#SnøfridogHarald

[omforlates]

I dag om Snøfrid Svåsesdatter - de norske kongenes samiske stammor

I anledning Samefolkets dag - Lihkku beivviin! - passer det godt å nevne Snøfrid Svåsesdatters sentrale plass i norsk historie. Hun er i hovedsak omtalt i to av de islandske kongesagaene, nemlig Snorre Sturlasons Heimskringla og den anonyme Ágrip. Disse sagaene er derimot ikke samtidige kilder, men ble skrevet i første halvdel av 1200-tallet, noe som er flere hundre år senere enn hendelsene de beskriver. Hun og hennes far er i sagaene omtales i sagaene som "finner", noe som er en av flere referanser til samer i norrøne kilder. Det er kun som Snøfrid, eller Snæfríðr som hun ble kalt i de norrøne sagaene vi kjenner henne og hennes samiske navn har historien ikke tatt vare på. Sagaenes framstilling er sterkt preget av å være senere kilder og dessuten kristne fordommer mot samer. Det gjelder særlig den sterke koblingen mellom samenes tro og trolldom. Det er dermed svært lite vi vet om den historiske Snøfrid utover at hennes forhold med den norske kongen, Harald Hårfagre (ca.860-ca.930), kom til å sette dype spor i norsk historie.

Ifølge Snorres framstilling Heimskringla begynte historien med at kong Harald en gang var på gården Tofte i Oppland ved Dovrefjell (en mil sør for dagens Dombås). Kongen var kommet dit på gjesting og for å feire julegildet. Til samme sted hadde også den samiske stormannen, Svåse, kommet. Sagaen nevner at han hadde fått lov til å sette opp gammen sin like i nærheten av kongsgården. Svåse sendte deretter bud til kong Harald og inviterte ham inn til seg i gammen. Etter litt fram og tilbake, og mot viljen til enkelte av sine menn, gikk Harald med på å besøke Svåse. Sagaen (her etter Gustav Storms utgave fra 1900) nevner at det første kongen så da han kom inn i gammen var den vakre Snøfrid: "Der stod op Snæfrid, Svaases datter, den fagreste kvinde, og skjænkede kongen et kar, fuldt af mjød; men han tog det altsammen og tillige hendes haand, og strax var det, som det kom ildshede i hans legeme, og han vilde strax have samleie med hende i samme nat."

Svåse var, naturlig nok, som fedre flest, ikke like begeistret for at kongen bare skulle gå hen og ligge med datteren hans. Han krevde derfor at kongen først måtte feste seg til henne og giftet seg med henne etter loven. Det gikk den stormforelskede Harald med på, som ifølge Snorre, var helt oppslukt av Snøfrid. Faktisk elsket kongen henne så høyt at: "han vanskjøttede sit rige og alt det, som sømmede sig for ham". Snøfrid var en av favorittkonene til kong Harald (norske konger hadde det med å ta seg flere friller forut for - men også etter - gjennombruddet for det kristne ekteskapsidealet om monogame relasjoner). Med Snøfrid fikk Hårfagre fire sønner: Sigurd Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettelbeine. Det ble derimot ingen lykkelig slutt på historien om Harald og Snøfrid. Noe av det farligste en kvinne gjorde i middelalderen var å føde. Kanskje var det det som ble skjebnen til Snøfrid. Det vites ikke, men sagaene nevner like etter omtalen av sønnene at Snøfrid døde. Deretter tar historien en svært mørk vending.

Det var noe merkelig med Snøfrids lik. Ifølge sagaen var "hendes hudfarve forandredes ingenlunde, og hun var ligesaa rødlig som dengang, da hun levede". Hadde Snøfrid levd to hundre år senere, hadde disse tegnene kanskje blitt sett på som tegn på hellighet, men det faktum at hun var same gjorde at saken ble tolket annerledes. Særlig var det kongens reaksjon som gjorde at mange mistenkte at det måtte være trolldom involvert. Sagaen beskriver hvordan Harald ble fra seg av sorg etter Snøfrids død og at han: "sad altid over hende og tænkte, at hun skulde livne op. Saa gik det i tre vintre, at han sørgede over hendes død, men alt landsfolket sørgede over hans vanvid." Folk i kretsen rundt kongen begynte å bli svært bekymret for kongens mentale helse og at hele riket hans ville gå i oppløsning. Gode råd var dyre.

En av kongens menn, Torleif Spake Hordasson, tok derfor grep. For å ikke gjøre noe som ville opprøre kongen, forsøkte han derfor først å innynde seg hos kongen og sa: "Ikke er det underligt, konge, at du mindes saa skjøn og ætstor en kvinde og ærer hende paa dun og paa gudvæv, som hun bad dig; men din og hendes ære er dog ringere, end det sømmer sig, idet at hun ligger for længe i samme klædebon, og er det meget rettere, at hun bliver rørt og klæderne skiftes under hende". Under påskudd av å kle opp liket i flotte klær, ble Snøfrids lik løftet opp og da: "slog det ud af legemet en raadden og slem lugt og alskens ond stank; man skyndte sig da med at gjøre et baal, og blev hun brændt." Da viste trolldommmen seg: "Men forud blev hele legemet blaat, og ud veltede ormer og øgler, frosker og padder og alskens ondt kryb. Saa sank hun i aske; men kongen steg til vidskab og lod fare alt vanvid, styrede siden sit rige og styrkedes og glædedes af sine mænd, men de af ham og riget af begge."

Sagaen forteller at Harald ble så sint for at denne trolldommen hadde hatt så sterk makt over hans sinn, at han fordrev de sønnene han hadde fått med Snøfrid. Flere av dem møtte en brå og voldelig død; Halvdan Hålegg ble drept på Orknøyene, visstnok ved såkalt "blodørn" (som visstnok er fysisk umulig); Gudrød Ljome druknet utenfor Jæren, da skipet hans gikk ned i en storm; mens Ragnvald Rettelbeine, som visstnok drev med seid, ble brent inne på Hadeland sammen med 80 seidmenn av norgeshistoriens verste bror, Eirik Blodøks. Det var derfor gjennom den siste gjenlevende sønnen, Sigurd Rise, at Snøfrids betydning for den norske kongsrekka kan følges videre. Sigurd fikk sønnen Halvdan, som var far til Sigurd Syr, som ble stefaren til Olav Haraldsson (Olav den hellige) og selv far til Harald Hardråde. Det var Harald som etablerte det dynastiet som alle norske konger i middelalderen - og dagens kongefamilie - hevdet å stamme fra. Dette dynastiet kan spores tilbake til den samiske stammoren, Snøfrid Svåsesdatter.