byen-bearnard - Tumblr blog

[byen-bearnard]

Note og Deedo

[byen-bearnard]

Beskyttelsen som er i ferd med å bygge seg rundt Ellef kan synes ødeleggende der han går rundt og fråder eder og galle utover alt og alle. Men det er en kraft han ikke har hatt tidligere. Han har latt ting gå inn på seg. Han har ikke vært hard nok, han har vært uherdet. Han har vært en brikke i et system. En liten dukke i et samfunn. Et samfunn med individer som for lengst har glemt at alt er tuftet på vold og tvang. Et samfunn som for flere tusen år siden bestod av en liten gruppe menn som flakket omkring og slo seg ned, kanskje var de fordrevet, eller så fordrev de de som allerede bodde der. Eller aller helst begge tilfeller. Og så slo de seg ned, kanskje var de lei av å flakke. Kanskje var fisket godt i Malla. Kanskje var det fjellene som stoppet dem. Hvem vet? Men de slo seg ned. Kall det en gruppe enslige krigere. Så begynte de å bygge litt småhus og satte opp vaktposter og barrikader. Så kom trangen til å forplante seg og det er ikke helt umulig at de røvet til seg noen kvinner og tvang de til å bo med seg. Og så begynte de å også å lalle og tulle det til for seg etterhvert som volden, tvangen og dødsfrykten forsvant. Men innimellom, kanskje i korte nyhetsglimt med et helt annet fokus, ser vi disse første krigerne. Kanskje en enslig demonstrant som kaster seg frem mot rekkene med batonger og plexiskjold. En alfa med molotovcocktail i hånden uredd og i ferd med å skape noe nytt. Stående på taket av en bil. Utvilsom uvisst og utenkt fra demonstrantens selv, men om man studerer et menneske som kaster seg mot farer så er ikke tankerekken mot at dette er et individ som er i stand til å skape et samfunn så fjernt. Og det er kanskje dette som vi ser er i ferd med å komme frem i Ellef, eller ikke, for det det er mye som skal til, og tilfeldighetene rår, og døden ligger alltid på lur.

[byen-bearnard]

Rundt Ellef lukter det ikke blomster. Det er en voldsom tjafs av en kar som loffer rundt på blankslitte Asics i Bearnard. Og ingen, jeg gjentar ingen, mistenker han for å være forhenværende kultursjef Ellef Godli. Selv ikke Ante ville ha kjent ham igjen, hverken på ganglag eller utseende. Ante har heller ikke savnet ham i huset. Hun har hørt ham romstere nede på gjesterommet, eller nede i utleiehybelen som det egentlig er, men har ikke ønsket eller villet snakke med ham. Hun har vært altfor opptatt med sin egen sak til det og om hun hadde fått sett ham hadde hun kastet ham på dør. For det er ikke Ellef lenger, men en husokkupant som holder til i Antes hus. En regelrett udusjet anarkist med trikot og joggesko. Språket består av lyder, eller ulyder og har om mulig blitt like hest og kan nå høres ut som Antes gamle parringslatter fra tiden med rådmannen. «Helvetesild, forbannet være jorden jeg går på!» «Jeg skal gjøre kål på hele banden, jeg skal trekke de med meg!» hveses og freses det igjennom et uflidd busteskjegg som har oppnådd en viss lengde. Det bør også betones at Ellef nå har fått igjen litt av livskraften, kan man vel si, det nøres et begjær overfor både liv og død og apatien mister litt og litt feste. Det er som om asfaltgenerasjonen skrelles av Ellef, som om han har kommet i kontakt med noe dypere i seg. En slags urkraft som har tatt overhånd slik at han ikke skal forgå, ja en eldgammel livskraft. Med andre ord, han har vært på bunnen, men begynner å få et klarsyn som ikke unnes noen i et moderne sosialdemokratisk samfunn.

[byen-bearnard]

Bak i politibilen, tilsynelatende trygt plassert mellom to betjenter, er Raghebs fornedrelse i ferd med å snu til et voldsomt raseri. Det koker godt i hodet hans og han pendler mellom usikkerheten om han har gjort noe kriminelt eller om han er et offer. Men dette er nok ikke det verste som gnager på Raghebs misforståtte ære. Det er fornedrelsen, ja den nakene krenkelsen overfor kollegene. Kolleger om etter hans syn, ikke er mere verdt enn en skokk, dvs. 60, etter gammel tellemetode, slakteklare grisepurker. Med et kraftig rykk vender han seg mot den ene betjenten, tar tak i det tykke og fetladne fjeset og kjører tomlene inni øyehulen så langt han klarer. Den andre betjenten forsøker å ta tak i Ragheb, men får en blikksnar albue kjørt rett opp i nesegrevet. Sjåføren, altså Maxwell, vrenger over i grøfta og treffer ei godt voksen bjørk så det synger. Bilen ruller videre rundt og lander på taket et godt stykke inn i Wesslparken. Ragheb kravler over til passasjersetet, ved siden av en besvimt Maxwell, og får åpnet bildøra med spark og blodige hender. Han har et voldsomt kliv igjennom Wesselparken, men stopper opp da han kommer frem til arbeidsbrakka og river opp døra. Vill av adrenalin vrenger han kjeledressen av Jofes som står i hjørnet av brakka med øretelefoner og krimbok. På vei ut rasker han til seg en tung gammel jernspade, og stuper så videre ut av brakka, over parsellhagen, og løper med stormskritt igjennom Bearnard mot Sūr og inn i mørkets hjerte.

[byen-bearnard]

Nede i dusjanlegget i Bearnards rådhus er Ragheb i ferd med å våkne til live og innse hvilken situasjonen han er havnet i. Susingen i det høyre øret overdøver noe av kaklingen til de som står foran ham og han tør ikke å åpne øynene for å se kollegene sine av ren skam. Naken og frossen, med en projektor som viser voldtekten av Didi bak seg, blir Ragheb sittende helt urørlig og taus på stolen. Han har sittet fastbundet igjennom hele natten og husker lite fra kvelden, men forstår hva som har skjedd å synes å huske en mørk stemme. Tilslutt knekker han sammen og ber gråtende kollegaene om å løsne tapen som holder ham fast i stolen. Endelig løs forsøker han å reise seg, men faller tungt ned ved siden av en sort hette som ligger på gulvet foran ham. Kollegene er regelrett i sjokk og vet ikke helt hva de skal gjøre. På veggen går videoen på repeat og de får etterhvert skrudd av kameraet som er koblet opp mot fremviseren. Noen ringer politiet og andre får gitt Ragheb et glass vann. Etterhvert kommer Maxwell ned i kjelleren og må igjen be tilskuerne om å fjerne seg. Maxwell er også i villrede og kan ikke huske å ha vært borti lignende i sin karriere i Bearnard. «Hva er det som scher her?» er det eneste han klarer å si utallige ganger mens han går fra vegg til vegg og prøver å få kontakt med Ragheb som ligger hulkende i fosterstilling. Han pirker borti rådmannen med skotuppen, men får ingen reaksjon. «Ta ham med gutter» sier han tilslutt og rasker med seg hetten og videokameraet.

[byen-bearnard]

Det illegale brennevinsalget har tapt seg kraftig etter at godværet har kommet tilbake og Deedo har sett seg nødt til å lange mindre kvanta til flere kjøpere. På sine tokt rundt om i Bearnard, med en litt sliten kassebil med et velassortert utvalg av smuglervarer (han dealer også luksusartikler og sigaretter nå), selger han både til Kong Salomo og Jørgen hattemaker. Han angrer litt på at han sa opp jobben på lageret, men det er lenge siden han har skjønt at ni til fire ikke helt er hans mål i livet. Og slik har det seg, ja på grunn av alt som har skjedd og ikke skjedd, at Deedo igjen møter flere i historien, men i en annerledes setting. Den såkalte jungeltelegrafen har også nådd Note som nå alltid er rødvinstørst, eller egentlig mannetørst som du allerede vet, men rødvinen glatter over dette, hun er ikke alkoholiker, men bruker alkoholen som et slags substitutt. Et substitutt som forsvinner så fort det andre lar seg gjøre. Det er utenfor polet, stående i polkø en tidlig mandagsmorgen, rett før åpningstid, at hun snapper opp informasjonen om Deedo. Hun klarer ikke å dy seg og snur seg mot de to som snakker og spør om hvordan hun også kan få kjøpt billig vin fra Deedos kassebil. Hun får til svar om at hun bare må møte opp der og der til det og det klokkeslettet og hun noterer alt ned bak øret. Så blir det slik at hun tar motet til seg og faktisk møter opp nede ved Malla, der hvor nudistene ofte møtes for å bade på sensommeren, for å få seg tolv liter med rødvin til 600 kr. Deedo drar straks kjensel på Note som bibiotekaren og spør henne om hun ikke lenger liker å lese bøker og gir henne straks en bedre vin til samme pris. De blir stående å prate til utsalget er tomt og Note lar Deedo kjøre henne hjem i kassebilen med stjålne grønne skilter.

[byen-bearnard]

Selvfortapelsesprosjektet til Note oppe på Love Peak har tatt slutt med regnværet og gått over til en urolig tilværelse hjemme i godstolen. Foran biopeisen slurpes rødvin fra billige treliterskartonger, finanseiert av arbeidsavklaringspenger, og samfunnsengasjementet har tatt en ny retning. Notes drømmer om lesegrupper rundt stuebordet, i lag med andre bokormer, er lagt til side sammen med de uleste bøkene som flyter rundt i huset. Bakeinteressen ligger i ruiner inne på det tomme kjøkkenet og hun ser ikke lenger for seg at hun, som bokklubbens midtpunkt, servere selvknadd gjærbakst og vittigheter. Slagstøvler og oljehyre er byttet ut med kimono og ullsokker og omtrent annethvert kvarter reiser hun seg fra stolen for å gå bort til kjøkkenvinduet. Hun vet hva hun ser etter, og mener å ha sett Ellef et par ganger, men om hun hadde hatt ett øyeblikks klarhet ville hun ha skjønt at det ikke er Ellef, men en hvilkensomhelst mann hun går og venter på. Slik holder hun på, men titt og ofte, brennhet og lengtende i sin egen fantasis vold, bretter hun kimonoen til side, løfter knærne over armlenene, og stryker seg selv oppover de melkehvite lårene. Så, i våt og desperat rødvinsfyll, får hun lyst til å krabbe bort til vinduet, rope ut «kom og ta meg!» og sprike frem all sin kvinnelighet, i bare ullsokker, til alle som måtte passere utenfor i nattemørket.

[byen-bearnard]

Etter at Ramses og Kleopatra ble hentet har Didi fortsatt som før. Smerte og savn skyves vekk og dagen starter med en god neve reseptbelagte piller. Så svelges det hele ned med to boksøl etterfulgt av en glovarm dusj. Så bærer det ut i Bearnard med tung sminke og parfyme. Først på kafeen hvor hun jobber konstant uten pause fra tidlig på morgenen til rundt klokken fire på ettermiddagen. I skjul stapper hun i seg flere piller og lurer til seg en dram eller to i kafebaren før hun haster ned til Rådhuset. I ørska blir hun stadig hardere håndtert av Ragheb som ventende og forberedt inne på rådmannskontoret. Ragheb har nå blitt helt trygg på at han kan gjøre hva han vil med Didi og hopper nå over både koseprat og klemming før han vrenger strømpebukser og truser av Didi. Så en kveld, med Didi over kontorpulten hvor han står bak og klasker og filmer det hele, får han en iskald pistolmunning i den svette nakken sin. «Ned på kne!» er beskjeden han får og kameraet går i bakken. Didi ruller over pulten og blir liggende slapp på gulvet med kjeften full av piller. «Henda bak hodet!» er neste beskjed og Raghebs hender stripses samtidig som han får en hette over hodet. Med et jerngrep rundt livet føres han ned i dusjanlegget i kjelleretasjen. Der blir han satt i en stol og blir ytterligere tapet hardt rundt både brystet og føttene. Det siste han kjenner er et pistolskjefte som smeller inn i tinningen før alt går i svart.

[byen-bearnard]

Selv om Maxwells etterforskning ikke har resultert i en drapsmann så har han klart å kartlegge drapsofferet.

Ukjent hvit mann i slutten av 60 årene med mulig interesse for hunder, antas å være eier av en Engelsk Setter som ble funnet sammen med avdøde. Overutviklet benmuskulatur kan skyldes hyppige og lange spaserturer. Bekledning og armbåndsur vitner om god inntekt. Høy kroppsvekt og endel leverskade kan skyldes periodevis store alkoholinntak. Ingen tatoveringer eller ytre kjennetegn av noe slag på kropp unntatt en glattbarbert pung og punkefrisyre over penis. Tre dager gammel skjeggvekst kan skyldes fravær av selvopptatthet eller antageligvis nær forestående fyllekule. Mageinnhold tyder på et ensidig kosthold skylt ned med store mengder Vargtass ifølge rettsmedisine. (NB Husk å kjøpe Vargtass!!)

Han synes selv at han har fått gravd frem mye, men det er nok heller slik at det har blitt skrapt i overflaten. For et menneske er så mye mere enn det man kan sette sammen bak en offentlig kontorpult, eller å fremstille i sitt stille sinn. På seg selv kjenner man andre og drapsofferet har derfor fått mange av Maxwells egne trekk. For hvordan skal man ellers klare å sette seg inn i et annet menneskes liv? Uten å ta utgangspunkt i seg selv? Om drapsofferet hadde hatt egenskaper, kvaliteter, interesser og livssyn som Maxwell ikke hadde hatt så hadde oppgaven med å kartlegge samt lage en profil vært nærmest umulig. Altså, man tilegner andre mennesker det man a) enten kjenner til, eller b) har sett og hørt. Alt annet er umulig. Ergo så er ordtaket svært dekkende og mye mere ødeleggende og belastende enn vi skulle tro. For det er slik at om du skulle mistenke noen for noe, ja så har du nok vært kapabel til å gjøre ugjerningen selv. Men det er så deilig når andre dummer seg ut og gjør det for deg. Ja, det er som jeg ser det nå et bunnløst og uendelig problem. Dog er ikke Maxwell helt av den samme oppfatningen, dels fordi han har dette som jobb, han mener oppriktig at han har et instinkt, og det slår ofte til, og dels fordi han egentlig ikke bryr seg. Uansett, så har mannen med hund fått en såkalt profil som han må leve med så lenge han er død.

[byen-bearnard]

Over Bearnard tynnes lavtrykket ut og skyene får en lysere valør. Endelig kan man si at det er oppholds og noen våger seg ut for å begynne å ruske litt opp i det som har blitt kastet rundt omkring i uværet. Inne på politistasjonen har det foregått grundige avhør med Jofes i en tre ukers tid. Maxwell har krysset og spurt og forsøkt alle triksene i boka uten å få noe særlig ut av den mistenkte om hverken mannen, hunden eller katten. De få svarene han har fått har vært sprikende og har vært preget av sangtekster som Jofes har memorert. Maxwells notatblokk minner mere om et potpurri av norske sangtekster fra 80- og 90-tallet, enn en forklaring eller bortforklaring. Det har virkelig vært en antatt gjerningsmann av det uvanlige slaget. Som regel er de dumme som brød og snakker seg rett inn i Maxwells strafferegister og oppklaringsprosent, men ikke denne gartneren. Anklagene og mistanken har mere gått over i medfølelse enn ytterligere siktelse. Jofes får den vante runddansen omkring på stasjonen, men får også servert bedre og bedre måltider samt tilbud om å møte både sosionomer og psykologer. Tilslutt slippes han fri, til Maxwells lettelse og forargelse, og sent på lørdagskvelden får Jofes vende tilbake til Wesselparken og arbeidsbrakka. På kvelden går han ut til bronsestatuen og graver frem en kniv som han legger tilbake inne i brakka i boksen sammen med kanel og knestrømper. Litt senere får han start på traktoren og kjører tvers igjennom politisperringene i parsellhagen og pløyer over området som har blitt endevendt. Inne i traktorhytta roer han ned med Jahn Teigens Direkte Metode og ser for seg kvelden alt skjedde.

[byen-bearnard]

Kjære lille Ellef går rundt i et følelsesmessig vakuum i regntåka. Han har alltid båret på et lite håp om en varm fremtid sammen med Ante i realiteten og med Note i fantasien. Han har aldri gjort noe særlig for å få det varmere, men er som tidligere nevnt opptatt av en egosentrisk eksistensialisme og det er mange blindgater å gå seg vill i før man forstår det hele. Men nå som barnet er borte og Ante ikke viste noe tegn til anger da det ble fjernet eller glede over at hun var gravid så føles alt så mye tyngre enn det det noen gang har vært. Lysten til å fortsette med kulturarbeidet og gleden over å se Note har blitt erstattet med noe mørkt som han ikke lenger vil eller klarer å kontrollere. Det er ikke en demon som har tatt bolig i Ellef, men det er gleden over å se seg selv gå til grunne. En tanke og en trøst om at løsningen ligger i det evige mørket. Han har ikke vært oppe på kontoret sitt siden barnet ble fjernet og har ikke ofret jobben så mye som en liten tanke. I ørska løper han rundt omkring i Bearnard og om han ser noen som han kjenner så snur han og løper over til den andre enden av byen. Han sover og spiser riktignok hjemme, det lille han behøver, på gjesterommet nede i kjelleren som har egen separat inngang og bad. På den måten kan han fortsette å kave rundt og har ikke fått med seg at Ante står arbeidsløs og at biblioteket er stengt. Det er formålsløst og destruktivt, men dette er ikke helt ukjent for Ellef. Utad har han alltid vært Ellef, men innad har det lurt både en Ronny og en Kenneth.

[byen-bearnard]

Note og Ellef har ikke sett hverandre på lenge. Hun har ikke akkurat savnet ham, men det er mere som om hun går rundt med en følelse av at hun har glemt noe. Note er en av dem som har fått kjenne nedskjæringene på kroppen (som har blitt iverksatt for å få kommuneøkonomien på fote igjen.) Biblioteket var i en periode bare åpent på tirsdager og annenhver lørdag. Note syntes det var greit å ofre litt slik at budsjettet kom i balanse og viste ingen uvilje eller mangel på lojalitet overfor arbeidsgiver da sparetiltakene ble iverksatt. Tvert imot føltes det godt å kunne bidra. For å klare seg fikk Note tilbud om jobb som norsklærer på den ene av de to ungdomsskolene i Bearnard. Dette føltes også godt, det at hun kunne jobbe inn mot ungdommene samtidig som hun fikk bruk for norskkunnskapene sine, og som hun selv husket fra sin egen tid på skolen hungrer de unge etter prosa. Akuratt den fantasien varte i nøyaktig ti minutter ut i Notes første undervisningstime hvor rim og rytme som virkemiddel var tema. Så det måtte gå som det pleier. Hun mistrivdes og meldte seg ofte syk på morgenene. Etter en stund sykemeldte hun seg for godt og ble værende hjemme hele uka. Biblioteket har derfor blitt midlertidig stengt. Ja, Notes sykemelding kom veldig beleielig sett med kommuneøkonomiske briller. Den siste tiden har Note også hatt litt vondt av å bare være hjemme og er stadig oppe på Love Peak ikledd oljehyre og slagstøvler, vassende i søle, for å forsøke å samle seg etter den nye realitetsforandringen.

[byen-bearnard]

Tidlig en lørdagsmorgen, hvor Didi allerede har vært opp en time for å få stelt istand en litt bedre frokost enn den vanlige teskje-i-sjokoladepåleggvarianten, blir Ramses og Kleopatra hentet av barnevernet. Didi blir stilt opp i en krok av to mannlige sosionomer og må se barnas bagger bli fylt med halvskitne klær før de geleides inn i en sort og regnvåt Volkswagen Caravelle. De er blitt meldt inn som vanskjøttet av kontaktlæreren, samt fått en anonym bekymringsmelding, og barnevernets forsøk på å få kontakt med Didi har mislykkes for mange ganger. På tvers av de mange involverte enhetene har det blitt avholdt møter angående Didis situasjon og det er nå en kjent sak at Didi er på randen av sammenbrudd med påfølgende omsorgssvikt, inkassokonkurs samt lider av en kjemisk avhengighet av reseptbelagte medisiner. Piller som for øvrig skrives ut på fastlegekontoret og trilles ut på nærmeste apotek med god profitt for alle unntatt Didi. På stekeovnen freser det i speileggsøl og mat som er i ferd med å ta fyr og røykutviklingen utløser fellesalarmen i bygget. Alle beboerne stiller seg opp i ganger og på fortau og blir vitne til barnevernets håndtering av familieulykken. Knugende på plastikkleker blir de to tvillingene geleidet igjennom alle de nysgjerrige naboene og Ramses og Kleopatra opplever å få en planlagt frokost bli byttet ut med tårer og snørr. Morens snøvling og klagerop følger de hele veien inn i bilen. En desperat mor i frådende pillerus setter dype spor i to ellers så herdede barnesinn.

[byen-bearnard]

På sitt beste er Bearnard et godt sted å vokse opp og de kommunale tilbudene vesentlig bedre enn i andre sammenlignbare byer. På sitt dårligste er byen et sted hvor menneskene som tidligere klappet deg på skulderen i neste omgang gir deg en kaldt blikk og fyken. Budsjettsprekken begynner å vise seg å være større enn rådmannens antagelser og Ante må med stor uvilje levere ifra seg et budsjett som er i dundrende og uforklarlig underskudd til formannskapet. Det lekker penger i alle bauger og kanter som kommunenen rett og slett ikke har og gjelden for inneværende budsjettår vil måtte økes med godt over 200 prosent. Avisoppslagene hamrer ut en strøm av mer eller mindre nyttig informasjon og redaksjonene gjør vanskelige valg om mord eller økonomisk krise skal få pryde forsidene. Det er en tid for å gasse seg med andres ulykke og de vet det selger så lenge de kan spe på med iskaldt vann de kan helle ned i blodårene på leserne. Dette får selvfølgelig konsekvenser for Ante som får all skyld og mistillit over seg for ikke å ha holdt seg til budsjettet. Dette kan høres dramatisk ut, men dramatikken kan nesten ikke synes for et uøvd øye. Man kan bare ane hva slags krig som føres bak steinansiktene i rådhuset. En tilsynelatende knust ordfører blir presset ut av møtesalen med mistillitsforslag og kabinettsspørsmål haglende etter seg.

[byen-bearnard]

For Deedo går ting bedre. Han har flyttet ut fra leiligheten til Didi og fått seg et usentralt leid krypinn hvor han er egen herre. Han jobber på et lager inne i byen og har der, via gode kolleger, fått kontakter inne i bransjen som holder det illegale brennevinssalget i hevd. Hans kyniske ytre oppnår raskt respekt og suksess i dette noe lurvete miljøet og han tjener godt på å selge videre store kvanta med vodka og konjakk til yngre og mere garvede drankere (til langt under markedspris). Salg hvor han kan lure til seg en andel under 5000 holder han seg for god for og bunken med sedler i fryseren begynner å nærme seg to handleposer. Den kortsnutede revolveren han alltid bærer er klar og ferdig ladet i baklinningen på de sorte olabuksene og han holder seg fortsatt i god form ved å trene på morgenen litt i utkanten av byen. Noe særlig glad i å drikke alkohol er han ikke og andre rusmidler skyr han. Han synes ikke det finnes mere kjedelige folk enn rusavhengige, men synes kanskje alkoholikere er de mest originale. Det eneste som plager ham er rådmannen som ligger med Didi. Han har mest lyst til å stikke oppom Didi for å gi henne litt penger, iallfall til Ramses og Kleopatra, men det blir med tanken. Han har sett de sammen på rådhuset, som han fortsatt lurer seg innom, og akter å gjøre noe med Ragheb. Ikke fordi han er sjalu på rådmannen, men snarere fordi han ser en slags autoritet, eller rival om du vil, i Ragheb. Noe han ikke helt klarer å svelge unna eller å ignorere.

[byen-bearnard]

Maxwell blir huket tak i så fort han setter gummistøvlene innenfor politistasjonen og settes umiddelbart, dog uvillig, på drapssaken av mannen med hund. Som tidligere nevn er Maxwell usjarmerende, men en svært god politietterforsker og kjennskapen hans til Bearnard er uovertruffen. Etter å ha forsøkt å snakke seg vekk fra saken ved å skylde på dårlig helse og alder blir han beordret til å fylle ut alle skjemaer, papirer og rapporter samt ta alle de nødvendige telefonene og «få ballen til å rulle» som politisjefen så myndig sier. Etter at alt det formelle er unnagjort drar han rett ut til Wesselparken og banker på arbeidsbrakka til Jofes. Med seg har han et par uniformerte politimenn og i hånden en rykende fersk tillatelse til å gjennomføre en husransakelse. Alt Jofes makter å presse frem er refrenget av Vazelina Bilopphøggers’ «Trynet på en dau mann» (som har truffet trommehinnene hans på full styrke mellom tredve og førti ganger før døra på arbeidsbrakka blir sparket opp). Alle Maxwells spørsmål får derfor det samme svaret. «Hva vet do om liket i den parschellhage?» «Hvor har do vært den siste tid?» «Har do sett noe mischtenkelig?» «Trynet på en dau mann» svarer Jofes. «Nein..» sier Maxwell tilslutt «her her det noe galt som nicht schtemmer. Ta ham mit gutter.» Så blir beskyldninger om mord og drap servert Jofes som legges i håndjern og føres vekk fra arbeidsbrakka og Wesselparken.

[byen-bearnard]

Ante er tilbake på jobb og blir kalt inn til et møte angående budsjettet, eller rettere sagt hun blir kalt inn på teppet. Hun må troppe opp på Raghebs kontor med klærne på og budsjettet oppslått. Møtet starter litt usikkert og ukomfortabelt. De vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til hverandre. Men etter noen minutters stillhet gjør Ante seg hesere enn normalt og forsøker å forføre rådmannen selv om det er mandag. Ragheb virker litt sur og sier at han må sette forholdes dere til side denne éne gangen. Sex er sex, men budsjett er virkelig budsjett. Om han ikke slår hendene til Ante vekk så geleider han henne tilbake ned i stolen på den andre siden av pulten. «Beklager» sier Ante. I et forsøk på å komme på fote med rådmannen igjen. «Så rent og fint det er er her» fortsetter hun før hun får i fleisen at hun kommer til å bli suspendert om ikke budsjettet er klart om én uke, det vil si førstkommende mandag. Fristen var forrige uke, men er blitt utsatt på grunn av Antes sykdom som rådmannen aner skyldes at budsjettet ikke var ferdig. Ante forklarer så godt hun kan at hun ikke forstår hvordan budsjettet ikke går i balanse og drar på med gråt. Hun sier til og med at hun elsker rådmannen. Ragheb blir litt satt ut av det siste, men må stå på sitt.