tomcvar-blog

[tomcvar-blog]

The Existential Crisis of a NYC hipster

The first time I read Tao Lin, I thought something was off in his writing, is it supposed to sound like this? My friend had recommended that I read "Taipei", the 28 year old Lin´s 7th publication -- about which this friend had been talking constantly, ecstatically and seemingly hyperbolically -- and I was ready to be knocked out by obvious brilliance. What I read instead was .. uhm.. disorienting. 

Rising to fame through online novels such as "Shoplifting from American Apparel" Lin made a name for himself and was early-on tagged  "the voice of his generation", and there is definitely something generational about his writing, more in style than in content. Lin has produced a massive discharge of text, under-edited, underwhelming and mostly affectless, but at times also acutely sincere - in the way a book would read if you simply turned life into text: aimless, mostly boring, and certainly awkward, making "Taipei" closer to a blog than anything else.

But is Lin supposed to sound like this? I left the book for a while before I started reading again; the first time you read something that is good in a new, unfamiliar way, it takes time for the words to rearrange into something discernible. By the time I hit 50 pages, I was certain. Yes, it was supposed to sound like this.

Taipei follows a few months in the life of the young author Paul (rest assured it´s Tao Lin himself), wandering through Manhattan´s art and literary scene, to family roots in Taipei, through one failing relationship to another one being born. Along the way there are shoplifting excursions, book readings on the West Coast, a wedding in Vegas, and Paul falling in love with Erin and learning what it means to share himself completely. His two travel companions in this Odyssey are digital devices and drugs (lots), and sometimes they combine quite nicely as when Erin snorts cocaine off an iPhone and later a Macbook screen. Lin insists on drawing not so subtle links between the numbing effect of being high and online, (which probably will be elaborated in an future tech-loathing essay by Jonathan Franzen). 

Parts of this book is some of the best writing I have read. Like a long conversation between Erin and Paul in Taipei exploring each others insecurities, wants and failings. Its painfully introspective and.. well.. REAL.. in an unassuming way. Other parts are dominated by robot-like binges of words:

"Paul walked slowly and aimlessly, sometimes standing in place, like an arctic explorer, noticing almost no other people and that something, on a general level, seemed familiar. He drank coffee and looked at the internet in a café, feeling gloomy and vertiginous when, after three hours, he went outside, where it had gotten significantly colder, to walk to a juice bar, twelve blocks away, near the café where the world’s largest French-language radio station was interviewing him in an hour."

...

Cue gutting review in the Millions: "if this is the output we can expect from one of our bright young things, we’re fucked."

But you should still read Taipei. Maybe just because Bret Easton Ellis thinks Tao Lin is "the most interesting prose stylist of his generation". But more so because Taipei feels like one of the most successful attempts at describing a 21st century emotional landscape. 

[tomcvar-blog]

Stormen som var livet

En god forfatter gjør universet litt større, gir det mer dybde og farge, og får oss til å se hverdagslige hendelser i et nytt lys. Det er også dette Johannes Anyuru vil med sin debutroman En storm kom från paradiset: "Jag ville skriva en bok som gjorde at människor skulle titta annorlunda på gamla afrikanska män på bussarna. Det var en stor plåga för min far att ingen såg honom i Sverige". Anyuru, som tidligere har utgitt en rekke kritikerroste diktsamlinger, blåser liv i sin fars historie på mesterlig vis i en roman som er én av de sterkeste og vakreste jeg har lest i år.  

Faren omtales kun som "P" i teksten og vokser opp i en fattig barneflokk i Uganda. Han oppdras av en alkoholisert og voldelig storebror, men den talentfulle P strekker seg mot himmelen og reiser til Athen hvor han utdannes som jagerflyger for det ungandiske militæret. Når han forlot landsbyen kjente han "en stor frihet svepa inn över gräset och världen som vind", han skulle bli en "fågelgud". Så inntreffer katastrofen, Idi Amin gjør statskupp i Uganda, og herfra kvernes livet til P under historiens hjul. En serie ulykkelige omstendigheter bringer ham til et mørkt forhørsrom i Tanzania. Samtalen med forhørslederen er stadig tilbakevendende gjennom boken og danner en narrativ bærebjelke for Ps liv fangenskap, tortur, flukten fra Tanzania til Kenya, og til slutt eksiltilværelsen i Sverige.

Romanen er også Anyuru´s personlige forsøk på å komme nærmere sin far. Han leser Frantz Fanons "Jordens fordømte" som 16-åring, og berettelsen om hvordan man kan befri seg fra historien preger Anyurus bearbeidelse av minnene fra farens liv: "Allt är så oformligt när det kommer till honnom, allt viker undan när jag griper efter det, allt är skuggor, berättelser som ändras. Allt är historia". Det er noe utrolig forsonende med å lese denne boken; en sørgevise over et liv som kunne vært et annet, og samtidig en sønns gjenreisning av sin pappa. 

Anyuru er på sitt beste når han boltrer seg som forteller og veksler stødig mellom avhøret i Tanzania, årene på pilotskolen i Athen, og livet i Sverige. Det samme gjelder det poetiske språket, de treffende metaforene og bokens mange sterke replikkvekslinger. Her er det slampoeten Anyuru som kommer til syne. Det eneste stedet boken oppleves som utilfredstillende er hvor den tar for seg Ps tilværelse i Sverige. Disse passasjene er altfor fragmentariske og makter ikke å formidle det utenforskapet som P opplever. Fra en forfatter med så uttalte politiske ambisjoner som Anyuru, og som tidligere har vist seg å beherske denne tematikken i lyrikkform, er det fortsatt noe uforløst her.  

En storm kom från paradiset plasserer Anyuru i det mest spennende sjiktet av svensk samtidslitteratur, hvor bøker som tar for seg identitet og landflyktighet dominerer og fornyer det svenske språket. Ledestjernen i denne "generasjonen" - Mustafa Can -  spurte tidligere i Aftenposten hvorfor vi ikke ser slike tendenser i Norge. Det er et betimelig spørsmål. For dette er en type litteratur som jeg savner i Norge, en moderne politisk roman som vever sammen verdenshistorie og enkeltskjebner, som dramatiserer eksiltilværelsen, og gir stemme til et menneske du ser hver dag men ikke (ved)kjenner. I mellomtiden får vi se til Sverige.

  En storm kom från paradiset er nominert til Nordisk råds litteraturpris.