#annet enn at jeg ikke hater det | Explore Tumblr Posts and Blogs

avsagdetekster · 7 years

Text

Den blå bilen

Ingen liker meg, de tolerer meg, men synes jeg er slitsomt og dum og fæl og oppsøker meg ikke, jeg føler meg fryst ut, folk snakker om meg når jeg ikke er der og masse folk jeg ikke kjenner og masse folk jeg kjenner og liker og som oppfører seg som om de liker meg hater meg, jeg har vært håpløst forelsket i over to år i en jente jeg aldri kommer til å få og aldri kommer til å komme over og jeg er stengt inne i sosiale relasjoner jeg håndterer dårligere og dårligere og jeg kommer ikke til å få til å skrive master eller å få jobb eller å komme inn på Skrivekunstakademiet og jeg prøver å være ålreit, prøver å være real og redelig, prøver å være positiv og grei mot folk, prøver å jobbe med de tingene jeg sliter med, men det blir bare verre og verre, og det eneste jeg har er musikk og alkohol, jeg er på hytta med familien og jeg sitter alene og drikker og skriver, jeg drikker en eller annen musserende vin og sitter alene i sofaen og skriver, det er folk rundt meg, julestemning og de lager ribbe på kjøkkenet og jeg har tatt på meg headsettet mitt, prøver å stenge meg mest mulig inne, hører på Yung Lean og skriver dette. Jeg er dårlig i sjakk og jeg er dårlig til å skrive, sist jeg satt på en bar og skrev, jeg pleier å sitte alene og drikke øl og skrive på barer, jeg liker å ha mye som skjer rundt meg, kunne veksle mellom å skrive og å se på folkene, og jeg prøvde å skrive på en novelle, fikk nesten ikke skrevet noe den kvelden, noen få setninger og dem var jeg ikke fornøyd med, og en venn av meg, eller, vi er ikke sånne venner som finner på ting på fritiden sammen, men vi har gjort mye sammen, jobbet sammen i studentavisen og vært på mange fester sammen og vi er liksom venner, og han var veldig full, han tenkte sikkert ikke over hvordan han fremsto, men han kom bort til meg og spurte om hva jeg gjorde og jeg svarte at jeg skrev på en novelle, at jeg ofte satte meg på utesteder for å skrive, at jeg liker å kunne veksle mellom å skrive og å se på menneskene, og han kom rundt bordet og så over avsnittet jeg jobbet med og sa at det var som å lese en erotisk novelle, at jeg kunne bedre. Og så gikk han, han forlot utestedet, jeg vet ikke hvor han skulle.

De siste ukene har jeg brukt mye tid på sjakk, opptil flere timer om dagen, jeg har sett teorivideoer og spilt over nett, jeg har brukt mye tid på å sette meg inn i siciliansk åpning, før var jeg ikke komfortabel med siciliansk, hverken å spille det eller å spille mot det, for jeg forsto ikke logikken og jeg klarte ikke huske trekkrekkefølgen, så jeg turte aldri åpne med kongebonde, men de siste ukene har jeg øvd på det, brukt mye tid på å sette meg inn i ideene bak og de vanligste variasjonene, og jeg følte at det hadde løftet spillet, så da Kristian spurte om jeg ville treffe ham i Oslo og spille sjakk og drikke øl, og jeg var med, jeg hadde ikke sett Kristian på lenge, jeg hadde ikke spilt mot ham på lenge, og vi møttes i leiligheten hans og drakk øl og glühwein og en bitter jeg ikke husker navnet på men som de fleste bittere var nesten udrikkelig, men ikke like udrikkelig som fernet og heller ikke like kvalmende som Jägermeister. Vi dro til Oslo mekaniske, vi fant et bord og et sjakksett og bestilte to bedre lagere, jeg husker ikke merket, og vi satte oss og spilte, og jeg var selvsikker, jeg har hatt noen problemer mot Kristian tidligere, men det har stort sett vært på mye høyere promillenivåer enn dette, jeg mister sjakkevnene raskere når jeg drikker enn Kristian og Tore mister sjakkevnene raskere enn meg. Når han er edru, spiller vi ganske jevnt, men når han drikker faller ELO-ratingen hans som en stein, jeg kan knuse ham uten å tenke, en gang slo jeg ham ti ganger på rad. Jeg møtte Tore på byen forleden. Han fortalte meg at han har vært sykmeldt hele høsten, han har vært deprimert. Vi var på konsert, det var ikke så mange der, et lite og smalt arrangement, stort sett venner og bekjente av bandene, og han var veldig full og vekslet mellom å sitte stille på telefonen sin og nesten manisk deltagelse, etter konserten klinte han med en jente i rullestol og han ba meg bli, insisterte, tryglet nesten, men jeg ville ikke bli, jeg var sliten og trøtt og konserten var nesten slutt og en jente fra Tinder jeg ikke hadde møtt sa jeg kunne sove hos henne.

Og jeg skulle spille sjakk mot Kristian på Oslo mekaniske, vi hadde kjøpt en god lager jeg ikke husker navnet på og satt ovenfor hverandre ved et lite bord, sjakkbrettet stilt opp mellom oss og mobilen min med sjakklokkeappen klargjort på siden av det, det var mørkt i lokalet og en lykt med et telys i på bordet vårt, det var nesten vanskelig å skille de svarte brikkene fra hverandre. Jeg følte meg klar, for jeg er egentlig en sterkere spiller enn Kristian, jeg har brukt mye mer tid på å spille enn ham og jeg har brukt mye tid på å studere spillet, mens han aldri engang har lest en artikkel eller sett en video om åpningsteori, og selv om han er en oppsiktsvekkende sterk intuitiv spiller, tatt i betraktning hvor lite han har spilt, er jeg en sterkere spiller og de siste ukene hadde jeg brukt mye tid på å studere åpninger, jeg kunne siciliansk drage og slavisk forsvar på rams og han var fullstendig blank og derfor kom jeg til å spille riktig, men han kom til å gjøre feil i åpningen, feil jeg kunne utnytte og bruke til å skape permanente svakheter i stillingen hans, og på et plan var jeg selvfølgelig nervøs, fordi jeg er egentlig en sterkere spiller og jeg burde ikke tape mot Kristian, jeg spilte nedover og han spilte oppover, for meg ville et tap være ydmykende, for jeg ville tape mot en spiller jeg etter alle forutsetninger burde slå, som aldri hadde studert en eneste åpning, mens han hadde alt å vinne og ingenting å tape, og derfor var jeg nervøs, men samtidig hadde jeg brukt mye tid de siste ukene på å studere åpninger og sjakkteori, og jeg hadde spilt mye, mens han knapt hadde spilt siden vi spilte sist.

Og så tapte jeg. Vi startet klokken og han var hvit, spilte kongebonde og jeg svarte med standard siciliansk, jeg hadde brukt mye tid på å studere siciliansk den siste tiden, følte jeg kunne de mest populære variasjonene inn og ut, og jeg svarte med standard siciliansk og han spilte c4, et trekk jeg aldri hadde sett før, aldri hadde studert før, og jeg følte meg sikker på at det var en tabbe, at det var et dårlig trekk jeg kunne utnytte og vinne material eller få en overlegen posisjon, at det var derfor jeg aldri hadde sett det eller studert det, at det var et så dårlig trekk at det ikke engang ble vurdert, men jeg så ikke hvorfor det var dårlig, jeg visste ikke hvordan jeg skulle svare på det, hvordan jeg skulle utnytte det, og i stedet spilte jeg det neste standardtrekket i siciliansk, men fra da av var jeg på bakpå, det var ulempen med at han ikke kunne åpningsteori, han hadde ingen anelse om hva som var de riktige trekkene, og derfor spilte han feil allerede i de helt første trekkene og det kastet meg på bakbeina, for jeg kunne ikke gjøre noen nytte av at jeg kunne linjene helt til midtspillet, for han spilte ikke det han skulle spille og jeg måtte improvisere helt fra starten av, og når jeg fortsatte å spille standardtrekkene var det plutselig ikke en fordel, men en ulempe, for trekkene var tilpasset et helt annet spill og jeg svarte ikke på trekkene Kristian gjorde, jeg spilte på autopilot, ikke fordi jeg ikke tenkte, men fordi jeg ikke visste bedre, fordi jeg ikke skjønte bedre, og plutselig hadde jeg gjort en feil, jeg hadde gjort et godt trekk tilpasset et helt annet spill og plutselig hadde jeg gitt ham en åpning og han grep den, plutselig lå jeg under på material og jeg var allerede bakpå, og jeg burde kanskje gitt opp allerede der, for selv om det på vårt nivå ikke er umulig å snu partiet når man ligger under, skal det mye til og det krever veldig korrekt spill og jeg var allerede bakpå, jeg var allerede under press og nå lå jeg under på material og jeg gjorde flere dårlige trekk og jeg tapte partiet. Og vi spilte flere partier og jeg tapte dem også, vi spilte to remis, men jeg tapte flertallet, det var noen partier der jeg hadde et klart overtak og jeg skulle ha vunnet men jeg kastet det bort, jeg gjorde noen tabber og jeg klarte så vidt å redde remis. Jeg skulle ha vunnet, jeg er egentlig en sterkere sjakkspiller, det skulle vært plankekjøring, men jeg tapte, jeg tapte suverent totalt, vant ikke et eneste parti og klarte bare å redde to remiser, jeg ble knust av det som skulle vært en svakere spiller og det føltes så urettferdig, for jeg bryr meg om sjakk, jeg bruker mye tid på å spille det, på å prøve å forstå finessene i det og så blir jeg overkjørt av en amatør, en som aldri har studert en eneste sjakkåpning, jeg blir knust av en som synes sjakk er gøy nok men som aldri har investert noe i det.

I går tenkte jeg på Helene. Jeg hadde sittet oppe lenge med familien men nå skulle de legge seg, de hadde gått ned og jeg la meg i fosterstilling i sofaen og vrengte ansiktet og tenkte på Helene. Helene, som jeg ikke har hatt kontakt med på over et halvt år, bortsett fra den ene gangen jeg løp inn i henne på Nationaltheateret og hun sa hei og jeg sa hei og så ned, vi klemte ikke, hun sa du har slettet meg fra Facebook og alt nå, du og jeg sa ja, jeg sa jo ifra, jeg sa at jeg trodde jeg aldri kom til å komme over henne, at vi aldri kunne være venner, aldri kunne ha en avslappet og normal relasjon fordi hun er alt for meg, men jeg sa ja, jeg hadde slettet henne og så ned og så på henne og smilte ikke og vi klemte ikke og hun sa at jeg kanskje ville at hun skulle gå og jeg sa at det gikk fint, det var bare litt mye men det gikk fint og vi gikk ved siden av hverandre og hun sa at hun hadde besøkt noe familie eller noe sånt, jeg husker ikke helt men vi skulle hver vår vei og vi sa ha det og vi klemte ikke. Helene spilte også sjakk, ikke bra, for hun hadde nettopp begynt å spille det da vi holdt på, i begynnelsen spilte hun nesten på måfå, men hun ble raskt bedre, hun var investert i å bli bedre og hun var lynsmart, og hun rakk aldri ta meg igjen, hun slo meg aldri, men hun ville ha gjort det gitt mer tid.

Jeg tenkte på Helene og lå i fosterstilling i sofaen og vrengte ansiktet mitt, jeg tenkte på at jeg aldri kommer til å få henne, at uansett hva jeg gjør, kommer hun aldri til å ville ha meg, at selv om hun er hele mitt liv er jeg bare i biperson i hennes, og jeg lå i sofaen og krøket meg sammen, og dagen etter satt jeg i sofaen og tenkte på at Helene aldri kommer til å ville ha meg, at jeg aldri kommer til å komme over henne, at ingen liker meg og at folk jeg ikke engang kjenner hater meg, ikke engang er villige til å gi meg en sjanse, selv om jeg forstår dem, for jeg er slitsom og taktløs, jeg kjenner ikke min besøkelsestid, jeg presser meg på mennesker som ikke vil ha meg der, og som bare er hyggelige mot meg som et minimum, som ikke vil lage en scene, men jeg klarer ikke skille det, først når noen sier rett ut at de ikke liker meg, at de ikke vil at jeg skal være der, reagerer jeg, først da føler jeg meg mislikt og fryst ut, men det har vært der hele tiden, bare under overflaten. Jeg fungerer ikke som et normalt menneske. Jeg får ikke til mange av de tingene alle andre får til, det har vært et mønster gjennom hele livet mitt, at mange av de tingene alle andre gjør uten å anstrenge seg får ikke jeg til, jeg trenger hjelp, jeg trenger spesialordninger, nye sjanser og ofte går det ikke, jeg fikk det ikke til og jeg vet ikke hva som gikk galt.

Jeg skal etter planen skrive master til våren og jeg får det ikke til, selv om vi er nær slutten av desember, har jeg ingenting, jeg mangler veileder, noen å skrive med og et tema, jeg har ikke vært i kontakt med noen, jeg har ingen data og jeg vet ikke hvordan jeg kom i denne situasjonen eller hva jeg skal gjøre for å komme ut av den. Det beste alternativet er kanskje å utsette oppgaven, for selv hvis jeg klarer å få det formelle på plass, mangler jeg fortsatt en god idé, jeg er fortsatt bakpå og det er kanskje bedre å sette livet på hold i et halvt år enn å prøve å løpe etter de andre og levere noe jeg kanskje ikke er fornøyd med, det er kanskje bedre å vente til de andre har fullført en runde og henge meg på neste gang de passerer. Men jeg har ikke lyst til å sette livet på hold, jeg har lyst til bli ferdig og å søke Skrivekunstakademiet, men hvis jeg må utsette masteroppgaven med et halvår, må jeg utsette Skrivekunstakademiet med et år, og selv om jeg kan leve som student en stund til, har det kanskje vært samme miljø litt for lenge nå, for det er for mange som ikke liker meg og jeg vet ikke hva jeg gjorde for å komme i den situasjonen eller hva jeg skal gjøre for å komme ut av den.

Jeg skal etter planen skrive master, men jeg mangler veileder, noen å skrive med og et tema, på skolen jeg går på er det obligatorisk å skrive master i par og alle andre har funnet noen, de fleste har det klart lenge før de skal skrive, noen allerede før de begynte. Jeg har ingen å skrive med og jeg vet ikke hvordan jeg kom i den situasjonen men det var ingen jeg etter planen skulle skrive med under hele studiet, jeg hadde venner og andre jeg tenkte jeg kunne passet godt med men de paret opp med hverandre eller de skulle skrive i andre semestre enn meg, og jeg var alene og jeg gjorde ingenting aktivt med det, jeg utsatte det og tenkte at jeg skulle holde øynene åpne og prøve meg på en åpen henvendelse til studentmassen som siste utvei, men da var det allerede for sent, det var allerede altfor sent og jeg søkte ikke på veileder, jeg visste et sted i bakhodet at det var en frist men jeg satte meg ikke inn i de formelle kravene, skjøv det til side fordi det var ubehagelig, og jeg hadde ingen å skrive med og ingen ideer om noe jeg kunne skrive om, hva skulle jeg egentlig søke om? Så jeg søkte ikke om veileder, jeg satte meg ikke engang inn i de formelle kravene, jeg fikk ikke med meg at fristen passerte, bare at det skulle være en frist og at den sannsynligvis var utløpt, men jeg fortsatte å utsette å gjøre noe med det, for det var ubehagelig og jeg var stresset for andre ting, og jeg tenkte at etter eksamen, da ville jeg kunne bruke all tid på det, men da juleferien kom, var det selvfølgelig altfor sent.

Jeg fungerer ikke sånn som et normalt menneske. Jeg får ikke til de tingene alle andre får til, som de ser på som banalt. Da jeg var yngre pleide mamma å fortelle meg en historie, en slags grunnleggingsmyte om mitt liv, det var en historie fra da jeg gikk i barnehagen og jeg hadde grått og sagt jeg ville ha den blå bilen, og hun hadde hentet meg og jeg hadde ikke lekt med den blå bilen den dagen heller, jeg hadde grått og sagt at jeg ville ha den blå bilen, men noen andre unger hadde lekt med den blå bilen og jeg ikke ikke viljen min, istedenfor å ta den blå bilen, hadde jeg ventet til noen andre tok den, først da jeg så et annet barn med den blå bilen, hadde jeg innsett at jeg hadde lyst på den, og istedenfor å gjøre noe med det, hadde jeg grått da mamma kom for å hente meg og sagt at jeg ville ha den blå bilen. Og dette ble en slags grunnleggingsmyte i mitt liv, hver gang jeg ikke fikk viljen min, hadde hun gjort til stemmen sin og sagt ja men jeg ville ha den blå bilen, særlig hver gang jeg først ville ha noe etter at det var tatt, jeg ville ha den blå bilen og jeg kunne ha tatt den blå bilen da den var ledig, men nå var den opptatt og da hjalp det ikke å gråte og klage over at jeg ikke fikk viljen min.

Juleferien kom og jeg kunne bruke all tid på å gjøre forberedelser til å skrive master, men det tok lang tid, jeg sov lenge og var mye ute og jeg begynte å lese Kritikk av den rene fornuft, men jeg jobbet ikke med forberedelser til masteroppgaven, det var ubehagelig, det tok nesten to uker før jeg leste dokumentene med offisiell informasjon om oppgaven og jeg bestilte en rådgivningstime. Og jeg møtte opp til rådgivningstimen, men rådgiveren kunne nesten ikke fortelle meg noe som helst, bare de tingene som sto i den offisielle dokumentasjonen og som jeg allerede hadde lest, han kunne ikke svare på noen av spørsmålene jeg hadde. Jeg fortalte at jeg ikke hadde veileder, at jeg ikke hadde noen å skrive med og ingen ideer, han sa at det var jo upraktisk, å ha veileder er jo et formelt krav for å skrive master og fristen gikk vel ut allerede i oktober, så han var usikker på om jeg kunne gjøre noe med det nå, det visste han ikke, det sto ikke i dokumentene jeg også hadde tilgang til, og han spurte om hvorfor jeg ikke hadde søkt om veileder, men hva skulle jeg svare, at jeg ikke hadde søkt fordi det var ubehagelig å forholde seg til, at jeg ikke fungerte som et normalt menneske, at for meg var mye av det andre betraktet som enkelt nærmest uoverkommelige vanskeligheter?

Han sa jeg måtte snakke med eksamenskontoret for å få en avklaring, og jeg snakket med Kristian, og han sa også at jeg måtte snakke med eksamenskontoret for å få en avklaring, han trodde at de ville si at jeg kunne skaffe en veileder på egen hånd og at hvis det gikk, ville jeg få godkjenning til å skrive, men at de ikke ville hjelpe med å finne noen. Og jeg gjorde det eneste jeg er god til, jeg spurte om hjelp, jeg sa til Kristian at mange av de tingene andre synes er banale er uoverkommelige utfordringer for meg, utfordringer jeg ikke engang aner hvordan jeg skal begynne å angripe, og at hvis jeg skulle få dette til, trengte jeg hjelp til å bryte det ned i enkle og diskrete oppgaver, jeg trengte hjelp til å utforme en mest mulig konkret sjekkliste jeg kunne angripe fra toppen, for hvis det ble abstrakt og omfattende ville det bli ubehagelig, jeg ville bli forvirret og redd og frustrert og trekke meg unna, og derfor trengte jeg hjelp til å gjøre det mest mulig håndgripelig. Han sa han selvfølgelig kunne hjelpe meg.

Kristian sa at det første jeg måtte gjøre var å søke om å skrive alene, og jeg sa at det var formelle kriterier som måtte være oppfylt for å få innvilget en sånn søknad, som sykdom, at man ikke er i Bergen eller tilpasning til videre studieløp, og at jeg ikke oppfylte noen av de formelle kriteriene, og at jeg helst ville skrive sammen med noen, hvis jeg fikk den sjansen, ville jeg gripe den, for jeg ville ikke skrive alene, det var jeg altfor lite kreativ og selvkritisk til, den eneste grunnen til at jeg ville søke om å skrive alene var at jeg ikke hadde funnet noen å skrive med, men det var ikke en situasjon jeg ville være i, det var en situasjon jeg hadde havnet i uten helt å vite hva jeg hadde gjort for å havne i den eller hva jeg kunne gjøre for å komme ut av den. Kristian sa at det var klart, men det eneste viktige var at jeg ikke hadde noen å skrive med og ingen idé om hva jeg kunne gjøre med det, og at hvis jeg skulle finne noen, hadde det vært fint, men nå gjaldt det å få på plass den søknaden om å skrive alene, slik at jeg kunne komme i gang og vite at jeg kunne levere en oppgave til sommeren. Og jeg ringte eksamenskontoret, ikke dagen etter, for da reiste jeg, men dagen etter det igjen og jeg forklarte situasjonen og hun som jobbet der sa at det første jeg måtte gjøre var å søke om å skrive alene, at den søknaden måtte jeg sende umiddelbart, slik at jeg kunne komme i gang og jobbe med det andre og vite at jeg uansett kunne levere en oppgave til sommeren, og hun sa at siden jeg ikke hadde søkt om veileder innen fristen, hadde jeg ikke noe krav om å bli tildelt en veileder, ville jeg ikke kunne stokkes inn i den kabalen de nå var i ferd med å legge ferdig, men at jeg selv kunne kontakte professorer jeg kunne tenke meg å skrive for og spørre om de ville være veileder for meg, og hvis de svarte ja, kunne jeg melde det inn og få godkjenning til å skrive.

Da jeg tapte det tredje partiet mot Kristian, gikk jeg i bakken, jeg kjeftet og skjelte ham ut, var sur, ville ikke snakke mer, prøvde å få tak i noen andre, dra et annet sted, men ingen svarte og jeg var stuck der med sjakken og jeg gjorde meg til, selvfølgelig gjorde jeg meg til, men jeg var oppriktig forbanna, jeg var såret og lei meg, og det måtte Kristian tåle, fordi han slo meg i sjakk, jeg var kjip mot ham bare fordi han vant i et brettspill, og likevel ville han hjelpe meg med forberedelsene til å skrive master. Jeg snakket med eksamenskontoret og skrev søknaden om å skrive alene, og neste steg var å lete etter en veileder, Kristian sa at jeg undervurderte hvor langt alle andre var kommet, at oppgaven var noe som ble til underveis, at de selv hadde byttet problemstilling langt utpå våren, og at hvis jeg bare kunne få noen til å veilede meg, ville de kunne hjelpe meg å peile meg inn på noe jeg kunne skrive om. Han sa at jeg burde spørre om noen av professorene trengte hjelp til noe forskning, at det ville være min beste sjanse, for da kunne jeg fremstille det som om det var jeg som hjalp dem med noe og ikke omvendt, da ville de være mer tilbøyelige til å strekke ut en hånd, selv om jeg var etter fristen og ikke hadde krav på det. Og da ville jeg ha en sjanse til å lande en oppgave, for jeg ville ikke klare å finne en oppgave på egen hånd, for jeg fungerer ikke som et normalt menneske, jeg er helt blank, jeg blir fullstendig paralysert, jeg har ingen anelse om hvor jeg skal begynne og det er ubehagelig, så jeg utsetter det, helt til fristen har gått ut og jeg må spørre pent om en spesialordning bare for meg, fordi jeg ikke får til det alle andre får til.

Det burde vært mulig å se fra dagen jeg begynte på studiet, at han der, han kommer ikke til å få til å skrive masteroppgave, for han fungerer ikke som andre mennesker, det hadde vært det samme mønsteret gjennom hele studiet, aldri med det samme omfanget og de samme konsekvensene som en masteroppgave, men alltid det samme mønsteret. Som da jeg skulle skrive en oppgave i et fag som het empiriske strategier for kausal analyse, det var et fag som var ment som en slags forberedelse til masteroppgaven, du lærte forskjellige empiriske strategier og i løpet av kurset skulle du skrive en oppgave der du brukte en av disse strategiene til å analysere en problemstilling og prøve å trekke en kausal konklusjon, mindre omfattende, selvfølgelig, men etter samme modell som en masteroppgave, og jeg slet, jeg hadde ingen ideer, ingen anelse om hvordan jeg i det hele tatt kunne ta tak i oppgaven, og jeg mistet den første underveisfristen og den andre, jeg måtte kontakte kursansvarlig og be henne gjøre et unntak, lage en spesialordning bare for meg, og jeg hadde fremdeles ingen anelse om hva jeg kunne skrive om, jeg diskuterte med familien og de hadde noen forslag, de fleste dårlige, men jeg hadde ingen, jeg var helt blank, og moren min foreslo at jeg kunne skrive om mobiltelefonbruk i bil, jeg hadde kranglet med søsteren min om det i bilen på vei opp, hun hadde kjørt og da det ikke var andre biler i nærheten hadde hun tatt opp telefonen og svart på en melding, og jeg hadde kjeftet på henne, jeg sa at det var helt uakseptabelt, at det var ulovlig og farlig, jeg mente å kunne vise til en undersøkelse som viste at antall dødsulykker, jeg tror det var amerikanske tall, forbundet med mobiltelefonbruk hadde passert dem fra fyllekjøring. Det virket rimelig for meg. Når folk sier «det går alltid bra når jeg bruker telefon i bil, jeg har full kontroll, jeg er flink til å kjøre bil», glemmer de at det også gjelder for det aller meste av fyllekjøring, flertallet kræsjer aldri, fyllekjøring er helt udramatisk for dem. Alkohol har en effekt på marginene, det forsinker reaksjonstiden med noen millisekunder, skyver opp sannsynligheten for en alvorlig ulykke med promillepoeng, men det er umerkelig, for selv om gjennomsnittet går opp, er utfallet for en enkelt bilist binært, enten så kræsjer han eller så kræsjer han ikke, og hvis han kræsjer, kan han dø, eller havne i fengsel, eller bli fratatt lappen, så av dem som er igjen på veien og som fortsatt kjører, vil de fleste kunne si at det ikke er noe stress med en kjørepils eller to, de er gode bilister, de kjører forsiktig, ekstra forsiktig når de har drukket, ja, de synes kanskje til og med de kjører bedre med litt innabords, og det er samme logikk som mobiltelefonbrukerne bruker, de kjenner ikke marginene på kroppen, de har full kontroll selv om de tar oppmerksomheten vekk fra veien i korte perioder, det går bra helt til det går dårlig, og dette sa jeg til søsteren min, jeg sa at det var uansvarlig og farlig og ulovlig, at selv om det ikke var andre biler på veien akkurat da, at poenget var nettopp at du ikke kan vite når en farlig situasjon skal oppstå, du kan ikke vite når et dyr skal løpe ut i veien eller den foran deg skal bråbremse eller når du skal punktere, derfor må du alltid være observant og ha øynene på veien, og dette sa jeg til henne og hun ble sur, det ble en krangel, hun mente jeg var firkantet og urimelig, at hun tok mange forholdsregler, at hun alltid kjørte forsiktig og at sikkerhet var viktig for henne, men hun kunne ta en skjønnsmessig vurdering og å svare på en melding i den situasjonen mente hun var forsvarlig, det var jeg som var vanskelig, jeg, som ikke engang hadde lappen og ikke visste hva jeg snakket om, og vi kranglet om det i bilen, og ved middagsbordet tok vi det opp igjen, jeg sa at jeg mente at et absolutt krav var helt rimelig, at med en gang man åpnet for skjønnsmessige vurderinger, med en gang man begynte å skyve på den grensen, ville den fortsatte å bevege seg ettersom man ble mer komfortabel i førersetet, at å bruke telefonen ville bli vane og at det var farlig, like farlig som fyllekjøring, at derfor skulle man ha nulltoleranse, at det var et helt rimelig krav å stille som passasjer og ikke bare noe jeg mente, men loven. Og så gikk det over i en faktuell diskusjon om hvorvidt mobilkjøring var like farlig som fyllekjøring, som jeg påsto og hevdet å ha sett gode kilder på, og det var da mamma foreslo at jeg kunne skrive oppgave om mobiltelefonbruk i bil og jeg gikk for det, det var en svak idé, men jeg var allerede etter fristen og dette var det eneste jeg hadde.

Det var en veldig dårlig oppgave. Jeg hadde en brukbar hypotese, men det var dårlig tenkt, ideen var at smarttelefoner burde være farligere enn eldre telefoner, de krever mer oppmerksomhet, de er større og kan gjøre mer og har flere distraksjoner, og vi bruker dem mer, så smarttelefoneiere burde, alt annet likt, leve farligere. Jeg tenkte at jeg kunne sette et skille før og etter smarttelefonen, at antall ulykker burde være høyere i årene etter at de første smarttelefonene ble introdusert, jeg satte det året til 2007, det fantes smarttelefoner før det, men dette var året der iPhone, den første smarttelefonen med en heldekkende touchskjerm, ble sluppet og jeg tenkte at dette utgjorde det klareste bruddet, at hvis det fantes en effekt, burde den være størst mellom 2006 og 2007. Men det var dårlig tenkt, for hvis det fantes en effekt, ville den være mye mer gradvis, for iPhonen var ikke et så skarpt brudd med alt som hadde kommet før, og uansett ville effekten på ulykker være mye mindre, antagelig for liten til å gi utslag, for det ville ta tid før smarttelefonen infiltrerte markedet og enda lengre tid før folk begynte å stirre inn i dem konstant, og enda verre, selv hvis jeg fant en effekt, ville den ikke være gyldig, for jeg kunne ikke bare sammenligne årene før og etter 2007, for mye annet ville endre seg i løpet av de årene, faktisk hadde antall ulykker falt jevnt over hele eurosonen, og jeg kunne ikke engang sammenligne 2006 og 2007, for mye endret seg bare på ett år, og finere data enn det hadde jeg ikke, og foreleseren påpekte dette, at dette var uholdbart, og jeg var redd jeg igjen sto uten en idé, at den ene ideen jeg hadde med var ubrukelig, den ene ideen som ikke engang var min. Men vi fant en løsning, eller hun kom med et forslag som jeg gikk for, for det var tilsynelatende det eneste forslaget som tilsynelatende kunne redde oppgaven min, og jeg hadde ingen andre ideer, og forslaget var å dele inn landene etter hvem som forbyr telefonbruk i bil, at dersom det var en endring, burde den være større i landene hvor det var tillatt.

Men også det var dårlig tenkt, for nesten alle land har forbud mot å bruke telefon i bil, det er bare noen få av de minste og mest useriøse landene i Europa som ikke forbyr det, og selvfølgelig var det en sammenheng mellom trafikklover og hvor mange som har råd til en dyr telefon, og selvfølgelig var det en sammenheng mellom trafikklover og hvor mange ulykker det er i et land, og selvfølgelig hadde det egentlig lite å si om et land forbød mobiltelefoner i bil, selv i Norge gir jo folk faen, trodde jeg et mobiltelefonforbud i bil var nok til å påvirke ulykkesstatistikken i Moldova? Selvfølgelig var holdninger og håndhevelse viktigere enn selve lovene, men disse hadde jeg ikke data på, jeg hadde bare data på hvilke land som forbyr mobiltelefoner i bil, og selv de dataene var vanskelige å etterprøve, og alt dette visste jeg, alt dette hadde jeg skjønt allerede da jeg samlet dataene, oppgaven min var søppel, metoden min var uegnet til å si noe som helst om det jeg lurte på, men jeg hadde ingen andre ideer og jeg visste ikke hvordan jeg skulle gått frem for å få dem, så jeg fortsatte likevel, jeg skrev oppgaven og det var en veldig dårlig oppgave, den var søppel, totalt uinformativ, og jeg skjønte at den var søppel, så jeg skrev at jeg ikke hadde funnet ut noe, jeg slaktet metoden jeg hadde brukt, jeg argumenterte godt for hvorfor oppgaven var dårlig, og jeg fikk den karakteren jeg fortjente. For selv hvis jeg viste teoretisk forståelse, når jeg skjønte så godt at det var en dårlig metode og en dårlig problemstilling, hvorfor byttet jeg ikke?

Og det har vært gjennomgående for alt jeg har gjort, både på og utenom skolen. Det jeg leverer er aldri bedre enn kvaliteten på andres ideer.

Jeg tror jeg aldri har hatt en eneste original tanke.

Jeg skal etter planen skrive master til våren, men jeg mangler veileder, jeg mangler noen å skrive med og jeg har ingen anelse om hva jeg skal skrive om. Etter at jeg hadde snakket med Kristian, var jeg mer optimistisk, for han hadde sagt at andre hadde kommet kortere enn jeg så for meg, at mange bare hadde en vag idé om hva de kunne skrive om og at alt kunne endre seg for dem før sommeren, og jeg var optimistisk fordi eksamenskontoret hadde antydet at jeg ville få skrive alene, og hadde sagt at jeg kunne få godkjent veileder hvis jeg fant en selv, og nå er det romjul og det har gått to uker og jeg har ikke kontaktet noen, jeg hører på Queens of the Stone Age og drikker øl, jeg har drukket alle de siste dagene og i dag begynte jeg tidlig for å reparere, jeg har drukket øl og hørt på musikk og skrevet dette. Jeg har ikke kontaktet noen forelesere i dag, for å kontakte noen er ubehagelig og uansett er det romjul, de er sikkert på ferie, jeg vil ikke forstyrre, særlig ikke når det er for å spørre om hjelp, så jeg utsetter det, som betyr at jeg ikke kan ha noe på plass før starten av januar.

Jeg tror kanskje ikke jeg er i stand til dette.

Jeg snakket med Kristian på nytt og han advarte meg om at jeg ikke måtte overvurdere hvor mye hjelp jeg ville få av veiledere, at de fleste veilederne ville minimere egen arbeidsmengde og derfor hjelpe meg minst mulig, standarden var tre møter i semesteret, men noen ville bare kommunisere med meg over epost.

Jeg tror kanskje ikke jeg er i stand til dette, for jeg har ingen ideer og ingen å skrive med, og jeg kan heller ikke regne med at en veileder bare vil kunne gi meg en oppgave. Jeg vet ikke hvordan jeg kan finne på en oppgave selv. Jeg har aldri visst hvordan.

Og det er allerede nyttår og jeg har ikke gjort noe mer, jeg har fortsatt ikke kommet noe videre, jeg har ikke snakket med noen og har ikke tenkt noe mer, for hvordan skulle jeg gå frem, liksom? Bare sette meg ned og tenke til jeg har en oppgave? Jeg aner ikke hvilken ende jeg skal angripe det fra så i stedet har jeg drukket, jeg kom hjem for noen timer siden og har den første hvite dagen på over en uke. I går var nyttårsaften. Jeg hadde kjøpt inn to flasker vin og noe øl fra Polet og jeg drakk alt og kollapset, det var bra frem til midnatt, vi var en liten forsamling med stort sett gode venner, vi spilte spill, pratet og drev med teaterleker og så etter tolv flyttet vi oss til en større fest.

Selv om jeg er bakfull og utslitt, selv om jeg kjenner forfallet på kroppen, hvordan alt i meg protesterer mot å helle i meg mer gift, har jeg likevel lyst på en øl, jeg sikler ved tanken, for jeg vil ikke være edru, jeg vil ikke være alene med tankene. Det er bare at tankene ikke går vekk, de kommer sterkere tilbake og det skjedde i går, vi kom til den større festen og jeg kjente nesten ingen der og der var for mye for meg, jeg kunne ikke gå bort til noen av dem. Det var ikke at jeg trengte å være alene, jeg orket bare ikke nye mennesker, jeg orket ikke å prøve å gjøre et godt inntrykk eller å late som om jeg var ved et annet stemningsnivå enn jeg egentlig var, jeg orket ikke tomme samtaler og jeg satte meg alene på en seng i en annen del av stuen. Jeg oppdaget at en tidligere venninne, som jeg har innsett at jeg ikke misliker og som er bestevenninne med Helene, hadde lagt ut et bilde av henne, og jeg så på det bildet igjen og igjen, ti sekunder av gangen, i kanskje en halv time. Ingen satte seg med meg eller snakket til meg. Det var noe nesten demonstrativt, at jeg så på bildet igjen og igjen på en måte som skulle se manisk ut, i håp om at noen skulle skjønne situasjonen, si at det ikke var noe fornuftig å si men at det ikke hjalp å sitte alene og dyrke det, at de skulle ta meg med til en annen del av festen, dra meg med i en interessant samtale eller introdusere meg for noen pene jenter, at jeg ikke skulle sitte der og synke ned i et hull. Men det skjedde ikke, jeg ble ikke forstyrret og jeg vet ikke om det er fordi folk ikke la merke til meg eller at de trodde jeg ville være alene eller bare at de ikke ville ta på seg ansvaret for å prøve å muntre meg opp. Så jeg ble sittende alene, for jeg ville ikke oppsøke noen og til slutt ble det noe fastlåst, at jeg ikke lenger kunne flytte meg eller snakke til noen og det ble mørkere og mørkere og ingen oppsøkte meg og jeg ville ikke oppsøke dem, jeg ville ha oppmerksomhet men jeg ville ikke be om den. Jeg ville ha hjelp men jeg ville bli tvangsfôret med den.

Det eneste jeg gleder meg til er neste gang jeg skal ruse meg.

Jeg fant kodein i medisinskapet da jeg lette etter noe som kunne hjelpe mot forkjølelse, jeg hadde begynt å kjenne meg dårlig allerede før jeg dro ut på nyttårsaften og hadde makset ut på hostesaft, antidiarémiddel, antihistaminer, antidepressiver, ibux og paracet, og jeg hadde det gøy frem til midnatt, men etterpå kollapset jeg gradvis, etter å ha ligget i sengen med festen rundt meg og drukket prosecco fra flasken og sett på bildet av Helene, igjen og igjen, i kanskje en halv time, flyttet jeg meg til et annet rom og jeg fant en gitar og begynte å spille, selv om det var andre i rommet og de hørte på annen musikk og ikke ville høre på meg, og jeg spilte under musikken en stund før jeg flyttet meg til et annet rom, et mørkt rom hvor jeg var alene og jeg spilte og sang i kanskje en time og ingen kom inn, ingen lurte på hvorfor jeg satt alene i et mørkt rom og spilte gitar og ingen ville høre på, noen lukket døren, og etter en time flyttet jeg meg tilbake til rommet jeg hadde kommet fra og jeg la meg på gulvet og jeg overtok musikken, satte på Ginseng Strip 2002 og danset alene og drakk prosecco fra flasken og etterpå drakk jeg den siste ølen jeg hadde med og tok det som var igjen av paracet og ibux og så kastet jeg opp.

Jeg fant kodein dagen etterpå da jeg lette etter mer medisin, den het Ibupain Forte og jeg måtte lete litt på Google, det var utenlandsk og dokumentasjonen var dårlig, men jeg fikk bekreftet at det var kodein i det og jeg tok et nesten fullt pillebrett over en kveld og en morgen, jeg er på det nå.

I løpet av kvelden hadde jeg hatt kontakt med Andrea, det var hun jeg hadde møtt da jeg var ute med tore, jeg hadde sovet hos henne noen ganger i løpet av julen, og hun hadde spurt om jeg ville sove hos henne og jeg hadde sagt at jeg måtte se det an, for jeg ville holde muligheten for et sent nach, eller å bli med noen andre, åpen, men da jeg lå på gulvet til tonene av Yoshi City hadde jeg fått nok, jeg var tom for drikke og jeg hadde forlengst forstått at det ikke kom til å bli bedre, så jeg dro til henne. Helt siden midnatt hadde jeg hatt kontakt med Håkon og Kristoffer. Jeg var blitt kjent med dem via Twitter og gjennom høsten hadde de vært noen av dem jeg hadde hengt med mest, de var også deprimert, Håkon på et helt annet nivå enn meg, en gang hadde han kjøpt inn piller og skrevet brev, han var klar og han lå på rommet sitt og hørte på The Final Countdown på repeat, igjen og igjen mens han forberedte seg, men han hadde ikke gjort, det hadde blitt for dumt, og jeg likte dem fordi jeg kunne snakke med dem på en annen måte enn med andre, åpent og fordomsfritt, uten krampaktige forsøk på oppmuntring. De sa ikke at det kom til å gå over. De sa livet er dritt og vi må danse.

Og gjennom kvelden hadde jeg holdt dem oppdatert, laget en livestream av sammenbruddet mitt, og jeg hadde avsluttet med å si at jeg skulle gå og sove hos en jente jeg ikke brydde meg om og som jeg var redd for at skulle falle for meg. Så hadde jeg kastet opp og gått. Jeg hadde kommet frem til Andrea og jeg var helt krise og jeg gikk rett for å legge meg og hun hadde kommet etter, og jeg skulle vise henne noe på telefonen min, en sangtekst.

Leste du den ferdig? spurte jeg.

Ja.

Var den ikke fin?

Jo, den var fin. Men jeg leste også meldingen du sendte til kompisene dine.

Og jeg prøvde å fortelle henne at det ikke var sånn ment, at det ikke var sant at jeg ikke brydde meg om henne, at jeg likte henne og likte å være med henne, jeg hadde ment at jeg ikke kom til å få følelser for henne, og jeg var redd for at hun skulle få det for meg, det var klønete formulert, det var ikke ment for henne, det var ikke det jeg mente og jeg var lei meg for det.

Unnskyld, sa jeg.

Jeg ville aldri skrevet en sånn melding hvis jeg faktisk ikke brydde meg om deg, sa jeg.

Unnskyld, sa jeg igjen og igjen.

Samme kveld hadde en god del Twitter-folk samlet seg på en bar i Oslo. En av dem hadde bursdag og jeg så videoer fra det dagen etter, en hadde holdt en tale der han leste opp menns svar på humortweets og en tweet jeg hadde skrevet var tatt med, jeg vet ikke hvor fortjent det var, for jeg tror ikke det hadde vært et svar på en humortweet, men den var tatt med og den var flau og folk lo, jeg var utenfor, jeg var en av de andre, en av de teite, de håpløse, en av dem som prøver for hardt og det var vondt, det var ydmykende, folk lo av meg, folk som jeg ser opp til, og hadde det bare vært å bli ledd av av folk som synes jeg er ålreit selv om jeg gjorde noe teit, hadde det vært greit, men de liker meg ikke, de synes ikke jeg er bra nok, de synes jeg prøver for hardt.

Det er en jente som virkelig hater meg. Hun heter Tara, hun er også en Twitter-personlighet og jeg hadde møtt henne noen ganger og en gang sa jeg hei til henne i baren på en konsert og hun sa jeg vet hvem du er og jeg liker deg ikke, du skriver sexistiske tekster, du utnytter og henger ut jenter og jeg synes ikke det er greit, jeg liker deg ikke og jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre, så ikke si hei til meg, ikke snakk til meg, jeg liker deg ikke, vi er ikke venner og ikke oppfør deg som om vi er det. Det er en ren énveiskonflikt, hun hater meg og jeg har ikke noe imot henne, jeg synes hun er ganske kul og morsom. Og at hun ikke liker meg er i utgangspunktet greit, jeg er positivt innstilt til henne, men jeg har ikke noe behov for å bruke tid på henne, det er ikke noe tap for meg, det ville ikke gjort meg noe å unngå henne, men hun er sammen med Kristoffer, hun er venn med mange jeg også er venn med og enda flere jeg gjerne vil være venn med. Og hun gjør det hun kan for å fryse meg ut.

I dag skulle jeg egentlig stå opp tidlig for å begynne å ringe potensielle veiledere, men i stedet sov jeg lenge, jeg sov hele dagen, til arbeidsdagen var over og pappa kom hjem og jeg kom ut i gangen i klærne fra i går omtrent samtidig med at han kom hjem og han spurte har du sovet til nå? og jeg svarte ja. Kan jeg spørre om hvorfor? sa han, men hva skulle jeg svare? Jeg visste jo ikke hvorfor, det var ikke noe jeg hadde gjort med vilje.

Jeg har fått vite av andre at det er noen personer jeg trodde jeg hadde et godt forhold til som ikke liker meg. Jeg vet jo at de fleste ikke er som Tara, de er ikke direkte konfronterende og fiendtlige mot dem de ikke liker, de er høflige og hyggelige og først ubehagelige når personen er borte, jeg er sånn selv, men jeg trodde jeg var bedre til å skille ekte og falsk hyggelighet enn jeg er, og når disse personene ikke liker meg, hvorfor skulle ikke det også gjelde andre, som jeg er langt nærmere og har kjent mye lenger? Hvordan kan jeg vite at ikke nesten hele min indre krets tolerer meg, men skulle ønske jeg ikke var der? Hvordan kan jeg vite at noen egentlig liker meg? Og hvorfor skulle de gjøre det? Jeg er slitsom og intens. Til tider nesten manisk. Jeg prøver for hardt. Jeg er ensporet og selvopptatt, sosialt klønete og ofte usympatisk, jeg sparker nedover.

Jeg lurer på om jeg endelig begynner å miste følgere på Twitter, jeg har ligget stabilt og høyt i flere år, jeg bygget opp følgermassen da Twitter fortsatt var relativt ungt og det var lett å slå seg opp, det var lavere terskel den gangen og et varmere og tettere miljø, ikke minst flere brukere, så det var lettere å finne tilhørlighet, og jeg slo meg raskt opp, som ung og illsint, sarkastisk, men også idealistisk og kunnskapsrik, og de fleste følgerne jeg har er fra den gangen, de har sluttet å bruke Twitter, men beholdt profilene sine. Men Twitter har blitt kaldere og mer spesialisert, litt som å komme tilbake til Modern Warfare 2 i dag, miljøet er avskallet og herdet og nivået er så sinnssykt høyt og jeg har ikke noe å komme med, jeg er ikke morsom, jeg kan ikke lage vitser, jeg har et konstant undertak, alt jeg skriver er nonsens eller mann som svarer på humortweet eller uengasjerende polemikk, jeg tror ikke jeg har skrevet en eneste vits på flere år. Jeg vet ikke om jeg har blitt dårligere eller om jeg bare har innsett hvor dårlig jeg alltid har vært.

Jeg tror kanskje ikke jeg har kommet opp med en eneste vits i hele mitt liv. Jeg er ganske sikker på at jeg har vært morsom før, jeg har vært morsom mange ganger, men det har aldri vært i form av vitser, det har vært latterliggjøring og observasjonshumor, ofte i et metaplan hvor humoren ligger mer i hvor aggressiv jeg blir over små irritasjoner enn selve irritasjonene. Men aldri vitser, jeg aner ikke hvordan man gjør det, det er ikke noe som kommer til meg og jeg vet ikke om det er noe som kommer til dem eller om det er noe de jobber aktivt og prosessorientert med, at de setter seg ned, kanskje med penn og papir, og sanker ideer og tester ut forskjellige permutasjoner og raffinerer det som fungerer helt til de står igjen med noe som er bra. Det er hvordan jeg skriver, men det meste av prosessen er internalisert.

Men jeg vet ikke hvor jeg skulle begynt, jeg vet ikke hvordan jeg skulle kommet i gang, om det er noen jeg kunne spurt. I morgen skal jeg ringe forelesere, men før det vil jeg drikke, jeg prøver å få tak i en Tinder-date, og det er ikke mest fordi jeg er kåt, det er jeg nesten ikke i det hele tatt, men fordi jeg vil drikke og jeg vil slippe å forholde meg til vennene mine og jeg vil prøve å sjekke opp noen fordi det er enkelt og jeg trenger en seier. Jeg vil drikke og i morgen skal jeg ringe forelesere for å prøve å få en av dem til å være veilederen min, men på et plan vil jeg drikke fordi jeg vil være bakfull i morgen, jeg vil sove lenge og våkne et annet sted og ha en unnskyldning for å utsette å ringe, for jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg er jo helt blank og å innrømme at jeg er helt blank er ydmykende, jeg skal jo liksom ikke bare spørre dem om de kan ha den formelle veilederrollen for meg, men om de kan gi meg hele oppgaven, gjøre hele forberedelsesdelen for meg, for jeg kan ikke gjøre det alene, jeg vet ikke hvordan, jeg vet ikke hvor jeg skulle begynt, jeg vet ikke engang hvordan jeg kan gå frem for å finne ut hvor jeg skulle begynt.

Jeg ville ha den blå bilen og nå står jeg og gråter over at jeg ikke fikk den, selv om jeg ikke har løftet en finger for den. Jeg ville bli ferdig med masteren min og bli likt og ha kjæreste og få en bra jobb og føle at jeg fikk ting til, men jeg har ikke gjort noe for det, jeg har ikke søkt på noen av jobbene jeg ville ha, jeg har ikke gjort noe for det og likevel gråter jeg over at jeg ikke fikk dem.

Men jeg ville ha den jobben, sier jeg mellom våte øyne når mamma kommer for å hente meg.

Og hun plukker meg opp og holder meg og stryker meg over ryggen.

Så så, fortell hva som skjedde, sier hun.

Jeg ville ha den jobben, jeg hadde skikkelig lyst på den, men noen andre tok den selv om jeg ville ha den og jeg fikk den ikke.

Men kjære deg, søkte du på den? spør hun.

Nei.

Men hvorfor søkte du ikke på den? bryter pappa inn.

Jeg vet ikke.

Men skjønner du ikke at du må søke på en jobb hvis du vil ha den? Han har hevet stemmen.

Jo, jeg vet jo det, men

Men hvorfor søkte du ikke da?

Jeg vet ikke helt, jeg visste ikke hva jeg skulle skrive og jeg hadde så lite tid til det at jeg tenkte jeg måtte prioritere andre ting istedenfor å bruke masse tid på ikke å skrive en søknad jeg ikke visste hvordan jeg skulle skrive når de uansett ikke kom til å få jobben, for hvorfor skulle de ansette meg, det var mange andre som var mer kvalifisert enn meg, som er smartere og har bedre karakterer og fungerer som normale mennesker, som får til alle tingene jeg ikke får til, hvorfor skal jeg kaste bort tiden deres?

Men du må jo bare søke, lille gutten min, sier mamma. Så må det være opp til dem å vurdere om du er kvalifisert eller ikke.

Men jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal finne det ut.

Jeg fungerer ikke som et normalt menneske og for noen år siden forsto jeg at historien mamma alltid hadde fortalt meg om den blå bilen ikke stemmer, plutselig husket jeg hva som egentlig skjedde. Det var for det første ikke en blå bil. Den var en gul lastebil, en sånn som var stor nok til at jeg kunne sitte oppå den og late som om jeg kjørte rundt med den. Det var også flere av dem, kanskje tre eller fire og alltid de større barna som lekte med dem.

I mammas versjon hadde jeg stått og sett på den egentlig gule bilen helt til et annet barn hadde gått og tatt den, og så hadde jeg begynt å gråte og grått helt til hun hadde kommet og plukket meg opp og jeg hadde sagt at jeg ville ha den gule bilen. For henne var det en historie om hvordan jeg gråt over å få ting jeg ikke hadde gjort noe for å få. Sannheten var at det ikke handlet om bortskjemthet eller latskap. Jeg var paralysert. Jeg ante ikke hva jeg kunne gjøre. De eneste gangene jeg så de gule lastebilene var når andre barn lekte med dem. Jeg så aldri noen av dem gå og hente dem, jeg kjente ingen av dem og det var ingen det engang falt meg inn å spørre om hjelp. For meg var veien til å leke med de gule lastebilene en uløselig gåte, en oppgave jeg ikke engang visste hvordan jeg skulle begynne å løse. Jeg fikk aldri leke med de gule lastebilene. Jeg vet fortsatt ikke hvor de hørte til eller hva man måtte gjøre for å få tilgang til dem.

Jeg fungerer ikke som et normalt menneske. Jeg har aldri gjort det.

#norsk #litteratur #novelle #tekst #skjønnlitteratur #sjakk #master

1 note · View note

bjoernstaerk · 4 years

Link

Om hvordan kritikere av overvåkningskapitalisme har latt seg lure av teknologigigantenes salgsbrosjyrer.

Dette skal ikke primært være en blogg for teknologikritikk, men jeg må innom det også, fordi vi må forstå problemet før vi kan finne løsningen. Det er mye teknologikritikk på gang nå, det er nesten en innbakt del av teknologiopplevelsen: Du bruker og hater teknologien samtidig. Men mye av denne kritikken er ganske dårlig. Ofte bommer den fordi kritikerne tar selve teknologilandskapet for gitt. Dermed ser de ikke de beste løsningene, og de løsningene de ser, kan i stedet ende opp med å virke mot sin hensikt.

La oss for eksempel si at Google, Facebook eller Twitter har sensurert en ytring jeg mener de burde tillatt. Hvis jeg formulerer kritikken som at «Google/Facebook/Twitter må slutte å misbruke makten sin på denne måten», høres det tilsynelatende fornuftig og kritisk ut. Samtidig tar jeg på en måte makten deres for gitt. Jeg sier bare at de bør bruke den bedre. Det blir som om jeg var en undersått som la fram min sak for en allmektig konge. «Vær så snill, herre konge, bruk makten din på en god måte!» Dette er noe helt annet enn det jeg egentlig burde si, som er: «Det burde ikke finnes allmektige konger.»

Tenk på da Aftenposten brukte forsiden sin til et brev til Facebook hvor de ba dem om å slutte å sensurere deres bruk av et berømt krigsfotografi. Dette burde selvfølgelig ikke Facebook gjort, men måten Aftenposten formulerte kritikken på, gjorde det veldig klart hvem som var den allmektige kongen og hvem som var undersåtten. «Vær så snill, Mark Zuckerberg, bruk makten din på en god måte.» Jeg har sjelden vært så flau på vegne av norske medier som den gangen. I stedet burde de sagt: «Det bør ikke finnes tjenester som er så store som Facebook, nå må vi alle gå sammen om å løsrive oss.»

Cory Doctorows lange essay / minibok How to destroy surveillance capitalism er derimot et godt eksempel på hvordan man bør gjøre dette. Han tar ikke landskapet for gitt, og påpeker at ordene vi bruker om problemet peker oss mot løsninger som forsterker problemet. Essayet er en kritikk av boka The Age of Surveillance Capitalism av Shoshana Zuboff, som populariserte begrepet overvåkningskapitalisme. Han kritiserer den for å ta for gitt at landskapet må være slik det er nå, med hele nettet i hendene på noen få giganter:

“There’s a critical piece missing from the debate, though. All these solutions assume that tech companies are a fixture, that their dominance over the internet is a permanent fact. Proposals to replace Big Tech with a more diffused, pluralistic internet are nowhere to be found. Worse: The “solutions” on the table today require Big Tech to stay big because only the very largest companies can afford to implement the systems these laws demand.”

Kritikernes største tabbe, mener han, er at de tror at teknologigigantene snakker sant i salgsbrosjyrene sine om hvor vanvittig mye makt de har over brukerne sine. Med andre ord at trusselen fra Google og Facebook er at de er så utrolig flinke til å manipulere oss til fordel for annonsørene sine:

“The fear of surveillance capitalism starts from the (correct) presumption that everything Big Tech says about itself is probably a lie. But the surveillance capitalism critique makes an exception for the claims Big Tech makes in its sales literature — the breathless hype in the pitches to potential advertisers online and in ad-tech seminars about the efficacy of its products: It assumes that Big Tech is as good at influencing us as they claim they are when they’re selling influencing products to credulous customers. That’s a mistake because sales literature is not a reliable indicator of a product’s efficacy. Surveillance capitalism assumes that because advertisers buy a lot of what Big Tech is selling, Big Tech must be selling something real. But Big Tech’s massive sales could just as easily be the result of a popular delusion or something even more pernicious: monopolistic control over our communications and commerce. Being watched changes your behavior, and not for the better. It creates risks for our social progress. Zuboff’s book features beautifully wrought explanations of these phenomena. But Zuboff also claims that surveillance literally robs us of our free will — that when our personal data is mixed with machine learning, it creates a system of persuasion so devastating that we are helpless before it. That is, Facebook uses an algorithm to analyze the data it nonconsensually extracts from your daily life and uses it to customize your feed in ways that get you to buy stuff. It is a mind-control ray out of a 1950s comic book, wielded by mad scientists whose supercomputers guarantee them perpetual and total world domination.”

Det de egentlig driver med, skriver han, er at de kategoriserer oss ut fra interessene våre. Dermed hjelper de for eksempel ekstremister og ondsinnete aktører med å finne ofre de kan lyve til. I tillegg dominerer de nettet gjennom å være så store at de i praksis knapt har konkurrenter. Alt dette er ille, men det er ikke slik at de har funnet en måte å frata oss vår frie vilje. De ønsker og prøver også å manipulere oppførselen vår, men manipuleringen fungerer bare delvis, for noen, i en kort periode, før vi tilpasser oss og det ikke fungerer bra nok til å være lønnsomt lenger. Facebook kan få deg til å bruke veldig mye tid på Facebook, men de har lite makt til å få deg til å kjøpe produktet annonsøren deres har betalt dem for å selge til deg.

Doctorow benekter ikke at de enorme datamengdene disse selskapene sitter på er verdifull. Men det som gir dataene verdi er ikke at de danner et så korrekt bilde av psyken din at man kan styre tankene dine, men kombinasjonen av disse dataene med monopolmakt. At de kan styre tankene dine er en bløff. Bak bløffen skjuler det seg en mer gammeldags og jordnær form for manipulering.

“Surveillance capitalists are like stage mentalists who claim that their extraordinary insights into human behavior let them guess the word that you wrote down and folded up in your pocket but who really use shills, hidden cameras, sleight of hand, and brute-force memorization to amaze you. Or perhaps they’re more like pick-up artists, the misogynistic cult that promises to help awkward men have sex with women by teaching them “neurolinguistic programming” phrases, body language techniques, and psychological manipulation tactics like “negging” — offering unsolicited negative feedback to women to lower their self-esteem and prick their interest. Some pick-up artists eventually manage to convince women to go home with them, but it’s not because these men have figured out how to bypass women’s critical faculties. Rather, pick-up artists’ “success” stories are a mix of women who were incapable of giving consent, women who were coerced, women who were intoxicated, self-destructive women, and a few women who were sober and in command of their faculties but who didn’t realize straightaway that they were with terrible men but rectified the error as soon as they could.»

Det er altså monopolmakten som er nøkkelen til problemet, ikke psykologisk manipulasjon. Manipuleringen du finner på for eksempel Facebook, hevder han, er av en ganske primitiv type: Facebook fanger deg gjennom nettverket ditt, slik at du må innom i blant for å se hva venner og familie driver med, selv om du ikke synes du får noe igjen for det. Og de fremhever innhold som øker “engagement”, dvs som gjør deg sint eller redd. Annonser på Facebook treffer deg litt bedre enn andre steder, fordi de vet så mye om deg, men effekten er fremdeles liten. Når klikket du sist på en Facebook-annonse? Den teknologiske nyskapningen Facebook tjener penger på er ikke at de er flinke til å vise noen få annonser som treffer perfekt, men at de får folk til å bruke så mye tid på tjenesten at de kan vise svært mange annonser som treffer dårlig.

Gigantene er med andre ord ikke særlig flinke til det de hevder å være flinke til.

Zuboff and her cohort are particularly alarmed at the extent to which surveillance allows corporations to influence our decisions, taking away something she poetically calls “the right to the future tense” — that is, the right to decide for yourself what you will do in the future. It’s true that advertising can tip the scales one way or another: When you’re thinking of buying a fridge, a timely fridge ad might end the search on the spot. But Zuboff puts enormous and undue weight on the persuasive power of surveillance-based influence techniques. Most of these don’t work very well, and the ones that do won’t work for very long.

Det er rå makt, ikke psykologi, som er nøkkelen til å forstå måten gigantene manipulerer oss på, mener Doctorow. Google bestemmer rekkefølgen på søkeresultatene, og ingen blar lenger enn til side fem. Amazon bestemmer hvilke produkter du får se når du søker. Dette bruker de til sin fordel, og selv i de tilfellene hvor de ikke har en direkte egenintresse i rangeringen, påvirker de oss likevel gjennom å styre hva vi ser og ikke ser. Denne makten er skadelig i seg selv. Ingen enkeltselskaper bør ha en slik total makt over hva vi ser, selv om makten ikke lar seg bruke slik de påstår til annonsørene sine.

Monopolmakten gjør det svært vanskelig å regulere teknologibransjen. Man ender lett opp med lover som gjør alt verre fordi prosessen med å skrive lovene har blitt korrumpert av gigantene.

Hvis det er slik at teknologigigantene har bygget selskapene sine på en bløff - at de kan manipulere brukerne sine - så snakker vi egentlig om en boble: Noen hevder at de har funnet opp noe smart som vil tjene mye penger, og investorene har nok tillit til dem til at de klarer å vokse seg store og erobre verden, men før eller siden sprekker boblen. Jeg tipper at mange små annonsører på Google og Facebook har stilt seg selv spørsmålet “hvorfor i all verden gjør vi dette?” Jeg gjorde det iallfall selv da jeg ga ut Ytringsfrihet annotert på eget forlag i 2019, og testet ut Facebook-annonser for å markedsføre den. Utgiften til Facebook var det eneste håndfaste resultatet av dette eksperimentet. Gevinsten var antagelig null. Det fantes åpenbart mennesker som ønsket å lese boka, men Facebook visste ikke hvordan de skulle finne dem, selv med den enorme datamengden de satt på, og selv om de har total makt over innholdet som møter brukerne deres.

Dette har alltid vært erfaringen min med nettannonser. Jeg har aldri følt at jeg har fått noe igjen for det. Poenget mitt er at Facebook var ment å være mye flinkere til dette enn de som kom før dem, og det er de ikke. Det er dette som er bløffen Doctorow snakker om. Hva skjer når vi slutter å tro på bløffen? Forhåpentligvis det samme som har skjedd tidligere når andre bløffer innen kapitalismen har blitt avslørt, at boblen sprekker. Men monopolmakten disse selskapene har kan redde dem. Hvem ellers skal du gi annonsepengene dine til, liksom?

De som snakker om “overvåkningskapitalisme” sier i blant at det som har vokst frem er en helt egen, ny form for kapitalisme, som fungerer etter andre regler enn tidligere. I stedet er det en ny variant av noe gammelt.

The belief in surveillance capitalism as a “rogue capitalism” is driven by the belief that markets wouldn’t tolerate firms that are gripped by false beliefs. An oil company that has false beliefs about where the oil is will eventually go broke digging dry wells after all. But monopolists get to do terrible things for a long time before they pay the price. Think of how concentration in the finance sector allowed the subprime crisis to fester as bond-rating agencies, regulators, investors, and critics all fell under the sway of a false belief that complex mathematics could construct “fully hedged” debt instruments that could not possibly default. A small bank that engaged in this kind of malfeasance would simply go broke rather than outrunning the inevitable crisis, perhaps growing so big that it averted it altogether. But large banks were able to continue to attract investors, and when they finally did come a-cropper, the world’s governments bailed them out.

Doctorow ønsker å unngå tech exceptionalism, ideen om at teknologibransjen er grunnleggende forskjellig (på godt eller ondt) fra andre bransjer. For eksempel er han skeptisk til påstanden om at netteknologi nødvendigvis fører til monopoler, nærmest av seg selv. Det er mange fordeler ved å være gigant. Facebook og Twitter nyter godt av nettverkseffekten, dvs verdien av den eksisterende brukermassen, som gjør at bedre alternativer som Mastodon sliter med å ta av. Men gigantene ble selv store gjennom å knuse tidligere giganter. Det var ikke umulig for dem å bli store. Facebook klarte å knuse Myspace, Google klarte å knuse Altavista. Men det er nesten umulig for nye selskaper og tjenester å utfordre gigantene nå, fordi de har vårt så flinke til å misbruke monopolmakten sin, blant annet til å manipulere lovverket.

Myndighetene ser ikke lenger på store selskaper som et problem i seg selv, og hindrer dem ikke å kjøpe opp konkurrenter. Dermed kan de kjøpe seg ut av enhver trussel, slik Facebook har gjort med Instagram og WhatsApp. Gigantene skaper svært lite nytt på egen hånd lenger. De overlever ved å kjøpe opp spennende nye tjenester før de vokser seg store nok til å utfordre dem. Dette er langt på vei også investerringsstrategien bak oppstartsfirmaer, å vokse til man kan selge ut til en redd gigant. Dermed er gigantene et hinder for den innovasjonen vi ville ha sett hvis utfordrerne hadde hatt de samme mulighetene som de selv hadde for femten-tjue år siden.

Doctorow kritiserer “overvåkningskapitalisme” som analytisk verktøy, og mener altså at mye av det disse selskapene hevder å ha fått til med dataene sine er løgn, men det betyr selvfølgelig ikke at all overvåkningen er ufarlig. Den tar fra oss følelsen av å være alene, uobservert, med våre egne tanker. Det er vanskelig å være deg selv når du opplever at alt du gjør observeres av andre. En slik totalovervåkning bygger opp angst, og angsten forsterkes ved at overvåkernes apper hele tiden dulter oss og vil ha oppmerksomheten vår. Alle varslene du får på telefonen handler bare i liten grad om å fortelle deg om viktige ting, og større grad om at appene trenger oppmerksomheten din for å tjene penger.

I blant blir disse dataene stjålet. Du kan på en måte ta for gitt at alle data du deler med nettjenester før eller siden vil bli stjålet, så fremt de ikke har bygget ende-til-ende-kryptering inn i løsningen fra bunnen av. Det er det få som gjør, fordi det ville hindret dem i å analysere dataene. Og når de kan se hva du gjør, vil også uvedkommende kunne gjøre det. Kanskje i morgen, kanskje om tjue år, eller kansskje har de gjort det i lang tid allerede. Dette gjør noe med deg, kunnskapen om at ingenting forsvinner, og at det før eller siden kan ende opp i feil hender.

Dette er på en måte et problem med all IT-teknologi, men det er et problem som kan løses ganske greit hvis forretningsmodellen til selskapet tillater det. Hvis de som tar vare på dataene dine ikke er avhengig av å analysere dem, kan de også kryptere dem slik at det er umulig for andre enn deg selv å lese dem. Slike data kan fremdeles stjeles, men angrepsflaten blir mindre.

De enorme datamengdene som samles inn om oss gir altså ikke gigantene den gevinsten de påstår at det gir. Det gir dem ikke evnen til å styre tankene våre. Men overvåkningen er farlig fordi den gjør det mulig å skade deg og meg.

“This is another harm of tech exceptionalism: The belief that more data always produces more profits in the form of more insights that can be translated into better mind-control rays drives firms to over-collect and over-retain data beyond all rationality. And since the firms are behaving irrationally, a good number of them will go out of business and become ghost ships whose cargo holds are stuffed full of data that can harm people in myriad ways — but which no one is responsible for any longer. Even if the companies don’t go under, the data they collect is maintained behind the minimum viable security — just enough security to keep the company viable while it waits to get bought out by a tech giant, an amount calculated to spend not one penny more than is necessary on protecting data.”

I stedet for å tenke på det som skjer i teknologibransjen som noe helt nytt og unikt, bør vi se det i lys av det som skjer i andre bransjer som har blitt sentralisert på den samme måten: Eierskapet og makten samles på noen få hender, som dermed er i stand til å kuppe lovverket og stoppe konkurrenter. Det har skjedd før, og det skjer alltid omtrent på samme måte.

“All this is to say that the tight social bonds, small number of firms, and regulatory capture of concentrated industries give the companies that comprise them the power to dictate many, if not all, of the regulations that bind them. This is increasingly obvious. Whether it’s payday lenders winning the right to practice predatory lending or Apple winning the right to decide who can fix your phone or Google and Facebook winning the right to breach your private data without suffering meaningful consequences or victories for pipeline companies or impunity for opioid manufacturers or massive tax subsidies for incredibly profitable dominant businesses, it’s increasingly apparent that many of our official, evidence-based truth-seeking processes are, in fact, auctions for sale to the highest bidder.

Doctorow mener det er her vi bør lete etter forklaringen på at nettmiljøer erobres av konspirasjonsteorier og rasisme. Vi vet systemet er ødelagt, og mange merker konsekvensene av dette i sin egen hverdag. Dette gjør oss mer mottagelige for ideologier som spinner videre på ideen om at vi har blitt forrådt av en korrupt elite:

“If racists haven’t gotten more convincing in the past decade, then how is it that more people were convinced to be openly racist at that time? I believe that the answer lies in the material world, not the world of ideas. The ideas haven’t gotten more convincing, but people have become more afraid. Afraid that the state can’t be trusted to act as an honest broker in life-or-death decisions, from those regarding the management of the economy to the regulation of painkillers to the rules for handling private information. Afraid that the world has become a game of musical chairs in which the chairs are being taken away at a never-before-seen rate. Afraid that justice for others will come at their expense. Monopolism isn’t the cause of these fears, but the inequality and material desperation and policy malpractice that monopolism contributes to is a significant contributor to these conditions. Inequality creates the conditions for both conspiracies and violent racist ideologies, and then surveillance capitalism lets opportunists target the fearful and the conspiracy-minded.”

Her tror jeg han bommer. Perspektivet blir for USA-sentrisk. Jeg tror egentlig ikke nordmenn materielt sett har fått en særlig utrygg hverdag de siste tiårene. Likevel ser vi de samme trendene her som andre steder. Det han rører borti her er en klassisk debatt: Er det ideer eller materielle faktorer som endrer verden? Svaret er som regel begge deler, men problemet er å identifisere hvordan disse faktorene spiller sammen. Når du skal forklare et globalt fenomen som rammer på tvers av ulike samfunnssystemer, må du løfte blikket opp fra det landet du bor i.

Flere har foreslått at løsningen på problemet er at vi begynner å betale for nettjenester igjen. Dette er Doctorow skeptisk til. Betaltjenester som Apple App Store er også en del av problemet, påpeker han. (Apple har så mye makt over app-markedet at de driver med regelrett pengeutpresning av apper. Hvis appen formidler en betalbar tjeneste, insisterer Apple på at betalingen skal skje gjennom dem, slik at de kan ta utrolige 30% av pengene.) Her er jeg uenig. Joda, en gigant som tar betalt av brukerne er ikke særlig bedre enn en gigant som viser dem annonser. Men manglende betalingsvilje er likevel en viktig del av årsaken til at vi endte opp der vi er. Et rent annonsebasert internett er nesten nødt til å være fryktelig, fordi bare onde giganter kan overleve i et slikt markedet. Et internett som i større grad tar betalt for ting kan også være fryktelig, hvis markedet domineres av giganter som Apple og Amazon, men det er ikke lenger uunngåelig.

Det han har rett i er at det er sentraliseringen og monopolmakten som er hovedproblemet, ikke den overvåkningsbaserte forretningsmodellen. Boka The Age of Surveillance Capitalism, som han kritiserer, skiller såvidt jeg vet mellom “farlige” overvåkningsbaserte selskaper som Google og Facebook og “gode” selskaper som Apple og Amazon, som tilbyr nyttige ting for penger. Dette er et ganske absurd skille å trekke opp, når du ser hvor brutalt Apple og Amazon oppfører seg mot konkurrenter og de som jobber for dem. Det er derfor viktig å påpeke at det ikke er nok å betale for tjenester. Det har også noe å si hvem du støtter med pengene dine.

Hele essayet er uansett verdt å lese. Jeg er som sagt mer interessert i å finne veien bort fra tingene som gjør meg trist enn å analysere hver eneste detalj av hva de driver med. Men det er viktig å forstå hva det er vi ønsker å komme oss bort fra. Hvis teknologikritikken vår implisitt godtar at verden må styres av en håndfull teknologigiganter, ender vi opp med kritikk av typen “Google burde gjøre X, Facebook burde slutte å gjøre Y”.

I stedet bør vi si at selskaper som Google og Facebook ikke burde finnes. Google burde være én av flere søkemotorer, og ikke så mye mer. Facebook burde være en del av et desentralisert, åpent sosialt nettverk.

Først når du forstår hva problemet er, vet du retningen du kan lete etter i for å finne noe bedre.

0 notes

itslucycarter-blog · 4 years

Text

Arnold Schwarzenegger: reglene for a oppna suksess i det du setter deg inn i.

Hvis vi snakker om Arnold Schwarzenegger, er sannheten at vi snakker om en person som har fatt suksess med alt som er foreslatt. Han vant Mister Olympia-konkurransen 7 ganger, ble tidenes hoyest betalte skuespiller og endte med a bli guvernor i California, selv om han ikke hadde noen politisk erfaring, noe som gjorde ham til et livseksempel pa en person som lurte pa hvordan han skulle ha suksess i livet.

Verken all den nye teknologien i trening eller alle de nye produktene for kroppsbyggingselskere har klart a fa plass Arnold Schwarzenegger som den beste kroppsbyggeren i all menneskets historie. Selvfolgelig er det veldig fa som kjenner den forferdelige innsatsen Arnold matte gjore for a bli verdensmester basert pa hjemmetrening og en konstant innsats som besto av a dra nytte mens resten av verden hvilte.

Pa slutten av artikkelen la vi a kort dokumentar om Arnolds vanskelige liv , fodt i Osterrike, og som bestemte seg for a ta en helt annen vei enn den som ble tatt av ungdommene i byen hans til tross for den harde kritikken og til tross for at kroppsbygging knapt var kjent. .

Artikkelindeks. [ Vise fram ]

Reglene for a oppna suksess i det du setter tankene til, av Arnold Schwarzenegger

Arnold onsket ikke a v?re en kroppsbygger, han onsket a bli verdensmester for kroppsbygging, og han ville v?re villig til a ofre alt for a prove a forfolge den drommen, inkludert a stikke av uten tillatelse fra h?ren til a delta i mesterskap, til tross for det faktum at han ble utsatt for milit?re irettesettelser. .

For en tid tilbake holdt Arnold en konferanse med hoye doser motivasjon, der han forklarte hva han vurderer noklene til a oppna suksess i alt du setter deg inn i . Verken hans rad eller dokumentaren er bortkastet.

1. Stol pa deg selv.

Det viktigste er a sporre deg selv ikke "hva" du vil v?re, men "hvem" du vil v?re. Ikke hva foreldrene dine eller l?rerne dine har fortalt deg, men det du tror gjor deg lykkelig. Det spiller ingen rolle hvor spro det kan se ut for resten. Stol pa deg selv, uten a bry deg om hva andre mener.

2. Bryt noen regler.

Vi har for mange regler i livet for nesten alt. Arnold sa: "bryter reglene, ikke lovene, men avslutt det som virker normalt . "

Det er umulig a v?re spesiell, fremragende eller original hvis du oppforer deg som alle og gjor det samme som alle andre. Bryte reglene. Du ma tenke utover de etablerte parametrene. Det er nokkelen.

3. V?r aldri redd for a mislykkes.

Arnold sier at han uansett hva han har forsokt har v?rt klar over at han pa ingen tid har blitt fritatt for fiasko. Du kan ikke alltid vinne, men du bor ikke ta beslutningen om ikke a gjore det. Ikke bli lam av frykt for a mislykkes, for hvis du ikke gjor det, vil du ikke kreve noe av deg selv i livet.

Oppretthold en konstant innsats med tillit til at du kan oppna det og projisere bildet du har dromt om for livet ditt. Husk alltid at hvis du fortsetter a gjore det rette og prover hardt, vil suksessen komme.

4. Ikke hor pa folk som sier at noe ikke kan gjores.

De fleste store oppfinnelser, produkter og vellykkede karrierer ville ikke blitt oppnadd hvis disse menneskene hadde fulgt hva folk sa. Hvor mange ganger har du hort at du ikke kan gjore dette eller det fordi ingen har gjort det for?

Jeg elsker uttrykket "ingen har noen gang gjort det for" , fordi jeg vet at hvis jeg gjor det, betyr det at jeg vil v?re den forste til a gjore det. Sa ikke v?r oppmerksom pa disse typer motlosende meldinger. Hor at det er vanskelig, at det vil v?re vanskelig for deg a gjore det, men ikke at det er umulig a gjore det. Fordi praktisk talt alt er mulig hvis vi legger hjertene til det. Jeg sier alltid "JA JEG KAN".

5. Handling, jobb veldig hardt.

Ikke la noe v?re ufullstendig. Mohamed Ali, en av mine store helter, ble spurt i sin tid: "Hvor mange knaser gjor du per dag?" Han svarte: “Jeg vet ikke, jeg teller ikke dem alle. Jeg teller bare nar de begynner a gjore vondt, for det er de eneste som teller, og de som gjor meg til en mester. - Uten smerter er det ingen seier, sier Arnold.

Hver gang du vakler pa noen ting, vil det v?re noen et sted som gjor det bedre enn deg, prover hardere enn deg og jobber hardere. Og den typen personer er den som vil sla deg. "Det er absolutt ingen mate a lykkes med i livet annet enn konstant anstrengelse."

Dagen har 24 timer for alle, sa sov 6 timer, og jobb den andre 18. Hvis du ikke gjor det, vil noen gjore det. Arnold vet at mange mennesker trenger 9 eller 10 timers sovn, sa han spokte med a gi dem dette radet: "For de menneskene vil jeg bare be dem om a sove raskere."

6. Bidra.

Uansett hva du gjor i livet, bor du alltid finne en mate a gi tilbake til andre; til samfunnet ditt, til staten din, til ditt land. A hjelpe andre er noe som gir deg oppfyllelse som er ulikt alt du noen gang har oppnadd for.

6 Sitater fra Arnold Schwarzenegger om hans livssyn.

Det verste som kan skje med meg er a bli akkurat som resten av folket. Jeg hater det.

Hemmeligheten bak suksessen er alltid sulten pa mer. A ha et livsformal som ikke bare overlever eller eksisterer, men som stadig vokser, far mer, erobrer mer. Det er meningen med livet.

Du kan oppna resultater, eller du kan ha unnskyldninger. Begge ting er umulige.

Du ble fodt for a vinne, men for a vinne ma du planlegge hvordan du skal vinne, forberede deg til a vinne og tro at du kan vinne.

Arsaken til at jeg har lyktes, er fordi jeg har mislyktes igjen og igjen.

Den eneste begrensningen du har er ditt eget sinn. Sa lenge tankene dine tror du kan gjore noe, kan du gjore det. Hvis du tror pa det og vil ha det med all styrke.

0 notes

bjornstuverod · 5 years

Video

(via https://www.youtube.com/watch?v=59mD4JaFJlg)

FIKK STØTTESTRØMPER FOR ØDELAGT LEVER

Hater Sørlandet Sykehus og statsadvokaten Den Store Dikter ?

Sørlandet sykehus gav meg Den Store Dikter (Bjørn Stuverød) støttestrømper når de hadde ødelagt leveren til min. De psyke medikamentelle eksperimentene de hensynsløst hadde utprøvd på meg ødela leveren min, og den medikamentelle behandlingen Sørlandet sykehus tilbøy meg for ekstremt smertefull fettlever var støttestrømper og Paracet.

Paracet er som kjent det legemiddelet som har forårsaket flest fettlever og Paracet kan utløse sterke kolikkrier/kramper.

Oppsvulmede bein er et av symptomene på fettlever, PGA venene blir dårlige når enn får fettlever.

Jeg klagde på at begge beinene var oppsvulmet, og mange flere plager klagde jeg på, men legen sa dette er bare dårlige vener og helt ufarlig, ingen ting å bry seg med et par støttestrømper så blir du helt bra.

Men PGA all den dritten Sørlandet sykehus har stappet i meg så burde leveren min ha blitt kontrollert ca en gang i året eller oftere.

Jeg har lest at blodprøver ville ha avslørt disse lever problemene, men jeg ble alltid fortalt at blodprøvene var fine, til og med de blodprøvene som ble tatt rett før ultralydundersøkelsen som avdekket hvordan leveren min så ut (eller ikke så ut) Jeg ble fortalt at de siste blodprøvene var fine og at han var i god form.

Sørlandet sykehus prøvde også å skjule resultatet av ultralydundersøkelsen som viste det at de hadde ødelagt leveren min.

Det tok 9 dager etter at resultatet av prøven var klart før jeg fikk bevisene på at jeg hadde fått fettlever.

(Fettlever er noe man får hvis kroppen blir stappet full av farlige gifter over lang tid) Og Kronisk stress.

Fettlever er et av kroppens signaler på at kroppen ikke tåler det den blir utsatt for.

Så leveren roper om hjelp.

Og med oppsvulmede bein og ca 20 symptomer til på at jeg hadde fettlever, så burde Sørlandet sykehus ha oppdaget fettlever for noen år siden det er ca 2 år siden beinene svulmet opp.

Så enn kan jo spørre seg selv ville Sørlandet sykehus oppdage min lever tilstand, eller ville de holde den skjult allerede fra starten av ?

Jeg har lest at fettlever pleier å helbrede seg selv veldig fort ca noen uker til noen måneder hvis enn stopper å fylle kroppen opp med farlige gifter.

Minuset er at leveren min havarerte helt ca 1 år etter at Fylkeslegen stoppet sørlandet sykehus sin tvangs medisinering av meg.

Og Sørlandet sykehus nekter å gi meg egnede smertestillende medisiner for de ekstreme smertene som Sørlandet sykehus har påført meg.

Så selv om jeg har intense krampeaktige og ekstremt smertefulle fettlever anfall så er tilbudet fra Sørlandet sykehus støttestrømper og Paracet.

En av de snille!!! pleierne som så at jeg hadde et smerteanfall trodde at jeg hadde gallesteinsanfall og ville at jeg skulle spise mye fet mat for og se om hun kunne få utløst et krampeanfall til, for hun ville så gjerne se at jeg fikk enda et smertefullt krampeanfall.

Dette nektet jeg selvfølgelig å gjøre fordi at jeg ønsket å få mindre smerte, ikke mer smerte sånn som Sørlandet sykehuset ønsket at jeg skulle få.

Sørlandet sykehus har i over veldig lang tid også nektet meg medisiner for.

Fatalinsomnia (Søvn problemer) Parkinsons, sterke smerter, PTSD.

Sørlandet sykehus har i ca 10 år feilmedisinert meg med en medisin!!! (Antipsykotika)

Som er anbefalt å bruke i max 3 måneder.

Jeg har ikke en gang den lidelsen som Sørlandet sykehus har medisinert meg for (Paranoid Schizofreni)

Jeg har PTSD.

Sørlandet sykehus har diktet opp ca 15 vrangforestillinger for å få stemplet meg som Schizofren (Og dette kan bevises) Her er noen av vrangforestillingene!!! F.eks Ikke sovet på 3 måneder (en klar vrangforestilling!!!) Ikke sovet på 2 måneder eller mere så er riktig diagnose Fatalinsomnia.

At jeg har Ku sertifikat eller kompentanse bevis for ku (en klar vrangforestilling!!!) kunne enkelt blitt bekreftet av Tine meierier mfl.

At det er spredd rykter om meg (en klar vrangforestilling!!!) kunne enkelt blitt bekreftet av lensmannen mfl.

At Sørlandet sykehus har forgiftet meg (en klar vrangforestilling!!!) Vel med de lidelsene som jeg har fått PGA medisineringen!!! så er det bevist at sørlandet sykehus har forgiftet meg, stresset binyre (Bevist at er PGA medisinene!!!) fettlever (Bevist at er PGA medisinene!!!) Parkinsons (Bevist at er PGA medisinene!!!) bekreftet av spesial lege.

At jeg brukte pistol (En stor vrangforestilling) At jeg brukte pistol når han skøyt et menneske som hadde så store psykiske SMERTER at hun pleide å drikke seg full, kaste ting rundt seg og hyle å skrike AT HUN BARE ØNSKET Å DØ (Det står i dommen at jeg brukte pistol) Så det kan bevises at jeg brukte pistol.

Så det som er litt rart er at grunnlaget for å tvangsmedisinere meg, er at jeg IKKE BRUKTE PISTOL ? (Og det kan også bevises i et av tvangsmedisinering vedtakene)

Så jeg er dømt fordi at jeg brukte pistol, og tvangsmedisinert fordi at jeg ikke brukte pistol ?

I starten så var det nok at jeg åpnet munnen så sa de (å vrangforestilling) så skreiv de det ned 2 ganger for da kunne de si at det var det godt dokumentert at jeg hadde den vrangforestillingen!!! om jeg sa jammen jeg kan bevise at det jeg sier ikke er noen vrangforestilling, så ble det bare sagt at det er godt dokumentert at det er en vrangforestilling.

Farlighets vurderingen ? den første farlighets vurderingen som ble tatt av meg besto av fri dikting.

Den andre farlighet vurderingen ble tatt, da ble meg fortalt før han hadde sagt et ord:DET KOMMER IKKE TIL Å BLI NOE ANNET RESULTAT AV DENNE UNDERSØKELSEN ENN DEN FØRSTE (VI KOMMER TIL Å SKRIVE AKKURAT DET SAMME)

Denne medisineringen!!! har resultert i at jeg har fått disse lidelsene utmattelsessyndrom, tinitus, migrene, kroniske smerter, kreft, høyt stoffskifte, barotraume, problemer med avføring og urinering, hukommelse og konsentrasjons problemer, stresset oppsvulmet binyre, oppsvulmede bein, Parkinsons, KOLS og Fettlever, smertefulle krampeanfall og mere PTSD mfl.

Pluss ca 36 alvorlige og ubehagelige bivirkninger PGA tvungen langtids misbruk med mange typer Antipsykotika.

Og Sørlandet sykehus nekter for det (Men alt kan bevises)

Så nå prøver jeg å kjøre tilsynssak mot Sørlandet sykehus og mot statsadvokaten.

På grund av at Sørlandet sykehus har brukt løgn for å holde meg innesperret og å utsette han for medisinske eksperimenter.

Og statsadvokaten har fått Sørlandet sykehus til å nekte alle (Pleierne) å vitne for meg.

Statsadvokaten har også fått min tidligere advokat til å forhindre at mitt hovedvitne (en overlege som har bekreftet at jeg er helt psykisk frisk) ikke kom til rettssaken for å vitne (Hovedvitne hadde gjømt seg i Spania og gikk ikke an å få tak i) Var den offisielle historien.

Vel det viste seg at Hovedvitne jobbet på sykehuset i Østfold og det hadde vert veldig enkelt å få han til å komme til retten for å vitne (hvis han hadde tørret å vitne ?)

Det er ca 4-5 år siden hovedvitne bekreftet at jeg var helt psykisk frisk, men allikevel så er jeg enda ikke skrevet ut PGA samme grund som er beskrevet litt lengre ned

(FOR DET VIL ALDRI STATSADVOKATEN GODTA)

På grund av at en annen lege fortalte meg at han kunne ikke skrive meg ut selv om han skulle mene at jeg var helt frisk:Dette er ordrett hva legen sa (JEG KAN IKKE SKRIVE DEG UT SELV OM JEG SKULLE MENE AT DU ER HELT FRISK:FOR DET VIL ALDRI STATSADVOKATEN GODTA) Så altså er det statsadvokaten som bestemmer om jeg er frisk eller ikke.

Og da er det vel sannsynlig at det er statsadvokaten som har pålagt Sørlandet sykehus å dikte opp en haug med vrangforestillinger sånn at de kan stemple meg som schizofren.

Og holde meg innesperret så lenge at de klarer å drepe meg med gift (Antipsykotika)

Det bør kanskje også nevnes at de ca 4 helsearbeiderne som har villet hjelpe meg har nokså raskt blitt nektet å snakke med meg eller ha noe med meg og gjøre, før Sørlandet sykehus har presset de til å si opp jobben sin eller forflyttet de til en annen jobb, vekk fra meg.

Jeg boikottet en av behandlerne!!! mine og da ble jeg uten behandler!!! i ca 3 år før jeg fikk snakke med en annen behandler!!!.

Men på PGA at jeg kommuniserte og samarbeidet så godt med den nye behandleren!!! men dessverre så hjalp behandleren!!! meg, så på grund av at ingen skal hjelpe meg så stoppet Sørlandet sykehus dette samarbeidet og sørget for at jeg fikk en annen behandler!!! som Sørlandet sykehus viste at jeg ikke ville snakke med.

Sørlandet sykehus har vist allerede fra starten av at jeg ble dårlig og kom til å bli alvorlig syk av den behandlingen!!! Som de utsatte meg for.

Jeg har sagt i fra helt fra starten at jeg ble ordentlig syk og dårlig av medisineringen!!! og Sørlandet sykehus burde ha reagert PGA disse ca 15 alvorlige resultatene av medisineringen!!! Dette er noe av det medisinen!!! har gjort med meg, og hva Sørlandet sykehus har gjort.

:Oy han fikk mange bivirkninger og ble ordentlig dårlig av den medisinen!!! Men vi gir han mere medisin!!!

:Oy han fikk sterke smerter overalt av den medisinen!!! Men vi gir han mere medisin!!!

:Oy han fikk Kreft av den medisinen!!! Men vi gir han mere medisin!!!

:Oy han fikk stoffskifte problemer av den medisinen!!! Men vi gir han mere medisin!!!

:Oy han fikk problemer med å urinere av den medisinen!!! Men vi gir han mere medisin!!!

:Oy han fikk blod i avføringen av den medisinen!!! Men vi gir han mere medisin!!!

:Oy nå ble avføringen hans hvit og eller blodig av den medisinen!!! Men vi gir han mere medisin!!!

:Oy emaljen på tennene ramlet av av den medisinen!!! Men vi gir han mere medisin!!!

:Oy han fikk Parkinsons av den medisinen!!! Men vi gir han mere medisin!!!

:Oy han fikk KOLS av den medisinen!!! Men vi gir han mere medisin!!!

:Oy beinene hans svulmet opp av den medisinen!!! Men vi gir han mere medisin!!!

:Oy han fikk (intense og ekstreme smertefulle krampeanfall) Av den medisinen!!! Men vi gir han mere medisin!!!

:Oy han fikk uutholdige smerter av den medisinen!!! Vi kan ikke fortelle han hva som er årsaken til smertene.

:Oy ultralydundersøkelsen viste jo at han hadde fått ???????? vel det er det de ikke vil fortelle meg.Av den medisinen!!! Heldigvis så har Fylkeslegen stoppet Sørlandet sykehus i å gi meg mere medisin!!! nå.

Det hevdes at det er på grund av manglende intelligens så klarte ikke til behandleren min å forstå at resultatet av den ultralydundersøkelsen som ble tatt den 13.11.2018.Som sa at jeg hadde fettlever.

Så Stuverød fikk først bekreftet at Sørlandet sykehus hadde påført han fettlever den 22.11.2018.

At jeg hadde noe galt med leveren forsto jeg for ca 2 år siden.

For å prøve å skjule at det er den måten Sørlandet sykehus har behandlet meg på som er årsaken til at jeg har fått fettlever.

Så skriver min behandler som er helt uten kompentanse i hans et brev datert den 21.11.2018.

At (Det er kun matinntak, eventuelt forverret ved bruk av alkohol som forårsaker fettlever)

Det bør kanskje neves at man må drikke 36.5 liter ren alkohol i året for å få problemer med leveren (Men da får man skrumplever ikke fettlever) Data fra en stor italiensk befolkningsundersøkelse har vist at alkoholinntak under 30 g/dag ikke gir økt risiko for leversykdom.

En halv flaske vin inneholder ca. 30 g alkohol.

Mitt alkoholkonsum er 0 liter på 10 år.

Så altså påstår behandleren min med dette at Sørlandet sykehus har forgiftet maten min.

Men hvis vi ser på det fakta at jeg er den eneste som har fått fettlever av alle som har spist av den maten.

Pluss at jeg har spist ca 70% mindre av den maten enn de andre.

Så vi kan vel stryke mat og alkohol som årsak til at Sørlandet sykehus har gitt meg fettlever.

Men langtidsforgiftning med Antipsykotika (I ca 10 år, når antipsykotika er så giftig og farlig at anbefalt bruk er MAX 3 måneder)

Så langvarig kronisk stress.Både forgiftningen og det å være innesperret på ubestemt tid og den behandlingen Sørlandet sykehus har utsatt meg for i disse ca 10 årene har selvfølgelig påført meg et helt umenneskelig høyt kronisk stressnivå.

Og det er dokumentert at man får fettlever av medisiner og kronisk stress.

SÅ HVIS DU LEVEREN VIL BLI KVITT, STAPP KROPPEN FULL AV DRITT.

Så hvis ikke denne behandlingen!!! er kritikkverdig og grunnlag for tilsynssak hva er da grunnlag for tilsynssak ? (Jeg er også blitt nektet å ta samtalene han har hatt med legene opp på lydband)

Er Sørlandet sykehus en kriminel rasistisk organisasjon ? eller er de bare en gjeng onde løgnaktige inkompetente idioter ?

Er jeg utsatt for denne uetiske og uverdige behandlingen/mishandlingen som er beskrevet her på grund av mitt genetiske opphav ? (Min bestefar var fra Østerrike og offiser i den Tyske hæren fra ca 1940 til 1945)

Eller er jeg utsatt for dette her på grund av at han skulle overta en øde falleferdig fjellgård ?

(som mange ønsker for å utvikle til turisme) Evje og hornes kommune truet for ca 12-13 år siden med og ekspropriere deler av gården fordi at det var mange turister ønsket gården til turisme (Dette kan bevises av min far)

Og det bør vel kanskje nevenes at for ca 6-7 år siden så skreiv jeg kjøpskontrakt med min far om å kjøpe slektsgården Stuverød (Som ligger ca ved foten av Himmelsyna) I Evje og den kjøpskontrakten var signert av både meg og min far (At kontrakten har eksistert og var ekte kan bevises)

Men da jeg byttet advokat så forsvant ? kjøpskontrakten da den ene advokaten sendte alle ? saksdokumentene over til den nye advokaten, og den gamle advokaten sa:KJØPSKONTRAKTEN ? DEN SENDTE JEG TIL DIN NYE ADVOKAT SAMMEN MED ALLE ? SAKSDOKUMENTENE ? Og den nye advokaten sa JEG HAR ALDRI MOTTATT NOEN KJØPSKONTRAKT ? JEG HAR MOTTATT ALLE ? SAKSDOKUMENTENE MEN INGEN KJØPSKONTRAKT ?

Men jeg er jo ikke paranoid så han er åpen for at kjøpskontrakten bare helt plutselig hoppet ut av dokumentmappen og forsvant, for det virker jo både logisk og helt sannsynlig ???

Alle vet jo at sånne kontrakter har rykte på seg for og være både sleipe og falske

(Men det ryktet har vel advokater også ? )

Så er jeg utsatt for rasisme ? Turisme ? Eller grådighet ? eller alt sammen ?

Eller er Sørlandet sykehus og statsadvokaten, bare onde og liker å plage andre mennesker ?

Alle pleierne og de andre fangene (pasientene) på de avdelingene som jeg har vert på har kommentert det at jeg blir behandlet mye dårligere enn de andre fangene (Pasientene) men det er det nok ingen som tørr å fortelle det til pressen.

Sørlandet sykehus han F.eks gjort alt det de kan for å knuse meg fysisk, psykisk og økonomisk.

Sørlandet sykehus har F.eks gitt NAV falske opplysninger om mine boligutgifter.

Sånn at Sørlandet sykehus har fått NAV til å ta trygden i fra meg.

Så ifølge Sørlandet sykehus så er jeg den eneste i landet som har en bolig som er helt uten avgifter/utgifter.

Jeg er også den eneste langtids fangen som Sørlandet sykehus har gjort dette mot.

Sørlandet sykehus har F.eks hjulpet noen av de andre langtids fangene (uten boligutgifter) men å få trygd.

Og Sørlandet sykehus har F.eks gjort alt det de kan for å hindre meg i å utøve hobbyene sine.

Og Sørlandet sykehus har nedprioritert nesten alle ønskene mine som jeg har hatt om aktiviteter.

Sørlandet sykehus vil helst at jeg er så sterkt medisinert at jeg bare ligger i sengen og ikke orker å gjøre noe, sånn at de kan si at jeg er negativ han vil ikke delta i noen aktiviteter.

Jeg mener at å bli utsatt for denne behandlingen/mishandlingen gir meg grund til å bli litt skeptisk.

Jeg er klar over at Sørlandet sykehus sannsynligvis vil bruke dette stykket mot meg med å si at

:Nå Stuverød nå har du fått vrangforestillinger igjen og blitt veldig Paranoid Schizofren, nå må du ha medisin!!!

Så hvis noen lurer på hvorfor jeg har publisert dette overgrepet han har blitt utsatt for.

Når jeg vet at det er omtrent som å kante ei bikube eller som å kaste stein når en sitter i glasshus.

Vel jeg er dritt lei av å bli sparket på når han ligger nede, så jeg ønsker å sparke tilbake.

Og jeg har lest og tror på:AT EN DAG SÅ SKAL RETTFERDIGHETEN SEIRE.

Jeg bare håper at rettferdigheten skal skyndte seg litt, før jeg bare blir et tall i en dyster statistikk.

Jeg har mange mange mange kritikkverdige forhold som jeg kunne ha skrevet om når det gjelder Sørlandet sykehus.

Men jeg liker ikke å kritisere så derfor tar jeg bare med noen få kritikkverdige forhold.

Som F.eks det må da være kritikkverdig at Sørlandet sykehus bryter alle lover regler for å ødelegge helsen og økonomien til sine fanger (pasienter) ?

Og at de, F.eks gav meg støttestrømper for ødelagt lever ?

Jeg ble også tilbudt tannkrem og tannbørste når de hadde behandlet meg sånn at emaljen på tennene min har flasset av.

Jeg mener også at det er kritikkverdig at Sørlandet sykehus har beslaglagt filmene som jeg har laget og at de nekter meg å få filmene mine (En Dikter Er Født) (Den Store Dikter) (Og en som jeg ikke husker navnet på, PGA skadene Sørlandet sykehus har påført meg)

Jeg mener også at det er kritikkverdig at Sørlandet sykehus prøvde å stoppe meg i å gi ut ei dikt bok

(Den Store Dikter) Og at Sørlandet sykehus til og med nektet alle pleierne å kjøpe boken (Den Store Dikter) skrevet av Bjørn Stuverød.

Hvorfor Sørlandet sykehus prøvde å stoppe boken min (Den Store Dikter) Det er jo 2 måter å finne ut av det på, lese boken eller spørre Sørlandet sykehus (Men det er mulig at dere ikke får noe svar av dem) Dette stykket er skrevet av Bjørn Stuverød og hvis jeg lever lenge nok så kommer snart boken (Den Største Dikter) av Bjørn Stuverød.Hvis ikke Sørlandet sykehus klarer å stoppe (Den Største Dikter)

Så om jeg ikke har noe positivt å si om Sørlandet sykehus ?

Jo det har jeg, Sørlandet sykehus har de beste STØTTESRØMPENE.

Jeg vil også nevne at den hytteturisten som var så ivrig i å hjelpe til med (Falsk anmeldelse og vitnet falskt) For å få sperret meg inne.

Truet meg med at han skulle anmelde meg for blinkskyting, snøscooter kjøring og gravemaskin kjøring.

Men PGA jeg sa til hytteturisten bare anmeld meg for jeg har lov til det.

Så anmeldte hytteturisten meg på det grunnlaget at han mente at jeg skulle ha skutt etter han, selv om hytteturisten var så langt inne på heia at hytteturisten ikke hadde hørt noen skudd.

Men hytteturisten ble fortalt av en annen hytteturist at jeg hadde skutt på blink.

Og at dette kan vi bruke mot Stuverød (Så jeg ble faktisk dømt for å ha skutt skremme skudd selv om hytteturisten fortalte i retten (AT HAN HADDE IKKE HØRT NOEN SKUDD) Det bør kanskje også neves at da jeg sa til hytteturisten at hvis han ikke sluttet med og terge på hunden så kom jeg til å anmelde hytteturisten, som svarte da (JA BARE ANMELD MEG SÅ SKAL VI SE HVEM DE TROR PÅ, DE VIL HELLER TRO PÅ MEG ENN PÅ DEG) At anmeldelsen til denne hytteturisten var falsk og at han vitnet falsk og at han moret seg med å terge på hunden min (Kan bevises)

Et av de andre vitnene aktoratet brukte for å få dømt meg var min bror.

Og broren min er en tungt belastet junkie som ville sprenge både seg selv og meg i luften.

(Og dette kan bevises) Av min far, politiet og en advokat kan bevitne denne hendelsen, faren var til stede når denne hendelsen skjedde og advokaten fortalte meg at broren min hadde fortalt til politiet at han hadde hatt dynamitt på seg og at han hadde fiklet med ledningene til tennsatsen.

Så disse vitnene som aktoratet syntes å være seriøse og troverdige.

En som liker å terge på dyr og som anmelder folk for å ha skutt etter han selv om han ikke har hørt noen skudd, og som ikke engang kjenner meg.

Og en suicidal junkie (SOM SPRINGER RUNDT I HEIENE RUNDT STUVERØD GÅRDEN FULL AV DYNAMITT Å VIL SPRENGE BÅDE SEG SELV OG ANDRE I LUFTEN) og som hater meg.

Det bør kanskje nevnes at broren min har prøvd på ta livet av meg flere ganger, og at broren til og med har fått ca 100000kr i erstatning fordi at han ble skadet, en av de gangene han prøvde å ta livet av meg (DENNE EPISODEN MED SELVMORDBOMBEREN PÅ STUVERØD GÅRDEN BLE OGSÅ DYSSET NED, DET HAR IKKE STÅTT ET ORD OM DEN I NYHETENE OM DEN) Og politiet visste om den.

Men jeg er ikke paranoid, men litt skeptisk til disse vitnene er jeg.

At jeg har gjort noe ulovlig nekter jeg ikke for og jeg beklager at jeg gjorde det.

Men har jeg fortjent dette ?

Så helt til slutt for at ikke dette innlegget skal virke så negativt, dikt nr 12 fra boken (Den Største Dikter)

DIKT 12

Linnea

Linnea Linnea Linnea,

Linnea your little purple twin flower,

you smell like heavenly power,

many don't know you exist,

but you, no one can resist,

you are on my list,

and you will persist,

to the end, you are my friend.

Og hvis noen skulle ha lyst til å se Stuverød's (Intro) så finner dere den på youtube søk på Den Store Dikter det er ikke hoved filmen Den Store Dikter bare en kort intro som jeg har laget i all hemmelighet.

https://www.youtube.com/watch?v=59mD4JaFJlg&list=PLXdXBHJz9Ic_4_rFjrRP3Uhedq6H0OJqI&t=57s&index=2

Den Store Dikter - YouTube

Den Store Dikter (Bjørn Stuverød) Intro og Leser 2 Dikt.PGA Sørlandet sykehus (uten hjemmel i noen lov har beslaglagt 3 av Bjørn Stuverød sine filmer (En Dikter Er Født) (Den Store Dikter ...

www.youtube.com

0 notes

dianalouise · 6 years

Text

I dag er ingen vanlig dag, for i dag er det Baloo sin bursdag. Han fyller 8 år wuuuhu!! Og vet dere hva det betyr? Dogparty!

Min søster fikk Baloo da jeg var bare 5 år gammel og ettersom hun jobbet veldig mye på den tiden var Baloo veldig ofte på besøk hos oss, så jeg har på en måte vokst opp med han. Det er utrolig hvor mye en liten hund kan betyr for en ♥ De forstår så mye mer en det vi tror. Baloo er en veldig spesiell liten skapning som vi har blitt så utrolig glad i, han er alt annet enn en typisk chihuahua – han er en liten hund med en veldig stor personlighet og ikke minst masse energi! Baloo er alltid klar for action og kan være veldig målrettet når det kommer til pinner, kongler eller ball. Hadde han vært et menneske hadde han helt klart vært en fotballspiller tror jeg. Han elsker virkelig fotball mer enn noe som helst i livet og han har lært seg å styre ballen slik at han får den til å gå den retningen han vil. Det er vanskelig å beskrive men er helt utrolig å se på! Hans passion har gjort han til en attraksjon blant kinesiske turister i Frognerparken. Han har også hatt en karriere som modell da han var yngre og reklamert div hundeklær og utstyr.

♥ Fun facts:

Baloo er en korthåret chihuahua som ble født i Aurskog 10 Juni 2010 🙂

Han veier 2.8 kg og er en liten, men modig hund.

Han er veldig intelligent og selvsikker

Han har jobbet som modell og reklamert hundeklær

Han har debutert som terapihund i 2015

Han har reist en del og bodd i Los Angeles, Silicone Valley og New York

Han har jobbet på Google og vært med i deres “Doogler-club” i 2017

Han elsker sport og synger gjerne med når noen andre synger

Han hater å sitte i vesker men gjør det når han må

Hvert år får han en leverpostei-kake til bursdag 🙂

Han har en egen instagram 🙂 Følg han på Instagram @glamdog !!

Menneskets beste venn fyller år! I dag er ingen vanlig dag, for i dag er det Baloo sin bursdag. Han fyller 8 år wuuuhu!!

#baloo #chihuahua #diana louise #elsker dyr #fotball chihuahua #glamdog #hund #hunder #menneskets beste venn #nordic cast #norsk modell #photoshoot #vm #wcopa #wcopa scandinavia

0 notes

donmartinoslo-blog · 7 years

Text

Seinsommerferie med et hint av historie

Jeg sitter på flyet hjem fra Barcelona hvor jeg har vært et par uker, og siden det tok litt ekstra lang tid før vi fikk ta av begynte jeg å knote ned noen tanker jeg gjorde meg de siste dagene. Jeg reiste med familie og bodde hos min venn Erik som har levd og arbeidet de siste 13 år i byen i verden med mest barer per person. Han har også tatt bildene her. Det ble en seinsommerferie med et hint av historie, for mens vi var der skulle de catalanske myndighetene avholde folkeavstemning om uavhengighet fra Spania. Det synes regjeringen i Spania lite om og hadde på forhånd arrestert 14 catalanske folkevalgte og politikere, beslaglagt stemmesedler og sendt 5000 opprørsutrustede politifolk med cruiseskip for å hindre gjennomføring av folkeavstemningen, som Madrid erklærte ulovlig. Jeg skal ikke mene noe her om hvorvidt Catalunya burde få løsrive seg kongeriket Spania eller ikke, men måten Madrid håndterte saken på var vanskelig å ikke bli skeptisk til. Det var nok lite de kunne ha gjort mer for å styrke uavhengighetskampen i Catalunya enn å forby det hele og sende inn kampklart ampert politi. Da viste også regjeringspartiet hvor de kommer fra – PP springer ut fra etterlevningene av Francos fascistbevegelse, i et land som aldri har tatt noe skikkelig oppgjør hverken med den voldelige politiske terroren regimet stod for med fengslinger og politiske drap eller de som styrte over det.

Det skinner kanskje igjennom hvor lite sympati jeg har for makten i Spania, men igjen – det er ikke egentlig poenget mitt nå.

Da valgdagen kom bodde vi i det som lokalt kalles «fjerde etasje» med fransk (catalansk?) balkong ut over gata Ronda Sant Pau som skiller Raval fra Sant Antoni. Jeg våkna først midt på natta av et regn som fikk meg til å tenke på uværet som flommer over Karibien. Da jeg våkna igjen andre gang pøsregna det fortsatt, men det var andre lyder som overdøvet været. Klokka var kvart på sju og dagen var 1 oktober. Valget var i gang.

Vi ble inne mye av den dagen, mer fordi det øsregna enn noe annet. Jeg posta dette på Facebook rundt kl ett.

“Votarem! Votarem!» Vi våkna før sju i morges av hundrevis av folk som ropte. Catalunya stemmer over uavhengighet i dag selv om makten i Madrid forsøker å stoppe avstemningen. På den andre siden av gata er et stemmelokale, rett rundt hjørnet er et annet. Folk har vært der hele natta, noen siden fredag, for å hindre at stemmelokalene skulle stenges. Før jeg hadde fått på meg buksa stod det lang kø nedover gata og rundt hjørnet fra stemmelokalet selv om det øsregner. Det så ut som det gjør ved et vanlig valg hos oss. Helt til kl 12.

«Der kommer det spanske politiet» sa min fem år gamle datter. Fra balkongen så vi på mens minst 25 riotpolitibusser kom kjørende i full fart opp til stemmelokalet utenfor. «De skal stjele stemmene. Og der kommer det katalanske» sa hun og pekte i en annen retning. Det var lett å se at de ikke var på samme side. Det katalanske politiet var i mengden blant folk, uten hjelmer, skjold og armering og så på mens det innskippede opprørspolitiet tok militæroppstilling bak skjold og tåregassgevær og slo seg med køller gjennom mengden av vanlig folk for å ta seg inn i stemmelokalene og, som hun sa, stjele stemmene. Jeg gikk ut blant over tusen folk som kom ut av husene sine. Dette er hvordan det så ut. Da opprørspolitiet dro videre til neste stemmelokale lå stemmesedlene strødd utover gata.

Man kan synes hva man vil om hvorvidt Catalunya bør være eget land. Men metodene til makten i Madrid viser tydelig hvor de kommer fra og hva slags syn de egentlig har på demokrati. Det burde ikke være uklart for noen.

Jeg tenkte å legge det ut med noen bilder jeg tok fra det som skjedde, blant annet med stemmesedlene som lå strødd utover gata da konvoien av hissige sinnapoliti raste videre til neste sted, men da jeg kom opp viste Erik som vi bodde hos meg en video noen han kjente hadde postet fra nettopp vår gate. Den var filmet fra innsiden av mengden som politiet gikk løs på og viser tydelig hvordan de holder hendene i været og forholder seg rolig selv etter at de ble ble angrepet med køller. En politimann benytta anledningen til å bokse folk i ansiktet. Jeg tror ikke han heller hadde holdt mot Mayweather, men likevel utrivelig på en søndag morgen for dem han traff. Da dagen var omme hadde spansk politi skadet nesten ni hundre folk i sitt forsøk på å hindre avstemningen. Den spanske makten uttalte i tv og aviser at politiet hadde gjort en flott jobb, opptrådt proporsjonalt og profesjonelt og erklærte det som en seier for demokratiet. I mens viste sosiale medier og catalansk presse hvordan opprørspoliti kastet folk på min mors alder ned trapper, sparket liggende folk i hodet og slo gråhårede damer, i sine tyne typiske jakker og vesker, i ansiktet med køller. Proporsjonalt, profesjonelt, demokrati. Jeg tenker på hva ordene betyr for en som har overlevd Francos fengsler, fått troen på et demokratisk styre og så blir slått i ansiktet av politiet inne i stemmelokalet. Men herregud, sorry, som jeg somler med å komme til poenget. Jeg skal skjerpe meg.

På vei ut av døra to dager etter, og samtidig med at catalanerne gikk ut i generalstreik mot politivold, oppdaget jeg at Facebook hadde fjerna teksten jeg posta fra siden min. Hah! tenkte jeg først. Noen, et sted gud veit hvor, har rapportert det jeg skrev og så har en usynlig person vurdert saken og stemplet mitt innlegg med sensur. Jeg fikk ikke noe varsel, jeg veit ikke hvem eller hvorfor. Videoen jeg delte lå først fortsatt ute hos andre men forsvant seinere den også.

Og endelig har vi ankommet poenget, og siden du har lest helt hit vil jeg takke for tålmodigheten og beklage at det var så langt å lese. Jeg er klar over at vi lever i en tid der ingen har tid til å følge med på noe mer enn i 3-7 sekunder, men verden er dessverre ikke så enkel og de som bare leser overskriften misser som regel poenget og ikke minst tingenes kompleksitet. Hvis posten dette er postet med overlever på Facebook er jeg sikker på at de skråsikre som hverken har tid eller behov for å sette seg inn i en sak før de bombastisk uttaler seg om den vil demonstrere dette i kommentarene under. But I digress, som det heter på nynorsk.

Facebook er nå vår viktigste nyhetsformidler. Det er det mange farlige problemer med. Det er et problem det fb spiser opp annonseinntektene til seriøs journalistikk. Det er et problem at selv de store avisene nå dreier mot clickbaits. Det er et problem at falske nyheter, løgn og unøyaktigheter ikke bare sprer seg som ild i et tørkerammet california, men dessuten blir aktivt brukt som propagandamiddel for maktapparater med lyssky og antidemokratiske hensikter.

Og ikke minst – det er et gigantisk demokratisk problem at Facebook helt tydelig har stilt seg på feil side i spørsmålet om ytringsfrihet: De danser etter de mektiges fløyte hvor mye enn Mark Zukkerberg måtte holde flotte taler om det motsatte.

Nå tenker du kanskje at jeg overdriver, at disse nyhetene kom jo fram uansett. Og at jeg er en person som beviselig, ettersom du fortsatt leser (takk for det, takk takk) nyter stor ytringsfrihet for det jeg mener og at det dessuten ikke lykkes å stoppe det jeg skreiv. Det har du også så klart rett i.

Men i ytringsfrihet må det være prinsippene som gjelder. Maktapparatet i et land sendte opprørspoliti for å banke opp folk i en avstemning de ikke likte. Jeg var der og jeg så det og jeg skrev om det jeg så til mine venner. Det kan ikke, skal ikke, må ikke være lov for den mektigste nyhetskilden i verden å sensurere bort noe sånt uten begrunnelse eller klagemulighet.

For hva om det jeg så og skrev om skjedde et sted uten hundrevis av journalister? Eller la oss si at jeg ikke var en norsk b-kjendis (cue de som vil skjelle meg ut og tildele meg en f, takk, jeg jobber med å komme meg nedover alfabetet) med andre måter å komme til orde på? Eller la oss si at det jeg ville skrive om var en mindre sivil sak enn det catalanernes kamp for større uavhengighet tross alt er, en kamp som koster blod og menneskeliv og som ikke får i nærheten av den oppmerksomheten den burde få? Hva om Facebook sensurerte poster om blodig men neddysset krig ført av en av våre militære allierte? Overgrep som Facebook hindret folk i å lese om, se bilder fra, skrive om.

Det blir kanskje litt hypotetisk? Fear not – dette er nemlig ikke den første gangen jeg får politiske innlegg sensurert og fjernet av Facebook. For noen måneder siden skreiv jeg en post nettopp om hvordan Facebook sensurerer innlegg, bilder og kommentarer om et annet folk som i likhet med catalanerne slåss for uavhengighet, men under helt andre forhold: Kurderne. Facebook fjerner daglig ting som postes om tyrkisk Kurdistan, fordi nettstedet har gjort en avtale med det stadig mer fascistoide styret i Tyrkia om å fjerne alt innhold som kritiserer krigen mot kurderne eller skriver positivt om kampen for et eget kurdisk land. Det er ikke fordi Zukkerberg hater kurdere, men fordi Facebook er en business som gjerne vil tjene penger i det tyrkiske markedet, og for å gjøre det inngikk de en lyssky avtale med Tyrkia om sensur. Også hvis det skrives og postes i Norge. Reglene lakk via en av Facebooks innleide underleverandører, et firma som altså var betalt for å være de navnløse dommerne over hva vi skal få lese om en brutal krig som føres ikke langt fra oss. Dette er reglene:

Jeg skreiv om dette etter at jeg så flere ting norske og svenske kurdere postet om ting som skjedde i Kurdistan bli fjernet og slettet fra Facebook. Bilder av byer som ble bombet i stykker, minneord over folks venner som ble brent levende av soldater, folks hjemsteder som ble jevnet med jorden og folkene med den i. Borte ble innleggene, noen ble utestengt, noen fikk hele sin konto slettet. Så da jeg skrev om Facebook sin sensur, og Facebook sensurerte mitt innlegg om sensur var det nesten morsomt hvor mye de demonstrerte poenget. Hvis det ikke hadde vært for at det er alvor. Det er krig. Og Facebook hindrer folk i fortelle videre om det.

Det går ikke, det holder ikke, vi kan ikke ha det sånn. Joda, jada Facebook er et privat selskap og det er frivillig å være bruker. Men det samme gjelder VG. Hvis Facebook skal være vår viktigste kilde til nyheter er det ikke en privatsak om de driver politisk sensur på grunnlag av lyssky avtaler med antidemokratiske regimer og militære krefter. Det er – present tense – et gigantisk demokratisk problem. Det holder ikke at Mark Zukkerbergs sinnelag er akk så demokratisk, for selv om han snakker fint er det tydelig at lommeboka hans veier tyngre på vekten enn prinsipper om ytringsfrihet. De sier at sannheten er krigens første offer. Når Zukkerberg gjør seg til apparat for militærregimers sensur går de løgnens tjeneste. Der også.

Så noen må stille motkrav til Facebook. Krav som holder standarden til moderne presse. Du som leser dette burde legge fra deg telefonen du dette leser på nå og si høyt til din sidekvinne «Jeg visste ikke at rappere klarte å formulere så mye uten et eneste banneord eller $ i teksten. Men han har et poeng til tross for mange stavefeil. Så flaut at det måtte en rapper på høstferie til for å ta opp dette, men jeg skal sannelig ta opp dette med Gudmun så sant jeg heter {…..}”. Jeg er enig. Det er flaut. Det er på tide at noen andre enn Facebooks skjulte mekanismer setter dagsorden. Det nytter ikke å vente til det er oss det gjelder, det må gjøres nå, og av noen mer høyrøstede og smartere enn meg. Eller å må vi begynne å finne andre sosiale medier å leve på.

Og da mine damer og herrer går denne teksten inn for landing. Jeg takker for at du har lest så langt og håper du kommer tilbake. Fe$t $ikk3rh3tsb3ltene, madafakkers.

BLÅ 4 NOV: DON MARTIN PRESENTERER STOGIE T, LOTUS, JONAS BENYOUB, ADAM EZZARI M.FL.

Seinsommerferie med et hint av historie was originally published on Don Martin

0 notes