hannakvandal

[hannakvandal]

Nomen Nescio

Jeg pleide å våkne sju. Vaske ansiktet mitt og varme føttene på flisene. Lete etter bekymringsrynker som kunne ha dukket opp i løpet av natta. Lage to brødskiver med smør, fire skinker og seks skiver ost. Kanskje agurk hvis jeg følte meg tjukk den dagen. I søtnos-kruset helte jeg en liten haug med inntørket pulverkaffe som varmt vann trengte seg inn i og omformet sagflisen til en middelmådig kopp kaffe. Etter å ha gaflet i meg frokosten og styrtet kaffen sminket jeg meg for å skjule de rødsprengte øynene mine. Hverdagsantrekket besto av valget mellom tre ulike pysjamasbukser. Så var det frem med listeboka hvor jeg strøk ut punktene jeg hadde skrevet dagen før og tilbake til det innestengte rommet hvor Muffe ventet. Sammen lå vi i skje og så på youtubevideoer resten av dagen. Gjerne kombinert med å ignorere anropene fra Oslojentene i "VB faddergruppe" og utsettelser av de eksistensielle krisene for enda en dag.

"Skal jeg lese et eventyr?". Stemmen hans danset mykt på trommehinna. Jeg gliste bredt og ba om å få høre om han Smørbukk. Innlevelsen var ikke like bra som bestefar i barndommen og jeg savnet Ibestad-dialektas krydder. ��reproppene lå som en forlengelse av øret mitt nær øregangen. Jeg omfavnet dyna med en hånd og kilte meg selv på armen med den andre. Gåsehuden bredte seg fra området og stemmen kilte meg i øret. Utenfor danset blodlønna til naboen i vinden under måneskinnet. Jeg følte meg heldig som fikk se og høre to ulike oppsetninger den kvelden. En dans tonesatt av Mr. Misters sin gjengivelse av Haugkjerringa.

          Mister var også et kattemenneske. Vi snakket om pusekattene i våre egne liv og jeg kunne aldri si nok om Muffe. Jeg fortalte om hvordan vi pleide å ligge i skje om nettene, at hun alltid ventet til jeg gikk inn døra før hun fulgte etter, og om hvordan hun alltid kurret hvis jeg fylte matskåla hennes. "Til og med pappa liker henne, og han liker aldri katter. Han pleier å si at hun nesten er som en hund fordi hun er så kontaktsøkende og hengiven mot mennesker" sa jeg begeistret. Han responderte med slik en fin latter og kalte meg søt, noe som gjorde meg varm i kinna. Jeg ba han om å fortelle mer om seg selv, men han ønsket kun å lytte til meg sa han. Så jeg langet ut om hvor stressa jeg var for at lånekassa skulle ringe og spørre om vanskelige spørsmålet. Fortalte at hjembyen hadde forfalt betraktelig etter at vennegjengen flyttet, og hvor ubetydelig jeg følte meg når ingen arbeidsplasser ville bruke tid og ressurser på ei som skal flytte om ni måneder. Gjennom to uker hadde jeg allerede fortalt alle mine innerste tanker som jeg ellers ikke torde å si høyt. Det var bare så forførende å føle seg sett av et par øyne jeg ikke visste fargen på.

           Jeg fikk varsel om en ny melding i chatten vår. Han hadde sendt en video. Jeg prøvde å spørre hva det var, men han sa jeg bare måtte se den og ikke spørre så mange spørsmål. Midt i bilde sto pusekatten hans. En hånd strakk seg inn i bilde, gravde seg ned i pelsen og rev ut en eggeformet klump. Det så vondt ut for den lurvete pusen. Så tilbudte hånda parasitten til dyret den hadde snyltet på. Jeg så på katten knaske den sprekkeferdige flåtten og blodet rant nedover kjeven. Den slikket det i seg, katter er tross alt veldig renslige. Da mamma spurte om hva jeg ville ha til middag spurte jeg om en tørr vegetarburger. 

Jeg slepte beina etter meg til bilen. Bussene hadde sluttet å gå og jeg kunne ikke si nei til de rødsprengte øynene deres. Oppgitt så jeg på den rimete bilruta og tenkte på hvor uforsvarlig det var av meg å kjøre de hjem når jeg selv var så sliten. Varmen stod på full guffe mot vinduene og jeg rotet frem skrapa. Før jeg rakk å få frostbitt på fingrene skimtet jeg en liten, blank pose fylt med saltsild. De andre lo slitne i bilen og jeg følte meg akutt ensom. Det tuslet noen i utkanten av gatelysene langs de gamle murbygningene. En slank, mørk figur med hodet hengende så lavt at jeg ikke kunne se det, iført T-skjorte og med jakken under armen i en rund bylt. Kan det være han? Står han der og gjør seg til for meg? Jeg kjente eimen fra tørr øl på skjorteermet da jeg gned meg i øynene. Hadde han vært inne å sett meg? Kunne jeg ha tatt imot jakken hans, hengt den omhyggelig opp før jeg gav en rød lapp i retur og sagt at han måtte kose seg uten å kjenne han igjen? Jeg lurte på hva han ville tenkt om meg. Kanskje at jeg var like søt og snill i virkeligheten. Jeg ble kvalm av tanken på at jeg kanskje hadde sett han i øynene, snakket med servicestemmen og smilt flørtete i håp om tips. Desperat prøvde jeg å huske kveldens gjester, men mangelen på søvn hadde sladdet alle ansikter og sensurert samtalene. 

            De takket meg for skyssen, og jeg suste hjemover med tårer i øynene. Et par frontlykter blendet meg i midtspeilet. Pusten ble ukontrollert og jeg kjente leppene skjelve da jeg stoppet i en busslomme. Hadde jeg kjent de andre bedre ville jeg spurt om noen kunne sovet hos meg, eller motsatt. Ordene lå ytterst på tungespissen, men skammen over å ha en emosjonell affære med en som kalte seg selv Mr. Mister blokkerte forespørselen. Da bilen var ute av syne dro jeg hjem og kjente på hjertet mitt som prøvde å flerre opp brystet for å rømme den anstrengte kroppen. Jeg var misunnelig på tanken å skille meg fra hjernens harde grep. 

En hes stemme runget fra den lyseblå skjermen og trengte seg inn i hodet. “Skjedde det noe spennende på jobb i går?” Det boblet inni meg. “Ikke mye, men Haugkjerringa kom og la igjen en sølvkniv under vindusviskeren” svarte jeg flatt. Han lo hånlig. “Visste ikke at hun bodde i sentrum. Er du Smørkolla da?”. Jeg prøvde å smale meg, men stemmen ble liten og jeg kjente sinte tårer brenne i øyekroken. “Det er ikke greit at du dukker opp på Biografen for å legge igjen gaver. Det føles ut som et dødsvarsel. At den dag så kommer jeg ut, finner Muffes hjerte i en pappeske hvor det er risset inn you better be mine. At det blir de siste ordene jeg leser før du skjærer over strupen min. Det skjønner vel du og?” sa jeg og tryglet stille om at han hadde selvinnsikt. “Ja, det er greit det. Her prøver jeg å være en hyggelig fyr som lytter. Du har snakket til meg hver dag med den stemmen som høres ut som en godt innarbeidet sextelefon, men nå er jeg jævelen som prøver å være hyggelig og behandle deg anstendig. I flere måneder har vi snakket nå og det er ikke min feil at du deler hver minste ubetydelige detalj om livet ditt. Hvor du jobber, hva slags bil du har eller når du skal ha vakt. Da sender du ut signaler om at du ønsker å bli funnet. Det skjønner vel du og?” sa han spottende. Nervebanene mellom kroppen og hodet mitt mistet all kontakt. Tyngdekraften sugde meg nedover der jeg lå i senga og kaldsvettet. “Det er normalt å ikke ville dele navnet sitt med fremmede fra chat.no eller si hva man jobber med eller hvor man bor. Det er bare ensomme, naive einstøinger som ikke fikser livet sitt som handler slik du gjør. Jeg trodde faktisk bedre om deg, men der undervurderte jeg kraftig. Du er like skuffende som alle de andre tomskallene. Trygler om oppmerksomhet, men så fort noen gjør en vennskapelig gest så pakker du deg selv inn som en russisk dukke for å skjule hvor liten du faktisk er.” Jeg la på. 

[hannakvandal]

Skjoldbjærgs og Nolans Insomnia

[hannakvandal]

Psykedeliske Mysterier på Kilden

I forkant av forestillingen så jeg bilder i forbindelse med oppsetningen av Mysterier på Kilden Teater og Konserthus. Fra før har jeg lest romanen av Hamsun og er godt kjent med innholdet. Jeg var spent på hvordan Kilden skulle adaptere romanen til scene. Selv har jeg lite erfaring med teateroppsetninger og hvordan man tar fatt på et slik arbeid, men i dette innlegget skal jeg presentere en kort analyse av forestillingen basert på Patrice Pavis’ spørreskjema. Bloggformatet bærer med seg begrensninger så jeg har valgt å sette fokus på de ulike virkemidler i scenografi, kostymer, lyd og lys er brukt for å formidle fortellingen om Nagels ankomst og innvirkningen hans på den lille kystbyen. Jeg vil poengtere at min analyse er subjektiv da den baserer seg i stor grad på mine erfaringer, opplevelser av stykket og tidligere referanser. 

Det første en møter som publikum er i inngangspartiet til salen hvor det er dandert sopp som beveger seg fra scenen og utover. Etter å ha satt meg i setet oppdaget jeg at det hang en gigantisk hest i taket som jeg brukte store deler av stykket på å undre over hva skulle symbolisere og hvorvidt den ville gjøre en entré inn i stykkets forløp. Jeg googlet litt hva symbolikken bak en hest kan være i etterkant, og på Kildens nettsider snakket regissør Ole Johan Skjelbred om at hesten har tidligere blitt brukt som et dødssymbol. Soppen ble talende for hvor beruset og psykedelisk forestillingen skulle oppleves. Et godt eksempel på dette er da hesten på et tidspunkt føder to av karakterene før morkaken brukes til å både spille fiolin- og sekkepipesoloer på. Jeg merket meg og at ødeleggelser av scenografi ikke ble ryddet opp underveis gjennom stykket og for meg var tiltalende for den destruksjon som foregår i Nagels indre før han til slutt ender sitt liv for godt. 

Kostymer brøt i stor grad med det tradisjonelle kjønnsuttrykket, hvor en mannlig figur kunne gå med tradisjonelt feminine silhuetter. Kostymene ga meg en følelse av å være futuristiske. De minte i stor grad om kostymene i The Rocky Horror Picture Show og antrekkene vist i The Capitol i Hunger Games-filmene. For meg en fornøyelse og en pekepinn på at stykket eksisterte i en annen tid enn 2020. Flere elementer i stykket gjorde det vanskelig å plassere det i en bestemt tid fra kostymer, til bruk av moderne klubbmusikk og en skrivemaskin som rekvisitt. 

Bruken av lydeffekter gav meg sterke assosiasjoner til tegneseriefilmer. På et tidspunkt så holdt Nagel hjertet til Fullmektig Reinertsen i hendene. Vi kunne høre hjertet slå, men fysisk var det ingenting som eksisterte i hendene som var synlig for det blotte øyet. Organet ble plassert tilbake og Reinertsen levde videre som ingenting annet enn sterk ydmykelse hadde skjedd. Det styrket opp om at hendelsesforløpet ikke eksisterte i vår realitet eller så var alle karakterene sterkt beruset. Lydeffektene ble ofte brukt til å illustrere usynlige ting som hjertet, våpen og dyr. På et tidspunkt ble det brukt musikk som en del av forestillingen i kombinasjon med lysrør og karakterenes berusete fremtoning som gav meg følelsen av å være en edru tilskuer på en hard style-festival i Nederland. 

Stykket brøt også med den kjente “fjerde veggen” blant annet da Fullmektig Reinertsen henvender seg direkte til publikum og ventet på respons. Et annet eksempel er da en lyskaster plutselig ble til Dagny Kiellands hund som ble banket hardt på lyskasterens stativ. Sistnevnte var illustrert gjennom lydeffektene som bidro til at publikum aksepterte lyskasteren som legemliggjørelsen av dyret. 

Gjennomgående i stykket husker jeg at det ble nevnt at det var en Basarfestival i byen. I sammenheng med de virkemidler og effekter som er brukt gav det en sterk assosiasjon til rus. Det hjelper på det kaotiske handlingsforløpet at det nærmest føles ut som om vi ser på en hel by som er sterkt påvirket av et eller flere psykedeliske rusmidler. Hvor tilstanden tillater at de fysiske lover endrer seg og lite henger på grep i den virkelige verden. Jeg synes det var interessant hvordan det føltes nærmest som om stykket este og ble sølt ut i vår realitet; hvor publikum og de fysiske elementer utenfor scenografien ble en del av det absurde universet. Det minnet meg om soppen som hadde vokst ut av det fysiske området hvor scenen er og inn på publikums domene. Hvor det absurde møtes gjennom kostymer som visker ut kjønnsdefinisjonene, lydeffekter brukes som tegneserier, og skille mellom publikum-scene og fiksjon-realitet er uklar.

[hannakvandal]

Introkurs til film og lærdom

Da har jeg gjennomført introduksjonskurs i kamera og redigeringsarbeid, som har resultert i to små filmoppgaver gjennom disse to ukene. Videre vil jeg kommentere lett om oppgavene og videoene er linket til i overskriftene. 

- Stirrekonkurranse - 

Første oppgave handlet i stor grad om det tekniske. Min gruppe og jeg gikk for å filme en stirrekonkurranse fordi vi manglet mikrofon til å spille inn lyd, samt at det var et lett konsept å gjennomføre som de fleste kjenner igjen. Begrepet bevegelsesakse hadde jeg aldri tenkt på tidligere. For meg var det veldig spennende å lære om. 

- GEN Z - 

1-minuttsfilmen var der vi jobbet mest kreativt. Vi startet med en idémyldring hvor vi slang ut ulike idéer og konsepter for filmen vår. Det var snakk om magiske søppelkasser, et tinderkonsept og mer. Slik jeg husker det så landet vi først på en idé om å lage en film om folk som filmer en hel konsert fremfor å ta inn opplevelsen i nuet. Men å filme en konsert ble vanskelig. Så vi utviklet konseptet videre til en historie om det å tilbringe livet limt fast til mobilskjermen. Under prosjektet brukte vi mer tid på å planlegge i forkant. Jeg og regissør skrev manus sammen som ble brukt for å lage et storyboard som skulle følges. I denne filmen var det flere roller å fylle, og jeg meldte meg frivillig til å være i bakgrunnen. 

Så hva sitter sterkest igjen etter disse to ukene? Først og fremst så må jeg være mer frampå for å lære de tekniske tingene. Det ble veldig tydelig hvor lett det var å frasi seg de oppgavene fordi jeg er uerfaren. Videre innså jeg hvor mange elementer, tanker og intensjoner som går inn i alt som spilles inn. Tidligere har jeg vel hatt en formening om at gode skuespillere og et bra manus er det som utgjør et godt sluttprodukt. Planleggingen til de små detaljene og det å lage en detaljert beskrivelse av hvordan handlingsforløpet er hjalp enormt mye. Og til syvende og sist var det to veldig innholdsrike og morsomme uker. 

[hannakvandal]

En personlig CV

Jeg har alltid elsket musikken, mitt livs første kjærlighet. Jeg fortapte meg i den, ble kjent med nye universer og dannet sterkere personlige relasjoner gjennom musikken. Jeg husker fortsatt hvordan jeg følte meg nærmest beruset første gangen korpset besøkte klassen min på barneskolen og tonene fra trompeten traff meg. Visitten ledet til flere år i korps, en affære med pianoet, men til syvende og sist var det den klassiske sangen som kapret meg. Aldri har jeg følt på en slik styrke i meg som da jeg sang Møte av Edvard Grieg. Det er en sår og vakker kjærlighetssang hvor Veslemøy endelig hengir seg til sin elskede. På samme måte henga jeg meg til musikken. Den var der gjennom personlige kriser og voldsomme høyder i livet mitt. Den var samlende, trøst, eufori, melankoli, dans og emosjonelt frigjørende.

Likevel valgte jeg bort utøverdrømmen. Jeg elsket å opptre, men å øve var ofte det mest demotiverende jeg gjorde i hverdagen på musikklinja og folkehøgskole. Selve grunnpilaren i en utøver sin hverdag var kvelende for meg. Jeg lette etter andre muligheter og karriereveier. I et svakt øyeblikk, under kvartlivskrisen min, takket jeg ja til å bli med på BI Handelshøyskole sin Åpen Dag. Med en rekke fordommer i sekken møtte jeg opp i Nydalen for så å få en ydmykende fik i ansiktet da jeg oppdaget Creative Industries Management. Studieprogrammet hadde fokuset på møte mellom næringslivet og kunsten. Med bachelorgraden kunne jeg fortsette å jobbe med kunsten og bidra til arenaer dedikert til den.

Det ble tre tidvis utfordrende, spennende, kjedelige og overraskende år. I løpet av perioden konsumerte jeg enorme mengder innhold fra strømmetjenester da vi kun hadde tolv timer forelesning i uka. Fascinasjonen for videoinnhold og fortellinger vokste. Med det åpnet jeg opp for å utforske andre områder enn kun festivalbransjen. Plutselig nærmet avslutningen på bachelorgraden seg i en voldsom fart, men jeg kunne ikke gi slipp på tanken om at jeg kom til å få en identitetskrise hvis jeg ikke tok grep. Over en lengre periode hadde jeg undertrykt den delen av meg som ønsker å ta sjanser og som tør å mislykkes. Det til fordel for å ha en karriere hvor jeg ville blitt sittende på sidelinjen av kunsten og ikke midt i den slik jeg hadde tillatt meg å drømme før. Jeg innså at jeg hadde latt formaninger om å finne en stabil jobb overskygge de begjærende jeg egentlig satt inne med. 

Da jeg skrev bacheloroppgaven min intervjuet jeg en rekke skuespillere. Alle med forskjellige bakgrunner, kjønn, utgangspunkt og bachelorutdanning. Til felles med meg var de unge og nyutdannede, men de tok sjansen på en karriere de allerede visste det var en marginal sjanse for å leve av. Noen vil si dumdristig, men jeg beundret motet deres. Det var den siste dråpen som ledet meg til å søke meg inn på ny bachelorgrad. Så nå kaster jeg meg ut i dette. Blottet for forkunnskaper annet enn å være en ivrig forbruker av strømmetjenester.