aldaldab-blog

[aldaldab-blog]

OppEn Analyse av "RITA"

"Rita", produsert av "Tuning People & BRONKS" er en Nederlandsk forestilling preget av humor og overdreven dramatikk. Vi møter en ensom aldrende kvinne kalt Rita, spilt av Randi De Vlieghe og blir fort dratt inn i hennes interessante tilværelse sammen med Martino, spilt av Jef Van gestel.

Vi blir introdusert til henne gjennom Martino, som ser ut til å være hennes eneste kontakt med omverdenen. Han engasjerer publikum i å overraske henne ved å rope OVERRASKELSE, noe som ser ut til å skremme vettet av henne. Dette er begynnelsen på en rekke demonstrasjoner av hans manglende empati og sensitivitet ovenfor Rita. Det blir hintet til at han jobber for henne, jeg antar at han er en slags hjelpepleier og hun er hans faste klient/pasient. Handlingen foregår i noe som virker som hennes leilighet eller pleiehjem. Det er hvitt med innslag pastellrosa, enkle møbler i primitive farger samt en enorm, mørk gardin. Rita har selv ingen replikker, men mimer ved flere anledninger til opera, som visstnok er hennes store lidenskap. Hun er pent stelt i pene, feminine klær og er noe opptatt av håndveska si som hun gjemmer i kjøleskapet.

Martino er en kontrollerende alfamann ikledd hvitt, med et gullkjede rundt halsen som gir ham et preg av Mafia. Han snakker mye og på mange forskjellige språk. Han er en plass mellom 35-45 år og ser ut til å slite med litt av hvert selv. Særlig i en scene, er han er i en lang telefonsamtale der han forteller om en hund han passet som plutselig bare var død. Martino snakket i vei om alle problemene han hadde fått med hundens lik. Mens alt dette foregår, kommanderer han Rita til å sitte stille (som en hund). Rita har ikke rom for personlige preferanser, forsøker ofte å spise sin hemmelige chipspose, noe hun aldri får selv om hun er aldri så nær. Det er en svært forstyrrende scene der Rita skal skrelle et eple og det ender med drama og psykisk vold. Martino skriker ikke bare utagerende og slår rundt seg som et barn, men han går så langt som å spytte opptygd eple i munnen på henne. Dette er et klimaks som fører til en mørk og stille scene med Rita alene. En fin scenografisk effekt med fjær som spruter ut av kjøleskapet hennes i dempet belysning. Kjøleskapet inneholder ingen mat, kun vann -og av og til håndvesken hennes. En fin analog til hennes manglende evne til å dekke sine behov for kjærlighet og empati.

Det er et definitivt noe svært dysfunksjonelt og aggressivt over forholdet deres. Det er heller ingen tvil om at Rita er tiltrukket av ham og han må sette grenser, men det er vanskelig å føle sympati ovenfor Martino og hans utfordringer i og med at han ved flere anledninger totalt overkjører henne. Det skjer et vendepunkt i slutten av stykket der han lærer henne salsatrinn mens han gjentar at han går og kommer alltid tilbake. Dette utvikler seg til en heftig latino dans der de slår seg løs sammen og det bygger opp til enda et klimaks. Det er en etterlengtet følelse av håp og forsoning mellom dem og de danser svært godt.

Selv om man sitter igjen med en følelse av håp på slutten av forestillingen er det fortsatt en farget fremstilling av et grotesk miljø med mye aggressive undertoner der humoren og Salsadansen blir en strategi for å overleve et vanskelig forhold. For alt en vet kan dette ha vært et evig mønster i Ritas livsstil gjennom hele hennes liv og del av grunnen til at hun har havnet i en språkløs og irrasjonell tilværelse?

[aldaldab-blog]

Oppsummering

Nå har vi jobbet med filmkurs i to uker og laget to kortfilmer med klassen i LFT.104. Det har vært en fantastisk lærerik og artig opplevelse.

Før vi startet gruppearbeidet hadde vi to dagers introkurs i kamerabruk og redigering. Det var svært mye å sette seg inn i. Jeg var så heldig å ha tannpine disse dagene og klarte den ene dagen å forveksle smertestillende med sovetablett. Kanskje det ikke er så rart at jeg ikke husker så mye fra den dagen.

Gruppearbeidet var over all forventning. Det var overraskende gøy å ha en gruppe bestående av bare jenter. Stemningen var lett og vi kom fort til enighet over alle avgjørelser. Alle hadde bittelitt erfaring av forskjellige slag og vi passet på at alle fikk sagt sitt og bidratt med det de ønsket samtidig som vi delte på de oppgavene som ingen hadde særlig lyst på.

Vi ble fort enige om hvilke idéer vi skulle bygge på og konseptet var ganske likt på begge oppgavene. Den første oppgaven gikk ut på å bryte aksen i en scene på en måte som gav mening eller hadde en hensikt. Johanne skjøt ganske fort frem idéen om en gamer som spiller Josefinespill. En morsom idé som inspirerte meg til idéen om en voksen person som lager bursdagsfest med bare dukker og bamser. Vi hadde flere gode idéer men det var disse vi valgte å jobbe med.

Den første oppgaven vi gjorde var dukkefesten. Vi hadde tilgang på bil så vi valgte å filme hjemme hos Johanne. Alle hadde med det de fant av dukker og bamser hjemme. Johanne hadde disket opp til fint selskap og pyntet seg til selskap da det var hun som skulle spille i filmen. Vi begynte med å definere aksen i rommet og planla shotene deretter. Siden prøvde vi sammen å finne ut av kamerastativet og dets funksjoner. Alle prøvde seg på kameraet og siden gikk vi på butikken for å kjøpe en bursdagskake. Vi brukte ca 3 timer på å filme og siden spiste vi kaken som smakte veldig godt. Vi kjørte til UIA for å redigere filmen og brukte omtrent 4 timer på å bli ferdig. Resultatet ble ganske ok, men vi var ikke helt fornøyd da vi ikke helt hadde mestret fouset i noen av shotene.

Den andre oppgaven var vi litt mer forberedte og hadde dessuten bedre tid. Vi hadde pitchet idéen til «Hva om en gamer, fremstilt som en maskulin, «mørk» karakter egentlig sitter og spiller Josefine, My Little Pony eller liknende?» Vi var så heldige å ha med oss Sondre Grønslet (fra 2 klasse) som skuespiller, noe som løftet kvaliteten litt. Han passet rollen godt og gjorde filmen mer interessant. Vi hadde valgt å filme i huset til mine foreldre, i et rom med mye ting i og nok med plass. Det var mye ting som måtte flyttes og vi måtte skape en overbevisende mannehule for en forstyrret gamer.

Vi hadde bestilt pizza, rigget opp med det vi fant av skjermer og tatt med pant og energidrikk. Sondre stilte med brukt snus. Til denne oppgaven hadde vi gjort manus klart dagen før og laget storyboard som vi stort sett holdt oss til hele veien. De største utfordringene vi hadde på denne oppgaven var belysning og nok en gang fokuset på kamera. Det var også tungt å holde kameraet stabilt. Nadia og jeg byttet på oppgaven og stakkars Emilie hadde oppgaven å rope action. Det ble mange ganger og det ble aldri høyt nok. Vi brukte omtrent 4-5 timer på alt sammen og utsatte redigeringen til dagen etter. Emilies far spiller i band og dermed fikk vi tilgang på svært passende musikk.

Da vi hadde samlet klippene vi ønsket å bruke hadde vi nesten 2 minutter. Vi hadde utfordringer med å korte ned filmen og fant ut ved hjelp av Siri (lærer) hva vi kunne klippe bort for å gjøre filmen kort nok. Resultatet var bra og det var mye takket være tilfeldigheter og god dynamikk i gruppen.

I løpet av disse to ukene har jeg lært mye om hvordan kameraet fungerer og hvilke funksjoner som er mest relevante å mestre. Premiere Pro har vært ganske nytt for meg og det var interessant å prøve det ut i praksis. Jeg vil også tørre å påstå at jeg har lært endel om hva som egentlig er realistisk å bruke tid på når man skal lage korte filmer.

[aldaldab-blog]

Hei

hei og velkommen til Aldas blogg! For å fortelle litt kort og oppsumert uten å bli forvirret selv (jeg har på en måte hatt mange liv i ett) kan jeg begynne med å nevne mine Islandske røtter, min mor er Islansk og jeg har tilbragt mye tid på Island gjennom livet. Den Islandske naturen har blitt en av mine største inspirasjonskilder og jeg er også besatt av alt som kommer fra Færøyene.

Da jeg flyttet til Norge som 7 åring begynte jeg på kulturskolen og holdt på med teater og sang gjennom hele barndommen til tross for flytting med familien opp gjennom årene. Jeg gikk første året av videregående på High School i Palo Alto, California og fikk venner for livet som nå er spredd for alle vinder.

Et år senere begynte jeg på dramalinjen på Vågsbygd Videregående og fant til slutt ut at jeg aldri skulle bli skuespiller, men bare reise rundt og være fri. Under videregående hadde jeg en utveksling i Nederland med et Commenius Operaprosjekt og ble sammen med min vertsbror som etter hvert ble min reisebuddy. I noen år fikk jeg reist, utforsket verden og til slutt ble det barn med en snekker/kaptein fra Vennesla og vi landet på Ålefjær der jeg har levd som en disneyprinsesse siden.

Livet på Ålefjær med barn og animal sidekicks har gitt meg så mye og jeg føler jeg har mye å dele, men vannmaling og småsnekring begynner å bli kjedelig. Jeg savner å uttrykke ting på flere måter og har hatt lyst til å sette meg bedre inn i film.

Jeg har lite erfaring fra film fra før bortsett fra en remake av Ringenes Herre jeg lagde da jeg var 13 og litt småjobber som skuespiller her og der. Det er forresten lenge siden jeg har hatt tv og filmer ser jeg lite av, men jeg måtte se Game og Thrones fordi jeg ikke hadde tid til å lese bøkene. Jeg hadde flere venner som nerdet på serien og det var herlig å snakke om et parallelt univers med noen.

Ellers er Heiðrik á Heygum, en færøysk multikunstner som jeg har fulgt med på og setter høyt. Jeg elsker filmene hans og sluker alt han skaper.

Her er hans forstyrrende mesterverk SKULD

https://www.youtube.com/watch?v=CcNJYLzQy5s