victimwithoutacrime-blog - Tumblr blog

[victimwithoutacrime-blog]

Morallignelser om jegeren som brukte snare og jegeren som brukte pil og bue.

En person. To telefoner. Ring riktig nummer!

Jeg har en sønn... Han har multippel sklerose... Det er vanskelig for ham... Jeg vurderer å ofre ham på steinen...

Vindkast av ensomhet. Man krøker seg sammen når de kommer - eller lener seg mot dem med åpne armer.

Jeg reiser meg - jeg forsøker å reise meg. Jeg er legen din, bærer såret.

En blind due. En fugl tittet ut gjennom øyet mitt - jeg så ikke hvilken - jeg våknet av synet og begynte å klekke.

[victimwithoutacrime-blog]

Tittel

Bak masken var ansiktet mitt zulu, jeg påkalte forfedrene mine i dans. Visse vridninger med kroppen og kast med hodet og tramping i bestemte kaotiske mønstre hadde den nedarvede tradisjonen vist at ville riste den immaterielle innmaten min som sand drysset over en Chladni-plate lagt ved en høyttaler som spilte av forskjellige frekvenser. Vi la oss i parallelle sirkler og buer. Forfedrene var hos meg, under masken, vi danset sammen. Araberne kom til landsbyen og tok slaver. Jeg var blant dem de tok med seg. De solgte meg til de hvite som gledet seg tilstrekkelig over den mørke huden og de dårlige manerene jeg besto av at de lærte meg å bruke kniv og gaffel, knytte en perfekt sløyfe og å bruke briller og å se ut som om jeg kunne lese. Alle lo hele tiden og jeg bukket og sa: Å, jeg ber. Straks presten trakk meg opp igjen av vannet følte jeg meg tom innvendig. Det tok tid, men jeg klarte å komme meg unna. Nei, jeg vil ikke fortelle om hvordan. Da jeg kom tilbake til landsbyen var dem jeg hadde kjent nå blant de døde forfedrene mine. Jeg kjente ingen. Men jeg fant meg gradvis til rette i det velkjente fremmede, stedet som fødte meg, men hadde glemt meg og latt meg leve hele mitt voksne liv i eksil. Jeg følte en slags glede, rev sløyfen i stykker, fant en fil og slipte tennene, giftet meg, begynte på en måte å nærme meg meg selv igjen. Vi danset og de andre fant forfedrene sine inne bak masken. Det så jeg på de frådende munnene og de bakoverrullende øynene deres, og at de falt ned på ryggen med ristende overkropp og skjøt underlivet rytmisk opp i luften. Jeg husket ikke hvordan det var å oppleve det, men i det minste var det tilsynelatende snakk om et slags fellesskap oss maskene imellom. Jeg prøvde å gjøre som dem, men det føltes ikke riktig. Så jeg reiste meg opp og danset videre og håpet at ingen hadde sett meg simulere. Jeg ga opp å forsøke. Mistet håpet. Kroppen min forsvant ut av kontakt med meg. Jeg var alene med trommene i tomrommet. En kvinne jeg kjente fra før sto nær meg blant de andre dansende. Hvor kjente jeg henne fra? Hvem var hun? Jeg visste ikke. Jeg kjente igjen nesen og øynene og konfigurasjonen mellom dem, men jeg hadde kanskje aldri sett henne før, men jeg visste hvordan stemmen hennes hørtes ut, at vi hadde snakket sammen, eller forsøkt. Eller hadde jeg sett henne? I Europa? Jeg tok brilllene opp av lommen og satte dem på nesen og myste gjennom mot henne i det flakkende bålnattelyset.

Jeg vet ikke hvilken farg huden hennes var. Var hun sort, som jeg, eller hvit? Og jeg, var jeg egentlig sort lenger, var jeg meg selv, hvem var jeg? Historien hadde kommet, og jeg visste ikke noen ting lenger. Jeg løp min vei og satte meg under et banantre og drakk meg full på palmevin og sovnet kanskje en gang ute på morgenkvisten. Da jeg våknet var hun borte.

[victimwithoutacrime-blog]

sirkelpust, fjerde og siste: derfor liker vi sjokolade

en dag tidlig i november, måneden som bringer sommerens lys og lune drømmer om et evig liv der smerte ikke hører hjemme til sin tilsynelatende endelige avslutning, gikk matronen for slekten kaspersen, døpt livia, ut i den forblåste oppkjørselen sin, der brunt løv, halvt pulverisert av regn og den kvernlignende virkningen til grusen den blandet seg med, ved å forespeile et endelikt, speilet seg i de nakne kollene bak huset; de ledet opp til heien, der narretopp på narretopp for sekler på sekler siden narret eventyrlystne vandrere ut i det endeløse, ut på viddene, ved å lokke dem til å ville kunne svare på spørsmålet: hvordan ser utsikten ut der bortefra? hun hadde tatt på en liten lilla hatt for å beskytte permanenten mot vinden, en grønn kåpe og tynne ullvanter. hun låste opp boblen som sto parkert der, satte seg inn i de polstrede lærsetene og slapp ut et sukk som var tålmodig med illusjonen av lidelse, selv om hun som slapp det ut nok i høyeste grad kunne være en troende. hun festet sikkerhetsbeltet og mens hun justerte bakspeilet hvis bevegelige ledd hadde stivnet, noe som gjorde små endringer vanskelige, rykket speilet til så hun isteden for det som fantes bakut fikk øye på sitt eget ansikt i spådomsoverflaten. hun fant en serviett i hanskerommet og begynte så smått å tørke bort litt blå leppestift som hadde forvillet seg marginalt utover sin effekts tilmålte territorie. telefonen ringte. det var hennes datter, lena. det er så mørkt ute, sa livia etter at de begge hadde sagt hallo. hun hadde for vane å tømme sine tanker inn i telefonrøret når noen ringte henne, uten tanke for hva den betalende part i samtalen hadde for hensikter med å arrangere telepatisk kontakt. hun fortsatte: jeg tror ikke jeg er i live på denne datoen til neste år. det sa du i fjor også, sa lena. livia hadde operert bort flere føflekker de siste årene, og skuffelsen over at den ukontrollerte celleveksten aldri lot til å ville spre seg til blodet eller hjernen for å kunne gjøre ubotelig skade var noe hun ikke alltid holdt inne med. skulle det aldri skje noe virkelig? selv ville hun ikke uttrykke savnet sitt på denne måten. men livia presenterte sitt håp om en fortvilet framtid og et nært forestående endelikt med mindre élan enn hun ofte gjorde det. grunnen var at noe virkelig for en gangs skyld var i ferd med å inntreffe, at hun visste det, og at sutringen hennes for anledningen var mer motivert av vanens makt enn av naiv følelse. er du på vei, mamma, sa lena. mamma bekreftet dette. så ble det stille i telefonrøret. ja, livia skulle se sitt livs frukt i dennes velmenende miséres fulle modenhet. hvordan skulle det bli? det var ikke så lenge siden sist, ofte traff de hverandre flere ganger ukentlig, men hver gang ble de begge hengende som vektløse kaniner i tomheten som oppsto eller ble fremkallet som resultat av møtet. telefonsamtalen som kommunikasjonsform var sinnbildet av denne makuleringsklare kommunikasjonsformen. de kunne ikke se hverandre. men den var også sinnbildet av dens motsetning - muligheten av utveksling av begrepsliggjorte sinnstilstander over førnevnte avgrunn. å lære seg kunsten av å snakke i telefon er essensielt for hem som vil tre inn i guds rike. en liten kjøretur senere, som ble lenger enn den hadde trengt være fordi livia ikke likte å kjøre bil på mørke dager - tett skydekke, nakne sorte greiner som vred på seg i vinden og mørke tette grantrær som sto på sin plass som om de var legemliggjorte ord på et ukjent språk, fulle av fremmedartet dommedag, gjorde det til en truende etappe som hun forvaltet med varsomhet - og hun rullet inn på oppkjørselen til et sammenkastet kaos av et norsk-gotisk kråkeslått: bratte spisse møn, en vegg i teglstein, sprukne vinduer, en sveitserfasade, bindingsverk som et par steder kom til syne, utbygg, balkong, en eksoskjellettal vindeltrapp i stål, alle elementene spinkelt utseende og skjevt skrudd på hverandre, som om det eneste som holdt det hele sammen var et usynlig nærværs monumentale viljestyrke. en morken treplate var spikret opp på tuntreet, en sørgepil som bare stammen sto igjen på; tre meter over bakken var det anemiske treet splintret opp av et lynnedslag mange år i forveien. på skiltet sto malt i blasse bokstaver som en gang hadde vært røde: ROSENDANS. herregud, mumlet livia. da hun oppdaget lynavlederen reise seg som en spiker opp fra det øverste av tårnene tok hun likevel mot til seg og gikk opp til døren og ringte på. mens hun ventet - og hun måtte vente - kjempet hun med noen underlige bildefantasier om to menn som liksom brøt med hverandre. men de brøt på en måte så langsomt. og så var de nakne? den ene hadde veltet den andre over på magen. han lå over ham og liksom presset seg mot ham. igjen og igjen. livia ristet fort på hodet og ringte på en gang til. kort etter åpnet døren seg og lena kom til syne i døråpningen. kom, hvisket hun, kom inn. ta av deg kåpen og skoene. nei, sa livia, jeg fryser. du kan få tøfler, sa lena. det er viktig at vi ikke tramper for hardt. hun sover - jeg tror hun sover. hun sov da jeg gikk fra henne. jeg tror hun sov. livia svarte ikke, knep munnen sammen og tok av seg skoene. det var faktisk ikke så værst koselig innendørs, selv om det utenfra så ut som om det skulle være et mareritt. trepanel. varme farger. mye gult lys. små lamper, bilder på veggene, stilleben og fotografier av greske statuer. planter - hvem vannet, lena? eller virkelig eviggrønne, av plastikk? filleryer på gulvene. via en glassdør ledet lena sin mor inn i et slags oppholdsrom. vi må være stille, sa hun igjen, vi vil ikke vekke henne. hva gjør jeg her, tenkte mor livia. det var ikke vær til å kjøre, sa hun. november er det gufneste. oktober alltid gyllen. ikke regn og søle. har du te? kanskje en kakebit? jeg skal se hva jeg finner, sa lena og gikk bort til tekjøkkenet moren for lengst hadde konstatert, satte vannkokeren på og ga seg til å riste forsiktig på små og store kakebokser som alle viste seg å bare ha smuler til overs. da lisa begynte å skrike satt livia heldigvis allerede i en deilig gyngestol med tynne broderte puter som bare var nydelige, og hvis ornamentikk kunne nytes med fingerspissene såvel som med øyet, selv om de begynte å bli litt slitt. ellers hadde hun kanskje gått overende. skriket var skjærende, tynt, høyfrekvent, og tre sekunder langt. det hørtes ikke ut som om det kom fra et menneske overhodet. lena sa dempet ånei og sprang parat ut en halvåpen dør som førte til et stummende mørke som hun umiddelbart ble borte inne i. livia husket lisa fra hun var barn. lisa og lena var jo bestevenner i førskolen og i første klasse. og senere, da lisa kom på besøk, hente det også at de traff hverandre. men lena hadde aldri fått lov til å besøke lisa etter at moren hennes ble borte. og godt var det også - lisa som hadde vært slik en fin jente. men uoppdragen. nå var hun femogtyve år, alenemor, arbeidsløs, ja, uføretrygdet. hva hadde egentlig skjedd med henne? hva var det som hadde gått galt? livia reiste seg for å helle varmt vann i koppen.

[victimwithoutacrime-blog]

mor courage og håpløsheten

kjærligheten ble for mye for meg. det suste i ørene mine. du elsket meg. jeg sa: ta din hatt og gå. synd mer. synd så mye du orker, for min skyld. jeg vil ikke ha noe med det å gjøre. jeg vil være din. jeg vil gjøre alt du forteller meg. jeg vil dø for det som ikke fantes mellom oss likevel. du sa: ja, det skal jeg gjøre. ha det bra, hvis du klarer. hvis du ikke klarer, fortell meg om det. din lidelse er min nytelse. for den skal jeg nyte helt til du omkalfatrer. på flekken falt jeg pladask. jeg sa: jeg elsker deg. jeg vil ha deg, du skal være min. du skal fortelle meg om verden og jeg skal tro på det du sier. for en ting er sikkert. denne smerten er noe av det sanneste jeg har opplevd. se her, ta dette sløret, det er sydd av alkohol, cannabis, amfetamin, ketamin, mdma, ghb, kokain. gjennom det vil verden se litt annerledes ut. og hva så, det er deg selv du skjuler, det er sånn det skal være. de ser annerledes ut, du ser annerledes ut, mer orientalsk, det skader hjernen, vel og bra, så går det fortere over. hør. hvis vi går hver vår vei fra nå. men jeg har ikke glemt deg.. hvis vi går hver vår vei. hva så? hvis vi går hver vår vei kan vi se tilbake på hverandre. da slipper vi å stå ved denne broen, som forbinder de to elvebreddene så uhygienisk, og dvele ved fortiden. nå er du pervers. nei, jeg er direkte. men hvem av oss skal slippe først? ja, du har sluppet for lengst allerede, du er i et annet liv, i en annen kropp, i en annen verden. du husker meg ikke. du er et minne. og du da? hvem er du? et minne du også? creme de la creme. vertigo. barndommens horisontaler. jeg husker en gang, jeg var fire, jeg sto som kropp på blomstereng, det er et dekkminne, jeg er et dekkminne, jeg plukket en gul. mamma pekte og sa: balderbrå. men vil du vise meg hvor bålet brenner? skjønnheten som jeg kjøpte ulykken med? du tegnet på tapeten, iført dekkoperasjon, på en to tre sa du til meg: kom. der inne fortalte du at jeg hørte en stemme, og jeg hørte stemmen din, du sa til meg at jeg så et lys, og lyset kom imot meg. hva viste seg i lyset? du hadde skrå øyne. en framtid på alle fire. jeg hørte brølet. så hornene. jeg sa: knull meg om du klarer, hvis ikke knuller jeg deg først. så vi siklet en dam der på flisegulvet. hva skjedde etterpå? det blonde håret hennes blafret i vinden. vi var adskilt, vi var en og to, tror du meg ikke skal jeg få deg til å tro, vannet var sort på den tiden av året og blant fuglene som ga livstegn fra seg husker jeg hegren og uglen. hun sa: han står og roper på deg på den andre siden. jeg sa: hvem? jeg hører ingenting. jeg er døv på det venstre øret. det er kanskje psykosomatisk, noe som har skjedd med meg. hun sa: han heter romer. det er et navn jeg fant på fordi jeg ikke vet hva han egentlig heter. men tydeligvis har han hvite platåsko, og etter tiden som evnukk hos mehmed IV har han en aggressiv penismisunnelse jeg vet du vil sette pris på. jeg prøver å gjøre deg en tjeneste her. gå bort og ta imot ham. jeg sa: er du spik spenna gæern? hva skal jeg med en kastrat, uansett hvor morderisk han måtte være med krumsabelen? greit nok at jeg ser frem til å dø, men... hun avbrøt: kjefta. dette er for dumt. du finner på ting for å gjøre deg interessant. den egentlige konflikten her ligger i melkeglasset. en tann. felt for eneste gang. økende grader av forfengelighet. du vet, når jeg ser meg selv, sa jeg til henne, og plutselig lyttet hun oppmerksomt til ordene mine, det så jeg på det oppadvendte blikket fra det bøyde hodet og rykningene i det ene kinnet, og umulig er det ikke å se seg selv.

fortell mer, sa hun, det var akkurat det jeg ville av henne.

[victimwithoutacrime-blog]

naturen beskriver oss, sier herman de vries. og avstanden til naturen, tapetseringen av den, gjør oss vanskeligere å forstå for oss selv.

vi har ikke et hjem her. vi er på bil- eller båtferie, sover i hytter, telt og lugarer. på tynne madrasser eller luftmadrasser som tømmes etter bruk og rulles sammen og pakkes inn i bagasjerommet. i soveposer. spiser nøtter fra små plastposer. rosiner. bananer. youghurt. tomater og skåret sort brød. vi blir aldri helt mette, er aldri særlig sultne. en gang tidlig på femtitallet ble faren min født og unnfanget. det var gjort i en fei, han kom til verden og ble glemt. de forsøkte å få ham til å angre på at han var blitt født. det passet dem nemlig ikke, de hadde bare villet knulle, og det var slik man gjorde det den gangen og i de miljøene, de småborgerlige, nordlandskystkristne. med sammenknepen munn og uten å se på hverandre. det var så mye smerte. smerten ligger nå i jorda i to separate rektangulære former under én enkelt steinskive i polert granitt, med en inskripsjon der man må kjenne skriftsystemet for å forstå tegnene og sammensetningen av dem. og så videre tilbake til eldre steinalder og forbi. en lang ferietur.

etter en tid invaderes hvert hjem nådeløst av vingeløse insekter, sorte tåreformede kryp som bor i fuktige sprekker og knytter kjøkkenet og badet sammen. du flytter. det er rent og ingen insekter å finne. så en dag ligger de kvikksølvblå restene etter et halvkokt kryp i bunnen av kaffekoppen du har satt til livs. du brekker deg og flytter fra byen. neste leilighet er upåklagelig i tre måneder. den fjerde byr på insektene kravlende rundt toalettet. har du vanskjøttet renholdet? nei. så hvor kommer krypene fra? ingen vet. det begynner å knake i veggene. det begynner å knake i knoklene. er det bare du som legger merke til det? en dag smeller det i en dør uten at det er du som smeller med den og en fysiker uttaler på radio at bindelimet i den fysiske verden er i ferd med å svekkes. det er vanskelig å si hva det skyldes, men hvis vi ikke finner ut av det, eller et mirakel reverserer utviklingen, vil alle ting falle fra hverandre i løpet av et par tiår. tyngdekraften vil opphøre. molekylene og atomene vil oppløses. alt vil bli en jevn suppe av kvarker.

[victimwithoutacrime-blog]

en sort bylt vikler seg ut i fanget ditt. den er tom. "dette er barnet ditt."

en avgrunn. så lenge du flyr over den ser du gyldne situasjoner som fyller deg med kjærlighet fordi de minner deg om deg selv. slik du kunne vært, eller skulle. du går ned for å studere dem på nært hold. de hugger fatt i deg og du blir til en annen. du blir til meg. til meg som bor her nede. her dyrker vi satan. vi ofrer mennesker på blodige altre mens vi roper til mørket at det skal vokse, vi smører oss inn med blodet til ofrene, armene og ansiktet og magen, vi presser de grådige svulmende kjønnsorganene våre inn i kroppen til hun som ligger på alteret halvt bevisstløs men i live. hun stønner. hun gisper. er overflateepitelet ødelagt noen steder? ikke? ingen sår å se? så hvor skulle blodet komme fra? er det jeg som blør? en dyp flenge fra navlen min og helt opp til munnen som jeg skriker fra? nei, det er en annen. det er et dyr som ligger foran meg på siden, en geitebukk. øyeeplet dens sikter meg inn i det voksende dødsøyeblikket. her blir vi. ødeleggelse, vold, slakteri! dans med hymnen som revner tiden tilbake til utgangspunktet.

[victimwithoutacrime-blog]

beklager tankesprangene

jeg spiste en frosk. den krøp inn i munnen min helt av seg selv, jeg plukket den opp da den forsøkte å hoppe i sikkerhet og puttet den i gapet og svelget den hel. Jeg tygget den i meg og bena sprellet da huden sprakk og knoklene knaste i stykker og den døde av skadene, mens jeg gulpet restene ned i halsen. noen av delene satte seg fast i svelget og jeg gikk omkring en del timer etterpå og svelget og svelget for å få det ned. jeg stakk fingeren i munnen og prøvde å få det opp igjen. det gled rett ned, glatt som krem. jeg sa ikke til noen hva som hadde skjedd, og ingen spurte heller.

[victimwithoutacrime-blog]

Kain og Abel

Kain og Abel het to brødre inne i Lutrelia. Faren deres het Adam, og drev med slektsforskning, mens moren Eva jobbet som gartner. Hele familien stemte Senterpartiet, som moren til Eva hadde gjort det, og familien hennes, samt hennes mors familie, og hennes mors igjen, helt tilbake til Oldmors-Grannveig. Adam lette etter levningene til Oldmors-Grannveig med metalldetektor oppe i Gørråsen. De overga mye gull sammen med Oldmors-Grannveig, het det seg nemlig. Det er derfor de sier til grådige barn i Lutrelia på den spesielle dialekten sin at "dela du ikk me han bror din så enda du upp så ho Ållmosch-Grannve". LEGENDEN OM OLDMORS-GRANNVEIG Oldmors-Grannveig var en pike i Lutrelia. Moren hennes kom fra Lutrelia, og moren hennes igjen og så videre, helt tilbake til Bestemor Strymfars, som ingen egentlig trodde på at hadde levd på ordentlig, selv om de hadde funnet det myr-balsamerte liket hennes i en grav hvis spesifika matchet med det som sto skrevet om henne i Kobolt-krøniken, og gjentatte mDNA-tester hadde påvist rettlinjet slektskap mellom henne og Oldmors-Grannveig og moren hennes. "Hvis du er moren min", sa Oldmors-Grannveig da hun fikk papirene med prøveresultatene i posten, "da er Bestemor Strymfars stammoren din også." "Du er fremdeles bare en liten jente, Oldmors-Grannveig, og har ikke større vett enn en heller", sa moren hennes, "så ikke snakk til meg om Bestemor Strymfars. Snart tror du vel på Mor Åshilde også." Dette var et uttrykk i Lutrelia den gangen, fremdeles er det noen gamle som bruker det, men nå er det ikke lenger noen som vet hva det betydde den gangen Oldmors-Grannveig fikk høre det av moren sin. Hun mørknet hvertfall og sa ikke et ord, men gikk inn på rommet sitt for å skrive det i dagboken sin, at hun aldri skulle glemme den fornærmelsen. Hun var femten år. Moren til Oldemors-Grannveig het Setra. Hun var en gild kvinne og hadde mange beilere etter at mannen hennes, fire ganger ordfører for Senterpartiet og den første i Lutrelia som kjøpte Tesla, døde av slag i en alder av førtito. Dette var syv år siden. (Da det sto i avisen at Gruve Gakkstad var død av slag, begynte pogromene. Folk trodde at noen hadde slått ham ihjel, og skylden falt naturligvis på jødene, som alltid når en frukthage ble rammet av epleskurv eller et hønsehode hadde glemt å lukke døren til hønsefabrikken og den første som kom på jobb på mandag ikke fant annet nede i kaklegraven, som de kalte det betongstøpte bassenget der titusenvis av fjærkre etter driftsplanen skulle pelle i seg pellets og hakke hverandre opp, enn et par hvite fjær og en fullstappet gråbein som lå med labbene i været og snorket, eller også når et annet strukturelt problem rammet lokalsamfunnet. Men dette med pogromene er en annen historie.) Særlig var slakteren i Lutrelia, han Herodes, frempå. Setra sverget imidlertid på at hun aldri skulle gifte seg igjen. Da Oldmors-Grannveig gikk inn på rommet sitt ristet Setra på hodet sitt og sa "den jentungen", og satte seg til rette i gyngestolen med det beroligende lydløse ansiktet til lokalnyhetsankeret i sidesynet så tv-lyset blaffet blekt i hele stuen, for å arrangere ekteskapet til datteren. Setra hadde mange kandidater i tankene som hun anså som verdige og som hun inviterte til å battle mot husvennen Crinolle, en slags diger marekatt med Google Glasses, og mange var dem som gikk i grusen i oppkjørselen med håp om å vinne Oldmors-Grannveigs mindreårige hjerte, kanskje hadde de også foreviget intensjonene sine med en statusoppdatering på face, bare for å gå derfra med tre striper skåret av ryggen og salt gnidd inn i sårene, for på scenen i grendehuset var det ingen som kunne stå seg mot Crinolles presise og sårende karakteristikker. Setra var vakker, men hard som stein og kald som kniven hun brukte på dem. Men da Oldmors-Grannveigs konfirmasjon allerede nærmet seg bestemte Setra seg for å senke kravene, og en ubehagelig og høylytt scene mellom henne og Crinolle, som naboene ringte inn til politiet som husbråk, endte med at hun tok spionbrillene med ansiktsgjenkjenning og alle mulige algoritmer plugget rett inn i Rimordboka for gatesmarte fra Crinolle, så han ved neste battle ikke ville kunne få svakhetene til opponenten opp på netthinnen sammen med ord som hadde såret dem tidligere, ord som rimet på dem igjen, situasjoner som ville få dem til å føle seg underlegne, basert på deres personlige historikk, og hvordan de kunne skanderes til dj'ens beat for best mulig drive og så videre og så videre. Det eneste Crinolle ville ha tilbake var sin erfaring, sin teknikk og sitt rykte. Samtidig som dette skjedde ble Herodes mer og mer bestemt på å blande sine gener med Setras. Kanskje hadde hun noe på henne som han brukte som pressmiddel, nøyaktig hva er i så fall av hensyn til privatlivets fred utelatt fra kvadene, men Sigvat Skald diktet i Bloddråpa om det som videre skjedde, at "natt til femte april besluttet Setra seg for å gifte bort Oldmors-Grannveig til Herodes. Hun kan ha vært like motivert av økonomisk vinning som av ønsket om å få være i fred, for mange historikere mener at å inkludere Herodes' pølser i familiebedriften ville gi betydelige skattefordeler." Da Oldmors-Grannveig fikk høre om planene gråt hun mye, hun satt på rommet sitt sammen med Crinolle, som også bar nag mot Setra, og spilte på harpe mens hun gråt. Crinolle prøvde å rappe litt til tonene hennes, men uten brillene ble det ofte med en verselinje eller to før det stoppet helt opp. Brillene hadde alltid forsynt ham med en gøyal, men naturlig fortsettelse, som han hadde vennet seg til å regne med, og som hadde vennet ham av med å finne en fortsettelse selv. Likevel planla han å vinne mot Herodes for å ta hevn over Setra. Også skjebnen hadde andre planer enn å la Oldmors-Grannveig giftes bort sånn uten videre. Kvelden da de skulle battle, Herodes og Crinolle, blåste det opp og det ble uvær. Mads var ute på jordet. Han hyppet poteter i halvmørket, rettet opp den verkende ryggen sin og skjøv stråhatten bak i nakken fordi det klødde i pannen av stråene, noe som ikke ble bedre av at han svettet som en gris. Noe hvitt leet på seg borte i grøfta. Det var for stort til å være ei katte. Kanskje plasten fra ei høyballe. Det kom nærmere. Han trodde ikke sine egne øyne. På null komma niks ble han revet i filler. Kroppsdelene fløy hit og dit mens blodspruten sto som vannspruten fra en dekapitert brannhydrant fra halsen der hodet hans hadde sittet. Imens tok Crinolle på seg lykkeunderbuksen sin inne på garderoben. Han syntes de som sa han var overtroisk ikke forsto noe som helst, de fikk passe sine egne saker, og han kunne uansett ikke gå på scenen helt naken. Setra satt på tronen sin oppe i losjen og skjente på Oldmors-Grannveig fordi hun så trist ut, der nede på gulvet, med de vide rosa kjoleskjørtene som en dam omkring henne. Herodes, på den andre garderoben, løftet bort slagene på smokingen for å tørke av de alltid svette hendene på buksebaken før han trakk på seg de hvite hanskene. Gårdbruker Gard og datteren til husmannen hans som het Alvor, hun het Spesi, på vei inn i garasjen til Gard. Han hadde bedt henne bli med for å hogge hodet av Innfjords-kreet, som han sa. Han pleide å voldta henne der og alle andre steder. Spesi hadde sluttet å bry seg om det, for situasjonen var uansett uforbederlig. I begynnelsen hadde hun vurdert å flykte til skogs for å sulte ihjel, men hun klarte ikke miste håpet om bedring. Nå hadde hun likevel klart det, og innfunnet seg med situasjonen. Noe stort og hvitt lå og koste seg bak Gårdbruker Gards grønne T-Ford, et restaureringsobjekt han jobbet med på fritiden. Gard sa: Men i alle... Mer fikk han ikke sagt. Det hvite viklet seg ut og reiste seg opp på to i en rask, men jevn bevegelse, og ble til en isbjørn som brølte over ham og Spesi og slo ned på dem med det samme så blod og fett sprøytet omkring og tjafser av innvoller klasket mot murveggen og ble hengende der og bensplinter og muskelvev for veggimellom. Og Gard som hadde vasket T-Forden samme formiddag. Setra fulgte to parreklare spyfluer med øynene. Hvordan hadde de funnet henne, oppe i losjen, hevet over allmuen, som begynte å stimle sammen i salen under henne? Tankene gikk straks til familien til Yizhak Levi i Bråkmakergata.  Langsomt mobiliserte hun den kinesiske viften sin for å ta dem av dage. Hun visste at hun bare ville få én sjanse, for smekken ville skremme flue nummer to og da ville den ta sine forholdsregler og holde seg unna, men bare til det var for sent, og showet begynte. Oldmors-Grannveig på gulvet tørket tårene og sa hun skulle gå ut et øyeblikk for å samle seg. "Bare ikke la dem se deg med de øynene", sa Setra uten å slippe fluene med blikket. Herodes hadde et visst anlegg for adel og gikk mot Crinolles garderobe for å ønske ham lykke til og måtte den beste vinne. Crinolle på sin side pumpet seg opp og yppet mot speilbildet sitt. Oldmors-Grannveig gikk i grusen i mørket. De kinesiske lyktene lyste opp periferien der folk klirret i glass og de ulovlige bookmakerne skrev ut kvitteringer i bytte mot pog og Hubba-Bubba. Ingen la merke til henne. Hun gikk nederst i hagen, der Amor pleide å sitte i husken på denne tiden av døgnet. De var gode venner, de to. Men Amor var ikke der. Isteden fant hun noe stort og hvitt og pelsete som lå og gnog på restene av et eller annet. En stor hvit isbjørn var det hun hadde funnet. Hei, sa Oldmors-Grannveig, hva heter du? Jeg er Karate, sa bjørnen. Du kan vel ikke hete Karate, sa Oldmors-Grannveig, du er en isbjørn. Jeg har sett sånne som deg på Youtube. Visst heter jeg Karate og er isbjørn, sa bjørnen, det er vel ikke noe rart med det. En venn av deg heter jo Crinolle og er marekatt. Han er faktisk mer som familie, sa Oldmors-Grannveig, men jeg hadde ikke tenkt på det på den måten. Hva driver du med? Bare henger, sa bjørnen. Har du sett Amor, sa Oldmors-Grannveig, vi er gode venner og jeg hadde håpet på litt trøst fra ham i kveld. Er du i trøbbel, sa bjørnen. Ja, eller nei, mamma sa jeg ikke skal vise noen at jeg er lei meg. Men jeg snakker med Amor om alt. Du mener han asylsøkeren, sa bjørnen. Ja. Han som fikk avslag på søknaden i våres og stakk av fra mottaket. Ja. Jeg hørte om det, sa bjørnen tankefullt. Han snudde seg litt bort og vasket det skittenrosa ansiktet sitt med labbene. Har du sett ham? Skulle dere treffes her? Vi hadde ikke avtalt det akkurat men, sa Oldmors-Grannveig. Du, jeg må be deg om hjelp til en sak, sa bjørnen. Jeg er egentlig på flukt selv, jeg har stukket av fra dyrehagen. Oida, sa Oldmors-Grannveig. Du skjønner, jeg er så innmari kjøttsulten. I dyrehagen kastet de seler og sånn inn til oss, men her ute må jeg klare meg selv. Så jeg ber om unnskyldning på forhånd hvis du blir støtt av det jeg nå skal spørre deg om. Nei, ropte Oldmors-Grannveig, si det, si det! Gartner Olahid Muharred von Skrupp sto på gardintrappen og friserte hekken utenfor arbeidstiden. Han gikk opp på det øverste trinnet og stakk hodet over hekketoppen og fikk øye på Oldmors-Grannveig nede i hagen på den andre siden. Han lurte på hva hun drev med der nede på denne tiden av døgnet, strakte hals og satte straks hjertet i den. Thi en hvit slagbjørn reiste seg som et fjell over henne og stupte over henne og slukte henne på et blunk. Så luntet den videre mens den slikket seg om munnen. Dette er en lang historie. Og den har ikke begynt ennå egentlig, for dette skulle jo handle om Kain og Abel. For å korte litt ned på det så ringte Olahid til Tjommi med geværet som skjøt bedøvelsespiler, og denne kom så fort han kunne. Han var jo amublansesjåfør, bodde like ved akutten og hadde nøklene til nøkkelskapet der ambulansenøkkelen hang. Han ladet geværet, kløv oppi ambulansen og ventet ikke til han hadde satt på sirenen med å trykke klampen i bånn. De jaktet på bjørnen hele natten og hele neste dag, og dagen etterpå. Samtidig rappet Herodes og Crinolle mot hverandre uten at den ene fikk overtaket over den andre, og ingen merket at Oldmors-Grannveig var borte. Vinteren kom. De begynte å regulere rappetiden og servere måltider og tilby pauser til Herodes og Crinolle. Dessuten trengte de grendehuset til andre ting. Det fantes jo dem som skulle konfirmeres til våren også. Du kan gjette på hvem som fikk skylden for dødsfallene til Mads og Amor, Spesi og Gårdbruker Gard. Tjommi fortalte Gatrofars hva som hadde skjedd med Oldmors-Grannveig. Gatrofars sa: Ingen fare. Vi bare leter i hagen etter noen hårstrå, så kloner vi henne. Ingen kommer til å merke forskjell. Og som sagt, så gjort. De smuglet kloningen opp på losjen samme kveld som Crinolle endelig satte Herodes på plass, det var tredje desember. Oldmors-Grannveig var sitt sanne jeg, ingen merket forskjell og aller minst Setra, da hun falt om halsen på datteren og erklærte at hun aldri mer skulle forsøke å gifte henne bort etter det som hadde skjedd, at Crinolle hadde vunnet en ærlig seier over Herodes i rap-battle. Hva så med gullskatten? Jo, Oldmors-Grannveig begynte å fortelle om hva som hadde skjedd. Hun hadde kløvet opp på ryggen til Karate, som slo over i trav bortetter, fortere og fortere, over åkrer, inn i skogen, over åser, han svømte sågar over et par tre fjorder, helt til han kom til slottet sitt, der hun hadde bodd som dronning ganske lenge. Om natten var Karate en vakker prins, men hun måtte ikke se på ham, og de omgikkes da utelukkende i totalt mørke. Hun fikk en masse gull, som Karate ville begrave sammen med henne da hun døde, det sa han da hun en dag etter en legeundersøkelse motivert av en influensalignende tilstand som ikke ville gå over, kom hjem med en kreftdiagnose og fire uker igjen å leve. Den spådommen viste seg å holde mål. Hva er best, sa Karate, å bli spist opp utenfra, eller å bli spist opp innenfra. Det siste Oldmors-Grannveig kunne huske var at hun lå i sengen med smerter og opiater en tirsdag må det ha vært, for hun hørte isbilen. Likevel trodde hun nok at hun rent medisinsk betraktet levde en god stund lenger, skjønt alt var mørke og tåke. Kain, som var eldst, var veldig glad i moren sin og pleide å hjelpe henne i hagen, mens Abel heller satt ved grua og grov i asken mens han hørte på Roxy Music på kasettspilleren sin. Til slutt ble likevel begge to vaktmestere på Lutrelia Steinerskole.

[victimwithoutacrime-blog]

tornebusker vokser ut av denne gudens panne

Grå dag velter seg mot lilla natt i kroppens jeg, liten sorg og vonde drømmer mellom linjene i håndflaten. Høyre og venstre øyes syn på verden ett og samme fra hjertebank til hjertebank: Jordens gravitasjonsfelt ett år sterkere. Be høst be vår be.

På den annen side er det øye for øye. På  den annen side er det tann for tunge og de satans melodier vokser i en fremmed himmelretning, opp, kjemper mot latteren og hviler i spranget ut av mennesket, en annen stemme over vannene, i klørne på en fiende mellom tennene, behersket av høyere herrer.

[victimwithoutacrime-blog]

intermezzo: han bare prøver seg frem

roar i kjelleren. fins det en kjeller? ja, og den er dyp. opprinnelig fantes den kun som en vedkjeller med ankomst via en morken treluke som før roar tok familien sin med til det blivende rosendans slott en gang må ha vært grønnmalt. da lisa flyttet til tante og prosjektene tok over for tilstedeværelsen dukket etter hvert opp en grønnmalt dør, halvannen meter bred og to tyve høy, i entreen (som opprinnelig var hyttas oppholdsrom). en muret steintrapp leder ned i lyset.

kjelleren er godt isolert, og ikke lenger noe yndet sted for lagring av fisk og andre ferskvarer. mange er rommene, og forbundet av korridorer som i konstruksjonen er katakombiske. men veggene er i panel, noen steder tapetsert i ulike varianter, enkelte freskelignedne, andre ensfarget strie. det eneste som antyder at kjelleren er en kjeller er mangelen på vinduer.

roar har på seg overall over den rutete skjorten. opp av brystlommen tar han et rødt kritt. han kneler og plasserer det med utstrakt arm mot tregulvet. så begynner han å dreie på seg lik en passer.

han faller overende.

han setter seg opp igjen og plasserer krittet i tregulvet og begynner å dreie på seg.

for menigheten:

sirkelen var nesten sluttet. forstår vi hva som menes med det? hva som kommer ut av en sluttet sirkel? neivel, så skal jeg fortelle det. en perfekt sirkel samler alt som finnes. det skjønner dere vel. hvis ikke er faktisk bare å gå hjem igjen, da kan jeg ikke hjelpe dere. da er det ikke håp. det er uansett en stor jobb, og jeg lover ingenting. først må sirkelen sluttes. så må man stige inn i den. det er en såpeboble sett på lerretet, forstått? den svever fritt men kommer til å sprekke, og sprekke skal den, det er selve målet. alt mulig er inni nå.

men vil vi at alt mulig skal komme ut av den? tror ikke det, nei. derfor gjelder det å bygge en annen utgang.

så gjenstår selvsagt diskusjonen om hvorvidt en perfekt sirkel finnes i virkeligheten, altså matematisk-teoretisk. eller om den perfekte sirkelen bare er en forsøksvis perfeksjon av månens bestrebelse på å oppnå denne tilstanden.

[victimwithoutacrime-blog]

gåte: ta en avstøpning av den for å lage en krone som skal tette tomrommet i munnen, det som han knakk seg til da han spiste barna sine. (svar - leses mens man står på hodet: hvorfor tidens tann)

dette har skjedd. ut av ingenting vokste en rik mørk jungel opp omkring et jeg som til da ikke fantes. han så blomster, bier, slanger og trær sno seg ut av tomheten i samme tempo i fargene grønn, rød, sort og lilla. solen skinte, og solen var ham selv. han spiste honning og fugleegg og snakket med bavianen som bodde i nabotreet som het karl petter. karl petter hadde to nydelige døtre på alder med ham selv, den ene mørk og den andre lys. deres navn lød henholdsvis petra og amalie. petra hadde sorte krøller rundt ansiktet og et avlangt og mykt ansikt med en litt for stor nese som han snart ble veldig forelsket i, sammen med de sorte tause øynene. hun var et vakkert menneskebarn og man skulle ikke tro hun hadde blitt avlet av bavianer. mang en gang tenkte han at de to hadde noe til felles, nemlig dette at de sterkt avvek fra regnskog-demografiens normaler ved uhørt menneskelige utseende; at de sannsynligvis var blitt satt på skogen som barn og funnet av de snille dyrene som varmet dem ved sitt bryst etter tur, eller, bedre eller verre, det kommer an på fortelleren, at de var de pene menneskebarna som de underjordiske halvmenneskene i apeskikkelse hadde stjålet fra sivilisasjonen for å plante sine forhånelser av alt som kan kalles rett antropomorfi på deres sted i vuggen. kort sagt, skal man elske eller hate disse sine oppdrettere? hadde det ennå vært så vel. det fantes som sagt en tredje faktor der på stedet, hun som het amalie og vippet enhver plausibilitet som denne tankefiguren måtte ha av pinnen så den falt og trillet ut over skogbunnen. amalie hadde rett hår og store bryster. en gang kalte guttene på ungdomsskolen dem for "mugger", da ble hun såret eller lot som, men egentlig ble hun litt stolt, fordi petra bare hadde små knopper og amalie likte at guttene så på henne. vår navnløse helt i denne historien så på henne og på petra. gjør det noe at de er søstre, sa han, jeg kan ta en under hver arm og bortføre dem til skogbrynet, de andre tør ikke følge etter meg ut på slettelandet, der løvene er. men jeg har denne hoppestokken som gjør førti kilometer i timen og kan unnslippe løvene. han tok også med seg pisk og flosshatt i den tro at løver lar seg temme av den som vet hva han driver med. han planla flukten nøye, spiste ikke på fire dager, satt bare fordypet i de gamle kartene og gjenkjente fremtiden sin i stjernebildene han var den første til å finne opp, og som han fant speilbildene av i topografien som omga ham. der oppe, tenkte han mørkt og muntert, ser vi tvillingene. og der er biblioteket der han forførte dem neste gang kometen slår over himmelen. hva vil det si å forføre to kvinner i forhistorisk tid? det vil si å stjele dem. da har de ingen andre enn deg å ta seg til, ingen andre som kan si dem hva de ønsker og har rett til, da kan du gjøre hva du vil med dem. om du dreper faren deres også, foran øynene deres så vil de ganske riktig sippe noen dager, men så går det over, og de blir myke og føyelige. de må jo leve selv også. sånn tenkte helten vår. tirsdag etter skolen hoppet han bort til tvillingene på hoppestokken sin og sa: bli med meg. jeg skal vise dere hvor verden begynner. de hvinte da han tok dem under armen og la i vei. han hadde ikke regnet med at med tung last påvirket fartsegenskapene til fartøyet, og han kom seg ikke over femogtyve - de tre tynget stokken dobbelt så mye som han alene. likevel var det ingen som prøvde å stoppe ham, og han smilte triumferende til de to som i skrekkblandet fryd som i langsom kino så stokken hans igjen og igjen slå inn i den myke jorden, våt etter natteduggen, og hilste med øyenbrynene. hu hei som det gikk! etter tyve minutter kom de til skogbrynet. så langt hadde aldri noe medlem av bavianfamilien vært. de stanset for å spise en mango på deling, og han tenkte det var på tide å fullbyrde voldtekten. amalie og petra skjønte hva som skulle skje og kjærtegnet brystet hans med hver sin malte pekefinger, den ene rød og den andre grønn. de lente seg mot ham for å kysse ham på hvert sitt kinn. han la hodet bakover. da så han solen. den var kraftigere gullfarget enn noen mango. han begynnte å gråte. hva er det, spurte de to donnaene, har vi gjort noe galt? nei, nei, ikke dere, sa han. ikke dere! han lette med blikket etter et tau eller en liane som han kunne bruke til å gjøre ende på det hele. men nei, ingen hell. hvorfor gråter du da? spurte amalie. fordi... fordi... jeg har misforstått alt, sa den falne. han tok hoppestokken sin og ga den til henne som spurte. ta den, sa han, hopp tilbake til karl petter... si til ham... hvorfor dere kom sent hjem fra skolen i dag. vi hadde skolekor, sa petra, men det var mye morsommere å være sammen med deg. vil du ikke knulle? hmm, jeg vet ikke, sa jeg. jeg? ja, noe har skjedd i universet, en erkjennelse av noe grusomt som bare er til å le av vellet opp i ham. vet ikke? sa petra og kastet på hodet. vet ikke? dusten, sa amalie og tok hoppestokken fra ham og de to hoppet av gårde tilbake til skolen. de kunne fremdeles rekke andre del av øvelsen hvis de ga bånn pinne. jeg ble sittende og legge hendene mine i støvet og betrakte avtrykket etter dem og sammenlignet dem med formen som støpte dem.

[victimwithoutacrime-blog]

tredje sirkelpust. hver episode er den siste. “fra munn til munn”

i løpet av disse sine tidligpubertale oppvekstår hadde lisa et og minst et kraftig anfall av clairvoyance som hun ikke delte med noen. det vil si, hun delte selve opplevelsen, men ikke tydningen av den, som sto klart for henne sammen med sanseinntrykkene som lå foran den, og som for henne, da hun opplevde dem, ikke kunne peke i andre retninger enn hennes fortolkning. så da hun fortalte om synet først til kamilla og siden til robert, hvis person herved innrømmes eksistens annet enn antydningsvis, og ingen av dem lot til å forstå hva hun snakket om ble hun dypt skuffet. siden fortalte hun ingen om noe slikt, og politikken hun førte var at hun lyttet mer enn hun fortalte. hun var nesten tretten år og drømte. hun sto ute på gårdsplassen foran våningshuset, det var natt og helt stille, bortsett fra vinden som blåste langt borte fra og gjorde alt enda stillere. mørke skyer passerte over den stjernespekkede himmelen og fullmånen lyste opp landskapet og forsvant bak en sky og kom til syne igjen. en pus mjauet på henne borte ved låven. det var den sorte og hvite. kanskje hadde kattungene kommet? det er rart med katter, man har bare en av dem, så herjer de ute og kommer hjem igjen og er drektige, mens av mennesker trengs det to. dessuten får katter mange flere barn enn bare ett. lisa gikk bort inn på låven og klatret opp på høyloftet og var ikke redd. i det nedfalne skjærereiret kamilla hadde funnet og som vanligvis hang på veggen der inne, men nå lå innerst i kroken der skråtaket var på det laveste, lå fire blodige vanskapte kropper på størrelse med hennes barnehånd spredt omkring. lisa var ikke redd. midt i reiret lå en blodig velskapt kropp, en spraglete kattunge som ikke hadde åpnet øynene, som frøs og strakk seg i håndflaten hennes. hun stakk hånden inn og hentet den ut, hun klappet den og våknet på rommet sitt. følelsen etter drømmen hadde hun hos seg og hun spurte kattungen: hvem er du? jeg er deg, sa kattungen. og de da, sa lisa med henvisning til de dødfødte. de finnes jo ikke, sa kattungen. lisa sovnet igjen og drømte ikke. men den sorte og hvite pusen hadde vitterlig fått kattunger. hun hadde vært borte noen uker, men det var ikke uvanlig, og hverken lisa eller kamilla hadde fått med seg at hun hadde vært drektig, selv om kamilla ganske riktig hadde nevnt muligheten av det - dette husket lisa ved oppvåkning. pusen fikk fem unger. da fortalte lisa kamilla om drømmen. men kamilla ble sint på lisa da fire av de fem døde én etter én. hun ville ikke høre mer. da var lisa fjorten. kamilla gikk til robert. han gikk i klassen hennes og de var venner. hun brukte femti minutter over fjellet dit han bodde når hun skulle på besøk. hun fortalte ham om hva som hadde hendt, at hun var sanndrømt og at det var skummelt. han så på henne og forsto ikke. han unnskyldte dette. men jeg tror det er det som er poenget, sa han, med å ha flere mennesker i verden og ikke bare ett, at vi ikke skal forstå hva de andre mener alltid. det er ikke noe poeng, fnøs lisa. ikke forstå, misforstå, det er det som er gøy, sa robert. de laget pizza og spilte max payne på playstation. lisa fremførte en feministisk kritikk av spillet som desverre ikke er relevant for herverende tematikk, men nevnes må det, så godt argumenterte hun. det var våren de ble seksten. de satt på en bergknaus og så utover havet. det var kaldt og stålgrått i fargen og over lå himmelen som et speildrasjert lokk som tok sin farge etter jordens, og det vil si vannets, og steinenes. lisa sa: han er frisk, sånn mer eller mindre, de sier hvertfall at han er frisk. men han er jo hos lege hele tiden. og når jeg kommer på besøk vil han ikke drikke, og da blir det til at han bare ligger på sofaen, hvis han kommer seg opp av sengen, og stirrer i veggen. når jeg ser på ham så smiler han. det er det verste smilet. så falskt. men han mener det. tror jeg hvertfall. jeg har ikke lyst til å besøke ham mer. men jeg må. i lisas hode sto bildet av farens lyseblå øyne i ansiktet som svettedråpene perlet seg frem på. man kunne telle porene rundt øynene. når han så på lisa syntes de idiotiske. når han ikke gjorde det var de uutgrunnelig dype og fulle av smerte som vettet, altså frykten, hadde slått stramme knuter på. knutene smertet de også. han kunne banne når han trodde lisa ikke hørte. en gang lisa sa hun skulle gå ut i skogen men ikke gjorde det skrek han lungene tomme mens han lente seg bakover med åpne armer og himmelvendt ansikt, så han lignet en C. han var et ødelagt løvebrøl. dette skjedde i en korridor i andre etasje, som ennå ikke hadde blitt tapetsert og foreløpig ikke ledet til noen spesielle rom. på grunn av den sparsommelige møbleringen ga skriket ekko og da roar hørte det krympet han seg litt og så seg rundt etter mulige vitner. han fikk ikke øye på lisa, som hadde funnet en måte å åle den tynne kroppen sin inn i rommet mellom veggene, det som var ment for isolasonsplatene. hun tittet på ham gjennom et feilboret hull i sponplaten. roar knelte på hender og føtter, rugget frem og tilbake og sank ned i fosterstilling der han gråt så han ristet i sikkert to minutter, helt til den usynlige lisa sluttet å se på. men han kunne være ond også. hvis man vil kalle det ond. en ny kom fra hjemmesykepleien med medisinene og presenterte seg. i pausen som oppsto da roar ikke straks svarte sitt navn - han satt fremoverlent i sofaen og så spørrende på henne, som om han lurte på hvor i denne informasjonen han kunne finne pillene sine - åpnet han munnen så tennene hans kom til syne. istedenfor å si navnet sitt åpnet roar munnen og blottet tanngarden. inne i alt det hvite lå store sorte flekker av fyllinger og fyllinger som hadde falt ut og ikke var reparert. dette bildet betød en og bare en ting, og det var raseri. og det bildet bar lisa med seg som i en veldig tung medaljong rundt halsen. skyene lignet hvite hvaler som svømte over dem. robert sa: hvis du ikke vil, men må, kan jeg godt bli med deg? munnen hans lukket seg men beveget seg ennå litt mens han skottet på henne med de smale bekymrede øynene sine. munnen var tegnet av myke røde tynne streker og hun fikk lyst til å ta på den.

[victimwithoutacrime-blog]

sirkelpust - andre og nest siste episode. slottet som vokser

en del fant hun ut selv også. blant annet om dette med kjønnslivet. for eksempel at tante kamilla var lesbe. det var ikke noen stor sak for lisa, heller ikke for roar når han en sjelden gang iblant parkerte volvoen sin ved båthuset og ventet litt før han åpnet bildøren og reiste seg tungt ut på gårdsplassen. han luktet av brennevin etter den lange bilturen. lisa sto med armene bak ryggen og myste mot den lyse himmelen og vippet på lakkskoene, frem og tilbake, lent mot den rødmalte solvarme husveggen. hun hadde kastanjebrune musefletter og hvit sommerkjole som det irriterte henne skikkelig at hun måtte bruke. men pappa skulle jo komme på besøk. kamilla var pappas søster og urokkelig. egentlig var de ikke skikkelige søsken, for pappa var adoptert, men det fikk være samme saken. bortsett fra at det var derfor han ikke hadde arvet gården som nå tjente som kattemotell og oppvekstsenter for lisa, kuratert av gale tante kamilla, som denne likte å tenke seg at lisa tenkte på henne som. det var sjelden han kjørte opp til barndomsgården på jæren, både fordi stedet fikk ham til å føle seg som et annenrangs menneske, og fordi han overhodet trivdes best hjemme på rosendans, desto mer nå etter at han ble alene. dermed ble han for lisa mer og mer roar og mindre og mindre pappa. pappa ble igjen i den tidlige barndommen. kanskje var det derfor lisas respons på sin første forelskelse skulle bli så innmari barnslig. roar tok et vanskelig steg ut på gårdsplassen. hans venstre fot bar ham til den fikk støtte av den høyre. han var mager, men den sorte barten hadde han latt vokse enormt, trolig etter påvirkning fra sørstatsmote, formidlet av tv-mediet. han brukte mørke pilotbriller og hadde gredd håret bakover med bryllkrem. ut av brystlommen på sin tettsittende hvite nesten gjennomsiktige skjorte med oppbrettede ermer tok han en pakke paramount, kakket ut en sigarett og klappet seg på bukselommene. hva gjør du, sa lisa med sammenknepen munn. leter etter fyrstikker, mumlet roar mens han så ned på bakken rundt seg som om de der kunne være å finne. så møttes blikkene deres og de så på hverandre som duellanter i en western. da, sa lisa endelig, får vi ta deg i føttene og snu deg på hodet og riste deg skikkelig, så hører vi om de rasler hvis de ikke faller ut på grusen. langsomt fordreide roars ansikt seg i et bredt åpenmunnet smil som lot sigaretten falle ned på bakken - han minnet om en gresk teatermaske med solbriller og bart. med lange forte skritt gikk han bort til lisa og løftet henne opp og klemte henne, alt mens lisa forholdt seg stiv som en statue. hun var tolv og et halvt år gammel og for stor for hammen hun kravlet rundt inne i. ved middagsbordet. flesk og poteter. roars pannehår henger fett ned over hans høyre tinning. han sitter bøyd i ryggen og skjærer med konsentrasjon kjøtt i biter. etter å ha skilt kjøtt fra kjøtt spidder han en passende mengde på gaffelen, fører den til munnen og eter, lukker øynene mens han tygger, tygger med åpen munn, tygger med lukket munn. hvordan går det på skolen, sier han, liksom ikke til noen, puster ut gjennom nesen. roar, sier kamilla, er du trøtt etter kjøreturen, jeg tror pappa er trøtt etter kjøreturen. kamilla rer opp til roar med rød- og grønnrutete ulltepper på noen madrasser lagt lagvis oppå hverandre på et rom bak kjøkkenet. roar sovner med klærne på, kamilla trekker teppene over ham og han er pappa. de spiste middag neste dag også, med sild til potetene. sunn mat du får på vestlandet, sa roar, eller gryntet han; han hadde sovet til veldig sent og lisa og kamilla hadde listet seg rundt for ikke å vekke ham - rettere sagt hadde kamilla listet seg; lisa gikk alltid lydløst uten sko, men kamilla hadde gjort det til et felles prosjekt å la ham sove, dumrianen. ja ikke sant, sa kamilla. sunn og god. jeg vet ikke det, men, sa roar, og så ble det stille. det er liksom noe med kjøtt, sa han, hvordan det føles i munnen når du tygger på det, jeg vet ikke. fisk er også kjøtt, sa lisa. med overraskelse møtte roars lyseblå øyne lisas mørke blikk. ikke på samme måte, sa han. det er en forskjell, jeg vet det er en forskjell, jeg skal forske på det. fisk, det er jo... sjelen. fugler også. mens gris, sau, ku, hest, du vet... han klappet seg på forskjellige kroppsdeler: lårene, brystet, armene, ansiktet. pappa er delirisk, sa kamilla i opplysningsøyemed, med et lurt blunk til lisa - men sa hun det på en måte som fikk det til å høres ut som om hun godt visste hva broren snakket om og bare ville minne ham på at om dette tidde man stille? - det kan skje når man har levd hardt lenge nok. skal vi ta tempen på deg? og hun gikk for å hente termometeret. lisa pirket i maten sin med gaffelen og studerte marmoreringene i smørjen av halvmost potet og smør som var smeltet og nå igjen holdt på å størkne. hvordan går det på rosendans, sa hun. jotakk, sa roar. han rettet seg opp på stolen; hele ryggtavlen berørte rygglenet og han la fra seg bestikket på tallerkenen og hendene på bordet. han hadde truffet ellen femten år tidligere og de hadde kjøpt rosendans med studielånet som egenkapital. det hadde vært en toroms hytte på femti kvadrat over én etasje, med hems. tomten var glimrende; to hundre mål utmark i skog, myrer, heder, sletteland. isolert, eller usjenert, som det den gangen het, men likevel nær byen - en times gange i sol og på tørt føre eller tyve minutters biltur dersom motoren fungerte og føreren ikke hadde en gal knivmorder etter seg som forkludret sjelefreden og dermed også clutchinga. han visste å tenke fremover den gangen, roar. prosjektets første og håndgripeligste del var å få strøm og vann i hus. det var ikke gjort over natten. men etter et par år ble ellen gravid og da fikk paret ut fingeren. da hun døde hadde det blitt hans livs mening å bygge ut rosendans. han kalte det rosendans slott, etter et minne han hadde fra tidlig i lisas barndom, en gang de hadde vært sammen i skogbrynet alle tre og han i ekstra godt humør; da hadde han holdt lisa på armen, solen var på vei ned over tretoppene, livet var herlig og han hadde kalt den lille røde hytta for rosendans slott. nå skulle det bli et slott helt på ordentlig. jotakk, sa roar, det vokser. slik kalte han det når han hadde bygget på et rom eller slått ut en vegg eller tegnet plantegningen for å bygge et tårn eller en ny etasje. han hadde kommet ganske langt. det vokser, det vokser, sjokket kamilla over gulvet med termometeret, det vokser og dør. ja, det er et sørgelig liv. og det var det virkelig. hun stakk termometertuppen inn i øregangen til roar, som knapt så ut til å ense undersøkelsen han ble underkastet. førtito komma fem, ropte hun. vi må få deg på sykehus, jeg ringer. ikke nødvendig, sa roar. eller, det er kanskje litt kaldt. hvis det da ikke er noe galt med termometeret, sa kamilla til seg selv. vi prøver igjen. hun trykket på noen knapper og testet på seg selv. med den tynne pinnen inn i øregangen ventet hun på at det skulle pipe. øynene hennes pekte skrått opp mot himmelen. trettisju blank, sa hun, helt riktig. jeg er litt kaldere enn de fleste. etter å ha kontrollert termometeret for ørevoks stakk hun det igjen inn i roars øre, det høyre denne gangen. au, sa roar. au, spurte kamilla. ja, det er en sånn... skorpe... blodrand... størknet blod. forsiktig. førtito! ropte kamilla i like deler skrekk og henrykkelse. jeg ringer. trengs ikke, sa roar. han sjanglet på stolen. spekulasjoner vedrørende hans status som lidende. visste han at han var døende av en iskald ildebrann som hadde fatet i sjelen hans og som han med overlegg holdt ved like med vodka? var det fordi han trodde hans avgang var nært forestående at han hadde kjørt tvers over landet for å besøke datteren? hadde han klart å kjøre tvers over landet for å besøke datteren uten å tylle i seg flere flasker på veien? på dette siste spørsmålet kan svaret neppe være ja. men hvorfor reagerte han på informasjonen om kroppens sykelige reaksjon på den plutselige hvilen med å bekrefte den, altså ved å sjangle, nikke med hele kroppen at ja, som du sier er jeg syk? hvis han visste at han var syk kunne han vel bare sagt det og spart kamillas termometerbatterier. det er ikke så godt å si. roar lente vekten av hele overkroppen på den stødige kroppen hennes ved å legge kinnet inn mot magen hennes. munnen hans var åpen og siklende og øynene halvåpne og rant de også. hvem som helst kan få feber, sa kamilla med resitativ fynd, alle kan bli syk. litt delirisk, sa kamilla og klødde ham bak øret, bare litt delirisk. det kommer til å gå bra med ham, sa hun til lisa som hun hadde i armkroken, der de sto og så etter ambulansen som kjørte inn i solnedgangen. bekymre deg ikke for det. volvoen sto igjen på gårdsplassen. jeg har funnet ut endel selv også, sa lisa etter en passende pause, men det er et par ting jeg lurer på. ja? sa kamilla. om kjønnslivet, sa lisa. selvfølgelig, sa kamilla. kan vi ta det i morgen? for jeg må hugge hodet av en høne før jeg legger meg. naturligvis, sa lisa. bare tulla, sa kamilla og ga lisa kokos, du har en gæren tante, du. men i morgen. sannheten var at gærne tante kamilla hadde en øvre grense for hva hun tålte å dele med andre mennesker av smertelige følelser. og akkurat nå rommet brystet hennes et overtrykk av godvonde følelser som hun ikke helt forsto. derfor ville hun helst ta med seg en varmeflaske og et lommetørkle og gå og legge seg. hadde lisa kjent henne godt nok, hadde hun kunnet se dette på den røde ansiktsfargen, det begeistrede smilet og det korte heftige åndedrettet som hun rettet gjennom nesen mens blikket flakket blankt over horisonten.

[victimwithoutacrime-blog]

sirkelpust, første og siste episode. her møtes konsekvensene av altfor fri og altfor ufri barneoppdragelse

de kalte henne lisa. mange haker hadde haket seg fast i beslutningen da den var ved å fødes, og forsøkt å hindre den i å gli glatt og gledelig ut i luften, for eksempel hadde de lenge vært i tvil om sitt barns kjønn. det tok noen år før hen fortalte dem at de kunne begynne å snakke om en hun. hvorfor ventet hun så lenge? helt til sitt fjerde år? kanskje hun ikke visste bedre noe før. men da den bomben falt var det naturligvis mye lettere: hun var en jente, og skulle ha jentenavn. de var på skogstur, og lisa var på vei mot huleåpningen, ut mot lyset; hun så moren sin og faren sin foran seg der utenfor, hver med sin egenartede auras gule farger. visse magnetismeeffekter gjorde seg gjeldende inne i hjernen hennes, og hun visste og kunne kunngjøre, kanskje ikke minst fordi hun inne i hulen, skjult for skammens øyne som var naglet inn i den vakre blå himmelen, hadde gjort den siste anatomiske undersøkelsen av seg selv som skulle til før hun kunne fastslå overensstemmelse mellom sine og det kvinnelige kjønns reproduksjonsorganer, slik de var fremstilt i barneboken på biologi som hun likte så godt å bla i - kanskje ikke minst fordi foreldrene hadde hypet den for henne i håp om at den skulle lede henne til det nå også oppnådde, ønskede resultat. hittil hadde de kalt henne for "barn". og slik sto hun listet i folkeregistret, som barn grude larsen. barn, hadde mamma sagt, kommer vi plocka några krusbär? for de hadde masse bærbusker ute i den nærmeste av hagene rundt det som senere skulle vokse til rosendans slott. og denne replikken falt i sesongen for stikkelsbærenes modenhet i den senere lisas andre høst, som et frempek ut av den solvarme tidlige barndomstidsidyllen, frem på den tiden da hun, lisa, ikke bare selv ville måtte ta initiativet til å plukke stikkelsbær, om hun så heldig ville være å ha noen busker å plukke dem fra, hvilket ville være et mirakel, den globale oppvarmingen tatt i betraktning, men dessuten ville være ulykkelig nok til å forbanne gud fordi hun ikke med god samvittighet kunne plukke dem alene. barn, hadde mamma sagt, du vill väl inte ha nappen, du som har blivit så stor. men dette argumentet mistet noe av sin kraft formedelst tiltalenavnet, og barn klynget seg til nappen, eller smokken, som det heter på norsk. heldigvis kom dagen da barn meldte sitt kjønn som kvinnelig. samtidig fikk mamma og pappa distinkte personligheter og navn der de satt på den mosedekte skogbunnen og sorterte serranoskinke, yoghurt og oliven på runde rosa plastfat på den hvit- og rødrutete duken. hun, mamma, ellen, så ufyselig! med bena under seg, i hvit sommerkjole og håret satt opp på en veldig ekkel måte. og så beveget hun hendene så fort og kantete. verst var det imidlertid med ansiktet, hvordan hun hele tiden smilte og hvem som helst kunne se at hun ikke mente det, selv om pappa så ut til å tro på henne der han snudde ansiktet sitt og smilte mot hennes som snudde seg og smilte mot hans. og da ble hans også styggere. selv om han ellers var sterk og litt morsom å se på, fordi han kunne tøyse så fint og det husket lisa straks hun så ham. han hadde en liten sort bart under nesen, den var smal som walt disneys. han hadde en grønn piquéskjorte fra lacoste. den krokodillen var også morsom. sånt et rasende reptil var gøy å tenke seg. men både roar, som han het, og ellen, var veldig store. de så på hverandre, forbløffet, han på henne og hun på ham; øyenbrynene deres hevet seg omtrent en halv centimeter. deretter foretok de en lynrask rådslagning som nesten var lydløs; uten luft på stemmebåndene smattet de visse stavelser frem og tilbake og lot det være opp til den andres evne til å lese på leppene å fylle inn dem som manglet: lise cilie. fia. rob - men så måtte de le, for robert var jo ikke et jentenavn. uansett var denne diskusjonen mer eller mindre pro forma, for uten at den hadde bragt dem til noen enighet eller avklaring ringte ellen samme kveld eller neste morgen - hvem husker slikt - til folkeregistret og spurte hvordan man som foresatt gikk frem for å endre et avkoms navn hos dem. barn grude larsen. til? roar satt ved siden av, tente en lighter og holdt den opp for henne, han røyket ikke selv. ellen bøyde seg, inhalerte og fnøs en dose røyk. da fikk lisa, som satt på stuegulvet på den andre siden av den åpne kjøkkendøren og lekte med noen indianerdukker som holdt på å skalpere en barbiedukke, flashback til den kronometrisk betraktet ikke så fjerne tiden da mamma og pappa var ett. for det var noe med den grønne krokodillen og ilden derfra og røyken som ikke ikke kunne stemme. til? ellen tok et dypt drag og blåste en tett strek på skrått oppover ut av underleppen mens hun snudde seg bort. lisa, sa hun inn i røret med et selvfølgelig tonefall som ikke umulig kan ha såret den stakkars funksjonæren, hadde hen hatt en dårlig dag og ellers var lett å vippe av pinnen. ellen var en mester til å anlegge denslags manipulative tonefall hvis hun hadde noe hun ville oppnå, eller hvis hun bare hadde lyst til å avlaste sin daglige pine ved å såre noen. og daglig pine kan hun ha hatt mer enn nok av, ingen vet. men sikkert er det at hun kalte sitt barn for lisa, og det kan jo antyde slikt noe. hvilket i så fall skulle peke i retning av en formildende omstendighet for hennes vedkommende. et lite spørsmål om tid og hun ville overlates til sin egen fortvilelse og manglende evne til å håndtere den annet enn ved sarkasmer og det som verre er. men glem ellen! for tidsspørsmålet var lite - hun ble påkjørt og drept allerede mens lisa gikk i barneskolen. sånn var det, sånn ble det. og det får en til å lure på om det virkelig var slik at hun var slikt et monster, eller om det var noe lisa hadde funnet på i ettertid for å beskytte seg mot smerten ved å ha mistet sin aller nærmeste. ja, det er bare å lure. da sommerferien var over og lisa skulle begynne i fjerde klasse måtte hun først ta en lang busstur til tanta si på vestlandet, hun hadde et hus ved havet der det bodde mange katter. spredt omkring lå store steiner i en forblåst og storslått natur. det var litt som inni den vesle barneskrotten, om det skulle være nødvendig å presisere. det var som en kjempe eller noe hadde slengt om seg med de største tingene hen kunne finne før hen hadde funnet det opportunt å trekke seg tilbake til en makelig pensjonstilværelse med te og kryssord i øverste etasje på retreaten. og i denne verdenen bodde lisa sin barndom ut. puberteten kom og hun vokste. tante kamilla ga henne innføring i praksiser som hun i den forbindelse trengte kunnskap om.

[victimwithoutacrime-blog]

love would be the law

[victimwithoutacrime-blog]

horrorføljetong!

velkommen til victimwithoutacrime sin horrorføljetong som i snarlig publiserte første og siste episode vil introdusere leseren for to aldrende tvillingbrødre og kolleger med uvanlig arbeidsmetode innenfor et uvanlig yrke og en forsmak for strykefrie skjorter. senere vil vi møte lisa, og utforske det intrikate mysteriet i hvorfor foreldrene hennes mente det var nettopp hun som var lisa, og hvilken umåtelig bør de dermed la på hennes kropps skjøre reisverk. hvordan går det med henne femogtyve år etter at hun trakk sitt første gisp og til alles skuffelse brukte det på å begynne å gråte? vi vil også stifte bekjentskap med en gammel og nesten glemt teknikk for å finne ut av disse og dypere mørkere mysterier som bare de mest avstumpede blant oss vil komme fra med sin naturlige hårkulør i behold. stay tuned! la dere skremme fra vettet, men bare fra den håpefulle og dekadente delen av det. uten videre snadderpjatt, forbereder vi oss på å transportere vi inn i den sansbare verden

SIRKELPUST

- hver episode er den siste.

[victimwithoutacrime-blog]

og å søke hverandres bekreftelse er enda tristere, for det gjør at vi dør fortere

mens jeg husker det, bemerkning til bruk i lærebok for alle som noensinne på et personlig plan må forholde seg til småbarn (en ødeleggelsesbok, hammerfilosofi, det tør si seg selv). snakk aldri med en stemme som illuderer barnets egen. barnet tenker: hvor er stemmen min biltt av? og begynner å lete. er den inne i mammas? barnet illuderer mors illusjon av barnets stemme, mors og barns stemmer flettes inn i hverandre. schizofreni neste, punktum. fotnote: kvinner - for det er særlig mødre som går i denne fellen - som utsetter barn for denne hermetiserende kommunikasjonsformen gjør det gjerne fordi de overrumples av gleden ved å få barn etter lenge å ha ønsket seg det. før og under graviditeten har de snakket med et liksombarn og nødvendigvis måttet låne bort sin egen stemme for å kunne få svar. det er den formildende omstendigheten. den skjerpende er at hun merker at stemmebruken gjør barnet usikker og dermed lettere å manipulere. selv om hun ikke tenker over logikken og overlagt går inn for å infiltrere barnets autoritet og utviklingen med å integrere den i det sosiale, handler hun på sitt eget praktiske velvære, og dessuten maktfølelsen som hun oppnår. disse pseudoidentifikasjonene blir for henne en sentral del av mor-barn-forholdet.