ravnedanssamtalen - Tumblr blog

ravnedanssamtalen · 8 years ago

Text

Ravnedanssamtalen #2: Ingvild Isaksen og Ludvig Daae

Karl Svantesson og Anette Therese Pettersen i samtale med Ludvig Daae (MM)og Ingvild Isaksen (Lots of People) om tekst, dans og kritikk.

Anette: Før vi starter å samtale om hvordan dere forholder dere til tekst i praksisen deres, kan dere gjerne presentere dere.

Ingvild: Jeg har ikke så mange store arbeider å referere til enda, mer mindre verk. Men jeg har jobbet en del med scores, og hvordan bevegelser kommer ut fra det. Jeg bruker også lydspor og tekst derfra. I tillegg til tekst gjennom sanger som jeg bruker i verkene mine. Jeg har bakgrunn fra teater og senere fra kunst og design, hvor jeg jobbet med videoarbeid og fant interesse i bevegelse. Så begynte jeg på Labanskolen. Der jobbet jeg mye med analyse av bevegelse, arkitektur i rommet og hvordan bevegelse kan følge arkitektur. Det var der scorene kom inn for min del og i mitt arbeid. Så jeg begynte med å notere bevegelse.

Karl: Jeg må bare spørre- relasjonen mellom tekstene som kommer ut av høyttalerne i Lots of People, med en spesiell rytme, og Labannotasjon som har sin egen rytme. Ser du noen likheter der og steder hvor dette møtes? Det kjentes som at man hørte rytmer og notasjoner i selve teksten fra høyttalerne i forestillingen, som minner om en form for Labannotasjon.

I: Jeg hører mye på tekst i musikk og tale. For eksempel små kremt som kan bli rytmiske. Og tale som noe melodiøst. Hvis jeg leser en bok og leser en setning flere ganger kan jeg begynne å tenke over rytmer i teksten. Og der kan man hente inspirasjon til en score. Det har jeg tenkt på flere ganger.

K: Labannotasjon er fiksert og bestemt. Og teksten er fast. Og det var fascinerende å se hvordan dette møttes i Lots of People.

Ludvig: Jeg har veldig forskjellig forhold til tekst i de ulike produksjonene jeg er med i. Jeg er veldig glad i å forholde meg til tekst. Jeg hadde mye tekst i min utdannelse, som jeg fremdeles bruker inn i mine arbeider, men jeg bruker ulike innganger når jeg benytter av tekst. Vil jeg kommunisere noe tydelig eller ikke? Det er avgjørende for hvordan forestillingen forholder seg til tekst. Dans kommuniserer mye i seg selv. Tekst kan legge så mye mening oppå dansen, og det vil jeg av og til unngå. Samtidig føler jeg at hvis du skal være sinna på scenen tenker jeg at du kan si det muntlig, i stedet for å danse en sinna dans.

Men i motsetning til Ingvild har jeg ikke arbeidet med tekst som rytme. Men mer som et kommunikasjonsmiddel.

K: Men kan tekst vekke til rørelse? Kan det vekke til bevegelse?

L: Ja, nesten alle forestillinger kommer fra en verbal idé eller tanke om en undersøkelse. Og etterpå separerer jeg meg kanskje fra det verbale. Jeg bruker ofte verbale mål, og eventuelt går bort fra det verbale siden.

K: Vi er jo verbale og skrivende mennesker. Bruker dere å skrive i prosess?

L: Jeg bruker mye notater. Når jeg ser og opplever noe. Også utenfor prosess.

I: Jeg pleier å notere assosiasjoner.

A: Men dere begynner ofte med en tydelig, formulert idé?

L: Ja.

I: Men jeg har kanskje ikke noe tanke utover at bevegelse følger ord. Lots of People er ikke et emosjonelt verk som skal vekke en spesiell følelse. Bevegelsene formidler ikke så mye, men teksten gjør det i forhold til innhold. Bevegelsene forsterker teksten, så man kan ikke ta vekk teksten. Den legger føring for hva det handler om.

K: Hva slags relasjon har dere til tekstene som følger verkene deres, som blir brukt til å formidle forestillingen?

I: Jeg har valgt et sitat som jeg føler beskriver akkurat nok om det forestillingen handler om.

L: Jeg tenker ofte på den teksten som en del av forestillingen.

K: Behøver man disse tekstene? Trenger verkene det?

L: Ikke til denne jeg viser her, MM. Den føler jeg er selvforklarende. Men om jeg jobber med bare dans, kan en slik tekst være en inngang til informasjonen i forestillingen. En nøkkel.

I: Jeg tror heller ikke at sitatet trengs til Lots of People. Det kan stå alene. Og mangel på en sånn tekst kan føre til flere tolkinger. Og det synes jeg er fint. Men slike tekster kan trengs til andre typer forestillinger. Men disse ordene trenger ikke å komme fra meg nødvendigvis.

A: Det er jo også forskjell på medieringen av teksten. Om man leser det i et program eller om noen sier det i forkant av forestillingen.

L: Ja, av og til føler jeg at den trengs. Og da er den et del av verket. I den nye forestillingen min lagde jeg en remake av en danseforestilling fra 1700-tallet (som egentlig ikke har eksistert). Jeg ville skrive om dansehistorien. Og da var det større behov for tekst til forestillingen, enn til MM.

Men åpne tekster. Jeg er ikke interessert i at jeg skal gi noen svar eller være belærende om hva forestillingen skal handle om.

A: Du har bærende konsepter. Så da forutsetter det kanskje en slik tekst for at jeg skal forstå hva du vil formidle?

L: Det er noen referansepunkter som må formidles, men jeg er ikke så opptatt av at teksten skal komme med en konklusjon. Samtidig er det viktigere med den tiden vi har sammen i rommet. Men teksten trenger av og til å formidle de nødvendige referansene.

K: Da har du ledet oss litt over til kritikk og kritikkens rolle i dans i dag. Den kritiske tenkingen finnes hos alle, ikke bare hos kritikere. Første spørsmål til dere. Kan dere si noe om deres relasjon til kritikk?

I: Jeg har ikke opplevd å få kritikk, for jeg viser mye kortere arbeider tidligere. Men jeg leser kritikk på de tingene jeg har sett av andre. Jeg er interessert i beskrivelsene og kritikken som dokumentasjon. Men det mest spennende er selvfølgelig å lese når kritikeren kommer med en tolkning.

A: Kritikken kan ofte få mye ansvar gjennom å både være dokumentasjon og noe mer, i Norge er det gjerne slik at det bare publiseres én – eller ingen – kritikk av en forestilling, og da kan man som kritiker kjenne veldig på det ansvaret man har for nettopp å dokumentere verket gjennom beskrivelser, plassere det i en kontekst OG gi plass til seg selv og egne tolkninger. Ideelt sett burde det alltid kommer mer enn én kritikk av alle forestillinger slik at kritikeren i større grad kan velge selv hva man vil skrive om.

L: Jeg har tenkt mye på hvem som skal lese kritikken og hva den er for? Ofte kommer kritikken ut når man er ferdig med å spille. Så er den da til for de som var der? Eller er den til for de som ikke var der? For kunstneren? Teateret? Det tenker jeg på når jeg leser kritikk. Og jeg er nysgjerrig på hva dere tenker om det.

K: Nå tenker vi kritikken som også skjer på en festival som muntlig utveksling. Som noe dere og vi alle utveksler med hverandre, for eksempel på festival som dette, hvor dere bidrar til å utvikle hverandre. Og kanskje trenger kritikken å bli utviklet mer i den retningen også.

A: Dette finnes jo også i denne festivalen, gjennom prosjektet Innsiden Ut, hvor blant annet kunstnere snakker og skriver om hverandres arbeider. (Her blir notatene utydelige, og A fyller inn tekst i etterkant – basert på hukommelsen.) Men hvis vi likevel ser på den skrevne kritikken så har jeg fortsatt tro på den, at den kan være et bindeledd og et sted hvor kunsten diskuteres, og at det da er viktig at den opprettholdes i de mediene som folk forholder seg til.

0 notes

ravnedanssamtalen · 8 years ago

Text

Ravnedanssamtalen #1: Irene Vesterhus Theisen, Tone Martine Kittelsen and Julie Rasmussen

About criticism and curating as a collaborative activity. Diana Damian Martin and Sergio Lo Gatto, from the collective of critics named Writingshop//Critics in Conversation, talk with Irene, Tone Martine and Julie from RAVNEDANS about curating together and organizing the festival. The conversation took place at Aladdin on the 10th of July, at 16.00. Here are notes taken during the conversation, by Nina H. J. Skogli.

Diana: Can you tell us how you work together to curate as a group? But first an introduction of what you do outside Ravnedans.

Tone: I work as a freelance dancer in Oslo, and I also make my own pieces. The two last years I have had the responsibility as a producer for the festival Ravnedans.

Julie: I live in Copenhagen, freelancing with some of my own stuff and with other shows. And I am also organizing a festival in Denmark called Nordlys.

Irene: I am mainly a dancer. Freelancing. And also curating and styreleder at Scenekunst Sør were we are working to build a professional environment for dance and theatre in Kristiansand.

We are four people doing Ravnedans. Maren is working in Shanghai and could not be with us this year.

Sergio: How did Ravnedans start?

J: Over a cup of coffee. We wanted to do something in our hometown. Everybody had moved to other cities, but we wanted to do something at home. We started making smaller pieces in Ravnedalen. And the first time the reception was so good so we decided to continue.

D: And can you tell us a bit about how you curate the festival?

I: We were not aware that we were “curating” until recently. To speak of it as curating, and be aware of that is what we were doing. We decide the artistic program with equal responsibility.

D: How is it now compared to when you started it with friends seven years ago?

J: Now we ask other people to help pus choose and decide the applications from our open call. We have an open call every year. But we also make proposals to each other outside the open call.

T: We have similar taste, but with some differences. We are all quite open and are prepared to take some risks. There are always risks, with having performances that we haven’t seen live, only videotapes.

J: We sometimes have heated and emotional discussions from watching the tapes or trying to convince each other about a piece.

I: Yes, we fight for our stuff. We disagree. And make a game out of trying to convince each other.

D: But this is also about trust?

I: Yes. And we are able to speak openly with each other.

S: Working as a collective we (writingshop) feed each other with ideas. What would be the difference if you were to do the curating and the festival alone?

T: I would never do it alone, because it happened together. It started together in a group.

I: And I don’t know if I find it interesting to do it alone.

S: Yeah thats it.

J: It��s also about sharing performances with the rest of the group. Wanting to share it.

I: Ravnedans also cooperates with others in Kristiansand.

Now we have organized it so that Tone is the head of the festival doing the big applications. And we all have different tasks.

S: Some times you see a performance that is perfect in the festival. How do you put yourself in the role as a spectator. Or what do you feel makes a performance perfect for Kristiansand?

T: We started the first years with presenting things that we thought people in Kristiansand could like and enjoy. But then we changed the perspective. My grandma saw a very slow piece some years ago, and she still talks about it. So then we thought about not to underestimate the audience. And challenge them instead.

I: We learned a lot from that. When it comes to the program there are often some connections. We start with some shows that we really want to come to Ravnedans, and then continue to build a program with good pieces. And our audience is quite broad. The range of people is big. So we present different work and good pieces.

D: Do you feel you are shaping a community of dance here, and reshape the perception of contemporary dance in Kristiansand?

I: I feel we have done this. But now ”it has been done”, and now we bring what we like and is good. The program in Ravnedalen used to be quite friendly to educate the audience, but we don’t do that so much anymore. Like we said, we don’t want to underestimate the audience.

T: It is important to present a program that everyone can connect to, not only the dance community. And that’s a big motivation for me. And especially for the site-specific performances in Ravnedalen we see a lot of local people.

I: And we try to keep the will to change the festival. To be able to change it.

D: The relationship between you as a body and the festival is very strong. Do you for example want somebody to take over at one point, to hand it on?

T: We are in a good flow now, but I am open for the possibility that it will end at one point. But I love the festival so much.

J: It has become something that we are feeding. It has become something. The festival is a child in a sense.

T: He is 8 now.

J: HE?

I: Every year we try to make the program and the festival a bit smaller to have control. But we don’t manage that. It always gets bigger. But how it is going to develop? I had this idea that it was growing with us as people and artists. But maybe this will change in the future, if we want to expand with more people or something like that.

We are open for ideas and input on how to change the festival. And develop it.

D: Are you curators doing a festival or are the result of your collaboration the festival?

I: We have tried different things. But our collaboration is very natural. We also started with dancing ourselves. So the festival was very tied up to the four of us. But then we felt the need to distance us a bit. And not perform ourselves. But then we started to get complaints about that we were not performing.

J: But we enjoy to perform in other peoples pieces.

I: We always invite someone we don’t know. And also want to invite works that give possibility for many people. And this is very strong for us. And since I know this, that this is Ravnedans, I am not that scared of also performing myself.

T: I think with the new generation of young festivals starting, this is more normal and accepted.

0 notes