø. Hvor mange tenker likt om det samme. Det er i seg selv et problem. Fins det rasistisk satire og humor i vår tid? Ja blant annet den såkalte memekulturen til alt-right er på sitt groveste bare en videreføring av nazismens satire fra 20- og 30-tallet. Men det er mange flere eksempler på når humor er_ikke_bare_humor_men_mer_enn_det. Det kan også være et slags våpen for å normalisere det som ikke burde bli normalisert. Og debatten kan ikke bare begrenses til at noen er lettkrenket eller et angrep på ytringsfriheten. Og ja angående tittelen til dette innlegget siden du kanskje lurte på det. Det spørsmålet er irrelevant. Hva man reproduserer er det mest relevante i dette tilfelle. Ikke hvorvidt personen Tore Sagen eller Radioresepsjonen er rasister.

Avslutningsvis anbefaler jeg denne artikkelen her av den sør-afrikanske filosofen David Benatar som skriver nyansert om humor og etikk: “Taking Humour (Ethics) Seriously, But Not Too Seriously” (PDF)  

Denne her av psykologen Thomas E.Ford 

Og sist men ikke minst: Denne boken her av britiske sosiologen Christie Davis Jokes and Targets.

[mohamed86a]

Fattigdom er kostbart

Filmen Goliat viser at «krigen mot narkotika» egentlig er en krig mot de fattige. Mens krigen mot narkotika er tett forbundet med volden som følger med narkotikakriminaliteten, kreves det sosiale løsninger på sosiale problemer.

«Alle som har slitt med å være fattig vet hvor dyrt det er å være fattig», skrev den amerikanske forfatteren James Baldwin for nesten 60 år siden. Disse ordene er fortsatt gjeldende i vår tid, selv om den globale fattigdommen har dalt og færre mennesker lever under absolutt fattigdom. Men på et nasjonalt nivå er ulikheten fortsatt økende i store deler av verden, inkludert i det man kaller for «rike» land i Skandinavia. En ny svensk film skildrer akkurat dette på en brutal og mesterlig måte.

Det var dette sylskarpe utsagnet fra Baldwin jeg reflekterte over da jeg så den nye svenske filmen Goliat på Oslo Pix, den relativt unge filmfestivalen i Oslo. Goliat, som er regissert av Peter Grönlund, gir oss et innblikk i hva som har skjedd med det svenske folkehemmet og hvordan dets pågående demontering rammer de samme menneskene som det var ment å beskytte. I filmen får man også enda et innblikk i den feilslåtte ruspolitikken og såkalte «krigen mot narkotika». I et intervju med TV4 i fjor sa Grönlund at han med Goliat ville vise livene i den svenske bakgård. For Grönlund er det viktig at filmregissører tar tak i de store temaene som handler om samfunnet, og viser det så realistisk som mulig på lerretet. Grönlund regnes på den måten som en sosialrealistisk filmskaper.

Mennesker uten framtid?

I filmen møter vi 17 år gamle Kimmie (spilt av Sebastian Ljungblad), som lever sammen med sin uføre mor, en kriminell far og to yngre søsken. Filmens setting er lagt til en liten ikke-navngitt industriby.

Etterhvert så tenker man at det kanskje er like greit at den ikke er navngitt? Da kan man kanskje som seer forstå at dette kan være hvilken som helst liten skandinavisk industriby, som gjennom flere tiår har vært utsatt for avindustrialisering, arbeidsplasser som for-svinner og påfølgende generell sosial nød. Familien lever under fattige kår, sett i svensk målestokk. Det som gjør at familien overlever, til tross for at de drukner i gjeld og er i konstant pengemangel, er farens ulovlige virksomhet som narkotikalanger.

I filmen kommer det fram hvor sterke båndene og tette forholdene er, innad i familien og i det lille miljøet den er en del av. Mennesker som befinner seg på randen av samfunnet må holde sammen. De kan ikke forvente at staten eller andre skal bry seg så mye om dem hvis de selv ikke bryr seg om hverandre. Som rapperen Timbuktu sa: «De gamla är inte fria/Och de unga får ingen framtid». Styrken i samholdet og solidariteten er essensiell for mennesker som opplever at staten og samfunnet generelt har gitt dem opp. Og det gjør at disse menneskene overlever, selv om det ser ut som om de ikke har noen framtid.

 Skjebnesvangre avgjørelser

Roland, (spilt av Joakim Sällquist), faren til Kimmie skal inn i fengselet igjen, for å sone en narkodom på 16 måneder – det han kaller for «kaffesoning» (en kort fengselsstraff). Dette betyr at Kimmie blir «mannen i huset» og må ta vare på sin mor og småsøsken. På den måten opprettholder de et sterkt patriarkalsk ideal om at mannen, som i dette tilfelle er Kimmie, er familiens overhode. Kimmies kriminelle «opplæring» kolliderer med det faktum at Kimmie har andre planer og ønsker for sitt liv, og det som inkluderer å være en del av «familie-bedriften». Ikke overraskende – som ungdommer flest, vil man tenke. 

Hovedpersonen er rett og slett ikke skapt for en kriminell karriere. Dette er ikke bare noe han selv er overbevist om, det noe de andre rundt han også oppfatter. For eksempel advarer onkelen, som er Rolands nærmeste partner, om at sønnen hans kommer til å bli overkjørt av alle andre hvis han ikke lærer seg å bli hardere og røffere. Igjen dyrker man en hardhet – en bestemt maskulinitet som grunnleggende sett er patriarkalsk. Dette er det man kaller for «giftig maskulinitet» (toxic masculinity) – en utdatert og farlig maskulinitet som vil ramme alle andre rundt deg – selv om den først og fremst vil ramme deg selv.

Kimmie ønsker å få seg en hederlig lærlingjobb, han ønsker ikke å gå samme stien som sin gamle far. En mann som har levd et liv med mye vold – som han har utøvd mot andre, men som også har blitt utøvd mot han. Og da snakker vi også om den strukturelle volden det er å miste jobben og leve et fattig og håp-løst liv. Det er av den grunn to parallelle historier i filmen: Den ene er den kriminelle og patriarkalske opplæringen Kimmie får – den andre er hans vennskapsforhold og forsøk på og «rømme» vekk fra stedet med nabojenta Jonna. Hun er innstilt på å komme seg ut av dette forlatte spøkelsesstedet, og hennes redning er en lærlingjobb flere hundre kilometer unna. Kimmie er innstilt på å slå følge med Jonna. Men på vei dit møter han på en rekke dilemmaer og må ta noen store avgjørelser.

Krig mot fattige

Et gjennomgående tema i filmen er den såkalte krigen mot narkotika. Arbeidsplassene forsvinner og Roland er sterkt imot sikkerhetsnett og sosialtjenester mens det er kriminaliteten som setter mat på bordet. Dette er selvfølgelig ikke et forsøk på å bagatellisere eller rasjonalisere narkotikakriminalitet. Men, for å sitere en minst like rebelsk stemme som Baldwin, nemlig rapperen Tupac og låta «Changes»: «Instead of war on poverty they got a war on drugs / So the police can bother me».

Nå er folkehemmet Sverige annerledes enn samfunnet i USA. Men dette er fortsatt et relevant utsagn som også forklarer vår tids skandinaviske forhold. Fordi det ikke bare er mange Kimmier i Sverige, det fins mange Kimmier i Oslo også. I alle de politiske debattene vi har her til lands om ungdomskriminalitet, gjengkriminalitet og ruspolitikk, er dette grunnleggende sett et spørsmål om sosiale problemer. Vi må løse sosiale problemer med sosiale løsninger. Den vedvarende krigen mot narkotika er også katalysator for volden som følger med narkotikakriminaliteten. Volden og fattigdommen er symptomer og ikke selve diagnosen. 

Med Goliat ser vi tydelig hva som skjer i våre skandinaviske bakgårder, uavhengig om denne bakgården er en ikke-navngitt industrikommune i Sverige eller Groruddalen, eller på Holmlia for den saks skyld. Å ta tak i dette betyr å forstå det Baldwin sa for lenge siden: Det er dyrt å være fattig, til og med i noen av verdens rikeste samfunn. Denne anmeldelsen står i nyeste Samora Forum som kom ut denne uken!

[mohamed86a]

Om femonasjonalistiske kulturkrigere

Lord Cromer som het Evelyn Baring (1841-1917) var en britisk politiker (Underhuset) og koloniadminstrator. Som politiker var Lord Cromer veldig opptatt av britisk utenrikspolitikk i en tid hvor Storbritannia styrte og koloniserte enorme landområder. Lord Cromer var stor forsvarer av kvinners rettigheter i de britiske kolonier. Når det kom til innenrikspolitiske forhold var Lord Cromer en ihuga motstander av kvinnelig stemmerett – til den grad at han var en av grunnleggerne og første presidenten av National League for Opposing Woman Suffrage. Ifølge Harvard-professor Leila Ahmed (1992) var Lord Cromers engasjement ene og alene et forsvar for britiske menns herredømme over de koloniserte og britiske kvinner. Altså et forsvar av det vestlige patriarkatet og ikke et universalistisk likestillingsprosjekt eller feministisk engasjement.              

Hva har dette med vår tids lokale høyrepopulister og kulturkrigere? Jo, fordi på mange måter er Cromer et illustrerende eksempel på det man i vår tid kaller for «femonationalism» (femonasjonalisme). Det er ikke feminisme – men først og fremst populistisk og/eller nasjonalistisk ideologi frontet av kulturkrigere. I vestlige demokratier så kommer det i form av høyrepopulisters forsøk på å ikle seg rollen som forkjempere for minoritetkvinners rettigheter samtidig som man inntar en antifeministisk og reaksjonær tilnærming i mange andre spørsmål (likestilling, reproduktive rettigheter, seksuell trakassering m.m som også angår minoritetskvinner). Og samtidig som man allierer seg selv med ytre høyre og/eller gjengir deres demagogi som jeg skal vise eksempel på senere i teksten. Jeg skal ikke gå gjennom Sara Farris definisjon (2017). Men det skal nevnes i farta at hun har skrevet grundig og godt om dette fenomenet. For de som er interessert - anbefaler jeg denne anmeldelsen av Linn Stalsberg og denne anmeldelsen av Sofia Rana. En annen som tok for seg akkurat dette før Faris var psykiateren og antikoloniale forkjemperen Frantz Fanon som i sitt essay «Algerie Unveiled» (1959, PDF) skrev om hvordan franske kolonimakter var veldig opptatt av at algeriske kvinners rett til å la være å ha på seg hijab samtidig som de koloniserte Algerie og førte en av de blodigste kolonikrigene i historien.

Hva har dette med det jeg skal adressere i dette innlegget? Jo, fordi de siste ukene har Marian Hussein, norsk-somalisk politiker fra SV debutert på Stortinget. Hussein er ikke bare en dreven politiker som SV er heldig å ha, men også en lokal ildsjel. Hun har i mange år vært lokal folkevalgt i Gamle Oslo. Dette var en av grunnene til at Hussein inviterte en gruppe unge folk fra bydelen til Stortinget. Stortingsmøtet ble dekket av Vårt Oslo, en lokalavis som er god på å dekke lokale nyheter sammenlignet med andre medier. I et intervju med ungdommene fra bydel Gamle Oslo sier en av dem følgende:

– Det var veldig gøy å se at en som går med sjal og som ligner på meg har kommet så langt. Jeg synes det er kult at Marian stiller opp, deler sine erfaringer og gir oss sjansen til å stille spørsmål. En ekte rollemodell i mine øyne, sier Hooda Ahmed Farah.

Marian sa til Vårt Oslo at dette også handler om å minske avstanden mellom de folkevalgte og den yngre befolkningen:

– For mange, og kanskje særlig ungdom, oppleves avstanden til landets viktigste folkevalgte organ som veldig, veldig lang. Derfor var det viktig for meg å invitere ungdom fra Tøyen inn på Stortinget og la dem komme tettere på oss folkevalgte som tar beslutningene som angår dem, sier hun.

Før jeg går til hovedpoenget mitt – så vil jeg påpeke at denne vinklingen «Norges første med hijab på Stortinget» ble gjort av en rekke etablerte medier. Dette fjernet fokuset vekk fra det faktumet at Hussein som SV-politiker er opptatt av boligpolitikk, arbeidslivspolitikk, skeives rettigheter, abort-rettigheter, barnefattigdom og hun har også foreslått at man trenger en handlingsplan mot en form av hatkriminalitet og hatprat som har økt siste årene: islamofobi og muslimfiendtlighet. Med andre ord Hussein er som politikere flest opptatt av og brenner for mange forskjellige saker. Det inntrykket sitter man ikke igjen med etter at man har lest dekningen av Husseins stortingsdebut - men også mer spesifikt: ytre høyres dekning - hvor Hussein blir framstilt som en farlig islamist som ønsker å islamisere Norge og bytte ut den norske grunnloven med Koranen.

Det som skjedde videre er hovedpoenget mitt: Det viser hvordan tastaturkrigere som Aftenposten-spaltist Kjetil Rolness og Agenda-medarbeider Espen Goffeng befinner seg i samme ideologiske omlandet som såkalte alternative medier som Resett: Marian Hussein stortingsdebut viser at SV og venstresiden tillater islamist-uniformen hijab på landets fremste talerstol. Også viser man tilbake til (Goffeng) hva som skjer i London, Brussel og teokratiske regimer utenfor vår del av kloden. Slik viser man hvordan en norsk muslimsk stortingsrepresentant er en av “Nasjonens antiborgere” (Ulvund 2018) pga det hun har på hodet. Dette er sterkt problematisk.

Hvem var først ute med denne vinklingen? Natt til torsdag. Over midnatt – eller nærmere bestemt kl 0100 skriver Agenda-medarbeider Espen Goffeng en lang kommentar hvor han tagger Audun Lysbakken, partileder av SV og ikke Marian Hussein (men det er vel likegreit når man leser kommentarfeltet/ekkokammeret til Goffeng – hvor jazzingen er godt i gang?). Goffeng siterer fra sin egen bok Vikeplikt for høyre (2017) og trekker inn alt fra hijab-påbudet i teokratiske diktaturer og frykten for islamisering i samfunnet eller det han kaller “spådom” om Oslos fremtid - på den måten så blir han den norske og mannlige versjonen av Katie Hopkins. Det skal nevnes at  Agenda-medarbeider Goffeng som tidligere har uttalt seg positivt om Resetts “journalistiske” virksomhet igjen befinner seg i samme ideologiske omlandet. Det samme gjør Frps ytre-flanke som sammenligner Husseins hodeplagg med “SS-uniform��. Med andre ord Goffeng og Rolness gjør ikke noe vikeplikt for (ytre) høyre - nei de kjører på samme felt som dem.

Dette blir fulgt opp av Lars Akerhaug, som er en slags redaksjonssjef i Resett. Akerhaug skrev et kort innlegg hvor han gjengir og kommenterer Vårt Oslos artikkel om stortingsbesøket. Akerhaug finner det også relevant å nevne at redaktøren av Vårt Oslo har fartstid fra Internasjonale Sosialister (noe som ikke er relevant). Akerhaugs artikkel ble publisert 20.juni kl 1759 under tittelen “Hijabkledd ungdom lovpriser Marian Hussein – Vårt Oslo lager gladsak”.

Det skal nevnes at det Goffeng gjør her er ikke ene og alene et forsøk på å stille en partileder fra et feministisk parti om det han og likesinnede hevder er berettiga spørsmål – men å henge ut en kvinnelig politiker og trekke inn noe som både hun og SV ikke har noe med: teokratiske regimer utenfor Norges grenser. Den siste tiden har Goffeng sammen med Aftenposten-spaltist Rolness mente at norske feminister er hårsåre, bagatellisert omfanget av seksuell trakassering i offentligheten (senest i debatten om #BarePrateLitt), bagatellisert regjeringens abort-innstramning, forsvart Fredrik Virtanen, forsvart den lite faktabaserte Brennpunkt-dokumentaren “Kjønnskampen” og mer eller mindre spredd antifeministisk grums til sine ekkokamre – i tillegg til det faktumet at Aftenpostens spaltist daglig henger ut folk. Goffeng og Rolness er hva man kaller for vår tids norske Lord Cromers. Dette er to voksne menn som sitter på nett og mobber folk daglig. Denne digitale mobbingen disse kulturkrigere driver på med har attpåtil fått godkjent stempel fra Aftenposten og Agenda. Vi liker å si at vi er veldig opptatt av at ytringsrommet for kvinner i offentligheten i Norge og at vi skal bli bedre og vi har i lang tid diskutert det politikere og særlige kvinnelige politikere og ungdomspolitikere opplever i offentligheten. Når to sentrale aktører i norsk offentlighet henger ut en kvinnelig politiker på den måten og de befinner seg i samme ideologiske landskapet som Resett så bør man reagere mer. Ikke bare se på at slikt skjer. Dette gjelder særlig de som mener polariseringen har gått for langt. Resett, Goffeng og Rolness uthenging av SV-politiker Marian Hussein (og de ungdommene som ikke har søkt offentligheten) bidrar med å begrense ytringsrommet til kvinnelige politikere som Marian Hussein.

[mohamed86a]

Tvedts metode

Terje Tvedts Det internasjonale gjennombruddet: Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat (Dreyer Forlag, 2017) har siden utgivelsen vakt omfattende debatt. Tvedts forsøk på å skrive en offentlig mentalitetshistorie som kobler sammen vekselvirkningene mellom norsk bistandspolitikk og norsk innvandrings-og integreringspolitikk siden 1960-tallet karakteriseres imidlertid av en hang til polemiske formuleringer, retoriske lettvintheter og uklar begrepsbruk. Boken har en slurvete omgang med både relevant statistikk og sekundærreferanser som gjør den til et problematisk bidrag til forskningen på norsk samtidshistorie. Tvedts bok vil nok ikke bli stående som et standardverk på dette feltet. Dens salgssuksess er snarere et symptom på en manglende interesse for fakta, kunnskap og nyanserte fremstillinger som i økende grad karakteriserer norsk offentlighet og innvandringsdebatt i høyrepopulismens tid, og som nå også har fått en akademisk målbærer. I denne artikkelen har vi som formål å komplementere kritikken mot Tvedts bok, særlig fremstillingen i kapittel 5 «Da Islam kom til Norge».

Bokessay av Sindre Bangstad og Mohamed Abdi Publisert i Nytt Norsk Tidsskrift 01/2019 Tilgjengelig her (PDF).

[mohamed86a]

IF BEALE STREET COULD TALK

Baldwins radikale humanisme

James Baldwin (1924-1987) var mer enn bare en amerikansk forfatter – han var et tidsvitne, en intellektuell og til og med en aktivist selv om han ikke anså seg selv som en – i en av de viktigste historiske epokene i amerikansk historie, i verdenshistorien: Borgerrettsbevegelsen i USA. Baldwin forsvant i skyggen av sine to mer kjente venner: Martin Luther King jr. og Malcolm X.

Baldwin vokste opp under en tid med sterk raseskille og følte rasismen på kroppen opptil flere ganger – i møte med sine hvite medborgere, men også i møte med politiet. Disse erfaringene og hans ønske om å unngå det å bare bli sett på som – for å bruke hans ord (…) merely a Negro author» var grunnen til at han dro til Europa (Frankrike) og levde store deler av sitt liv der. Baldwin tenkte at i Europa så ville han unnslippe rasismen han og andre svarte amerikanere opplevde og fortsatt opplever i USA.

Romanen If Beale Street Could Talk som Barry Jenkins film er basert på er ifølge meg et soleklart eksempel på Baldwins litterære styrke: Å skrive en samfunnskritisk og psykologisk roman som er fortsatt relevant i vår tid.  Jeg skal prøve å forklare hvorfor den er relevant og prøve å gi det hele en norsk kontekst senere i innledningen.

Men først hva er den røde tråden i romanen? Jo, det er kjærlighetens kår i vanskelige og utholdelige tider. For å sitere Tish “I hope that nobody has ever had to look at anybody they love through glass,” Eller som Sharon (Tishs mor)  sier: «Remember love is what brought you here. And if you trusted love this far. Don't panic now," Er det fordi kjærligheten kan overvinne det meste? Utholder kjærligheten alt? Jeg lar disse spørsmålene henge i lufta for en videre diskusjon.

Fonny og Tish er to unge afrikansk-amerikanere i 70-tallets Harlem, New York. De er stupforelsket og deres kjærlighet møter på flere utfordringer. Den største av dem er når Fonny blir anklaget for å ha begått en grusom kriminell handling. Den andre de møter på er å få et barn utenfor ekteskap når den ene av familiene (Fonnys) har en matriark (Mrs. Hunt/Fonnys mor) som er sterkt tradisjonell, religiøs og som ikke anerkjenner slike samlivsformer.

Baldwin vokste selv opp i en religiøs familie og han prøvde til og med i sin ungdom å være det man kaller ungdomspastor/youth minister. Men han hadde et ambivalent forhold til religion og regnet seg selv som ikke-troende mesteparten av sitt liv (og var religionskritisk). Religion og særlig kristendommen er sentral tematikk i flere av hans bøker og ikke bare i If Beale Street Could Talk. I farta så kan man nevne den selvbiografiske romanen Go Tell It On the Mountain (1953) - hvor hovedkarakterens religiøse søken er romanens hovedfokus

Det er nødvendig å nevne to andre viktige parallelle tråder som romanen og filmen tar opp: 1) Det første er forholdet mellom politiet/rettssystemet og svarte amerikanere/etniske minoriteter og 2) det andre er den svarte familiens situasjon. Et ungt pars liv står på vent fordi far er fengslet for en kriminell handling han ikke har begått.

Massefengslingens konsekvenser

Michelle Alexander – amerikansk jusprofessor - skrev i sin faktatunge og anerkjente bok om massefengslingens konsekvenser - The New Jim Crow: Mass Incarceration in the Age of Colorblindness (2010) hvordan svarte og andre etniske minoriteter i det amerikanske samfunnet blir møtt av rettssystemet. Hvordan den strukturelle rasismen er synlig i alt fra antall innsatte i amerikanske fengsler til bøtelegging, straffereaksjoner/straffeutmålinger (inkludert dødsstraff) til mangel på rehabiliteringstilbud. Men viktigst av alt: Hva den gjør med den svarte mannen, den svarte familien og det svarte lokalsamfunn. Følg særlig med i filmen på scenene med Daniel – en venn av Fonny og Tish. Når han forteller om sine opplevelser i fengsel. Det skal nevnes at romanen er enda sterkere  og mer grafisk i sine skildringer enn Jenkins film.

Den største drivkraften og grunnen til massefengslingen av minoriteter siden 80-tallet er den såkalte narkotikakrigen (Igjen: Daniel er et eksempel). USA er det landet i Vesten som har flest innsatte når man ser på både befolkningstall og antall. En stor del av de innsatte er etniske minoriteter som afrikansk-amerikanere og latin-amerikanere. Det er millioner av mennesker i fengsel i USA til enhver tid og mange av dem har narkotikadommer. Michelle Alexander kommer med følgende interessante observasjon i boken:

The racial dimension of mass incarceration is its most striking feature. No other country in the world imprisons so many of its racial or ethnic minorities. The United States imprisons a larger percentage of its black population than South Africa did at the height of apartheid.

Akkurat dette her er noe jeg husker hver gang jeg leser Baldwins roman. Romanen ble som som sagt skrevet 35 år før Alexanders bok. Men Baldwin var på mange måter profetisk. Fordi hvis det er noe annet Baldwin også var – så er det å være en optimismens profet. På tross av at han tok opp tunge og vanskelige temaer så var ikke pessimismen hans fremste varemerke eller budskap for den saks skyld – dvs. som andre afrikansk-amerikanske forfattere – men det var optimisme motivert av en radikal humanisme utenom det vanlig som var hans overordnede budskap. Som han selv sier i et klipp i en biografisk film fra slutten av 80-tallet: «From my point of view, no label, no slogan, no party, no skin color, and indeed no religion is more important than the human being.»

Baldwins kritikk av amerikansk rasisme handlet om rettferdighet (hva rasismen gjør mot han/hun) – og et ønske om å leve sammen i fred med den hvite majoriteten. Det var ikke en kritikk som var motivert av hevn eller å marginalisere de som har marginaliserte slike som han. Men å få den hvite majoriteten til å forstå at man kan ikke fortsette å leve slik som dette hvis man skal fortsette å leve sammen. Raseskillet må oppheves og alle amerikanere må få samme rettigheter.

If Beale Street Could Talk er også en psykologisk roman. Baldwin tar dypdykk ikke bare i den svarte amerikanerens psyke, men retter også speilet mot den hvite majoriteten – i dette tilfelle representert av en rasistisk politimann. Den strukturelle rasismen i rettssystemet eksisterer og blir opprettholdt av det Baldwin kalte en hvit majoritet som er redd for å konfrontere sin egen frykt. Ikke hat – men frykt. Som Baldwin skrev i min favoritt-essay av hans The Fire Next Time (1963) - som er i grunn et langt brev til hans nevø:

Try to imagine how you would feel if you woke up one morning to find the sun shining and all the stars aflame. You would be frightened because it is out of the order of nature. Any upheaval in the universe is terrifying because it so profoundly attacks one's sense of one's own reality. Well, the black man has functioned in the white man's world as a fixed star, as an immovable pillar: and as he moves out of his place, heaven and earth are shaken to their foundation.

Og hans beskrivelse av hat i samme essay: “I imagine one of the reasons people cling to their hates so stubbornly is because they sense, once hate is gone, they will be forced to deal with pain.”

I If Beale Street Could Talk er det den svarte karakteren som observerer. Det er den svarte karakteren som blir humanisert. Det er den svarte karakteren som kommer til tale. Tish beskrivelse av politimannen Bell er en av de sterkeste passasjene i romanen (lest av venninnen Maya Angelou):

I had certainly seen him before that particular afternoon, but he had been just another cop. After that afternoon, he had red hair and blue eyes. He was somewhere in his thirties. He walked the way John Wayne walks, striding out to clean up the universe, and he believed all that shit: a wicked, stupid, infantile motherfucker. Like his heroes, he was kind of pinheaded, heavy gutted, big assed, and his eyes were as blank as George Washington`s eyes. But I was beginning to learn something about the blankness of those. What I was learning was beginning to frighten me to death. If you look steadily into that unblinking blue, into that pinpoint at the center of the eye, you discover a bottomless cruelty, a viciousness cold and icy. In that eye, you do not exist: if you are lucky. If that eye, from its height, has been forced to notice you, if you do exist in the unbelievably frozen winter which lives behind that eye, you are marked, marked, marked, like a man in a black overcoat, crawling, fleeing, across the snow.

Den norske konteksten

(Denne delen av innledningen er en kommentar jeg skrev i Morgenbladet februar 2018.)

«Det virker som om politiet anklaget oss på bakgrunn av hudfargen og etnisiteten vår», sier de to de unge mennene som ble oppsøkt av politiet en lørdags ettermiddag på McDonald’s på Grorud i fjor på denne tiden av året.

Guttene satt og spiste da en gjeng politibetjenter hadde bedt om legitimasjon uten å forklare hva det gjaldt, og deretter tatt én og én inn på do for ransakelse, før de til slutt ble fotografert foran alle de andre gjestene.

Guttene var ikke de eneste på stedet – men de var de eneste som ble plukket ut. Det var selvsagt en vond opplevelse. Den ene av dem, Sami Hassan på 19 år, delte historien på Facebook før mediene plukket det opp.

Dette er et eksempel på raseprofilering fra Oslo-politiet. De færreste av nordmennene med etnisk minoritetsbakgrunn jeg kjenner, ble overrasket da historien kom ut. Mange har opplevd slikt tidligere: De stoppes som en «tilfeldig person» som «passer til signalementet», og selv når man følger prosedyren, får man ikke vite hva som er grunnen til at man blir stoppet, kontrollert og ransaket.

Med andre ord: Saken fra Grorud er bare et symptom på noe strukturelt. Det gir dessverre et innblikk i minoritetsungdoms hverdag, hvordan de til stadighet blir oppsøkt av en offentlig instans med voldsmonopol.

Illusjonen om at etnisk profilering, eller raseprofilering, er noe «amerikansk» – altså noe som ikke finner sted i vårt samfunn – må forkastes. I 2019 er det ikke lenger tvil om at raseprofilering er en realitet for de av våre medborgere som er synlige minoriteter. Men vi vet mindre om hvor stort omfanget er. Det skyldes primært at det finnes lite norsk forskning på raseprofilering. Men også fordi dette ikke blir registrert av politiet som man f.eks. gjør i Danmark og Storbritannia.

En annen viktig grunn er at Oslo-politiet ikke har gått inn for mye av det Organisasjonen mot offentlig diskriminering (Omod) har etterspurt i flere tiår: At politiet skal loggføre slike kontroller, og at disse «tilfeldige» skal få slags «kvittering» når de er blitt stoppet av politiet, hvor det står tid, sted og årsak til stopp/kontroll. Et slikt prosjekt ble i en kort periode forsøkt i Drammen for en del år siden, men det burde testes ut i Oslo og på Østlandet generelt.

I sin problematisering av raseprofilering har Omod siden 1990-tallet særlig rettet fokus mot det som kalles utlendingskontroll. Dette er et soleklart eksempel på en vanlig og nærmest akseptert form av raseprofilering i Norge: Man stopper tilfeldige fargede mennesker for å finne ut om de har lovlig opphold i Norge eller ei.

I 2016 fortalte TV 2 om den unge studenten Moin Deljo, en norsk statsborger med afghansk bakgrunn, som på få år hadde blitt stoppet hele 30 ganger i utlendingskontroll. Hva gjør dette med et menneske? Hvordan skal man takle opplevelsen av å være krenket? Hva skjer med tilliten til politiet? Hvor effektivt er egentlig raseprofilering? Disse og flere spørsmål burde bli stilt.

Politimyndighetene har ikke heller godt nok fulgt opp anbefalingen fra Den europeiske kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI) fra 2008 om å undersøke omfanget av raseprofilering i Norge. At det i det hele tatt settes søkelys på dette, skyldes at Omod, Antirasistisk Senter og vanlige norske borgere med minoritetsbakgrunn selv tar det opp i mediene. Men det er ikke nok.

Den manglende kunnskapen hos Oslo-politiet om tematikken kommer frem i egne rapporter. Men i stedet for å ta tak i det og øke kunnskapen, velger politiledelsen heller å skrive ut utvidede fullmakter til politifolk i Oslo Øst, slik at de kan plage nordmenn med minoritetsbakgrunn med «nødvendige» kontroller.

Vi skal være klar over at det vokser opp en ny generasjon. Politiet kan ikke holde på slik hvis de ønsker at unge med minoritetsbakgrunn skal ha tillit til dem.

I en rapport fra Antirasistisk Senter (2017) slås det fast at «mange ungdommer i Oslo-området, særlig ungdommer med minoritetsbakgrunn, opplever at de blir stoppet ofte i angivelig tilfeldige kontroller, og at dette kan være belastende». 

Belastningen kunne, i eksempler som det fra Grorud, vært mindre hvis politifolkene som stoppet Hassan og Osei hadde lest sin egen politilov (paragraf 7a), som eksplisitt sier at «visitasjonen skal gjennomføres så hensynsfullt og skånsomt som mulig». 

Hvor skånsomt er det i grunn å ta mugshots av to ungdommer – ikke på stasjonen etter å ha blitt arrestert, men i full offentlighet på et spisested, og uten noen forklaring?  Hendelsen demonstrer jo det ungdommene sa: «Vi ble fremstilt som kriminelle.»

Ifølge politiet er dette tiltak for å bekjempe ungdomskriminalitet og gjengkriminalitet. Nye tall fra Politidirektoratet viser at mens anmeldt kriminalitet i Oslo har falt som helhet, har ungdomskriminaliteten økt siden 2016 (kapittel fire). Ifølge politiet skjer dette etter flere år med nedgang i denne typen kriminalitet. Dette er selvsagt urovekkende. Men hvordan gå frem for å bekjempe dette?

Den dårligste måten er å behandle minoritetsungdom (og særlig gutter med minoritetsbakgrunn) som potensielle gjengkriminelle når de sitter på McDonald’s eller går nedover gaten.

Lærdom fra USA viser at raseprofilering er ikke bare har liten effekt, men trolig virker negativt for kriminalitetsforebygging – i tillegg til at det sannsynligvis ikke er lovlig. Innsatsen må settes inn mot frafall i videregående skole og ungdomsledighet, og det vesentlige her er hvordan politiet kan samarbeide med lokalsamfunnet.

Det som gjør hele situasjonen med raseprofilering enda mer provoserende, er at politiet er en av de offentlige instansene som fra før har stor tillit i innvandrerbefolkningen som helhet. Dette kommer frem i SSBs Levekårsundersøkelse (2017). Og her er kjernen: Den oppvoksende generasjonen, som blir utsatt for profilering, vil neppe ende opp med samme tillitsforhold hvis dette fortsetter. Hvis politiet vil ha samme respekt og tillit om noen år, må det endre fremgangsmåte.

Det er påfallende at det sitter så langt inne for politiet å beklage slik profilering eller å skaffe seg mer kunnskap. Det får ingen konsekvenser, og dermed kan det bare fortsette. Vi får bare håpe at justispolitikere, Likestillings- og diskrimineringsombudet eller Sivilombudsmannen ser at raseprofilering er også et norsk problem som kan og burde få norske konsekvenser. 

Baldwins romaner og essays har gjerne en spesifikk kontekst og det er kampen mot den amerikanske raseskillepolitikken. Men igjen må dette understrekes: Hans radikale humanisme er universell og fortsatt nødvendig i vår tid. Ikke fordi situasjonen i Norge 2019 er lik Harlem 1974 eller Alabama 1950-tallet. Men fordi denne typen av profilering og rasisme generelt kan også ramme mennesker i Norge.

Avslutningsvis: Den røde tråden i filmen er som jeg tidligere nevnte universell og evigvarende: Og det er kjærlighetens styrke. Denne innledningen ble holdt på førpremiere av Barry Jenkins film “If Beale Streeet Could Talk”, 6.februar på Gimle kino. 

[mohamed86a]

Om Jordan Peterson og kulturmarxisme

Noen få punkter om Jordan Peterson og kulturmarxisme-konspirasjonsteorien

Dagbladet har i sommer gjennomført en rekke intervjuer. Næringsminister og tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe-Isaksen,  Kjetil Rolness, MDG-politiker Eivind Trædal og jeg har blitt spurt om hva vi syns om Jordan Peterson.  Jeg og Eivind Trædal påpekte at kulturmarxisme-konspirasjonen er også forfektet av Peterson. En del Peterson-tilhengere reagerte på sosiale medier og bekreftet i grunn det jeg sa til Dagbladet:

Problemet er at mens noen har bare lest eller hørt på Jordan Peterson, har andre bare lest manifestet til Breivik. Har man lest begge, er det derimot ingen tvil, ifølge Abdi.

Petersons bruk av "neo marxism” og “postmodernism" må man se nærmere på. Inntil høsten 2017 brukte Petersons hyppigst: "neomarxism", "postmodernist Left", “neomarxist postmodernism” osv. Det overordnede budskapet til Peterson er å stille en samfunndiagnose. Ifølge de som har sans for han som blant annet Røe Isaksen er det Peterson kommer med bare en konservativ samfunndiagnose - men det er mer enn det - dette er en diagnose basert på et konspiratorisk verdensbilde. Dette er halvparten av prosjektet hans. Den andre halvparten er å være en slags guru - her kommer grunnen til at en del kaller Petersons bok for selvhjelpslitteratur. Eller som jeg var inne på i min Morgenbladet-kommentar er Peterson selvhjelpsguru for (...) menn som føler at de største sosiale bevegelsene fra forrige århundre har forlatt dem på historiens perrong.” - altså de ble “valgt bort” for rettighetskamper for kvinner og seksuelle og etniske minoriteter. Ifølge Peterson er det snakk om en gruppe postmoderne nymarxister som dominerer store deler av akademia (primært humaniora og samfunnsvitenskap, unntatt hans fagretning psykologi...noe som i seg selv er interessant påstand) og tatt over offentligheten. I selve boken viser Peterson tilbake til en rekke franske filosofer som han kaller for "postmodernister" (blant annet Derrida som han åpenbart ikke har lest). Dette supplerer han (se side 207-208) med å namedroppe en rekke filosofer fra Frankfurter-skolen (Adorno og Horkheimer) som er gjengangere i kulturmarxisme-konspirasjonen. Disse hadde ifølge Peterson et mål med å angripe det meste ved vestlig sivilisasjon.  La oss konkret se på hvorfor det er riktig å hevde at Petersons konspirasjonsteori er tuftet på den samme som har vært vanlig blant en gruppe nord-amerikanske paleokonservative helt siden tidlig 90-tallet og som ble igjen plukket opp og plagiert i Breivik sin manifest. 1) Peterson tillegger en gruppe akademikere for å ha større hegemonisk makt enn det de hadde og har - hvis man ser både på akademia, men også samfunnsinstitusjoner generelt. Før og nå. Å hevde at franske tenkere som Derrida og Foucault eller Frankfurter-skolen trekker i trådene og står bak alt fra identitetspolitikk til globalisering til kjernefamiliens påståtte "død" (den er ikke dø, men har blitt "supplert" med andre familiekonstellasjoner) til kristendommens nedgang til nasjonalstatens undergang er konspiratorisk, historieløst og ikke faglig kritikk av de tenkere. 2) Sammenblander marxisme og postmodernisme. Begge deler har han åpenbart ikke noe peiling om som flere anmeldere/kritikere av boken har vært inne på. Marxisme er ikke en bestemt teori men en sekkebetegnelse for teorier som har et materialistisk historiesyn som fundament. Postmodernisme er noe annet og til tider mer “ullent”. De Peterson og andre kaller “postmodernister” i vår tid kalte ikke seg selv postmodernister. Postmodernisme bør sees på som et verktøy og innfallsvinkel og ikke først og fremst en helhetlig ideologi som Peterson og andre gjør. På mange måter er det egentlig Peterson som er postmoderne i hans sammenblanding av Carl Jung, reaksjonær konservatisme, kritikk av såkalt politisk korrekhet og forsvar av patriarkatet og kjønnshierarkier. 3) Konspiratoriske aspektet. Som jeg nevnte i intervjuet og i Morgenbladet. Så avslørte Peterson seg i høst da han ønsket å lage liste over fag og institutter som ifølge han driver med indoktrinering. Han la disse planene i hylla foreløpig. I Linds antologi så kan man lese følgende anklage (PDF) mot eliteuniversitet Stanfords emner (dette er også plagiert av Breivik). For øvrig i samme antologien handler også noen av tekstene om Derrida, postmodernisme og “dekonstruksjon” :

Perhaps the most disturbing aspect of the Politically Correct assault on the curriculum is that it has occurred at many of America’s elite universities. Take, for example, the case of Stanford University, an institution that has long played a leadership role in American higher education. Stanford eliminated its long-standing Western civilization requirement in 1988 and replaced it with a multicultural program known as “Cultures, Ideas, and Values.” Under this new program freshmen at Stanford can just as easily study Marxist revolutionaries in Central America as they can Plato, Shakespeare or Newton. 

Stanford has also led the movement away from serious study of history. Students at Stanford, like students at all but one of the other top 50 universities in the United States, are not required to take a single course in history. Instead, they are offered a choice of courses under the heading of “American Cultures.” According to one recent graduate of Stanford, it is impossible to fulfill the “American Cultures” requirement by studying Protestantism, Irish Americans, or the American West, while courses that do fulfill the requirement include “Film and Literature: US-Mexico Border Representations” and “Contemporary Ethnic Drama.” Stanford students must also take courses in “World Cultures” and “Gender Studies” that include “Chicana Expressive Culture” and “Misogyny and Feminism in the Renaissance.” 

Because elite institutions such as Stanford set an example for the rest of American higher education, other universities eagerly adopt these devastating assaults on the curriculum. This “trickle-down” effect will have a long-lasting impact on the way future generations of Americans will be educated.   

4i) Som Eivind Trædal var inne på har Peterson gjennom sine sosiale medier kontoer fulgt av hundretusenvis av folk linket til Daily Callers rant om kulturmarxismen aka Frankfurter-skolen (det skal sies at Petersons som Lind, Buchanan og andres tidligere bruk av konspirasjonsteorien er ikke like antisemittisk som nynazister/hvite nasjonalisters bruk) og brukt det selv. I f.eks Q and A-segment hvor en australsk fan spør han om hva syns om kjønnsnøytral ekteskapslovforslaget i Australia. Det er legitimt å si at man som konservativ så er man mot ekteskapslov. Men Petersons begrunnelse er det relevante: Han er mot det fordi kulturmarxister er for det. Noen fans vil hevde han bare gjengir spørsmålsstilleren som brukte ordet kulturmarxist. Men Peterson adopterer begrepet selv. Han stiller ikke seg kritisk til spørsmålsstillerens bruk. Men går god for det. Og dette inngår i det jeg skal komme til neste. Martin Jay, som er en historiker og idehistoriker er en av verdens fremste fagpersoner på Frankfurter-skolen. I 2010 skrev han om hvordan kulturmarxisme-konspirasjonsteorien om Frankfurter-skolen ble brukt av alt fra venstreradikale despoter som Cubas Fidel Castro til hvite nasjonalister og nynazister. Jay lister opp følgende beskyldninger som kulturmarxister blir beskyldt for å stå bak. En del av disse beskyldningene er hva Jordan Peterson selv farer rundt med i sine foredrag og tekster - det vil si i hans forsvar av det heteronormative patriarkatet:

1.      The creation of racism offences 2.      Continual change to create confusion 3.      The teaching of sex and homosexuality to children 4.      The undermining of schools' and teachers' authority 5.      Huge immigration to destroy identity 6.      The promotion of excessive drinking 7.      Emptying of churches 8.      An unreliable legal system with bias against victims of crime 9.      Dependency on the state or state benefits 10.    Control and dumbing down of media 11.    Encouraging the breakdown of the family[10]  

5) En vanlig innsigelse blant Petersons-tilhengere er å vise tilbake til Stephen Hicks bruk av “postmodernisme”. Hicks som er en historieprofessor og selverklært objektivist (en som digger Ayn Rand) skrev en del år siden en bok som ble tatt godt i mot av deler av høyresiden (har blant annet blitt oversatt av svenske tenketanken Timbro). Boken Postmodernism Explained er mer eller mindre en lapskaus av bok som prøver å vise at postmodernisme er noe farlig og ondt. Men Hicks er ikke like konspiratorisk som William S Lind, Paul Weyrich og Pat Buchanan som har vært de fremste agitatorene for kulturmarxisme-konspirasjonen i nord-amerikansk offentlighet. Men Hicks bruk av postmodernisme har også fått en del kritikk. Hicks er sterkt ideologisk-dreven (objektivist) og lemfeldig i kildebruken og i sin kritikk av tenkere fra Rousseau til Nietzsche til Derrida. Peterson har selv anbefalt denne boken i sine foredrag og har også brukt boken som kilde. Peterson blander dermed klassisk kulturmarxisme-konspirasjonen hvor marxister og Frankfurter-skolen (kritisk teori) er hovedmålet med “postmoderne” franskmenn som Derrida, Foucault (han er der sannsynligvis inspirert av Hicks). 

[mohamed86a]

Kunsten å telle muslimer og å gjøre konspirasjonsteorier mainstream i offentligheten

I 1980 var det 1000 organiserte muslimer i Norge. Nå er det over 140.000 - og et sted mellom 200.000 og 250.000 muslimer totalt. Og de som har lest Terje Tvedts siste bok vet at knapt noen har tatt imot islam med mer åpne armer enn Den norske kirke, som bl.a. sterkt bidro til opprettelsen av Islamsk Råd Norge.

I samme periode har antall medlemmer i Dnk gått jevnt nedover, færre tror på Gud, færre går i gudstjeneste, og ni av 60 kirkebygg i Oslo er foreslått nedlagt av kirken selv. Hvordan møter så kristendommen konkurransen fra en religion som den historisk har ligget i konflikt med? Ved åpne armene enda mer. Nå foreslår man - i nestekjærlighetens navn - å gi bort offisielle norske høytidsdager til muslimene. F.eks. ved å gjøre andre juledag, påskedag eller pinsedag til arbeidsdag og id til nasjonal fridag:

– Det er en nestekjærlig handling. Vi kristne er kalt for å kjempe de svakes sak. Vi som er majoritet, må gi dem den dagen, hvis de noen gang skal få den.

Da får vi bare håpe at muslimene, dersom de en dag skulle bli majoritet i Norge, like generøst vil gi helligdagen tilbake til den svake kristne minoriteten.

Ellers noterer vi at Norges kristelige studentsamfunn, som tror på "en frigjørende Gud" og "Jesu radikale kjærlighet", og kjemper for "fred, rettferdighet og likestilling", anser islam for å være en progressiv kraft på linje med kvinne- og miljøbevegelsen.

Leder av Norges kristelige Studenterforbund Ingvild Yrke kom her om dagen med et forslag om at muslimer og en del andre grupperingers (miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen osv) høytider/helligdager bør også bli offentlig. Yrke foreslo blant annet at den ene Id-feiringen burde være offentlig høytid i Norge. I forslaget så foreslår hun at det er for mange kristne helligdager/høytider i Norge (noe blant annet andre kristne har også uttalt tidligere). Dermed foreslo hun at EN dag som er muslimsk høytid bør være offentlig høytid i Norge. Den første reaksjonen til Kjetil Rolness er å snakke om antall muslimer i Norge i 1980 sammenlignet med i dag og hvordan kirken støtter islamisering av samfunnet. Man trenger ikke å bruke ordet «islamisering» fordi premisset og konklusjonen man faller på gjør det overflødig å bruke et slikt ord i 2018. Man trenger bare å plystre litt så skjønner andre hva du mener. 

Hvorfor nevne antall muslimer i Norge? På hvilken måte er det relevant for å avfeie forslaget? Hvorfor nevner man Kirken når det er en bestemt kristen studentleder og ikke DnK (Den norske Kirken) som har foreslått dette her? Er det fordi forslaget er dårlig? Det kan det være. Visepresident i Stortinget og selv norsk muslim Abid Raja (V) som jeg er ikke alltid enig med problematiserte forslaget i Klassekampen og mener at dette er ikke nødvendig. Han gjorde dette uten å gjøre en studentleder til representant for hele DnK eller gå rundt og telle antall muslimer i Norge. Grunnen til at Rolness går lengre enn å mene at forslaget er dårlig (noe man kan mene) er fordi han reproduserer klassisk konspirasjonsteori. Hvorvidt han er klar over dette, ergo han gjør dette bevisst eller hvorvidt han ikke er klar over dette er ikke godt å si. Men det er fortsatt urovekkende og gir oss et innblikk i hvordan konspirasjonsteorier blir mainstream.

Når man leser kommentaren så vil man se at dette er klassiske konspirasjonsteorien om «den pågående islamiseringen av Norge/Vesten» som fins i ytre høyre. Dette er blant annet for å nevne et eksempel – noe som konspirasjonsteoretikeren Bat Ye`Or (i boken Islam and Dhimmitude: Where Civilizations Collide, 2001) har pushet i offentligheten flere tiår. Hun har prøvd å gjøre slikt tankegods mainstream i vestllig offentlighet.* Dette er også en sentral del av Eurabia-konspirasjonen: Det vil si at kristne i Vesten og særlig kristne ledere ønsker å gjøre islamiseringen av Vesten enklere. Dette gjøres ved blant annet å ta til orde for mer interreligiøs dialogarbeid, “omvende kirker til moskeer”, statsstøtte til muslimske tros - og livssynssamfunn og mye mer. Hvorvidt dette i det hele tatt er generell livssynspolitikk rettet mot alle livsyns- og trossamfunn er irrelevant for Ye`Or og likesinnede. Alt handler om islam, islam og atter mer islam i samfunnet.

Da må man stille en rekke spørsmål: Er det i grunn noe forskjell mellom Rolness kommentar og denne konspirasjonsteorien? I så fall hvor går skillet? Noen som kan forklare hvor skillet går? Når ble det for eksempel det å ta til orde for interreligiøs dialogarbeid en konspirasjon om styrke islams posisjon i samfunnet? Noe som var utgangspunktet for hvorfor f.eks. Mellomkirkelig Råd og DnK støttet opprettelsen av Islamsk Råd Norge og hvorfor STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) i dag er opptatt av at andre skal ta over posisjonen til Islamsk Råd Norge siden den organisasjonen har blitt irrelevant og utdatert for mange norske muslimer. Og hva har i grunn norske muslimer med at kirker blir mindre brukt (og stengt) i Norge nå sammenlignet med før? Ingenting og dette vet Rolness selv godt som han påpeker i kommentaren: Dette har noe med sekulariseringen som finner sted i samfunnet (noe som også norske muslimer er påvirket av). Men det er vel fortsatt nødvendig å nevne det for å vise at kristne “ligger nede med brukket rygg” og ønsker å gi en annen religion (islam) mer makt?

Tvedt som Rolness nevner i sin kommentar har for øvrig fått godt tilsvar for denne del om DnK, Mellomkirkelig Råd og IRN i sin bok. Hvor han bommer fullstendig – som han gjøre flere steder i sin bok. Jeg anbefaler blant annet denne anmeldelsen av tidligere biskop Tor B. Jørgensen i Vårt Land tidligere i år. Jørgensen skriver blant annet om Tvedts historieskriving i Det internasjonale gjennombruddet (2017):

Tre tilsynelatende små detaljer forteller noe om at Tvedt mangler avgjørende innsikt i prosesser han tegner og analyserer. For det første: Tvedt tillegger Den norske kirke en viktig rolle som døråpner for islam i Norge. Men har Tvedt­ skjønt hva som foregår? Hva «lekker» han om eget ståsted når han i en fotnote påpeker at biskop Gunnar Stålsett ved det første offisielle besøket i moskeen på Grønland, ikke dro dit «for å holde en preken om Jesus, om tradisjonelle religiøse verdier i Norge eller om ytringsfrihet», men heller kom på besøk for å «gjøre ære på lederen av moskeen». Hvilke forestillinger har Tvedt om sensitive førstemøter mellom religiøse ledere som er svært klar over sine forskjeller? I samme fotnote gjør Tvedt et ironisk poeng av at Stålsett hilste imamen med at muslimer, jøder og kristne kaller seg Abrahams barn. Men imamen var pakistaner, «det vil si definitivt ikke Abrahams barn», skriver Tvedt (s. 328) Dette er en merknad til stryk. Muslimer, uavhengig av etnisk tilhørighet, oppfatter seg som barn av Abraham, slik kristne­ gjør. Siste poeng: Hvilke motiver finner Tvedt for Den norske kirkes velvilje overfor islam? Han kommer med den oppsiktsvekkende opplysningen at Mellomkirkelig råd i Den norske kirke ønsket å etablere et dialogforum med norske muslimer «fordi det var viktig for kirkeledernes internasjonale posisjon». Tvedt mener at norske kirkeledere har vært styrt av egen «internasjonal karriere» og med det indikerer at de egentlig ikke har vært opptatt av slikt dialogarbeid. (s.203). Det dreier seg om to navngitte, norske kirkeledere (Trond Bakkevig og Olav Fykse Tveit) og ­generalsekretærstillingen i Kirkenes Verdensråd.

Det gjelder også organiseringen av Islamsk råd i Norge.­ ­Internasjonale ambisjoner gjorde­ «det helt nødvendig for de kristne lederne å hjelpe til med å organisere muslimene». Hva er det Tvedt skriver her? Selvsagt kan det dokumenteres at ­Mellomkirkelig råd og Den norske kirke har ment at Bakkevig og Fykse Tveit var gode kandidater til generalsekretærjobben, og kandidatene selv har hatt lyst på en slik utfordring. Men Tvedt skaper myter om at ønsket om en slik stilling er et avgjørende motiv for å drive dialogarbeid i Norge. Det Tvedt gjør, er å nedgradere kirkelederes personlige integritet og Den norske kirkes seriøsitet som kristen verdiaktør i samfunnsprosessene. Slike myter hører hjemme på konspirasjonsteorienes mørkeloft.

Avslutningsvis: Kunsten å telle antall muslimer i Norge er for øvrig noe SSB tidligere har skrevet om. Det er ikke så enkelt som Rolness og konspirasjonsteoretikere fra ytre høyre tror. Med 140 000 mener Rolness sannsynligvis med antall medlemmer av moskeer/muslimske livssynsamfunn. Men det heller er ikke nok til å trekke konklusjonen om at alle medlemmene er muslimer i sin hverdag eller i praksis som SSB er inne på.På samme måte som ikke alle medlemmer i DnK er praktiserende og troende kristne.

(*I mer lokal - altså norsk kontekst har Peder Jensen/Fjordman prøvde på det samme i sine artikler - blant annet i  “The Church – Part of the Problem or Part of the Solution?” fra 2006. Han er sterkt påvirket av Bat Ye`Or konspirasjonsteorier om at Kirken i Vesten er med på islamiseringen av Vesten)

[mohamed86a]

Om Terje Tvedt og multikulturalismen

Et av temaene som Tvedt tar opp i sin nye bok er: multikulturalisme. I dette innlegget her kommer jeg bare til å forholde meg til et referat fra en panelsamtale som Tvedt deltok i regi av Civita. Jeg kommer tilbake til boken i et lengre bokessay som jeg skal publisere før jul. Men hvis Tvedt forståelse av multikulturalisme generelt og særlig multikulturalismen i Norge er det som kom fram i panelsamtalen så kan dette innlegget også være gjeldende for boken.

Først en definisjon av hva man mener med multikulturalisme. Jeg er stor fan av Stanford-leksikonets definisjoner og artikler om forskjellige temaer som multikulturalisme, identitetspolitikk, anerkjennelse osv. Dette er fordi i mange tilfeller er disse artiklene veldig informative, nøkterne og gjengir også både støtte, kritikk og redegjør for den akademiske diskursen. Multikulturalisme er ikke noe unntak. Stanford-leksikonet definerer multikulturalisme slik:

The idea of multiculturalism in contemporary political discourse and in political philosophy is about how to understand and respond to the challenges associated with cultural and religious diversity. The term “multicultural” is often used as a descriptive term to characterize the fact of diversity in a society, but in what follows, the focus is on its prescriptive use in the context of Western liberal democratic societies. While the term has come to encompass a variety of prescriptive claims, it is fair to say that proponents of multiculturalism reject the ideal of the “melting pot” in which members of minority groups are expected to assimilate into the dominant culture in favor of an ideal in which members of minority groups can maintain their distinctive collective identities and practices. 

Også fortsetter man å nevne at multikulturalisme og identitetspolitikk blir sagt i sammenheng med hverandre: 

Multiculturalism has been used as an umbrella term to characterize the moral and political claims of a wide range of marginalized groups, including African Americans, women, LGBT people, and people with disabilities (Glazer 1997, Hollinger 1995, Taylor 1992).

Jeg anbefaler å lese hele artikkelen i sin helhet for de som er interessert. Det er en fin introduksjon. Det kan være nødvendig å foreta et skille når man snakker om multikulturalisme: Snakker man om multikulturalisme som sosiologisk virkelighet (flerkulturalitet, diversity etc)? Eller snakker man om praktisk politikk (multikulturell ideologi)? Norge kan sies å være et multikulturelt samfunn men det er ikke ensbetydende med at Norge har (i lang tid) ført multikulturell politikk. Den opplevde erfaring med mangfold og flerkulturalitet (jeg personlig foretrekker dette begrepet) er i mange tilfeller noe helt annet enn multikulturalisme som ikke bare statsbærende ideologi, men også praktisk politikk. I Civita-arrangementet satt Terje Tvedt i panel med nåværende kunnskapsminister og høyre-ideolog Torbjørn Røe Isaksen og SV-politiker Bård Vegar Solhjell. I et referat skrevet av Minerva-journalist Lars Akerhaug kommer det fram at Solhjell og Isaksen har sans for det Tvedt prøver å komme med sin nye bok. Men det ser ut som de er uenig med Tvedt i at multikulturalismen har vært statsbærende ideologi i Norge. Tvedt sa blant annet ifølge Minerva:

– Den norske staten har slått inn på en ny statsbyggingsideologi og argumenterer for et multikulturelt samfunn. I Norge sier man at det som skal være grunnlaget for det nye politiske fellesskapet, er universelle menneskerettigheter.

– Norge er et flerkulturelt samfunn, det går ikke an å snu klokka tilbake. Men multikulturalisme er en norm, det er en samfunnsforestilling, sa Tvedt.

(...)

Tvedt avviste kritikken. At det mangler et sterkt ideologisk forsvar av multikulturalisme i norsk politikk, betyr ikke at ideologien ikke er rådende. Ideologien – som samfunnsnorm – har blitt propagandert som samfunnets optimale mål, mente han.

Solhjell og Røe Isaksen på sin side er ikke enig i denne historiske dommen over norsk integreringspolitikk. Solhjell og Isaksen hevder at  Norge har aldri hatt en ren multikulturell ideologi. Tvedt på sin side sammenblander det utenrikspolitiske synet på menneskerettigheter (universialismen) med norsk integreringspolitikk de siste tiårene. Men dette er to aspekter man må skille mellom. Jeg skal prøve å forklare hvorfor Solhjell og Røe Isaksen har et godt poeng i sin kritikk selv om begge to tidligere i år hevdet at multikulturalismen er død (noe den ikke er). Isaksen var først ute med å kopiere  David Camerons “muscular liberalism” uttalelse i 2011 og Nicolas Sarkozy og Angela Merkel uttalelser fra 2010.  I ettertid fikk Isaksen støtte fra Solhjell. På mange måter er alt dette først og fremst politisk retorikk og ikke noe som har noe med fakta eller virkelighet som jeg skal komme tilbake til.

Hvis vi bytter bort ordet “ren” med “sterk” (eventuelt svak) så blir dette mer presist og målbart. Fordi dette er i grunn målbart. Men da må man ikke bare forholde seg til retorikk og dokumenter som stortingsmeldinger som Tvedt på langt vei har gjort - ser det ut til. De canadiske statsvitere Will Kymlicka og Keith Banting er nærmest to nestorer når det kommer til temaet multikulturalisme og særlig førstnevnte er også en sterk tilhenger av det han kaller for liberal multiculturalism. I en artikkel fra 2013 tok de nærmere titt på hvorvidt det er tilbakegang for multikulturalismen i 21 OECD-land (majoriteten av dem vesteuropeiske og inkludert Norge). De så på hvorvidt påstander som: “multikulturalismen er død” er i grunn gjeldende. Konklusjonen deres er nei. Men det mer interessante med artikkelen er at de har ved hjelp av det man kaller for Multicultural Policy Index (de går også gjennom de andre måter å måle slik politikk på: MIPEX og CIVIX ) fant de ut hvor stor grad av multikulturell politikk har blitt ført av landene. De delte det i tre epoker: 1980, 2000 og 2010. Parametrene de har brukt er følgende åtte:

i) constitutional, legislative or parliamentary affirmation of multiculturalism, at the central and/or regional and municipal levels; 

(ii) the adoption of multiculturalism in school curriculum;                               

(iii) the inclusion of ethnic representation/sensitivity in the mandate of public media or media licensing; 

(iv) exemptions from dress codes, either by statute or by court cases; 

(v) allowing of dual citizenship; 

(vi) the funding of ethnic group organizations to support cultural activities; 

(vii) the funding of bilingual education or mother-tongue instruction; 

(viii) affirmative action for disadvantaged immigrant groups.

Altså det første punktet er det som Tvedt kanskje har gjort i sin bok og som kommer fram i uttalelsen hans som Minerva gjengir: hvorvidt multikulturalisme er offisiell politikk ifølge myndigheter (stortinget, regjering, offisielle dokumenter etc). De andre punktene handler om skolens læreplaner, kvotering av etniske minoriteter/minoriteter/folk med innvandrerbakgrunn i statlig media, dobbelt statsborgerskap, statsstøtte til organisasjoner som ønsker å ivareta innvandreres kultur, morsmålsundervisning, og generell kvotering av innvandrere (kanskje i arbeidsmarkedet og utdanning). Kymlicka og Banting gir 1 poeng til hver politikk som er ikke bare offisiell men også gjennomført av myndighetene. Hvis politikken er delvis gjennomført så blir det 1/2. Med andre ord 8 er det meste man kan få og betyr veldig sterk grad av multicultural policy (MCP). Akkurat her var det bare Australia som fikk “fullpott” mens Canada (7.5) og Sverige (7) fikk også relativt høyt. Jeg kommer kort tilbake til Australia og Canada senere. Fordi som flere vet så fører Australia veldig streng asyl- og innvandringspolitikk som har fått mye kritikk av FN får å være umenneskelig. Men for det om scorer Australia høyt på multicultural policy. Hvordan henger dette her sammen?

Men først om Norge: Resultatet der ble 3,5 p 2010 (se Table A1). Kymlicka og Banting putter Norge i kategorien “Stronger MCP” (som kan forståes økende grad av MCP fra 1980). Mens 1980 og 2000 var resultatet 0. Dette kan bety flere ting. Det ene og innlysende er at med 3,5 p fører Norge noe MCP (multicultural policy) i alle fall siden 2010 ifølge Kymlicka og Bantings funn. Men før det så er det lite sannsynlighet for å trekke en konklusjon slik som at MCP har vært vedvarende og til og med rådende i Norge siden 1980 eller tidligere siden det ble vanlig med innvandring til Norge - altså fra 1970-tallet. Dette er ikke hva Tvedt selv har sagt så langt som jeg kan se (igjen boken kommer jeg tilbake til). Men dette er en tolkning som kan trekkes av det Tvedt og andre som har uttalt seg om boken hentyder når de snakker om multikulturell ideologi som noe rådende og dominerende i norsk politikk og offentlighet. Men samtidig er 3,5 p ikke nok til å bevise dominerende multikulturell ideologi før 2010-tallet. Kort angående Canada og Australia. Det er ikke uvanlig at land/samfunn med urbefolkning har sterkere grad av MCP - dvs i alle fall siste tiårene enn andre samfunn som ikke har det. Men Kymlicka og Bantings hovedfokus i den artikkelen er forholdet mellom staten og innvandrergrupper og ikke staten og nasjonale minoriteter eller staten og urbefolkning. Man må selvfølgelig undersøke dette nærmere. Men påstanden at multikulturalisme har vårt rådende og dominerende ideologi i Norge siste tiårene er i høyest grad diskutabel. Hvis man skal kritisere noe så må man i alle fall definere det og undersøke nærmere hvorvidt det man kritiserer bør kritiseres. Hvis ikke så ender det med å bli skivebom.  Hvorvidt Tvedt og andre gjør dette kommer jeg tilbake til etter jeg har lest boken. Man kan også si at siden 2010 har det skjedd en god del. Men jeg tviler sterkt at en borgerlig regjering med statsråder som Sylvi Listhaug har gått inn for mye mer MCP siden 2013 - satt det på spissen. Unntaket er hvis de gjør alvor av det å tillate dobbelt statsborgerskap. Avslutningsvis: Man bør ikke akseptere ukritisk mantraen om at multikulturalisme har vært eller er rådende ideologi i Norge. Vi har til og med ikke ennå gått inn for dobbelt statsborgerskap og som det blir nevnt i denne tilleggsrapporten til artikkelen til Kymlicka og Banting så har Norge hele tiden ført en integreringspolitikk (i alle fall langt ut i 2000-tallet) som ikke akkurat kan kalles for multikulturalisme:

Norway has not explicitly affirmed multiculturalism, and the term rarely appears in political or public discourse (Hagelund 2002). Nonetheless, some policy documents do assert a commitment to principles that are sometimes associated with multiculturalism, including integration, inclusion and anti-racism (Ellingsen 2009; Hagelund 2002; Lithman 2005). Moreover, the Ministry of Children, Equality and Social Inclusion houses a directorate on Integration and Diversity which in its mission statement notes that the government will “promote a tolerant and multicultural society and combat racism. Diversity enriches us all” (Ministry of Children, Equality and Social Inclusion 2010b). Nonetheless, the focus appears to be largely on the incorporation of immigrants and minorities into Norwegian society rather than on the preservation and promotion of minority cultural heritages.

[mohamed86a]

Om Terje Tvedt og Kairo-erklæringen

Historieprofessor* Terje Tvedt er ute med en ny bok Det nasjonale gjennombruddet som har allerede skapt noe debatt. Den har fått både ros og ris av anmeldere og kritikere. Boken har blitt tatt godt i mot av mange forskjellige folk, men særlig høyreorienterte innvandringskritikere og islamkritikere. I en artikkel som kan være basert på argumenter man finner i boken skriver Tvedt om den såkalte Kairo-erklæringen (CDHRI) fra 1990. I artikkelen som ble publisert i Aftenposten tar Tvedt for seg det han kaller for det islamske alternativet til FNs menneskerettserklæringen. Ifølge Tvedt er tausheten rundt dette veiledende dokumentet i norsk offentlighet talende. Artikkelen til Tvedt kan deles i følgende punkter.

1. Kairo-erklæringen er det islamske alternativet til FNs menneskerettserklæring fra 1948

2. Norsk offentlighet og særlig politikere, forskningsmiljøer og media har vært stille om denne erklæringen som OIC-landene sverger til (OIC består av 57 muslimske majoritetsland og er den største stemmeblokken i FN-systemet)

3. Universalisme når det kommer til menneskerettighetene ikke er noe alle kulturer/religioner/samfunn står for/støtter/aksepterer.

Til det første punktet: Tvedt retter mye fokus på at Kairo-erklæringen har betydning i muslimske majoritetsland og at det er merkelig at den ikke har fått oppmerksomhet i norsk offentlighet. Det har den. Men ikke alltid «mainstream». Det er primært to bestemte grupper i vestlig offentlighet (vi må gå ut av vår norske boble) som har snakket, skrevet og hørt om denne erklæringen: i) Islamkritikere og/eller innvandringskritikere som kan være fra ytre høyre og ii) konservative muslimer.  Her anbefaler jeg google sider som Rights.no, Document.no, Uriasposten og Snaphanen.dk – dvs. i skandinavisk sammenheng. Når det kommer til engelsk-talende nettsteder er det sider som Gatestone Institute, Breitbart, Frontpage Magazine osv. Mer apolitiske nettsteder som tar opp det dokumentet er humanetiker-organisasjoner som IHEU og HEFs Fritanke.no. Da fokuserer de f.eks på OIC og religionsfrihet. Mer moderate høyreorienterte nettsteder som Minerva og den kristne avisen Dagen har også tatt opp denne erklæringen opp i gjennom årene. 

Den ene gruppen er veldig opptatt av å vise at islam som en religion kommer i konflikt med menneskerettighetene, ergo muslimer har eget sett med «menneskerettigheter». Den andre gruppen er opptatt av å gi menneskerettighetene religiøs drakt.  Er det slik da at med unntak av disse to gruppene har de færreste hørt om denne erklæringen det vil si i alle fall i norsk /vestlig kontekst? Det er diskutabelt. Det har blitt nevnt i stortingsdebatter og i avisdebatter. Men utgangspunktet til Tvedt er at politikere, forskningsmiljøer og lederskribenter ikke har tatt det opp. Men det i seg selv er i grunnen ikke et problem. Det vil si hvis det Tvedt sier er riktig og at de miljøene har ikke tatt det opp. Hvorfor sier jeg det? Jo, fordi erklæringen er i seg selv bare et veiledende dokument noe som Tvedt ubevisst eller bevisst utelater i Aftenposten. Erklæringen har ikke noe reell virkning eller innflytelse i internasjonal lov, i FN-apparatet (med unntak av ytringsfrihet/blasfemi-debatter fra siste tiåret), regionale foraer og i OIC-landenes egne lover.

Men kan man se på erklæringens eksistens som noe som forteller oss noe om mentaliteten hos muslimske ledere? Det kan det være selv om man ikke aksepterer Tvedts påstand om at norske myndigheter overså en erklæring som viser at “milliarder” av mennesker ikke aksepterer universialismen .  En ting er sikkert: Erklæringen er lite effektiv og til og med OIC-ledelse har sluttet å fronte den i internasjonale debatter. I stortingsmeldingen “Menneskeverd i sentrum” fra 1999 som Tvedt nevner står det følgende: «Den arabiske liga og Organisasjonen for den islamske konferansen har utarbeidet dokumenter som kan ha betydning for menneskerettighetsarbeidet i Midtøsten og innenfor islam. Det kan likevel vanskelig sies å eksistere noen effektiv regional menneskerettighetsmekanisme eller autoritative normer for menneskerettigheter på dette området.» Som kan være en god grunn til å nevne et dokument uten betydning «i forbifarten» slik Tvedt hentyder ble gjort i denne stortingsmeldingen.

Juristen Ioana Cismas (York University) tar for seg denne tematikken i sin forskning (2014). Cismas forskningen tar for seg innflytelse, påvirkningen og argumentasjonen til en rekke religiøse aktører i det internasjonale menneskerettssystemet. Cismas har sett nærmere på en rekke dokumenter som er veiledende for de som har frontet dem. Et av disse dokumentene er Kairo-erklæringen. Men hun ser også på Vatikanstatens tolkning av menneskerettighetene. I det ene kapittelet (5) tar Cismas for seg hvilke betydning og innflytelse Kairo-erklæringen (CDHRI) har i OIC-landene. Hun skriver blant annet hvilke betydning/innflytelsen har i regional sammenheng (s.282-3 i boken Religious Actors and International Law): 

It is highly unlikely that the CDHRI or parts of it reflect regional custom. This would presuppose not only settled state practice, but also the conviction that the Declaration or parts of it legally bind OIC member states. In light of the discussion earlier on the lack of influence of the Cairo Declaration - OIC-member states have not used it in their international practice, nor have they expressed a conviction that parts of it or the entire Declaration are binding on them – there is no evidence to support a claim that the Declaration or parts of it are regional customary law.

Hvis du ikke har hørt om Kairo-erklæringen har du sannsynligvis ikke heller hørt om Vatikanstatens menneskerettighetsrelaterte dokumenter og det at du ikke har hørt om disse sterkt religiøst influerte veiledende dokumentene som i mange tilfeller har ikke noe betydning nasjonalt og internasjonalt – er ikke så stort tap i grunn for deg eller offentligheten. Dette betyr ikke at diskusjonen rundt universalisme og relativisme når det kommer til menneskerettigheter er uviktig eller at islamske syn (eller religiøse syn generelt) på menneskerettigheter er uviktig. Men jeg vil hevde at det å snakke om «et islamsk syn» på menneskerettighetene er skivebom. Her tenker jeg særlig på arbeidet til den amerikansk-sudanske jusprofessoren Abdullahi An-Na`im som utfordrer et slikt forenklet syn på den muslimske verden (pdf) som Tvedt reproduserer i sitt forsøk på å kritisere norsk offentlighet.

Det er viktig å forstå at Kairo-erklæringen kommer i konflikt med FNs verdenserklæring på flere områder som blant annet ytringsfrihet og religionsfrihet. Dette var noe av kritikken den fikk tidlig av ICJ (Den internasjonale juristkommisjonen). Det er viktig debatt – men det vesentlige er hvorvidt man skal diskutere et veiledende dokument som ikke har noe reell betydning som et juridisk verktøy. Det vil si særlig når alle OIC-landene har vedtatt verdenserklæringen og ratifiserte internasjonale konvensjoner og traktater (ICCPR, CEDAW, Barnekonvensjonen, Torturkonvensjonen mfl.) som har eller burde ha stor betydning for de landene? Og når det kommer til akkurat disse traktatene og konvensjonene har ikke norsk offentlighet vist noe “talende taushet” overfor islamske aktører.

Tvedt greier ikke å overbevise hvorfor et veiledende dokument uten praktisk/instrumentell betydning for de som vedtok den skal ha betydning i norsk offentlighet. For meg ser det ut som Tvedt overdriver ikke bare erklæringens internasjonale betydning, men også nasjonale (OIC-medlemslandene) og regionale (f.eks i MØNA).  * Rettelse/edit: Ble opplyst av en leser at Tvedt er utdannet historiker og har en professor II-stilling ved AKH i Oslo, men er først og fremst professor i geografi.

[mohamed86a]

Svar til Dag Herbjørnsrud

Idehistoriker og forfatter Dag Herbjørnsrud hentyder i en lang artikkel i Dagbladet at det er en slags “mannlig bastion” mot Bushra Ishaqs bok. Herbjørnsrud avlegger meg et besøk og hevder jeg refererer ikke til boken i min anmeldelse. Det handler om den måten jeg anmelder bøker. Jeg gjør sjeldent slik hvis det ikke er snakk om et bokessay (da gjør jeg det). I min anmeldelse av boken til Ishaq gikk jeg for en annen metode enn f.eks. Mahmoud Farahmand som siterer flittig fra boken i sin anmeldelse. Men Herbjørnsrud har fått noen referanser i en tråd på min Facebook-vegg (17.11.17) og han skal få flere nå. Men de jeg ga Herbjørnsrud (s. 154-159 om blant Ishaqs bruk av uttrykket «den feministiske arven» om muslimsk likestillingshistorie og Nadwis bok) har han ikke besvart godt nok eller avfeid med at det er tatt ut av kontekst (noe de ikke har blitt gjort – jeg sa at han skulle lese hele 5 sider for å se konteksten!). Vi kommer tilbake til det. Det jeg finner iøynefallende er at Herbjørnsrud hevder at jeg og andre mannlige anmeldere bedriver med hersketeknikker.

Da jeg skrev omtale om Storhaugs bok i januar 2016 i Aftenposten var Herbjørnsrud ikke ute med anklager om hersketeknikk. Jeg sammenligner ikke Storhaugs ensidige og klart antimuslimske bok (ideologisk sett) med boken til Ishaq. Men nevner et annet eksempel på at jeg har anmeldt en kvinnelig forfatter som har skrevet en veldig mye omtalt bok i samfunnsdebatten. I den omtalen skrev jeg blant annet at det å hevde at narkotikakrigen har noe med islam å gjøre slik Storhaug på lang vei gjør i sin bok er useriøst. For å sitere meg selv: «Spør deg selv: Skal man også begynne å forstå den dødelige narkotikakrigen i Mexico, som de siste årene har kostet flere menneskeliv enn Afghanistan-krigen, med å si at det først og fremst handler om katolisismen, Paven og det faktum at kartellenes medlemmer er katolikker, siden de bor i et katolsk majoritetsland? Slike enkle analyser er lette å selge. Men de er ikke holdbare.»

Når en muslimsk mann - siden Herbjørnsrud flere ganger påpeker at Bushra Ishaq er muslimsk kvinne - anmelder en muslimsk kvinnelig forfatteres bok så driver jeg med hersketeknikk? Ja, jeg er uenig med en rekke tradisjonelle muslimske samfunnsdebattanter som Ishaq. Men det betyr ikke at jeg ikke lytter til tradisjonelle muslimer (jeg anmeldte også Usman Ranas bok i fjor i Klassekampen og kritiserte Kjetil Rolness anmeldelse av boken). Jeg har i mange år – diskutert, vært i samtale med og kjenner flere tradisjonelle muslimer. Men som sekulær-sinnet muslim mener jeg at mye av det tradisjonelle tankegodset (særlig teologisk praksis) og trangen til å gi alle kampsaker først og fremst en religiøs legitimitet - noe en god del av oss muslimer står for er ikke løsningen på de utfordringer muslimer i 2017 står overfor. Det vil si sosialt, politisk, juridisk og teologisk. Så kan man selvfølgelig være dypt uenig med meg på dette her. Noe en god del av de muslimene jeg kjenner er.

Jeg forventer mer av oss vestlige muslimer i vårt forsvar av kvinners rettigheter, menneskerettigheter, forsvar for frafalnes rettigheter (religionsfriheten), ytringsfriheten, liberale rettsstaten og liberale demokratiet. Fordi vi har et sterkere ytringsrom til å protestere, snakke høyt og fremme kritikk enn det våre trosfeller i muslimske majoritetsland har. De av oss som er vestlige muslimer har mer å gå på. Vi bør gå for opplysning – og ikke skjønnmaling. Vi bør gå for selvkritikk – og ikke bagatellisering. Derfor reagerte jeg blant annet på Ishaqs enkle forsøk på å adressere et komplekst problem som frafall i boken (side 19-21). Dette var et av punktene i min anmeldelse. Det man snakker om er en minoritet i minoriteten. Fordi frafall ikke er noe de fleste muslimer aksepterer sosialt (Ishaq nevner at det er straffbart/altså juridisk i en rekke muslimske majoritetsland). Mange frafalne blir utsatt for sosial utstøtelse - til og med i vestlige samfunn (jeg har skrevet om dette flere ganger blant annet hos Minareten og i antologien Islamsk humanisme, utgitt i 2016). Det er særlig dette punktet jeg tar opp i min anmeldelse: Behandlingen av denne gruppen i vestlig kontekst. Den konklusjonen (side 19-21) Ishaq foretar så tidlig har ikke hun belegg for å gjøre - var mitt hovedpoeng.

Det andre jeg fokuserte på var likestilling og særlig islamsk (likestillings)historie. Hvor jeg mener at Ishaq inntar en klassisk og forsvarende tilnærming. Et av de punktene jeg ikke tok med i min anmeldelse er at på et sted (side 90) hevder Ishaq blant annet at islamsk praksis når det kommer til skilsmisse ligner på norsk juridisk praksis. Dette er en påstand som bør undersøkes. Ishaq bommer også på norsk rettshistorie – f.eks. når man fikk arveregler i vestlige samfunn (der iblant Norge) med noen par hundre år. Hun skriver 1800-1900-tallet (side 155), men i realiteten var det begynnelsen eller slutten av 1600-tallet i norsk sammenheng. Hvis jeg ikke husker feil. Ishaq nevner samtidig at i islamsk sammenheng kom disse reglene 600-tallet. Nå vil noen spørre? Hvorfor all dette snakket om arveregler og skilsmisseregler? Jo, fordi dette er et av de områdene hvor moderne likestillingsidealer kommer i konflikt med tradisjonell islamsk praksis: familielovgivning. Men også fordi til og med de såkalte “sekulære” autoritære ledere i “den muslimske verden” som Ishaq nevner (side 61-62) - lot familieloven være basert på tradisjonell sharia. Et eksempel er egyptisk lovgivning under den egyptiske diktatoren Hosni Mubaraks regime.

Som jeg nevnte på min Facebook-vegg (17.11.17) er det ikke enkelt å basere sin likestillingskamp på religiøse premisser/rammer. Dette er noe Ishaq og en del andre muslimer gjør og jeg mener at det er feil. Feminisme basert på religiøse skrifter og rammeverk har sine mangler - dvs. hvis man skal sammenligne det med moderne likestillingsidealer/likestillingskamp. Det er selvfølgelig diskutabelt – men også et historisk faktum. Det er hvis man blant annet ser på den moderne likestillingskampen i Norge fra 60-tallet – det var radikale feminister som sto i bresjen. Man kan være muslimsk feminist, jødisk feminist, kristen feminist osv. Men når man snakker om “islamsk feminisme” eller “kristen feminisme” så setter man begrensinger for sin feminisme. Fordi man må forholde seg til og dette gjelder særlig i de abrahamske religionene - et stort omfang av patriarkalske tolkningstradisjoner og religiøse skrifter som i mange tilfeller opererer med det vi kaller for komplementære kjønnsroller (ergo man trenger mer kritikk av slike kjønnsroller blant oss muslimer). Da kan det hende man får til moderne likestillingsidealer basert på en forkastelse av religiøsbasert og kulturellbasert patriarkalsk praksis. Som digresjon så kan det nevnes at “komplementære kjønnsroller” er for øvrig noe man også finner hos vestlige opplysningsfilosofer (f.eks. Kant) og var veldig vanlig i det norske samfunn i alle fall til 1950-tallet.

Det tredje jeg tok opp i min anmeldelse er fraværet av en rekke reelle og viktige verdidebatter/temaer i Ishaqs studie (Ishaq selv mener at hun tok opp de viktigste, se side 15). Et motargument jeg har fått der er at Ishaq er en privatperson (selv om hun fikk hjelp av en rekke forskere og institusjoner) så hun har ikke midler eller ressurser til å gjennomføre enda mer omfattende survey-undersøkelse. Dette er et forståelig poeng å komme med. Men da blir det enda viktigere å se kritisk på den påstanden som Ishaq kommer med langt ute i boken. Det vil si når hun konkluderer med (side 208): “Vi kan i hvert fall ikke finne noen holdepunkter for at det eksisterer en verdikonflikt blant muslimer og majoritetssamfunnet i Norge.“ Jeg er fullstendig klar over at en privatperson har ikke samme tilgang til ressurser og midler som institusjoner som SSB (Levekårsundersøkelsen kostet 15 millioner) og Fafo men når man farer rundt med slike påstander og bombastiske konklusjoner da bør man kjenne de begrensinger ens studie har. Man bør også forstå at det å ta med flere av de viktigste og reelle verdispørsmål ville kanskje vist et annet og mer nyansert bilde av norske muslimer.

Avslutningsvis: Herbjørnsrud gjør Ishaq en bjørnetjeneste ved hevde kritikk er det samme som hersketeknikk. Jeg vet godt at både Herbjørnsrud og en rekke andre folk har stor sans for Bushra Ishaq som samfunnsdebattant. Det er også mye jeg er enig med Ishaq om. Men akkurat nå forholder jeg meg til innholdet i boken. Å vise tilbake til et SV-notat for å vise at Bushra Ishaq har gått inn for det ene eller andre blir for enkelt. Det vesentlige her er at survey-undersøkelser har sine begrensinger (anbefaler en diskusjonstråd hos Fafo-forsker Anne Britt Djuves Facebook-vegg). Så når du spør noen om de er for menneskerettigheter så sier det noe – men ikke alt om “ståa”. Både hvordan man stiller spørsmål – men også det faktumet at det er ingen kontroll over hvordan spørsmålene blir forstått er vesentlige ulemper å trekke fram. Derfor er det også viktig å se nærmere på forfatterens konklusjoner og analyser av dataen (som vi ikke har tilgang til) og ikke bare metoden som er brukt. Det er det jeg føler jeg prøvde å gjøre i min anmeldelse. Og det er ikke hersketeknikk, men kritikk man kan være enig/uenig i.

PS: Når det gjelder avsnittet om “respekt for homofile” i Integreringsbarometeret (2014). Så glemte Herbjørnsrud å ta med at ved siden av Polen (53 %) er det Somalia (55 %) og Irak (55 %) – altså to av de største muslimske grupper i Norge som også svarer det samme som mange fra Polen (side. 53-60) “svært eller ganske viktig”. Jeg vet ikke hvorfor du utelot akkurat dette her? Er det et forsøk på: Se katolikkene respekterer (også!) ikke homofiles rettigheter? Men det er en annen diskusjon. Dette er et eksempel på at det er for enkelt å spørre folk om “de er for menneskerettigheter” og deretter konkludere. Forskjeller mellom landegrupper er også noe jeg tok opp i min anmeldelse – altså noe Ishaqs studie ikke så nærmere på.  Ellers noterer jeg meg også at Herbjørnsrud prøver seg på en polemisk snert som han ikke begrunner godt ved å skrive: (…) Faktafeilene i anmeldelsene er for mange til å nevnes.” Kanskje han skulle sett nærmere på sin egen artikkel og Ishaqs bok like kritisk som han har gjort med anmeldelsene? For der er det mye rart - for å si det mildt. 

[mohamed86a]

Motreaksjoner til Herbjørnsrud

Dag Herbjørnsruds kronikk “Slik radikaliseres norske menn” har så langt fått tre repeterende motreaksjoner i sosiale medier og i diverse diskusjonstråder. I tillegg til et forutsigbart tilsvar fra en skribent hos den borgerlige avisa Minerva. 

1. Slutt med polarisering (dette blir sagt av velmenende folk som tror de er kompromissvillige og “sentrumsorientert” i den norske samfunnsdebatten). Polariseringen har vært et faktum i lang tid. Kronikken til Dag Herbjørnsrud er ikke akkurat starten på polariseringen i norsk samfunnsdebatt på disse områdene: islam, innvandring, norskhet, rasisme (her kan det nevnes at en av de Herbjørnsrud nevner fornektet minoritetsnordmenns erfaring med rasisme og diskriminering tidligere i år) osv. Det har vært slik lang tid. Denne polariseringen har blant annet blitt drevet av politikere som Siv Jensen (snikislamisering), Per Willy Amundsen (Vi trenger korstog mot islam), Sylvi Listhaug (for mange eksempler å nevne i farta) og Per Sandberg (forskjellige raser og kulturer kan ikke blandes sammen i Norge) som i dag sitter med reell politisk makt. Disse politikere kommer fra et regjeringsparti som i disse dager har et mindre fint 30-års jubileum for å markere sitt fremste varemerke: konspiratorisk muslimhat. Jeg snakker om det falske, konspiratoriske og fremmedfiendtlige Mustafa-brevet fra 1987. Innlegget til Herbjørnsrud ser på hvordan dette tankegodset er fortsatt gjeldende i 2017: Altså den Andre i form av Innvandreren eller Muslimen blir sett på som en trussel mot det norske uavhengig om det er norsk kultur, norske verdier eller det norske samfunn. Herbjørnsrud ser på de som har stått for en form av “intellektuell” oppfostring og spredning av slikt ideologisk tankegods i nyere tid - på forskjellige nivåer og “innpakning” vel å merke. 

De Herbjørnsrud nevner sitter med meningsmakt og har klippekort i media og legitimitet i offentlige utvalg selv om de fronter rasistiske franske romaner. For det andre hvis man er så opptatt av at man ikke skal bidra med mer polarisering så ville den riktige adressaten også vært en del av disse såkalte “islamkritikere” og “innvandringskritikere”. All den tiden i alle fall en av de som er nevnt i Herbjørnsruds kronikk har ukentlige la-oss-henge-ut-en-meningsmotstander på sin Facebook-vegg som Herbjørnsrud har observert når han skriver:

Men er det noen som de siste årene har slått seg opp som Facebooks gapestokkskaper og storinkvisitor, så er det nettopp Gullpenn-vinner Rolness. Konseptet, som har gitt over 25.000 følgere, er basert på at han daglig velger seg noen meningsmotstandere som han så gjengir på en ironisk og harselerende måte. Så gis drøye 1450 av hans nøye utplukkede venner anledning til å komme med sin edder og galle, tydeligvis ofte uten å lese noe annet enn Rolness’ gjengivelse.

Hvor det går inflasjon i ord som “venstresiden”, “feminister”, “muslimer”, “innvandrere”, “antirasister”, “asylaktivister”, “Tante Sofie”, “politiske korrekte”, “eliten” og noen lånt fra britiske tidligere ekstremister: “regressive Left”, “Islamo-Left” osv.  Bare gå på veggen og ta for deg helt tilfeldig statusoppdatering fra januar 2015 til i dag så vil du se. Bla gjennom og hopp over de få interiør-relaterte statusoppdateringene som får mindre oppmerksomhet enn de innvandringsrelaterte og islamrelaterte.

2. Herbjørnsrud overdriver og skulle ikke kalt det “radikalisering”. Herbjørnsrud skulle ikke heller ha nevnt Nordfront, rasistiske grupperinger/uttalelser, hatkriminalitet mot fargede minoriteter og/eller muslimer osv. Dette er i grunn litt avslørende fordi det man indirekte sier er at majoritetsnordmenn kan ikke bli kalt radikaliserte siden det først og fremst bør brukes om andre grupper i samfunnet. Det andre man sier er at man ikke skal se på ideologiske glidninger og hvordan den rådende såkalte “islamkritiske” og såkalte “innvandringskritiske” diskursen har forskjellige nivåer/grader. Så når blant annet noen går inn for å sette inn Heimevernet mot sivile norske borgere fordi de bor i “muslimsk enklave” så skal man unngå slike merkelapper? Selv om vedkommende ikke er en voldelig nazist men lokalpolitiker? Noen mener også at radikalisering handler ene og alene om “tilbøyeligheten til å begå vold for ens ideologiske/politiske/religiøse standpunkter”. Dette er i for seg en akseptabel good-to-go definisjon. Men ikke den eneste - langt i fra. Å se på glidninger i diskursen er viktig - særlig hvis man skal forstå eventuell radikaliseringsprosess hos enkelte aktører.

3. Herbjørnsrud nevnte noe om at den og den er fra Voss. Det morsomme med dette her er at Herbjørnsrud skriver ingensteds at alle bygdefolk er ditten og datten. Han foretar ikke en slik analyse i det som er er et enkelt avsnitt i hele kronikken. Han nevner attpåtil folk som ikke er fra bygde-Norge. Men det interessante med dette er å være fornærmet på vegne av folk som lirer av seg retoriske krumspring som dette her til sine meningsmotstandere som har en annen etnisk opphav enn dem selv:

«Ali vil være norsk, like norsk som alle andre. Jeg tror hun forregner seg, det tar lenger tid å bli en del av en nasjon. Hvis Sumaya Jirde Ali er et norsk navn, så er Halvor Fosli et somalisk. Det skal være jevnbyrdighet og gjensidighet. Hvis hun er en del av det norske folk, så må hun gjøre greie for hvordan jeg kan bli del av det somaliske.»

Dette punktet er i grunn en gedigen avsporing og enkelte samfunnsdebattanter burde vite bedre enn å henge seg opp i akkurat dette her.

[mohamed86a]

Om Hegghammers tipunkter

Thomas Hegghammer har skrevet et interessant innlegg hvor han lister opp 10 observasjonspunkter han mener ikke kommer fram i den offentlige debatten om vestlige adminstrasjoners utenrikspolitikk i den såkalte muslimske verden. Det er alltid lærerikt og gledelig at en fagmann som Hegghammer tar seg bryet med å opplyse almuen og særlig de mer engasjerte av oss lekfolk. Men etter å ha lest innlegget merker jeg at noen av nyansene forsvinner og at ikke alle punkter er like overbevisende for meg. Det er også for enkelt å snakke om vestlig intervensjonspolitikk som bare den militære tilstedeværelsen til USA og dets vestlige allierte i en rekke muslimske majoritetsland. Man må også snakke om geopolitiske interesser og USA og en rekke vestlige adminstrasjoners militære, politiske og økonomiske støtte til en rekke diktaturregimer særlig i MENA , i tillegg til Israel.

Hegghammer begynner med å påpeke at jihadistbevegelsen er ikke “problemets kjerne”. Fawaz Gerges, terrorforsker og direktør ved LSE (London School of Economics) har skrevet en informativ og balansert bok om IS historie ISIS: A History (2016) hvor han påpeker gjentatte ganger hvordan Irak-krigen (i tillegg til en del andre faktorer som arabisk nasjonalisme, sekterisme og regional politikk) spiller en betydelig rolle og er en del av problemets kjerne. Gerges hevder ikke at det utgjør hele kjernen – men at det er en viktig del. Med andre ord det er diskutabelt hvorvidt man skal avfeie Irak-invasjonen som en del av problemets kjerne.

Uten Irak-krigen som fremprovoserte sterkt misnøye hos sunni-irakere og demonteringen av den irakiske hæren ville sannsynligvis ikke Zarqawi og andre jihadistiske terrorister vunnet terreng og IS ville ikke blitt “født”. Demonteringen (av-Baathifiseringen) av hæren førte også til at sentrale offiserer i Saddam Husseins regime ble en del av IS. Når det gjelder sivilbefolkningen: Det er på en måte ikke ulogisk å forstå hvor den delvise støtten til IS fra noen sunni-irakere kommer fra. Andre som f.eks sunnistammer kriger mot IS. Men den primære lokale støtten kommer fra sunni-irakere. Resten er det man kaller for fremmedkrigere. Dette har vært rekrutteringsargumentet til IS i Irak: Å appellere til sunni-irakere som føler at de har mistet status, makt og føler seg undertrykt av sjia-ledelsen i landet. (Mange irakere, ikke bare sunni-irakere ble f.eks arbeidsløse som følge av hæren ble demontert av amerikanske okkupasjonsmakten).

1. Antiamerikanismen sto sterkt i den sunnimuslimske islamistbevegelsen allerede på slutten av 1970-tallet, uten at USA hadde intervenert stort og direkte i noe sunniarabisk land.

Hegghammer har i en rekke FB-debatter påpekt dette gjentatte ganger de siste par årene. Men det som ikke kommer fram her er at en betydelig andel av den sunnimuslimske islamistbevegelsens antiamerikanisme (i 1970 og 1980-tallet var) var motivert av USAs politiske, økonomiske, militære og moralske støtte til Israel. Det var også dette som fremprovoserte antiamerikanismen. Man kan ikke forstå (deler) av antiamerikanismen uten å forstå synet på Israel hos moderne islamistbevegelser (Osama bin Laden har blant annet vært opptatt av Midtøstenkonflikten siden 80-tallet). Dette gjelder også sjiamuslimske islamistbevegelsers tidlige antiamerikanisme. Det er ikke for ingenting at sjia-islamister som Khomeini og Co snakket om «den store Satan» (USA) og «den lille Satan» (Israel) på den tiden. Det skal sies at Khoemeini kalte Sovjetunionen også “den lille Satan”. Men det var primært Israel han brukte det uttrykket om.

2. Foruten Libanon i 1982 og Libya i 1986, var de største vestlige intervensjonene i den muslimske verden på 80- og 90- tallet på “muslimenes side”: først og fremst i Afghanistan, men også i Bosnia, og i mindre grad i Kosovo. Gulfkrigen var litt mer komplisert, men ingenlunde en “antimuslimsk” krig. De største muslimske lidelsessymbolene på denne tiden ble skapt av _ikke-vestlige_ ikke-muslimske aktører som Sovjetunionen, Serbia, Israel, Russland og India i hhv Afghanistan, Bosnia, Palestina, Tsjetsjenia og Kashmir.

Hva har dette punktet med spørsmålet som Hegghammer stiller i første avsnitt? “Har vesten medansvar for terroren i Europa?». De ikke-vestlige intervensjonene som Hegghammer løfter opp førte jo også til jihadistisk terror mot de landene han nevner (unntaket er kanskje Serbia?): Israel har opplevd terror fra den nasjonale bevegelsen Hamas og den regionale bevegelsen Hezbollah (og vært i krig i 2006), India har opplevd en del jihadistisk terrorangrep i nyere tid fra f.eks Lashkar-e-Taib. Russland på sin side har opplevd veldig blodige og store terrorangrep fra tsjetsjenske jihadister (Moskva-metroen i 2010, Beslan, Moskva-teateret), og deres sunniarabiske allierte fra Gulfen siden slutten av 1990-tallet.

3. Mot slutten av 1980-tallet, etter at USA hadde hjulpet afghanske Mujahidin med milliarder av dollar, var de såkalte afghan-araberne ekstremt antiamerikanske. Noen av dem angrep World Trade Center i New York allerede i 1993.

Og hvorfor hjalp de dem? Og var de i grunn amerikansk-vennlige i utgangspunktet? (angående påstanden: de ble ekstremt antiamerikanske etterhvert…). Dette er på slutten av den såkalte kalde krigen. Dette handlet om egeninteresse - klassiske min fiendes fiende er min (midlertidige) venn og allierte. Reagan-administrasjonen og senere Bush senior-adminstrasjonen foretok en klassisk kald krig-move og fikk med seg sine allierte i Gulfen (de bidro også med støtte til Mujahidin). Å se bort i fra slikt er merkelig og unyansert. «Strange bedfellows» er ikke noe nytt fenomen i verdenshistorien. Ikke det at man skifter venner og allierte heller. Eller at tidligere allierte eller de du var «likegyldig» til skifter fokus på deg og gjør deg til sin fiende. Et nyere eksempel er Assads forhold til jihadister før og tidlig Irak-krigen som den tyske professoren Peter Neumann skriver om her. Han lot dem bruke landet (Syria) som både base og lot dem komme inn Irak via Syria og Libanon. Hva skjer nå? Jo, nå er Assad-regimet i konflikt med ikke bare IS, men også drøssevis av andre islamistiske og jihadistiske organisasjoner. Som Bibelen sier: Man høster, det man sår. Ikke utenkelig at det samme skjer med Erdogan. Man skal ikke være konspiratorisk – men hvorfor bruker internasjonale jihadister (såkalte fremmedkrigere) NATO-medlemslandet Tyrkia som inngangsport til Syria?

4. Al-Qaida erklærte krig mot USA i 1996 og angrep amerikanske mål i 1998 og 2000, lenge før Krigen mot terror.

Nå er ikke 1998 og 2000 så lenge før den moderne amerikansk-ledede krigen mot terror (det har vært andre kriger mot terror før 2001 også). Ellers bør man ikke se bort ifra et historisk faktum som det at USA har vært involvert i den såkalte muslimske verden lenge før den såkalte krigen mot terror begynte for fullt (hvorfor ikke gå tilbake helt til 1950-tallet?).

Al Qaedas 1996-erklæring eller den ene av Osama Bin Ladens såkalte fatwaer hadde tittelen: “Declaration of War against the Americans Occupying the Land of the Two Holy Places” og Hegghammer er sikkert en av håndfulle mennesker i Norge som vet mye om den fatwaen. Two Holy Places menes Mekka og Medina. Hele fatwaen er ikke bare en krigserklæring mot USA men også rettet mot Al-Saud kongefamilien og igjen: Israel (bruken av Zionist-Crusade gjenttate ganger). Dette er det andre av to momenter som forklarer motivasjonen til disse bevegelsene: Det ene er vestlig intervensjonspolitikk og det andre er vestlige hykleri eller vestlige adminstrasjoner og særlig USAs aksept og allianser med diktaturregimer som al-Saud (som nevnt i første avsnitt). Brynjar Lia (2008) er inne på dette i en artikkel som forklarer Al Qaedas appell hos noen muslimer:

Al-Qaida’s simple message of foreign occupation, desecration, and exploitation seems to resonate deeply among Muslims today. The reason for this is simple: there is some truth to it. The Western world, led by the United States, has a strong and visible presence in this part of the world: militarily, economically, and politically. There are US-led military coalitions occupying Iraq and Afghanistan, while the United States supports Israel militarily, economically, and politically, even if the latter continues to maintain an illegal occupation of the Palestinian territories. The ruling elites in many Muslim countries are not elected, corruption is widespread, and there is a widespread belief – right or wrong – that the United States keeps these regimes in power to secure its access to the region’s oil reserves. The list of widely shared popular grievances against the United States’ foreign policies in the Islamic world is very long. Hence, it is very easy for al-Qaida to find strong arguments for its propaganda messages.

Det Hegghammer kanskje mener med 1998 er angrepet på de amerikanske ambassadene i Nairobi og Dar es Salam. Hvor den egyptiske terrorgruppen Egypt Jihad (ledet av al-Zawahiri) i tillegg til Al Qaeda var involvert. En teori om motivasjonen for disse angrepene er at det var hevn for at amerikanere arresterte og torturerte en rekke jihadister.

5. Europa opplevde en rekke jihadistplott og -angrep før 9/11, ikke bare i Frankrike/Belgia i 95-96, men også i Tyskland og Frankrike i 2000-2001. Ytterligere plott ble avdekket i Europa i 2002, før Irak-invasjonen.

Ja, Frankrike opplevde en rekke (jihadistiske) terrorangrep fra blant annet av algeriske GIA (95-96 som Hegghammer er inne på). GIA var involvert i den algeriske borgerkrigen og det samme var Frankrike. Når Hegghammer påpeker før Irak-krigen skal det nevnes at han ser bort i fra det faktumet at Afghanistan-krigen startet allerede oktober 2001 – en måned etter 9/11 og at dette kan ha motivert en rekke jihadistangrep og plott fra al-Qaeda. Hvorfor ikke ta dette med i regnestykket? 

Hvilke jihadistisk terrorangrep fant sted i Frankrike 2000-2001? Når man sjekker terrordatabasen (GTD) så finner man ikke jihadistiske terrorangrep i den perioden i de to landene. Og siden databasen ikke registrer terrorplott så må man undersøke andre steder. Et av de plottene som Hegghammer kanskje mener er Strasbourg-katedral/julemarkedet som ble stanset av tysk politi etter tips fra britisk etterretningstjeneste. Samtlige av de som ble dømt for dette plottet er fransk-algeriere med tilknytning til algeriske jihadistbevegelsen. Med andre ord igjen så kan man kanskje trekke konklusjonen om at denne terroen har noe med fransk utenrikspolitikk/deltakelse i den algeriske borgerkrigen (1992-2002).  Jihadistisk terror mot Frankrike de siste par årene se pkt 10.

6. Obama-administrasjonen reduserte USAs militære fotavtrykk i Den muslimske verden mellom 2009 og 2014, men jihadistbevegelsen vokste kraftig i samme periode. Dette trenger ikke henge sammen, men det svekker i alle fall argumentet om at terror korrelerer positivt med vestlig militært nærvær i Midtøsten.

Ja, men dette kan også forståes som at det ble skapt et maktvakuum og “vekstkår” som jihadistbevegelsen har utnyttet. Det er vel ingen som sier at jihadistbevegelsen vil vipps forsvinne når USA begynte med tilbaketrekning i Irak? Avslutningsvis angående dette pkt: Obama intensiverte dronekrigen ulikt forgjengeren Bush. Dette har vært rekrutteringsgrunnlag for deler av jihadistbevegelsen.

7.Ifølge Pew er den folkelige støtten til IS og al-Qaida høyest i Palestina, Nigeria og Indonesia (2013-tall). Med unntak av Palestina (hvis vi regner Israel som vestlig) er ikke dette land hvor vestlige stater har intervenert spesielt tungt de siste 50 årene.

Nå er Nigeria og Indonesia to land med veldig store muslimske befolkninger. Indonesia har den største muslimske befolkning på kloden og Nigeria har etter Egypt den største muslimske befolkningen i Afrika. Indonesia har også de siste par tiårene vært et av de landene i Sørøst-Asia hvor den såkalte wahhabi-ideologien til Saudi Arabia har blitt importert veldig. Og som de fleste her er klar over er det vel ikke så stor forskjell mellom (dvs teologisk-ideologisk sett) wahhabisme-ideologien og jihadistbevegelsen IS. Med andre ord er det snakk om «springbrett» her? Fra wahhabisme til salafi-jihadisme?  Noen vil kanskje oppfatte dette som flisespikkeri: Nigeria er ikke et av de tre landene hvor det er høyest støtte til Al Qaeda (2013-tall). Det er Malaysia (!) som ligger i nabolaget til Indonesia. 20 % favorable som Egypt. Så det ser slik ut som dette her: 1) Palestinske områdene, 2) Indonesia, 3) Malaysia og Egypt, 4) Tunisia, 5) Jordan og 6) Nigeria.

På tross av denne støtten så er det i virkeligheten når man ser på befolkningstall veldig få indonesiere som har blitt med IS. Det er snakk om 500-600 ifølge landets sikkerhetstjeneste (til og med mørketall er dette lite i et land med 230 millioner muslimer!). Mye mindre enn mange europeiske muslimer som har blitt med IS. Det sier noe om situasjonen. Når det gjelder Malaysia er det i grunn vanskelig å forklare siden man skulle tro at wahhabismen har ikke inntatt Malaysia i en like sterk grad som Indonesia (særlig i regioner som Aceh-provinsen).

Tallene fra 2015 (som jeg ikke forstår hvorfor Hegghammer ikke brukte –siden det er nyere tall?) viser for øvrig mye mindre og dalende støtte til IS. En forklaring er at brutaliteten til IS – først og fremst rettet mot muslimer ikke bare i Irak og Syria, men også andre steder i den såkalte muslimske verden har vært wake up call for de muslimene som hadde sympatier med Al Qaeda i 2013.

Avslutningsvis kan man også nevne at Indonesia har hatt islamistbevegelse i alle fall siden 1950-tallet. En del av denne bevegelsen var til og med jihadistisk og ønsket å løsrive deler av Indonesia og skape en såkalt islamsk stat. Dette kan kanskje brukes som forklaring på støtten til islamistbevegelser i landet. Det vil si i tillegg til “wahhabi-importen”.

8. Få aktører har blitt bombet så mye av vesten de siste 15 årene som det afghanske Taliban. Likevel har de så godt som aldri angrepet vestlige mål utenfor Afghanistan.

Men så er også Taliban en regional aktør med færre ambisjoner enn internasjonale jihadistbevegelser som IS (og tidligere Al Qaeda som ligger nede p.d.d av forskjellige årsaker). Taliban appellerer ikke heller så mye til unge muslimer i Vesten som IS gjør, ergo vanskelig å angripe vestlige mål utenfor Afghanistan/Pakistan. Dessuten har Taliban aldri behøvd å dra til utlandet for å kjempe mot vestlige styrker. All tiden de har vært i Afghanistan har de enten hatt makten, eller ligget i krig mot de vestlige styrker.

Kort sagt:

Afghanistan: Taliban har nasjonal jihadistisk agenda og interesser – ikke global aktør, men nasjonal og regional aktør (Afghanistan-Pakistan). Angriper på hjemmebane – unik mulighet pga den omfattende internasjonale tilstedeværelsen ikke bare av vestlige militærstyrker, men også sivile vestlige mål.

Irak: IS utnytter nedbrytning av eksisterende strukturer, hevntokt mot sjia. Hegghammer nedtoner både virkninger og konsekvenser. 

9. En rekke land med svakt fotavtrykk i den muslimske verden – som Tyskland og Sverige – er blitt rammet av store jihadistangrep og –plott de senere år.

Sverige er kanskje vanskelig å forklare. Tyskland er ikke så vanskelig hvis man tar med Afghanistan-krigen i “regnestykket” - det vil si hvor Tyskland var veldig involvert i tillegg til USA og Storbritannia. Både Tyskland og Sverige er med i koalisjonen mot IS, og bidrar militært. Selv om fotavtrykket er lite, er de likevel med i koalisjonen som bekjemper IS. Det kan også nevnes at flere av gjerningsmennene bak nylige terrorangrep i Tyskland er afghanere og syrere.

10. Frankrike var en profilert motstander av Irak-invasjonen i 2003, men ingen europeiske land har blitt rammet hardere av jihadistisk terror enn Frankrike.

Det er kanskje nødvendig å skille mellom de forskjellige jihadist-bølgene som har rammet Frankrike helt siden 90-tallet?* Som tidligere nevnt (pkt 5) var det den algeriske jihadistbevegelsen som sto bak bølgen av jihadistiske terrorangrep 1990 til tidlig 2000-tallet. Dette hadde noe med Frankrikes rolle i den algeriske borgerkrigen.  I perioden 2003 (starten av Irak-krigen som Frankrike var motstander av som Hegghammer understreker) til våren 2012 ble Frankrike rammet av et større jihadistisk terrorangrep inspirert av al-Qaeda (mer spesifikt Jund al-Khlifah en algerisk/maghrebi terrorgruppe). Terroristen og barnemorderen Mohamed Merah sto bak terrorangrepet i Toulouse mars 2012 som var rettet mot en jødisk skole og franske soldater. Mohamed Merah brukte Afghanistan-krigen (i tillegg til at han var en voldelig jødehater) som motivasjon (Frankrike trakk tilbake sine styrker i landet november 2012). Fra Toulouse-terroren til angrepet på redaksjonen til satiremagasinet Charlie Hebdo januar 2015 var det en rekke jihadistisk terrorangrep (plott kan det også ha vært) rettet mot franske politifolk og soldater i Frankrike. September 2014 gikk Frankrike fullt inn i koalisjonen som bombet IS-mål i Irak og Syria (Opération Chammal). I sommeren 2014 hadde IS stor fremgang og erobret blant annet Mosul.  Denne militære aksjonen kan ha fremprovoserte mange av jihadistiske terrorangrepene siden høsten 2014 til nå. Nice-terroren, Batacalan-terroren osv. *Man kan her også gjerne gå tilbake til 80-tallet. Da var det Hezbollah, venstreekstreme, korsikanske nasjonalister, separtister og palestinske grupper som sto bak terroren i Frankrike.

[mohamed86a]

Om Rolness og antirasistene, del 1

Du vet det er noe grunnleggende feil med den offentlige samtalen når en mann som sjeldent viser noe som helst antirasistisk engasjement i offentligheten skal belære antirasister og forskere om hva som er rasisme og hva som ikke er rasisme. En samfunnsdebattant som i fjor brukte sin skarpe penn og intellektuell kapasitet med å forsvare rasistiske apetegninger.

I kronikken “Rasisme her, der og overalt” prøver Rolness å ta et oppgjør med det han mener er overdrivelser som kan være med på å skape mer rasisme. Dette er det klassiske: “Jo mer dere snakker om rasisme, jo mer kan dere skape.” Og med dere så mener man først og fremst de brysomme etniske minoritetsnordmennene (Nina Bahar), antirasistiske aktivister (Rune Berglund Steen og Antirasistisk Senter), politikere (Abid Raja) og forskere (Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving) som uttaler seg på en måte som gjenspeiler virkeligheten og ikke Rolness vrangforestillinger om det norske samfunnet og problemet med hverdagsrasisme og diskriminering av etniske minoriteter. Hørte dere det, FNs rasediskrimineringskomite, Fafo, Institutt for samfunnsforskning (ISF), OMOD, Antirasistisk Senter, statsråd Solveig Horne og m.fl? Ikke overdriv! Hverdagsrasisme og etnisk diskriminering er ikke et samfunnsproblem.

Rolness begynner med en rekke selvfølgeligheter som det å påpeke at den rasistiske hetsen av miljøbyråd og MDG-politiker Lan Marie Berg Nguyen nylig var soleklart eksempel på rasisme. Det at Rolness kaller utsagn som “vietnamesermegge” for rasisme bør ikke være nok til å framstille mannen som en stor antirasist. Det er som å påpeke at ord som “sotrør”, “pakkis”, “degos” o.l. er rasistiske. Det er de. Punktum. Slike selvfølgeligheter er retoriske krumpspring fra Rolness side. Den røde tråden er som Nina Bahar og andre som har svart Rolness skriver: forsøk på å mistenkeliggjøre og bagatellisere minoritetsnordmenns opplevelse med hverdagsrasisme og diskriminering i det norske samfunnet. Det er det gjennomgående budskapet og i grunn konklusjonen til Rolness.  Den politiske konteksten Rolness gjør alt dette er også sterkt problematisk som jeg vil komme tilbake til senere. Det vil si i høyrepopulismens æra hvor en del lokale rikssynsere adopterer amerikanske kulturkrigeres anti-antirasisme standpunkter (Rolness hadde blant annet sans for denne kronikken av en norsk politibetjent om politivold og rasisme i USA). Rolness fortsetter med å avfeie hverdagsrasisme som et reelt problem ved å skrive følgende:

Og hvordan kommer så hverdagsrasismen til uttrykk? På stadig mer uskyldige måter, som tas stadig mer ille opp. For eksempel når en norsk mann sier «Åh, så eksotisk du er» til en mørkhudet kvinne i en bar. Eller gir henne mottar komplimentet: «Du snakker så godt norsk.»

Rolness er bevisst selektiv her. Først om: “Åh, så eksotisk du er” utsagnet. Dette er i grunn ikke et så uskyldig utsagn som man skal ha det til. Fordi det er mange tilfeller etterfulgt med noe annet: eksotifisering. En mye delt blogg-innlegg som også ble publisert i Aftenposten kan brukes som et eksempel. I innlegget skriver en ung kvinne med afrikansk bakgrunn hvordan hun har fått nok av det å bli eksotifisert av andre. Da er det blant annet snakk om unge hvite menn på datingsappen “Tinder”. Hun nevner utsagn som: “du er så vakker for en svart jente”. Dette er det man på engelsk kaller for “racial fetishism” og kan få rasistiske manifestasjoner i virkeligheten. Et velkjent eksempel er (noen) hvite vestlige menns syn på asiatiske kvinner.  Det sier også en del om Rolness når han rettferdiggjør: Du er så ekostisk som uskyldige sjekkereplikker. Den samme mannen som reagerer krakilsk over sosiologiske termer (Kimmel, 2013)* som “sinte hvite menn” (Facebook-profilen) syns det er “uskyldig” at en etnisk nordmann kan eksotifisere enn farget nordmann. Det var noe med å være konsekvent og prinsipiell og ikke hyklersk.

I Norge er det ikke uvanlig at etniske norske menn gifter seg med kvinner fra Filippinene og Thailand. I intervju etter intervju i norsk media avslører noen disse mennene et problematisk tankegods som går ut på følgende: disse kvinnene er underdanige, de er mer sexy enn etniske norske kvinner, de er dydige etc. Nå vil Rolness og co rope ut og si: Men vent an disse mennene er gift med asiatiske kvinner hvordan kan de utøve hverdagsrasisme? Jo, det gjør dem ved å tilskrive kvinner fra store folkegrupper egenskaper og karakteristikker som ikke sikkert alle individer i de folkegruppene innehar. Som kuriositet så kan man også nevne at noen av de mest innvandringskritiske (og til tider utøvere av hverdagsrasisme) i de tusen kommentarfelter der ute er sannsynligvis gift og/eller bor i Filippinene/Thailand.

Poenget er at å være gift med eller ha venner som er etniske minoriteter er ikke ensbetydende med at man ikke kan utøve hverdagsrasisme. Og når den selvfølgeligheten er på plass. La oss gå inn på det stedet i Rolness kronikk hvor han viser store kunnskapsmangler: Den delen om USA og den svenske artisten Timbuktus nye selvbiografi (som han sannsynligvis ikke har giddet å lese?). Hvor Rolness til og med kommer med den klassiske: Jeg er ikke rasist, min venn er fra Kongo. I avsnittet nevner Rolness at Trump har en afrikansk-amerikaner (boligminister Ben Carson som må bli godkjent av Senatet) i sin adminstrasjon (!). Wow! Jøss. Med andre ord det er urimelig av Timbuktu å si at Trump har folk som forfekter rasistisk tankegods i sine rekker. Rolness tror akkurat her at nordmenn ble født i går og at mange av dem har ingen peiling om amerikanske samfunnsforhold og politikk. Trumps innerste sirkel altså adminstrasjon har medlemmer som Stephen Bannon, en høyreradikal demagog som tilhørte redaksjonen i det høyreradikale og hvite nasjonalistiske nettsstedet Breitbart.com. Et nettsted som har egen seksjon hvor de kaller for: “Black Crime”. Hvor de skriver om kriminalitet begått av afrikansk-amerikanske. Det lukter lang veis fra noe fra menneskehetens mørke fortid. Den nye justisministeren Jeff Sessions gjennomgikk noen tøffe senatshøringer her om dagen for gode grunner: Mannen som ikke ble føderal dommer i 80-tallet fordi han ble oppfattet for å være rasistisk og for å ha uttalt seg positivt om KKK (!). En mann som blant annet enken til borgerrettighetsforskjemperen Martin Luther King jr skrev et brev om hvor hun advarte mot at han ble ansatt som føderal dommer i 1986. Men hva vet Coretta Scott King om rasisme? Vi burde heller høre på Kjetil Rolness? King er jo sikkert en del av “den identitetspolitiske venstrefløyen” som Rolness skriver mens han tror han er original. Denne beskyldningen er for øvrig ikke original. Rolness har bare importerte den amerikanske ytre høyres kulturkrigeres polemikk til den norske andedammen. Denne formen av kritikk av identitetspolitikk er intellektuell uredelig og latskap. Jeg skal komme tilbake til dette senere. Jeg vil også påpeke at vi ikke har gått inn på selveste “sjefen” altså den nye presidentens rasistiske forhistorie. En mann som ble saksøkt av Justisdepartementet ikke bare en gang, men to ganger for diskriminering av latinamerikanske og svarte amerikanske leietakere. Eller som den anerkjente New York Times-kommentaren Nicolas Kristof skrev i fjor sommer om Trump:

Here we have a man who for more than four decades has been repeatedly associated with racial discrimination or bigoted comments about minorities, some of them made on television for all to see. While any one episode may be ambiguous, what emerges over more than four decades is a narrative arc, a consistent pattern — and I don’t see what else to call it but racism.

I andre del skal jeg komme tilbake til den ræva kritikken av “identitetspolitiske venstrefløyen”, safe space, trigger warning, og kulturell appriopiering og hvorfor det å bekjempe hverdagsrasisme er også viktig i Norge.  Apropos safe space, trigger warning og slikt. Rolness bør sette seg inn i ting før han uttaler seg og dermed beviser sin kunnskapsløshet om temaet.

*Jeg er med på at slike termer kan være kontraproduktive. Men hykleriet og reaksjonsmønsteret til Rolness er interessant: anser slike termer som rasistisk. Men avfeier antirasisters reelle og viktige kampsaker.

[mohamed86a]

Mine favorittbøker fra 2016

SAKPROSA

Jeg leste ikke så variert sakprosa i fjor. Det ble mye om ISIS og islam. Sjokk - vil en del av mine lesere si! Men forklaringen er at jeg ble lei av medieanalysene av det som er en av de største sikkerhetstruslene i vår tid. Så det var fint å gå inn i dybden og sette seg inn i dette. Og da holder det ikke med 6000 tegn kronikker. Men bøker skrevet av fagfolk. Med andre ord her er sakprosaen jeg fikk mest ut av i fjor. 

ISIS: A History av Fawaz A Gerges

Boka er skrevet av en verdens fremste terrorismeforskere og islamforskere den libanesisk-amerikanske Fawaz A. Gerges. En mann som har studert, forsket og undervist ved et halvt dusin vestlige eliteuniversiteter. Boka er som tittelen sier en veldig bra innføring. Gerges skriver om bakgrunnhistorien til ISIS: Verdens verste terrororganisasjon og wannabe-kalifat. Gerges skriver nyansert og klokt og viser at det er ikke bare så enkelt som at ISIS bakgrunn kan ene og alene forståes ved Irak-krigen og eller amerikansk og/eller vestlig utenrikspolitikk. Men hvordan frustrasjonen hos og undertrykkelsen av sunni-irakere, baathism (og Saddam Husseins regime), oppløsningen av den irakiske hæren og regionale/geopolitiske konflikter er også en del av forklaringen. Dette er en bok som gjør en mer opplyst om hva, hvorfor og hvem ISIS er. 

Salafi-Jihadism: The History of an Idea av Shiraz Maher

Jeg har en liten innrømmelse å komme med. Jeg unngikk å lese denne boka mens jeg reiste (flyplasser, kollektivtrafikk etc) i sommerferien. Fordi jeg ikke gadd å lage rabalder. Å være muslim og lese en bok med følgende tittel: “Salafi-Jihadism” er kanskje å be om for mye oppmerksomhet. Bokas forfatter Shiraz Maher er en up-and-coming seniorforsker ved Kings College, University of London. Maher har også tidligere vært medlem av den islamistiske organisasjonen Hizb ut Tahrir. Men ulikt andre eksmedlemmer så går Maher for kald og faktabasert akademiske analyser og ikke enkel polemikk. I Salafi-Jihadism får man innføring i hva det er, hva det går ut på og hva som blant annet skiller salafi-jihadister fra salafister. Vi får også innblikk i interne debatter innad salafi-jihadister f.eks synet på selvmordsbombing, synet på angrep på det de kaller for fiendens sivile osv. Det ser ut som takhøydet i til og med slike ekstreme miljøer er stor. Selv om mange av debattene er groteske og barbariske for alle oss andre. Dette er en bok som anbefales veldig mye. 

Against Empathy: The Case for Rational Compassion av Paul Bloom

Bloom er en "friskus" av en amerikansk psykolog som ønsker å overbevise alle at empati er ikke så bra som man skal ha det til. Til daglig er han professor ved Yale. Against Empathy er Blooms forsøk på å forklare hva som er gærnt med det alt for positive synet på empati. For mange mennesker er nærmest mangel på empati et stort problem. Blooms tese som han underbygger med en god del forskning er at empati gjør oss mer selektiv og mer biased. Det vi trenger mer av ifølge Bloom er compassion og ikke empati. Styrken med denne boka er at eksemplene som brukes er konkrete og til og med til tider "hverdagslige". Hvis vi bare skal forholde oss til den norske andedammen så kan man si at denne boka går rett inn i "godhetstyrann"-debatten. På sett og vis. Men jeg tror ikke folk på begge sider kommer til å like alt det Bloom skriver.

PROSA

Jeg fikk ikke lest så mye skjønnlitteratur som jeg ønsket i fjor. Jeg skulle i grunn begynne å lese Virginia Woolf for første gang. Men det ble ikke noe av det. Men de tre romanene som jeg fikk mest sans for i fjor var disse tre. Det skal nevnes at den ene romanen er første bind i en romansyklus.

På sporet av den tapte tid - Bind 1: Veien til Swann av Marcel Proust

(…) så gjorde jeg det vi alle gjør når vi er blitt voksne og står overfor lidelser og urettferdighet: jeg ville ikke se.»

En av mange setninger jeg har nærmest pugget fra Proust mesterverk av roman. Dette er første bind av På sporet av den tapte tid. Det handler om barndom, minner og det å bli en kunstner. Det er det franske borgerskapet og aristokratiet som er i fokus.  En roman med stor R. Jeg satt igjen med så mye kulturell kapital etter å ha lest denne boka at jeg måtte dra til banken og spørre om jeg kan åpne en konto. Fra (dårlig) spøk til alvor. Karakterene er en smule irriterende og jeg får lyst til å klappe til flere av snobbene i boka. Men å lese denne boka er som å være i en helt annen verden - bokstavelig talt. Skildringene, refleksjonene og tankene til fortelleren/hovedkarakteren (la oss kalle han Marcel fordi dette er jo selvbiografisk  som bare det) er rike og vakre. Dette er fantastisk prosa! Dette er stor litteratur!

Arv og miljø av Vigdis Hjorth

Tro det eller ei så var dette min første bok av Vigdis Hjorth. Men er nok ikke min siste. Jeg har i lang tid vært skeptisk til å bruke tid på norsk samtidslitteratur (et unntak er Tomas Espedal - den fyren kan skrive!) fordi jeg er redd for å bli skuffet. Men dette var en positiv overraskelse. Arv og miljø handler om Bergljot en middelalderende kvinne sitt forhold til sine søsken og foreldre under et arveoppgjør. Men dette arveoppgjøret har et langt og mørkt bakteppe. Denne boka er kritikernes storfavoritt og uansett hvilke anmeldelse du leser så har den fått mye positiv kritikk og det er velfortjent. Hjorth skriver bra og fortellingen er bra. I tillegg til at den var med på å starte et av fjorårets store litterære "snakkis": debatten om den såkalte virkelighetslitteraturen. Det skal også nevnes at jeg gjorde noe jeg ikke har gjort på lenge. Jeg dro til en forfattersamtale for å høre på Vigdis Hjorth. Med andre ord jeg ble mektig imponert over både boka og forfatteren.

Alt jeg ikke husker av Jonas Hassen Khemiri

I Alt jeg ikke husker tar opp de store og vanskelige spørsmålene om kjærlighet, sorg, vennskap, likestilling og det moderne klassesamfunnet. Resultatet er et eksemplarisk, fint og trist puslespill av en samtidsroman. En riktig god bok om "svenske tilstander" - men mer spennende og interessant enn kronikkene til de krakilske og selverklærte Sverige-ekspertene vi har i norsk offentlighet. Jeg anmeldte denne boka for Samora. Kanskje en smule idiotisk ifølge noen. Men jeg tror jammen meg dette kunne vært en skandinavisk blockbuster hvis man laget en filmversjon av boka.

[mohamed86a]

Om Nettavisen og "War on Christmas"

Ved å sende ut brevet har skolen skapt en nyhet som kommer til å bli delt julen 2017, 2018, 2019, 2020 og snart kommer ytre høyre til å finne de virkelige synderne, muslimene.

Kjetil Hope

Nettavisen har fått en gruppe bloggere som er så originale, mangfoldige og “miljøvennlige” (siden de resikulerer hverandres ideer)  at hver en av dem skriver den samme kronikken om rasisme og diskriminering, integrering og islam i det norske samfunnet. Kort angående rasisme og diskriminering - det er ifølge noen av disse stemmene: Et ikke-problem i Norge, ergo det må bagatelliseres eller det rammer først og fremst (følg med nå denne her er spenstig og komisk) majoritetsbefolkningen og ikke-muslimer. Eller det er ikke en opplevd urett - men et rasismeKORT. Litt som å spille poker og få royal flush.   Hver eneste gang en muslim skriver om sine egne opplevelser så er beskyldningen om at man bruker rasismekortet og at man ikler seg offerrollen  veldig fort på plass. Det er ikke bare egenopplevelser som blir avfeid kategorisk og bombastisk. Men jeg vil tro FNs rasediskrimineringskomite sin kritikk av Norge er feil, norske myndigheter tar feil når de fokuserer på å bekjempe slikt, den eksisterende forskningen på diskriminering er feil, Oslopolitiets rapport om hatkriminalitet mot muslimer er feil. Alt er feil - det er synsingen til bloggere som er rett!

Noe annet som nylig har blitt populær blant noen av disse bloggere i disse juletider: Nordmenn “utsletter” seg selv. Hvorfor hevder de noe så alarmerende? Jo, fordi en lokalavis feilinformerte og videreformidlet det som i utgangspunktet var en misforståelse. Det var ikke noe snakk om julesangsensur. Denne retorikken som de bruker: Hvor de på den ene siden bagatelliserer alt som har med rasisme og diskriminering og har adoptert amerikansk culture wars-retorikk (“War on Christmas”) sier en del om hvor illiberale og synsete Nettavisens bloggere er når de uttaler seg om disse temaene. Det er en ting å forsvare norske verdier og tradisjoner. Det er noe helt annet å konstruere konflikter som ikke eksisterer. Hundrevis av kommentarer under slike nyhetsartikler handler om at: muslimer prøver å ta jula fra oss! Dette er til og med når artikkelen eksplitt sier at dette ikke har noe med muslimer å gjøre.

Det samme gjelder når noen serverte følgende påstand i offentligheten noen uker siden: Muslimer blir krenket av juletre. Da var de samme bloggere på banen. Det fins sikkert noen salafistiske fjøsnisser som ikke liker at folk sier: God jul til dem. Men hvem bryr seg om det? De bestemmer ikke over alle norske muslimer som feirer jul og går rundt med nisselue og kan julesanger utenat. Kanskje man skal tvinge folk til å feire jul? Hva ønsker man egentlig å få fram man fremmer slike påstander i offentligheten?

For noen par år siden var det et eller annet om nisseluer i Drammen - men da viste seg at det var Jehovas Vitner ble det litt stille. Men som Kjetil Hope riktig nok påpeker all dette mediafokuset på lokale-julefeiring-nyheter tatt ut av kontekst eller som i grunn er reinspikka bullshit fører til at disse nyhetene fortsetter å leve år etter år. Heldigvis er det en del folk blant oss i de tusen kommentarfelter og særlig Nettavisens eminente bloggere som tar det ærefulle oppdraget med å importere amerikansk culture wars til lille Norge. Fordi da får vi enda bedre offentlig samtale! Mindre polarisert og mer rasjonell. Eller kanskje ikke. Det verste er at disse kommentarfeltene som er involvert i denne “War on Christmas”-retorikken kan få alvorlige følger slik at blant annet en rektor får drapstrusler.

Folk kommer til å fortsette å feire jul slik som de vil i Norge. Og de som elsker jula kan fortsette å elske jula. De som hater jula kan fortsette å hate jula. Vi lever i et fritt land hvor folk kan feire jul den måten de ønsker. Eller la være å feire jula. Du kan gjerne boikotte den til og med! Så fri er du til det! Hva truer norske juletradisjoner? Jo, disse fordømte nyhetsakene som dukker opp hver eneste år. Pust ut og bekreft nyheter før du hamrer løs på tastaturet med polemikk og synsing.

Sist men ikke minst: Please get some new materials.

Sincerly, the American Right.

… And the British far Right.