pantabola-blog

[pantabola-blog]

Zambia vs Nigeria: To fanboys dagbok

Bildet: Magnus poserer foran det zambiske landslagets spillerbuss.

-        Magnus! Han der må vel spille på landslaget?

En høy, atletisk mann ikledd en grønn poloskjorte går raskt forbi puffen der Magnus sitter. Belysningen i hotellbaren er det min far ville kalt dunkel, så det er vanskelig å se hva som står på emblemet på brystet hans. Var det den nigerianske logoen?

-        Magnus. Magnus!

Magnus sitter lent framover og myser hardt på ryggen til mannen som nå er ute i hotellresepsjonen. Prøver han å sammenligne ryggtavlen foran seg med alle de andre ryggtavlene han kjenner fra fotballverden? Jeg sitter overfor Magnus. Jeg har sett noe som feier all tvil til side. Bak ryggen på en mysende Magnus ser jeg en ny grønn polo.

-        Magnus! Mikel er bak deg!

Første gang jeg så John Obi Mikel var på Ullevål stadion. Han var god. Han var faktisk veldig god. Så god at han meldte overgang til både Manchester United og Chelsea. Samtidig. Nå passerer han Magnus med lange skritt. Han er mye høyere enn jeg trodde. Eller kanskje jeg er lavere enn jeg håpet? Nå strømmer Nigerias herrelandslag i fotball forbi oss. Grønnkledde spillere og støtteapparat i hvite overdeler. Jeg kjenner ikke så mange av spillerne, men en ting er jeg sikker på. Jeg ser min helt Odion Ighalo. Mange ganger. Noe jeg også halvveis hvisker, halvveis gisper til Magnus.

-        ghalo! Ighalo! Magnus! Der er Ighalo!

Ighalo er ikke der. Magnus har allerede fortalt meg at han er hjemme i Engeland med en skade. Klassisk overtenning. Strømmen av nigerianere tørker opp. Vi har ikke klart å snakke med noen. Ikke tatt en eneste selfie som vi fantaserte om i taxien på vei til Protea hotell, hvor Magnus har snust fram at det nigerianske landslaget skal bo i forkant av VM- kvalifiseringsmatchen mot Zambia. Der! En ensom grønn Super Eagle kommer tuslende alene. Magnus tar sats:

-        «Excuse me: Are you Alex Iwobi»?

Arsenalangriperen nikker kort, og Magnus poserer for fotografen. Jeg dokumenterer øyeblikket. I taxien på vei tilbake til lodgen vår bestemmer vi oss for å dra til Protea i morgen også, før kampen skal spilles. Kanskje vi kan klare å lirke ut av Mikel hvilken klubb han skal til når kontrakten hans med Chelsea utløper?

Bildet: Magnus og en nigerianer

Vi er på vei til Protea. Trafikken flyter greit. Om få timer vil trafikken stå i stampe helt fra Ndola sentrum og ut til fotballstadion som ligger rett over veien for Hotell Protea. Jeg har vært ute på morgenkvisten og kjøpt kampbilletter. 100 kwatcha stk. Antageligvis kunne jeg fått de til en fjerdedel av prisen, men jeg var for sjenert til å prute. Billettene er ikke det eneste jeg har kjøpt. Jeg kan se at Magnus synes jeg ser teit ut. Når sant skal sies har jeg fått enormt oppmerksomhet fra de lokale. Det er tydeligvis ikke en overflod av muzunguer som stiller til match i en nydelig uoffisiell zambisk replikadrakt og matchende caps. Magnus har på seg en svart t-skjorte. Nasjonaldrakten til Brønnøysund. Vi setter oss i restauranten på Protea. Jeg begynner å angre på klesvalget mitt. Resten av klientellet har unisont gått for en noe mer nøytral bekledning. Jeg tar en slurk av leskedrikken min og konsentrerer meg om å speide etter de nigerianske ørnene. Timene går. Landslaget gir intervjuer til nigeriansk media ute ved bassengområdet. En liten mann med et stort kamera flyr fram og tilbake mellom bassenget og resepsjonen mens han prater i telefonen non stop. Kanskje kamera ikke er så stort? Kanskje han ikke er så liten? Magnus går på do. Minimannen med megakamerat kommer susende forbi bordet der jeg sitter. Rundt halsen har han masse små laminerte akkrediteringer som sier «MEDIA».  I det han passerer kjører han en hæl i gulvet og snur seg rundt mot meg.

-        Could I take a picture of you? Ive never seen a white man in a Zambia shirt!

Jeg må bare smile. Selvfølgelig skal det bli en rolig selfie. Den lille kameraraceren setter seg ned ved bordet. Han jobber for Nigerias største sportsavis. Magnus kommer tilbake fra dobesøket sitt. Etter to minutter spør han spørsmålet jeg har hatt på tungen helt siden avismannen slo seg ned ved bordet vårt.

-        Those media passes; What do we have to do to get two of those?

Bildet: Bra fangst på Protea. Selv Martin ville vært sjalu

Vår nye nigerianske venn ser seg om i to sekunder, før han lekende lett vipper to mediapass av nakken og legger de på bordet. Så reiser han seg og går. Magnus og Jesper: Norsk-zambisk media. For en kanoninvestering zambiadrakten min er. Nå kan de bare stirre. På vei inn på stadion drar Magnus enda en kanin opp av hatten. Sikkerhetskøen for å komme inn på stadionområdet er lang og kaotisk. Væpnet politi med kamphunder står langs gjerdene. Magnus går rett bort til en uniformert kvinne som speider utover folkemengden med en AK-74 i hendene. Magnus skyver frem tønnebrystet sitt, peker på den akkrediteringen, deretter på meg og sier: «MEDIA». Vi blir sluppet gjennom barrikaden. Noen opportunistiske zambiere prøver nonchalant å snike seg med, men får smake elektrostokken som jeg bare kan anta en av soldatene har tatt med seg fra gården hvor han gjeter kyr.

Bildet: Zambia satser ungt! Denne Kabaso Chondo må være en baby for framtiden

Vi kommer oss opp på mediatribunen. Vi sitter en solid støttepasning unna nyvalgte president Lungu. Magnus prøver å komme seg inn i presidentlosjen, men der kommer han ikke forbi sikkerhetssjekken.  Kampen sparkes i gang. Zambia spiller godt. Nigeria virker tunge. Jeg havner i prat med en nigeriansk dokumentarskaper. Jeg serverer en hvit løgn om at jeg jobber for en norsk fotballtidsskrift, og at jeg er her for å skrive en reportasje om nigerianske fotballspillere med en fortid i norsk toppfotball. Jeg havner umiddelbart på dypt vann ettersom min samtalepartner kjenner flere av disse spillerne personlig. Han vil sette opp et intervju for meg. Vi utveksler kontaktinformasjon. Nigeria ender opp med å vinne kampen 2-1. stemningen er likevel elektrisk kampen igjennom. Idet Zambia reduserer er det nesten ikke mulig å høre seg selv tenke. Stadion tar rundt 40.000 tilskuere. I pausen, på Lungus ordre, slippes billettløse inn på stadion. Andreomgang blir noe uoversiktlig. Folk står som sild i tønne i trappene mellom seteradene og blokkerer utsikten.

Bildet: Lunguen er ringside for å hilse på spillerne

Bildet: To fornøyde pretenders på mediatribunen

På vei ut av stadion prater jeg og Magnus om Zambias sjanser for å kvalifisere seg til VM i Russland. Zambia er i gruppe med Nigeria, Algerie og Kamerun. En knalltøff gruppe. Jeg lurer på om Magnus vil kjøpe en zambisk drakt. Han sier nei.

[pantabola-blog]

Sport In Action

Så jeg har presentert vertsfamilie og reisefølge, men hva gjør jeg her egentlig? Vel, ved siden av på det personlige plan en opparbeiding av Central-province beste t-skjorteskille, så jobber jeg i en Non Govermental Organisation (eller NGO) ved navn Sport In Action. Min stillingstittel er «Assistant site/coordinator», hvilket betyr at jeg jobber som fotballtrener og gymlærer. En liten oppgradering i tittel fra Holmen IF hvor jeg jobbet som fotballtrener og viktigper. Jeg har to «sites» som jeg jobber på regelmessig: Katondo Primary School og Liver ground.

Bilde: Fire glade SIA Site-coordinators. Venstre til høyre: Jesper, Saviour, Anton og Eddy.

Katondo Primary ligger omtrent 15 minutter med sykkel unna huset mitt. Jeg bor i et område som kalles Highridge som er et litt «finere» nabolag, mens Katondo er det de lokale kaller et «compound» hvor standard på hus og veier er ganske enkel. Jeg jobber på Katondo Primary tirsdag, onsdag og fredag. Her jobber jeg sammen med Eddy, og «vår» klasse er 9C, som har elever i aldersgruppen 14 til 18 år.

Bilde: Tre på rad- mesterskap i skolegården på Katondo Primary. Bildet er hentet fra min middels aktive instagramprofil

Liver Ground er en fotballbane som ligger i Katondo. Jeg trener Sport In Action sine tre fotballag, U10, U13 og U16. Det er primært gutter som kommer på trening, men den siste uken har vi også hatt en gruppe på omtrent 10 jenter innom treningene. Det gleder selvfølgelig en tidligere vinner av Vinterligaen og Sandar cup med Holmen J98. Disse treningene foregår mandag til fredag etter skoletid. På en travel dag er vi over 50 spillere, noe som byr på noen litt uvante utfordringer.

Bilde: Keepertrening på Liver Ground

Vi er som regel to trenere; James og meg. Av og til har vi også med oss en eller to frivillige, men jeg har ikke helt oversikt over når og om disse frivillige fra lokalsamfunnet stiller opp. Vi er også nå nede i to fotballer som er fungerende. Oppsummert: 50 spillere. To trenere. To baller. Er det lov å si at man føler seg dum som hjemme i Norge sutret da trening på Holmen kunstgress måtte gjennomføres med 15 spillere fordelt på 10 baller? Til mitt forsvar så var det av og til banemannen ikke hadde måkt banen på et par timer! Skikkelig irriterende når undervarmen ikke tar unna snøfallet skikkelig! Når du legger på at kaffen i kiosken var ganske tynn og at langrennsgruppen noen ganger løp intervaller på sidelinjen under treningene.. Her i Kabwe slipper jeg heldigvis elghufs bak ryggen min, men det er ikke så rent sjeldent at det bryter ut en aldri så liten slåsskamp blant de skuelystene på sidelinjen. Jeg har med litt øvelse perfeksjonert hvordan det skal coaches på innsidepasninger, vristskudd og soneforsvar, samtidig som en nevekamp må brytes opp blant tilskuerne.

Bilde: Her i Kabwe er både over- og undervarme på stell med smårolige 35 grader varmt. Banen kunne riktignok med hell vært måket regelmessig for glasskår og annet drit.

Ved siden av å jobbe på feltet skal jeg gjennomføre workshops med unge potensielle ledere fra lokalsamfunnet eller såkalte «peer-leaders». Det er her jeg skal prøve å skape et litt mer bærekraftig ettermæle. Det å jobbe som gymlærer og fotballtrener er veldig morsomt og jeg som person føler jeg lærer mye av det, men det kan vel omtales som en noe tidsavgrenset og midlertidig form for bistand. Når jeg drar fra Zambia, så håper jeg at disse worshoppene (dette er knallhard fornorsking av ordet workshop og det tar jeg 0 selvkritikk på) kan bidra til at noen unge gutter og jenter forhåpentligvis sitter igjen med kunnskap som de kan ta med seg, og lære videre til andre. Jeg beklager på det sterkeste om dette avsnittet er litt vel mye Barbie-saviour. En bedre mann, kvinne eller transperson kunne sikkert formulert dette på en utrolig politisk- og kulturelt korrekt måte, men jeg er bare en enkel fotballtrener som av og til skrev noen bra kåseri i mine glansdager på ungdomskolen.

Bilde: James instruerer gutta krutt.

Jeg prøver også og stikke et sugerør inn i gjennglemtkassen på Holmen kunstgress. Et par fotballsko, fotballer eller annet ubrukt sportsutstyr hadde blitt satt stor pris på av Kabwes unge lovende fotballspillere. Min forgjenger Erik samlet inn endel utstyr fra blant annet Follo fotball, noe som har hjulpet mye. Jeg ser ingen grunn til at ikke Holmen skal kunne gjøre det samme. Det hadde også hjulpet på hjemlengselen min om jeg kunne sett gutta løpe rundt i noen smekre rød Holmendrakter, istedet for disse fæle Follogreiene :) . God Jul!

-Jesper

[pantabola-blog]

Rollebesetning: Zambia

Jeg bor da altså i Kabwe, en gammel gruveby i Central- province. Som alle de andre fredskrigerne fra Norge bor jeg i vertsfamilie. I et senere innlegg skal jeg fortelle om mine første timer som eldstesønn i Aongola-familien. Det endte i en nesten- katastrofe. Litt uinspirert frampek der, men da har jeg ihvertfall subtilt tvunget meg selv til å skrive om den episoden på et senere tidspunkt.

Uansett; Familien min består av Far og Mor, to sønner og tre “søstre”, samt en mormor og en liten kusine.

Dette er Far Aongola, også kalt Charles. Han tilbrakte hele sitt arbeidsliv i Zambia Railways Limited, hvor han startet i billettluken. Han jobbet både som lokfører og avdelingsleder før han pensjonerte seg. Han er lidenskapelig opptatt av fotball og laget hans i England er, i likhet med min biologiske far, Manchester United. På bildet over inspiserer han min nyinnkjøpte sykkel som i følge han var alt for dyr. Jeg skal skrive ett eget innlegg hvor jeg tar sykkelkjøpet mitt i forsvar. Jeg lover alt for mye bloggaktivitet nå! Opp som en løve osv...

Denne flotte fruen er min Mor. Jeg har glemt hva hun heter. Det er ikke bra. Jeg gambler på Nancy. Jeg kaller henne bare Mom. Hun kaller meg Jeppy. Et kallenavn jeg kan godta. Bedre en mitt norske kallenavn “Røbbish” som jeg ble døpt av min fotballtrener Robert Seim etter en mindre heldig involvering i kamp mot Jutul 2. Mor er sykepleier på Katondo Clinic. Hun jobber mye og lenge i ukedagene for å kunne ta fri i helgen. Hun er en spøkefugl og synes det er veldig morsomt å forvirre en smånaiv nordmann med diverse practical jokes.

De tre søstre som ikke er søstre tar seg alt av daglige gjøremål i og rundt huset. Stancy, LuLu og LeLe er jevngamle og beslektet på en måte som for meg oppleves som lett flytende og i forandring fra dag til dag. De prøver desperat og lære meg forskjellige huslige gjøremål som å vaske klær, passe hundene og lage mat. Dette høres ukomplisert ut, men klesvasken skjer for hånd i en balje, hundene er kjæledyr med noe lunefullt temperament, og matlagingen innebærer som regel halshugging av en høne eller geitedrap. Ikke helt som studenthybellivet på Kringsjå der altså.

Mannen til venste bildet er Charles, også kalt Junior. Han studerer til å bli lærer. På nevnte bildet er vi faktisk ute å tjuvlåner noen notater fra en elev som går året over Charles. Bortsett fra skole liker Charles å kjøre bil og spille biljard. Han er klart best på sistnevnte.

Kvinnen i lue og gul overdel er mormor. Hun snakker ikke engelsk og jeg snakker hverken Bemba eller Losi, så vi kommuniserer mest gjennom tegnspråk. Vi tar for det meste for oss følgende temaer:” Skal jeg ta et bad?” “Har jeg spist?” “Hvordan kan Jens Stoltenberg gi ut en bok på Gyldendal forlag som går rundt de spillereglene som gjelder for forfattere flest?”. Jeg kan røpe at en av disse temaene er fiktive. Ikke som tema per se, men som samtaleemne mellom meg og gamlemor. Jeg bare sjekker om leserskaren følger meg.

Mannen i rødt er Freddy. Han jobber som familiens altmuligmann. Det er som regel han som rydder opp etter at jeg har sølt noe, eller plystrer på hundene når de prøver å bite meg.

Sist og ihvertfall anatomisk sett minst: Faith! Eller Fe-Fe. Hun fylte akkurat tre år og var innledningsvis livredd for sin hvite onkel. Noen uker og mange godteri- og kosebamsebestikkelser senere er vi blitt bestevenner. Fe-Fe er dessverre hos sin mamma i Ndola for øyeblikket, men hun kommer tilbake i desember. Jeg gleder meg voldsomt til hun er tilbake. Det er litt stille i huset uten henne.

Det er i noe langtekkelige trekk min famile. flere bilder kommer plutselig!

Fe-Fe og bestevenninne Blessings 

Huset som Far fikk tildelt av ZRL for lang og tro tjeneste

[pantabola-blog]

Rollebesetning: Norge

Så hva slags folk er det egentlig jeg reiser med? Inkludert meg selv var det åtte staute, flotte og mer eller mindre unge (hei Ingrid) nordmenn- og kvinner som kom gjennom nåløyet til NIF og idrettens fredskorps.

Øverst til venstre: Fredrik, Pernille, Martin Roylando, Ingrid

Nederst til venstre: Roar, Vilde, Jesper, Magnus

Fredrik er fra Oslo vest. Han har en slags fetisj for å svømme, sykle, løpe og ro alt for langt. Han bor i Lusaka og jobber for friidrettsforbundet.

Pernille vet ikke helt selv hvor i landet hun har sin opprinnelse. Jeg har hørt både Tønsberg og Tromsø. Noen dager er hun også fra Italia, nærmere bestemt Milano. Hun jobber i Lusaka for NOWSPAR. Bloggen hennes kan du finne her.

Martin er fra samme sted som Fredrik. De er faktisk gode venner fra tidligere, noe som egentlig ikke er lov når du jobber i fredskorpset, men Martin brukte sitt vinnende vesen til å overbevise de høye herrer og fruer i NIFen at her kunne de gjøre ett unntak. Martin bor i Livingstone, og jeg tror han jobber for Response Network. Eller var det Edusport? bloggen hans finner du her.

Ingrid er fra Stavanger. Hun er knallgod i ishockey, noe jeg er helt sikker på hun kommer til å få masse bruk for i Livingstone hvor hun jobber for Response Network som en slags skogvokter. Kanskje ikke skogvokter, men hun er masse ute i bushen og gjør fantastiske ting. Her er bloggen.

Roar er fra Levanger. Han er også min personlige skytsengel etter en toalettpapir-incedent i Livingstone under General Orientation hvor vi delte rom. Roar jobber i Volleyballforbundet i Lusaka og sjefen hans er zambias eldste volleyballentusiast. Tipper jeg. Bloggen.

Vilde har idrettsfredskorpsets rødeste hår. Hun har mange andre gode kvaliteter også, blant annet er hun veldig glad i å danse noe som sikkert er kulturelt betinget ettersom hun er fra Fauske. Vilde jobber i samme organisasjon som meg; Sport In Action. Hun er riktignok stasjonert i Livingstone. Vilde har ikke blogg, men hun er rimelig aktiv på instagram.

Jesper, det er jo meg. Jeg bor i Kabwe og jobber for Sport In Action. Jeg er har dessverre, eventuelt heldigvis, ikke med meg noen andre idrettsfredskorpsere i denne metropolen av en by. Jeg har bestemt meg for at jeg var den flinkeste under uttaket så O Store NIF innså at jeg ville takle å være Johnny Enkeltmann. Det kan jo også tenkes at jeg er så håpløs at jeg måtte plasseres utenfor allfarvei til de andre frivillige, så jeg kan gjøre minst mulig skade. Bloggen min leser du nå.

Magnus er fra Brønnøysund. Han bor i Lusaka og jobber for NOWSPAR. Han blogger ikke av prinsipp, men har visstnok en fast spalte i Brønnøysund avis. Snapchaten hans kan også tidvis være interessant lesning, men den gis bare ut på oppfordring. 

[pantabola-blog]

Sent men godt

Hei! Som et resultat av den kumulative skyldfølelsen jeg har overfor min kjære mamma grunnet mangelfull kommunikasjon fra undertegnede, er endelig denne bloggen stablet på beina. Tiden vil vise om den vil galopperer avgårde som idrettsbistandsbloggenes stolteste hingst, eller dø som et hesteføll som ikke engang kom seg opp i knestående før det ble forsømt og glemt. Har hester knær? Ganske sikker på det. Jeg er dessverre verken dyrelege eller zoolog. Jeg er derimot fotballtrener med utdannelse fra NIH, som nå er bosatt i Kabwe, Zambia. Jeg er nemlig en del av idrettens fredskorps, og er da så heldig at jeg skal jobbe som gymlærer og fotballtrener her i Zambia i omtrent 1 års tid. Jeg kommer til å skrive om jobbhverdagen min, hva jeg gjør på fritiden og hvordan det er å bo i en vertsfamilie. Jeg merker allerede nå at jeg ikke helt vet hvor jeg vil med denne bloggen. Mamma vet utmerket godt at jeg er i Zambia og at jeg ikke er dyrlege.

-Jesper