#upublisert

[erlendbv]

Real movie posters with women are too explicit for Tumblr in 2019

I just realized that out of over 700 entries on my Tumblr blog, only a single post (written on May 19th, 2016) has been flagged as inappropriate. And I strongly disagree with this decision. When I tried to appeal to Tumblr, I was prepared to make my case... but I was not allowed – and the appeal was denied within seconds.

The conclusion; It contained “adult content”.

But here’s the problem; In their attempt at keeping Tumblr safe, they’re reinforcing the media bias that the entry was referencing.

Even though the post was written in Norwegian (which is easily translated with Google);

I was linking to a Tumblr-blog – which is still active! And seemingly uncensored.

I was referencing an article from Bitch Media which explained the context of my entry.

I was only using the images available through the mentioned sites to illustrate their work, and my note quite literally reads; “This blog puts attention to a comic/shocking phenomenon in the world of movie posters. Headless women are everywhere. Is this kind of social activism «the new satire»?”

It was on-topic and non-exploitative.

I stand by this short statement. I think the blog is an interesting and creative way of putting a cultural bias in the limelight. I hadn’t noticed it myself (even though I’ve frequently been exposed to the phenomenon) and was impressed with the creativity and ironic “meme journalism” they demonstrated.

It revealed a type of “satirical activism” that I deeply admire, and I wanted to share. But without realizing it, I was prevented from doing so. There is no trace of when it was flagged in my activity log (where I was noticed of the denied appeal), and it goes back 744 days.

My Tumblr-blog is dedicated to humor and satire, which in its nature may be controversial at times. I may very well come off as offensive at times, but my intention is always to explore the comic, daring, and inspiring.

And personally, *I* am offended that the one post which is deemed inappropriate by Tumblr (twice!) is the one post that has an overt feminist agenda.

This rant isn’t likely to be read by anyone, but if you – despite Tumblr’s efforts – do stumble across it, I urge you to check out HeadlessWomenOfHollywood (which, on further inspection, is also feeling the heat from Tumblr’s censors).

And, Tumblr, if you are looking for more adult content, I have an entry about an academic study on the funniest words in the English language, which contains both a “booty”, “tit”, and “ass”.

/e

[gekkogirl]

Av grunner som ikke vites lå denne posten fra et par år tilbake som upublisert. Som takk for god sykkelhjelp av EVO laget jeg dem en installasjon av sykkelslangen de byttet for meg og et random sykkelkjede.

[frankplads]

Elin Ørjasæter går hardt ut mot VG og redaktør Gard Steiro. Nettavisen: http://bit.ly/2TFGjxl

"VG er et moralsk konkursbo, et nyhetsorgan som finner opp sine egne nyheter i stedet for å søke sannheten om en sak.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel at VG har valgt å offentliggjøre upublisert materiale, og dermed kjører over kilden med buss. Heretter bør alle uten medieerfaring ringe et PR-byrå før de skal tørre å møte en journalist. Det er vel ikke pressen tjent med, for å si det pent."

[estetiskeoverskridelser]

Flyter utover i upubliserte dikt. Kan vi være ærlige? Snakke om det usynlige; fumle. I sjargong. En calzone fra 2002. Dragning mot hurtigmat og selvforbedring. Skrive innholdsfortegnelsen før alt det andre. Disponere en slåbrokk på deltid. Drikke av en gammel bit plastikk. Kanskje 500 år. søk- klatre nedover Fange konturene med den svarte delen av pupillen Kastere en hudløs ball.

Fantasere om noe virkelig ekkelt og komme. Et narsissistisk skjelett. Drite infektert magi. Urene tanker som dramatiserer en sur kamp Rope- ut- bli bundet og suge på en annens kroppsdel. Et håpefullt blikk- et barn som ikke dømmer- utkonkurrert av en klassisk gryterett fra nittitallet. Stua vår var gul, gardinene blomstrete, men vi ødela hverandre litt for dét. Fiskeboller i hvit saus- fumlende dramaturgi.  Fiksjons-artede liv.

[jeanine011]

  Jeg merker meg stort det følgende fra artikkelen: «Før traff du en sosialkurator på sosialkontoret. I dag treffer du en saksbehandler i NAV. Endringen ligger ikke bare i språket. Sosialt arbeid har lav prioritet i NAV. Det viser doktoravhandlingen til Anita Røysum fra 2012. Kommunalt ansatte sosionomer får ikke jobbe etter yrkesetikken de er opplært i. Statsansatte byråkrater setter standarden i etaten.» (sitat slutt)

Kilde: Erlik Oslo – Det sosiale er blitt umoderne

http://www.erlik.no/det-sosiale-er-blitt-umoderne/

Hva da «får ikke»!

Hvem farken er det som tillater «statsansatte byråkrater» å bryte med både lov- etikk og regelverk via en slik absurd ansvarsfraskrivelse eller/og snu ryggen til denne makabre forvaltningskriminaliteten – og like viktig: Hvorfor kommer lovbryterene unna med det?!

Hvorfor i all verden tar ikke doktorstipendiat Røysum denne sentrale problemstillingen for seg, men ukritisk fremhever blankofullmaktene til de avvikere og kjeltringer som setter sin ære i og ta livet av hjelpeløse syke eldre (m.m.) mennesker over langen – ustraffet – som var de tavler gitt av Gud!?

Hvorfor tar ikke seniorrådgiver Klyve fatt i perversiteten?

Jeg siterer et lite utdrag fra to poster jeg har skrevet med særdeles relevant informasjon vedrørende det sterkt villedende mantraet om at «tilstandene bare er slik»!:

«Politiske føringer» meg midt i ryggen! Kujoners sutteklut!:

«Martinsen skulle – i likhet med figuren i art. tidligere omtalt i følgende post: «Navansatt innrømmer lov- etikk og regelbrudd offentlig, uten å ta ansvar!» – ha vært politianmeldt, der hun tilsynelatende tanketomt omfavner Rapporten i stedet for å belyse LOVENS fremme hva gjelder udugeligheters virke og skadevoldning slik hun som sosialarbeider plikter å gjøre som eneste anstendige valg når hun får slippe til i riksdekkende media!»

https://sommer17.wordpress.com/2016/12/31/politiske-foringer-meg-midt-i-ryggen-kujoners-sutteklut/

Den enkelte Navansatte skal personlig stilles til ansvar for egen praksis!

Det er både tarvelig og holdningsløst og forsøke å dekke over de ansattes bevisste ignorering av lov, etikk og regelverk når de indirekte og konsekvensfritt massakrerer hjelpetrengende borgere via fornuftsstridige vedtak med å skylde på «Systemet»!

Det gir overhodet ingen mening.

Hvem er «Systemet»?

Det er MENNESKER som virker i den store diffuse sfæren som det så overlagt manipulerende henvises til, og det er disse som begår graverende straffbare handlinger – ustraffet! (…)

https://sommer17.wordpress.com/2016/11/29/navansatt-innrommer-lov-etikk-og-regelbrudd-offentlig-uten-a-ta-ansvar/

Merkelig er det at e-post adressen til seniorrådgiver Arne Klyve ikke står oppført under «ledelse» ved Bergenklinikkene, jeg får ikke tak på ham.

    Nordnorsk debatt 05.03.215: Det sterke hatet mot NAV

Reaksjonene var overveldende samstemte om en ting:

Dette var ikke en glipp fra NAVs side. «Det er slik NAV er».

Det var den nærmest unisone dommen (…)

Nå har NAV i Hammerfest lagt seg flat, tatt selvkritikk og innrømmet feil. Det skulle da også bare mangle. Men det er langt fra nok.

Det vi i første omgang trenger et svar på, er hvordan dette kunne skje? (…) Hva er det som feiler NAV?

Vi frykter at det kan dreie seg om en ganske alvorlig diagnose (sitat slutt)

http://nordnorskdebatt.no/article/sterke-hatet-mot-nav

    Debatt: Nav – Dagbladet 23.02.2017: Vi beklager at enkelte brukere må «kjempe mot Nav»

Det er potensial for bedre saksbehandling. Det tar vi på alvor.

http://www.dagbladet.no/kultur/vi-beklager-at-enkelte-brukere-ma-kjempe-mot-nav/67326350

Jeg har like mye tillit til “småbrukerkjerringa” sine luftige lovnader nå som jeg hadde sist!

Utdrag fra posten – Nav snoker på deg:

Etaten ble altså totalslaktet, men forvaltningskriminalteten fortsatte å bli godt ivaretatt av den stormannsgale «småbrukerkjerringa» Monland ved roret som gav blanke f*en i Datatilsynets pålegg, og ufortrødent heiet de maktsyke ukritiske småkongene i Nav frem med sine spinnville hjemmelagede regler og forrykte tilrettetaken – les posten «Tomfyllet Kjersti Monland – Ytelsesdirektør i Nav»

(Henholdsvis):

https://sommer17.wordpress.com/2017/01/05/nav-snoker-pa-deg/

https://sommer17.wordpress.com/2016/11/30/tomfyllet-kjersti-monland-ytelsesdirektor-i-nav/

Monlands luftige manipulerende utgytelser koster henne ikke et øre, de koster henne ikke stillingen, hun risikerer intet her hun rister av seg en ubehagelig problemstilling med standard velvalgte fraser – hvis innhold aldri vil bli en realitet!

“Kjempe” mot Nav – tygg litt på den!

Som om vi vergeløse, syke eldre borgere som på papiret er innvilget rettigheter, noensinne skulle måtte se oss nødt til å kjempe mot brodne kar i forvaltningen som konsekvensfritt massakrerer Lovens bokstav og tar seg til rette i flokk og kollegiat der de nedkjemper spurver med kanoner.

Men det må vi vanvittig nok, for Monland er deres yppersteprestinne!

  For denne din vederstyggelige nonchalanse alene Monland, skulle du ha vært avsatt på dagen!

Og les gjerne følgende blogginnlegg:

«Politiske føringer» meg midt i ryggen! Kujoners sutteklut!

http://bit.ly/2hCwBw2

Sosialtjenesten St.Hanshaugen: «Dra til helvete, din brysomme varsler – denne gangen skal vi tilintetgjøre deg!»

http://bit.ly/2i7BFGP

    Debatt: Nav 24.02.2017 –  Hovedproblemet med Nav er ikke unge slabbedasker som urettmessig hever trygd

Utdrag: Utallige er historiener om mennesker som møter en kald skulder i møte med Nav-byråkratiet.

Og som har nok byrder fra før med, sykdom og problemer av ymse slag.

Det snakkes lite om hva udugelig saksbehandling koster samfunnet og den enkelte.

Desto lettere er det å snu ting på hodet å gjøre syke mennesker avhengig av Nav, til skyteskiver.

Krav til yteevne bør i større grad rettes til Nav selv – i forhold til tidsbruk, kompetanse og håndheving av Forvaltningsloven.

Hvorfor er det så vanskelig forbedre dette systemet, som tross alt skal være selve «sikkerhetsnettet» i vårt velferdssamfunn?

http://bit.ly/2mCzAE6

    Vedr. “SIKKERHETSNETT“ – Les følgende post på WordPress – “Seksjonssjef Randi Trøeng (Nav sosial) utøver fremdeles forsettlig psykisk vold og setter liv og helse i fare” der en av verstingene – den totalt skruppelløse skadevolderen ved Nav St.Hanshaugen sosialtjeneste utfolder seg hemningsløst i all sin ondskap overfor hjelpeløs eldre syk og bistandstrengende borger i tapede nedtegnede telefonsamtaler.

Jeg ber leserene merke seg stort herunder, intervjuet i Klassekampen med den selvsamme Trøeng 22.10.2013.

Der tok hun på seg “finstasen” i sinn og skinn for å oppnå størst mulig økonomisk vinning for seg og sine (utdrag):

Her vises Randi Trøengs sleske uttalelser overfor avisen når det står på at egen lønn må heves, der hun så fromt rasker de bistandstrengende hun hersker over med i samme åndedrag – som om hun virkelig brydde seg.

Punchlinen fra den sadistiske trakasserende, bortskjemte fagforeningsbeskyttede feigingen, når det dreier seg om eget salt til maten er:

“SAMMEN ER VI STERKE“!:

“Tungt: Sosialarbeiderne ved bydel St. Hanshaugen synes de ikke har noe annet valg enn å gå til streik for lønnsvekst. Samtidig har kollegene i Fagforbundet blitt enige med byrådet.– Det er klart det er vanskelig å gå ut i streik. Brukerne vi har er ganske marginale, og mange sliter. Vi representerer det siste sikkerhetsnettet – (MERK: SIKKERHETSNETTET) i samfunnet sier Randi Trøeng til Klassekampen (…)

Og vedr. streik for egen lønn, sier hun:

“Men jo flere som står sammen, jo større styrke har vi.”!

http://bit.ly/2hgspje

Og DET er det INGEN tvil om! En pris for fremragende resultater får hun/de nok aldri, men en pris for organisert ondskap – skriften stemplet med hett brennjern på et godt synlig sted, skulle de hatt!

  Tusen takk til enda et menneske med ryggrad og nødvendig ballast!: Radikal Portal 27.02.2017 – Svingdør-tiltak og kortvarige løsninger

Jeg (..) fikk sjokk da jeg møtte mentaliteten i attføringsbedriften.

Jeg gikk inn i jobben som karriereveileder for å hjelpe folk til et bedre liv (…)

Jeg ble fortalt at jeg var for snill med arbeidssøkerne mine. Jeg brukte for lang tid på dem.

En kollega av meg opererte med utsagn som «vi er ingen jævla drømmebedrift».

Selv har jeg aldri vært mer sikker på- og komfortabel med- at jeg i den jobben var en godhetstyrann. (Spør du meg er det å være en godhetstyrann en forutsetning for å jobbe med mennesker, uansett rolle- og bransje.)

https://radikalportal.no/2017/02/27/svingdor-tiltak-og-kortvarige-losninger/

  Her er mitt eget møte med attføringsbedriften OPT – Oslo produksjon og tjenester på Østensjø:

Forvaltningskriminelle aktører skrev en falsk Rapport i 2008 – (bevist falsk for Navdirektører via lydopptak men tiet ihjel i alle ledd) og besørget således – i samarbeid med brodne kar i Nav, at jeg ble fratatt min Yrkesrettede Attføring som på papiret var tilstått meg ut år 2010 og sendt rett over på sosialen som i alle år senere kun har utposjonert meg aller minste flate grunnsats sosialhjelp (og langt under det i til sammen minst tre av de ni årene) som eldre diabetessyk borger med ca.12 andre fysiske diagnoser.

Samtlige klageinstanser har gitt Nav fullt medhold ved å underslå alle bevis jeg har ført i saken.

– Da først gjorde jeg det jeg indirekte ble tvunget til – Å gå til full offentlig publisering av den rent ut kriminelle og livsfarlige forvaltningsførselen:

(Avskrift fra lydopptak): Tapet møtereferat av 29.04.2008 med Nav Nordstrand Trygd

http://bit.ly/d0Ms37

    LYDOPPTAKET:

https://www.youtube.com/watch?v=1HCMA6g2fyM&t=1414s

(Avskrift fra lydopptak): Tapet møtereferat av 12.06.2008 hos OPT – ekstern samarbeidspartner av Nav, der grove represalier tok plass

http://bit.ly/244IngC

LYDOPPTAKET:

  Tapet møtereferat av 02.07.2008 der innklaget aktør bruker mine funksjonshemminger mot meg

http://bit.ly/1HhdTRJ

LYDOPPTAKET:

https://www.youtube.com/watch?v=tfLixnuwybA

Nav- Hittil upubliserte møtereferater tilknyttet klagesaken:

http://bit.ly/cMeFZP

Klagen til Nav som satte i gang hele det omfattende maktmisbruket. Ikke tidligere publisert:

http://bit.ly/bZSsti

Direktør Saglie, LO, NTL Enkelte utdrag fra noen av mailene jeg har sendt disse m.fl. med oppfordringer til stans av maktmisbruket fra Nav. Del.1.

http://bit.ly/cxAIYM

Falsk forklaring (ordrett gjengitt) og grovt misbruk av stillingsposisjon, bidrar til og stanse Yrkesrettet Attføring:

http://bit.ly/btWVJt

Nav-direktør Tor Saglie forskjellsbehandler, og sørger for at grovt maktmisbruk holdes i hevd

http://bit.ly/c4jHqu

Direktørene i NAV var de siste som ønsket å hjelpe, da det var de som sto bak maktmisbruket

http://bit.ly/9KlfzV

NAVs ledelse ba om innspill, men knuser brukere som påpeker misligheter. Tapet møtereferat fra grove represalier

http://bit.ly/NntOy

NAV Nordstrand Arbeid underslår min klage til Trygderetten i hele 8 måneder – og lyver til meg om det!

http://bit.ly/aSnrTJ

Nav stanser attføring på bakgrunn av falsk forklaring, og legeerklæring som attesterer at deres maktmisbruk har medført forverring av helsetilstand. Flere mail i saken:

http://bit.ly/aPvIGw

Direktør Saglie, politianmeldelsen og fortsettelse av utdrag fra alle mail han mottok/og ignorerte, om maktmisbruket som pågikk

http://bit.ly/bVsCBM

LO, Arbeidstilsynet og NTL – Unnlatelser av hjelp mot overgrep fra Nav. Mail i saken.

http://bit.ly/9LkGgP

    Årsaker til vold mot Nav-ansatte

For å bedre sikkerheten til Navansatte, sløste de vekk en hel million på tiltak som overhodet ikke hadde vært nødvendige hvis svinebingen i utgangspunktet hadde utført sitt gebet med faglig forsvarlighet!

Lovbryterene selv, var også de som etter hvert ble beskyttet mot trusler og vold i forskrift!

De massive skader og ringvirkningene som deres ugjerninger forvolder derimot – både hva gjelder den Navrammede og dennes familie, blir strategisk fortiet av en samlet Presse og avstedkommer fremdeles ingen reelle konsekvenser for døgeniktene!

http://bit.ly/2b9WAaf

Hetsen av de offentlig ansatte

http://bit.ly/2btqDg

Millionprosjekt til forsvar for de Navansatte – Søplete saksbehandlermentalitet manifisterer seg utilsiktet i et unikt foreviget øyeblikk!

http://bit.ly/2aSxHgx

Om «skikkelige mennesker i forvaltningen» (jeg svarer professor Bernt)

http://bit.ly/1EPAFzf

Listen over alle bloggposter:

http://bit.ly/1bdbsCq

Den største perversitet som alle tier om Jeg merker meg stort det følgende fra artikkelen: «Før traff du en sosialkurator på sosialkontoret. I dag treffer du en saksbehandler i NAV.

[danielguanio]

Menn som hater kvinner i spill

Upublisert kommentar om feminisme i spillbransjen.

For de av dere som henger med i zeitgeisten, bør navnet Anita Sarkeesian lyde kjent. Feminisme er også et ord som sikkert gir noen umiddelbare assosiasjoner, spesielt etter en viss «knulledokke»-uttalelse for en måneds tid siden.

Først og fremst: Anita Sarkeesian er noe så fremmed og sjeldent som en feministisk spillkritiker. Etter et vellykket Kickstarter-prosjekt i 2012, hadde Sarkeesian samlet nok penger til å lansere en videoserie om – hold dere fast! – misogyni og kvinnediskriminering i data- og tv-spill.

På nettstedet og Youtube-kanalen Feminist Frequency peker hun på hvordan den klassiske «prinsesse i nød»-fortellingen fra spill som Super Mario Bros. systematisk undertrykker kvinners autonomi, så vel som hvordan kvinner i spill ofte brukes som ren dekorasjon i ellers så sammensatte spillunivers.

I møte med kritikken lot selvfølgelig spillerne seg rive med i et kollektivt raserianfall, som de så ofte gjør. Og de raser sannsynligvis fortsatt i kommentarfeltene, bak skjermene sine, fanget i en sirkelonani av tilsynelatende anti-feministisk anti-argumentasjon.

Trakassering som sport

Sarkeesian har mottatt trusler om vold, voldtekt, og attpåtil drapstrusler. Alt for å bedrive legitim og informert kulturkritikk på verdens største videonettsted, drevet av en genuin interesse for spill som medium.

I forskningsrapporten «Bug or Feature: Seksuell trakassering i online dataspill» (publisert i september), har to forskere ved NTNU tatt holdningene i nærmere øyesyn.  Med trakassering som innfallsvinkel, har de intervjuet spillere om holdninger på nett, og analysert dekningen av spill i den norske offentligheten.

At avisenes dekning av dataspill har fokusert mer på barn og unges omgangsformer på nett generelt, er kanskje ikke et overraskende funn, siden det er en viktig del av en større offentlig debatt. Men hvis vi prøver å la akkurat den ballen ligge død i en stakket stund, og tillatter oss å ri på bølgen av feministisk debatt som for øyeblikket slår innover landet:

Hvem er kvinnene i disse dataspillene, og hva lærer de barna våre?

Spørsmålet er ikke bare viktig å stille for å anerkjenne spilloffentligheten som et faktisk kulturfelt, men fordi  – som Sarkeesian påpeker i sin Youtube-serie – de aller, aller fleste spill opererer med en nær sagt middelaldersk fremstilling av kvinner.

Og enda verre: Denne fremstillingen kan bidra til å nøre opp under kvinnesynet som kommer til uttrykk i spilloffentligheten gjennom nettopp trakassering i kommentarfelt, blogger, forum og så videre.

Jomfruelig nød

Noe av skylden legges på folkeopinionens oppfatning av spill som en guttegreie. Når alle andre tror noe er sant, kan det fort ende opp med å bli sant for de det gjelder. Siden gutta tror at det kun er gutta som driver med spill, forledes gutta til å tro at jenter er utenforstående, for så å behandle dem deretter.

Slik forskningsrapporten formulerer det, er spillbransjen preget av en hypermaskulinitet – det vil si, en maskulinitet der tradisjonelt maskuline trekk som muskelstyrke blåses opp og ut av proporsjon, slik som i «Gears of War»-spillene.

Topp det med at kun 10.4 prosent av hovedrollene i spill er kvinnelige, og man kan se hvordan det kulturelle forfallet holdes ved like. At det for eksempel er flere kvinner over 18 år (36 prosent) enn menn under 18 år (17 prosent) som spiller tv-spill, er statistikk som glir usett forbi og drukner i mediepanikken.

Og det er med denne hypermaskuliniteten i bakhodet, at man begynner å spekulere: Er det en reell sammenheng mellom spillenes innhold og spillernes kvinnefiendtlige holdninger på nett? Har de utallige spillene om prinsesser i nød fungert som opplæring i hvordan kjønnsroller skal utspilles?

Det er et omfattende spørsmål, og det gjelder ikke bare spillkulturen. Hvis vi tar det ned på individuelt nivå, er det muligens lettere å spore tendensene. La oss ta utgangspunkt i at spill er fantasiverdener. La oss deretter ta utgangspunkt i at psykoanalytikeren Sigmund Freuds teori om at samfunnets funksjon er å undertrykke instinkter vi innerst inne ønsker å slippe løs.

Hvis det nå enn er slik, utgjør spillene en verden fritatt fra samfunnets sosiale og formelle sanksjoner, og er dermed den ideelle tumleplass for uakseptable holdninger. Holdninger som, for eksempel, kvinnediskriminering. Denne forklaringen understøttes av intervjuer med spillere i forskningsrapporten fra NTNU, som også understreker at de aldri tar med seg de eksplisitte holdningene «ut av» spillets verdener.

Det er interessant tanke, og kanskje også en formildende omstendighet. Men trakasseringen er bare en bivirkning.

Mannlige maktfantasier

Om vi beveger oss bort fra Freud og forskningsrapporter, og heller ser på de mestselgende spillene de siste åra, er det tydelig at spill markedsføres til gutter og menn. En overvekt av de som utvikler disse spillene, er saktens også gutter og menn.

Da jeg nylig anmeldte «Shadow of Mordor» her på Pressfire, slo det meg (nok en gang) hvor ofte jeg har blitt fortalt den samme historien – historien om en mann som hevner sin kone eller datter eller begge deler, og bekjemper alt på sin vei for å oppnå sitt mål – utelukkende sett fra perspektivet til en svært muskuløs, finskåren og fåmælt mann.

Det er nesten pinlig hvor ofte jeg har trådt inn i denne mannlige maktfantasien, myntet på mine angivelige behov som mann, uten å tenke over hva jeg driver med, og hvorfor. Er det egentlig slik at underbevisstheten min er fylt med fantasier om hvordan jeg redder alle verdens kvinner fra sin sikre undergang, eller er det noe jeg har blitt fortalt, gang på gang på gang, gjennom fortellinger lik de man finner i spillene?

Faktumet er at kvinner blir fremstilt som det andre, og som regel svakere kjønn, i de aller fleste spillfortellinger. Vi kan selvfølgelig gripe til hederlige unntak for å forsvare spillmediet, men disse unntakene bidrar kun til å bekrefte den etter hvert så inngrodde regelen.

Jo visst er Lara Croft en kvinne og en hovedrolle, og på mange måter handlekraftig nok til å redde seg selv, men selv dette tatt i betraktning kommer man ikke unna det faktum at hun er designet for det mannlige blikk, med sin karakteristiske spretne rumpe og sitt struttende puppestell. Spillfortellingene utgjør dessverre det fremste symptomet på en bransje som er totalt ubevisst hvordan den opprettholder utdaterte holdninger til kjønn og kjønnsroller.

Ikke misforstå meg: Selv om jeg her identifiserer en ukultur, holder jeg fast ved at spill også er kultur. Jeg kunne ikke ha vært kulturpessimistisk på spillenes vegne uten i samme slengen å anerkjenne mediets stadig bredere nedslagsfelt, og er åpenbart meget spillinteressert selv.

Det er likevel bekymringsverdig at kvinner som Anita Sarkeesian blir møtt med voldtektstrusler når hun forsøker å ta spillmediet seriøst, og det er desto mer bekymringsverdig at spillkulturen ser ut til å fostre et kvinnesyn som tillater disse truslene.

Det spiller for så vidt ingen rolle om skylden ligger hos spillerne, spillfortellingene eller samfunnets oppfatning av spillere, så lenge problemet kan anerkjennes som et reelt problem av de som lager og markedsfører spillene.

Hvem vet, kanskje spillerne dilter etter.

[erlendbv]

Clapter - a review of the term

I was surprised to find I had not written a single entry on the term clapter, while other and much more obscure terms like chuffa have been extensively explored.

Clapter – an audience centered term

I believe I first heard the term in a HuffPost article many years ago, and it was further elaborated on in a Splitsider (now Vulture Comedy) article.

In the HuffPost article, Tina Fey says;

My friend, SNL writer Seth Meyers, coined the term clapter, which is when you do a political joke and people go, “Woo-hoo.” It means they sort of approve but didn’t really like it that much. You hear a lot of that on [whispers] The Daily Show.

Fey later clarified that she felt this put-down of TDS was out of context and said;

I was really talking about audiences and how audiences respond weirdly to things. When I was talking I said, ‘Like you know, on Weekend Update or anything’ and that kind of went away so it seemed like I was saying something bad about those guys.

So to summarize, Fey is talking about an audience phenomenon, not a quality assessment of a certain type of comedy.

Clapter – a comic centered term

However, others definitely use the term to differentiate between “good” and “bad” comedy. One example is the (some might argue, biased) description in UrbanDictionary:

A "joke", often making a political or social statement, whose purpose is to make the audience applaud and agree instead of laugh. Popular with hack comedians and their fans.

In Mike Sack’s book “Poking a Dead Frog” (referenced here), SNL writer James Downey provides his own description of the term;

What has bothered me most for the last few years is that kind of lazy, political comedy, very safe but always pretending to be brave, that usually gets what my colleague Seth Meyers calls ‘clapter.’ Clapter is that earnest applause, with a few ‘whoops’ thrown in, that lets you know the audience agrees with you, but what you just said wasn’t funny enough to actually make them laugh.

The same article further explains Downey’s position like this;

Downey cites Bill Maher as a frequent seeker of clapter, describing Maher’s humor as “the ass-kissiest kind of comedy going, reassuring his status-anxious audience that there are some people they’re smarter than.” Clapter plays it safe and isn’t funny or original.

Clapter – the result of PC culture

In another article, the term is summarized both as an audience reaction, *and* as a comic’s pandering.

“Clapter” is a comedy term used to describe an audience response that’s more applause than laughter, more agreement than actual amusement. Clapter is a sign that the comic is pandering to the crowd, indulging their sense of virtue to elicit kneejerk approval.

Interestingly, this article contrasts clapter with the term “floutrage”, which is described as “the fake courting of controversy to make the audience feel as if they’re witnessing something forbidden”, and links them both to the type of “safe space”/”political correctness” conflict.

This article would seem to agree, stating that “The PC movement has a lot to do with it”.

The Cranky Conservative points out that this is the essence of political comedy, and it should still be possible to navigate around clapter;

Political humor is tricky because you can offend at least half your audience. But if done right, it can both be smarter than “clapter” comedy and also tickle the funny bones of the entire audience.

Clapter – a problem of intentionality

As Nathan Wilson points out, “comics can have all kinds of different goals”. The intention can be either to elicit laughter, and laughter only, or it can be to make a social (and satirical) commentary. He references John Limon, calling this an “extrinsic model”. What’s interesting, and a point which goes beyond the scope both of Wilson’s argument and the exploration of the term clapter, is that the comic’s goal is only one of many factors determining the meaning potential of a joke. But that’s a discussion for another time.

Clapter – a few video essays

Here are a few video essays on the term;

Katie Mears reminds us that clapter is not a new thing, related to the old term “claptrap”. She also points out that the annoying aspect of a clapter joke is that it operates like a virtue-signaling trojan horse. At the same time, keeping the room “warm” is necessary – so used correctly it can be a good thing. But it should not be a pillow.

In the second video, Sarah Schaefer describes the term and its challenge. She mentions the current post-truth climate, which I guess ties in with the PC-references above. Her thoughts are further elaborated in an article referenced here). It is interesting to note that her definition of clapter differs from the others, as she concludes;

Clapter is when an audience claps for a plainly-made point, instead of laughing at a well-crafted joke.

This Vice-piece was referenced in Mears’ video essay and invites us to a comedians’ round-table discussing the topic. The Daily Show correspondent Dulcé Sloan mentions that the comedian’s position (of privilege) affects the audience’s response or push-back. Jordan Carlos at the same time notes the easily triggered mentality, commenting that in some rooms the audience is “hammers looking for nails”. They also talk about the PC term.

Anthony Atamanuik explains a rule of The President Show (discussed here); “Just because you’re playing Trump doesn’t mean you can be racist, sexist, anti-LGBT... you can’t use this thing to be hateful as like a trojan horse to get your hateful joke in, and I think that has to be the rule.”

[erlendbv]

Throwback Thursday: Notater fra Are Kalvøs foredrag under radiofaglig dag i 2010

Jeg fant nylig noen gamle notater fra tida da jeg var programleder for Radiotjenesten på studentradioen Radio Nova. 13. november 2010 delte Are Kalvø sin unike fagkompetanse med oss. Et halvår senere digitaliserte jeg mine notater og nå – sju år senere – publiserer jeg notatene med tilføyelser fra en lang og rusten karriere innen satireproduksjon.

Jeg klarte å slette all teksten midtveis, så jeg måtte skrive alle 2018-tilføyelser på nytt. Det tok skitlang tid. Men forhåpentligvis en nyttig referanse for fremtiden.

Innledende notater

Det første jeg har notert fra foredraget er "system og humor". Det er en stund siden dette foredraget nå, men så vidt jeg husker poengterte han at humor er et system med regler, og at han skulle lære oss noen av disse i løpet av timen.

En god sketsj eller et humorinnslag må ha et premiss eller en grunnidé: "Jeg vil X fordi Y". Det er viktig å være klar over hva disse faktorene er for å velge riktig formmodell og riktig tilnærming på innholdet.

2018-tilføyelser: Det er forskjell på satirikerens grunnidé og satirens grunnidé. Ofte er disse diametralt forskjellige – fordi ironi er et viktig grep i sjangeren. I utgangspunktet tenker jeg at alle tilnærminger fungerer for enhver idé, men at tilnærming naturligvis vil påvirke produktet.

Jeg kommer i de påfølgende avsnittene – som beskriver fem tilnærminger beskrevet av Kalvø – illustrere poenget med et eksempel: jeg som satiriker ønsker å lage en sketsj om mangelen på mangfold i norsk film. Personlig mener jeg at «fordi Y» ikke er så viktig å vite i denne sammenhengen. Jeg ønsker primært å vekke latter, og sekundært å vekke ettertanke. Hvorvidt mitt bidrag fører til *faktisk* endring, er utenfor min kontroll – og det er heller ikke mitt fokus. Jeg er satiriker, og satiren er mitt fokus. Motivasjonen kan like gjerne være privat, og det bør ikke påvirke produktet – eller opplevelsen – av sketsjen.

1. Ta ting ut av sammenhengen

Rekontekstualiser innholdet.

Skille form fra innhold.

Snu sjangertilhørighet.

Innfør én feil! (e.g. fremfør nøyaktig det samme innholdet på feil måte, f.eks. med feil vektlegging av ord eller ved å legge på en bakgrunnsmelodi)

Flytt eller rekontekstualiser grunnbudskapets (a) måter å tenke på, (b) måter å snakke på eller (c) folk. Dette vil gi kjent innhold en ny form.

2018-tilføyelser: Dette er en klassisk inkongruenstilnærming. Humoren skapes av den åpenbare mismatch’en mellom det som blir sagt og måten det blir sagt på. Her følger noen forslag til hvordan vårt innledende eksempel kan tilnærmes gjennom disse metodene:

(1) Jeg er illsint over mangelen på mangfold i film, men avslører gradvis at det overhode ikke handler om mangfold i film, men i kinokulinariske opplevelser («Hvorfor kan jeg ikke nye en shawarma til The Avengers?»).

(2) Tja.. denne er litt generell. Jeg syns alle de andre illustrerer det samme motsetningsforholdet godt.

(3) Jeg presenterer en hyllest til norsk film ved å vise hvordan våre gamle klassikere hadde sett ut i dag – med en somalisk bussjåfør i Justers «Bussen» og en gjeng marokkanere i «Olsenbanden».

(4) Jeg fører en brennende engasjert appell i mangfoldets tjeneste, men snubler i min egen tankerekke slik at jeg i praksis ender opp med å argumentere for det motsatte – til min egen desperasjon og forvirring.

(5) Jeg kan beskrive norsk filmbransje og internasjonal suksess som en parallell til vikingtiden – en moderne kulturtokt der vi pusher våre egne produkter ut, men også henter det beste fra utlandet inn («Dersom vi vil styrke vårt imperium må vi være i stand til å utvikle oss, lære og hente inn horer og slaver… ja, det er litt dumt formulert, kanskje…»).

2. Kjent form med nytt innhold

Notatene til dette punktet er ganske kryptiske, med henvisninger til «innhold man ikke skjønner noe av» og «tomt innhold».

2018-tilføyelser: Dette er en metode som hviler på tradisjonen for absurdhumor. Jeg er i utgangspunktet litt forbeholden ved bruken av absurdisme, nettopp fordi jeg fort kan ende opp med å ikke ta premisset på alvor – eller fremstå slik.

I vårt eksempel ville jeg nok likevel tenkt at jeg kunne gjort en slags gravereportasje hvor jeg snakker med en «fagekspert» eller frenolog som forklarer hvorfor mangfold i norsk film er en biologisk umulighet. Dette kan hevdes å være mer parodisk eller burlesk, fordi det blir mest fokus på format – men gjort riktig kan også dette være et avslørende grep.

Sidesprang: Gi ALT!

Så, til et av Kalvøs viktigste poenger: Forplikt deg til stoffet ditt ett hundre prosent. VIS VILJE TIL Å GJENNOMFØRE IDEEN TOTALT! BLÅS DET HELE UT AV PROPOSJONER!

3. "Ta dem på alvor"-teknikken

Forstå logikken i absurditet.

Forklar noe du ikke forstår med autoritet.

Ta på alvor hva folk bryr seg om.

2018-tilføyelser: I denne tilnærmingen er det ironi og sarkasme som står i førersetet. Et av de beste eksemplene på dette grepet er nok Stephen Colbert i The Colbert Report. Med brennende overbevisning førte han sin konservative agenda, fullstendig blottet for selvinnsikt og ute av stand til å se de åpenbare paradoksene i hans egne tankerekker. Men publikum kunne more seg over at keiseren ikke hadde klær.

(1) Jeg kan forklare at det er nettopp det *norske* som er suksessfaktoren i norsk film, og at vi for all del ikke må vanne ut dette elementet dersom vi ønsker å tale til et internasjonalt publikum («Blondt hår og blå øyne er eksotisk i utlandet! Der er det *vi* som er minoriteten!»). Argumentet kan videreføres til en ytterligere puritansk linje som hevder at det må innføres støtteordninger og kvoteordninger for å *fremme* ariske innslag i norsk film – dersom vi skal ha sjans til å overleve og fremme vår merkevare med nordisk særpreg.

(2) Med en selverklært medievitenskapsbachelor kan jeg gjøre et foredrag som forklarer *hvorfor* norsk film ikke har vært mer mangfoldig, og bruke min egen hybris som plattform for å rote meg lengre og lengre inn i konspiratoriske tankerekker om sosiopolitiske og økonomiske antagonister.

(3) Mangfold er viktig i alle områder av samfunnet, og i film er det særlig viktig med tanke på representasjon og identifisering. Folk har lyst til å ha en gjenkjennelseseffekt og se film som speiler deres egne liv, følelser og drømmer. Med dette som bakteppe kan jeg foreslå en rekke grep for å øke mangfoldet – men kanskje samtidig bomme på severdighetsfaktoren.

4. "Jeg heter NN og jeg er tett i pappen»-teknikken

Dette handler om å artikulere det uartikulerte (re: Knut Nærum). Her vil satirikeren sette fokus på det vi *ikke* ser (alt som foregår backstage, det forkasta utkastet til Kongens nyttårstale, osv.) Det er her vi gir stemme til personen i skyggen av kjendisen (eksempel: Stephen Lynch's låt Craig Christ som vil være den ukjente badass-broren til Jesus).

https://www.youtube.com/watch?v=28JUvCWBEB4

The Office-vitsene er dårlige og blir morsomme fordi de er dårlige.

2018-tilføyelser: I humorforskningens verden vil nok denne metoden falle innunder overlegenhetsteorien. Publikum føler seg overlegne, enten intellektuelt eller gjennom innsyn som på andre måter reduserer statusen til humorens offer eller tema. Veldig abstrakt forklart, dette her. La oss konkretisere: The Office, som blir nevnt, viser en gjeng dysfunksjonelle kolleger som sliter med å gjennomføre de mest trivielle arbeidsoppgaver. Vi gjenkjenner situasjonene, men føler oss overlegne fordi vi mestrer dem langt bedre enn TV-ensemblet. På samme måte er muligheten til å se den forkastede utgaven av Kongens nyttårstale et humorgrep som både vekker latter gjennom karnevalesk (Bakhtin) «bakvendtland»-humor, og muligens gjennom en type ventilteoretisk (Freud) skadefryd over å se andres dårskap kontrastert mot ens egen perfeksjon.

I vårt satireeksempel kan vi spørre oss selv: Hva er det vi IKKE ser? Umiddelbart så tenker jeg at vi kunne trekke sketsjen i retning av det politisk korrekte, overkompenserende, ved å se for oss en filmproduksjon der alle er vettskremte for å gjøre noe insensitivt. Vi kunne også løst sketsjen ved å møte skuespillere og filmskapere som prøver å overdrive sin minoritetstilhørighet i forsøk på å imøtekomme kritikken – uten egentlig å endre noe som helst. Men når vi forestiller oss «det uartikulerte», så kunne vi jo like gjerne også sett for oss Bølerwood – en sydende og eksotisk filmindustri på Oslos østkant som «ingen har vært klar over».

5. Reduser dem til bortimot ingenting / Karikatur

Forutsett at personen som karikeres har én eneste egenskap (re: Bård og Harald i Tazte Priv).

2018-tilføyelser: Dette kan kanskje beskrives som humor skapt gjennom tankefeilen «reductio ad absurdum». Jeg skal være ærlig på at jeg nå begynner å bli ganske tømt på akkurat dette premisset, for de ideene jeg får til en slik karakter er gjerne varianter av de personene som har blitt nevnt tidligere – men det kunne jo vært intervju med en flerkulturell skuespiller som er fornøyd med dagens situasjon fordi det eneste han kan spille er kebabkokk og taxisjåfør. Mer variasjon vil ødelegge levebrødet hans!

[erlendbv]

21 Tips for Producing Funny “Man on the Street” Videos

Browsing the web, doing some research on web series formats, I came across this rather elaborate and interesting list of bullet points for making an entertaining “Man on the Street”-montage:

Keep it short, unless…

You have to get a lot of footage

You must have a strong premise

Ask the most inappropriate question

Let the interviewee reflect on a personal story/opinion/advice

Challenge the interviewee with a question only they could answer

The question in itself should solicit a laugh

Shoot when your audience is loose

Make sense of scattered “man on the street” responses

Be ready to adapt in the moment

Timing, timing, timing

Escalate the responses

Put opposite responses back to back

Reset the question occasionally

Group thought pieces together

Let the people being interviewed have the punchline

Let the video prove a point about what we really know

Above all, be professional

Let the interviewer be a non-participant

Let the interviewer be a character

Focus on the subject

Conclusion: Practice, practice, practice

via http://www.sparkmediasolutions.com/21-tips-for-producing-funny-man-on-the-street-videos/

So... let’s explore these ideas a little further.

Some of this is very good advice, and some of it is less relevant – for me, at least. Also, I find the list a little too unstructured. For me, the advice can be seen in light of what you need to do in order to prepare, execute and edit a “man on the street”-segment. So, let’s summarize:

Pre-production

Have a strong premise, and prepare! Don’t “run and gun”. Know what you’re setting out to do. It takes preparation to seem spontaneous, and the more you know in advance, the more you can stay in the moment during the actual shoot. As mentioned in the list above, making the video prove a point about what we really “know to be true” will give it both direction (for planning) and relatability (for laughter).

Ask the most inappropriate questions Incongruity is a good source of laughter, and by not appearing to grasp the expectations of the interviewing context or subject matter, you can get both a good reaction and response from the interviewee.

Let the interviewee reflect on a personal story, opinion or advice The whole point about walking up to a person on the street is to get their perspective on the subject, so balance the questions and interactions in a way that engages them in the conversation. That way you, as an interviewer, can lean back, listen and prepare your witty follow-ups. Again, this is done ahead of walking into the field.

The question itself should solicit a laugh By their form (wording) or content (perspective), the questions provide a unique opportunity to set the tone of the of the interview. Think, for example, of the hilariously stupid Philomena Cunk – or the naive enthusiasm of Bassem Youssef. A question is never just a question.

Production

Get a lot of footage The idea that you should choose quality over quantity is a false dichotomy – you should choose both. In order to get the best answers, you must have a good sized pool to choose from. In scientific research they look for reliability and validity in their sample data. In entertainment, we simply look for the funny and surprising. But you still need a good number of successful interviews to choose from. The article above suggests collecting at least 4 times what you think you’ll need. So if you want to make a traditional enquete-segment, focusing on 5 interviewees, make sure you have at least 20 usable interactions before wrapping.

Get them with their guard down It is always important to catch the interviewee when she’s loose and approachable – i.e. not on the phone, running to to catch the bus, etc. See who catches your eye by instinct, and follow your gut. Don’t be too agressive in the approach, but walk up to them front-facing, smiling and with an open body language. Lowering your posture, crouching, and pitching up your voice can also make you less threatening. Start with quick and easy questions (the ladder-technique) and then escalate with more complex questions once they’re hooked into the conversation.

Adapt on the fly and stay busy! Keep a good pace, and don’t let the conversation die and allow the interviewee to slip away. At the same time, keeping the microphone pointed at the interviewee without withdrawing, forces them (through social etiquette) to come up with an answer on the spot – even when they don’t have one (which is quite often hilarious). Also, remember that people shun sales people on the street, as they seem too available and eager for contact – so stay in a conversation and move straight to the next one!

Focus on the subject Once you’re in a conversation, focus on this conversation! Don’t overthink, prepare the next step or look for other subjects. Fully engage, listen to what the interviewee says and look for ways to make her shine. Let the interviewee have the punchline, and don’t interrupt more than what is necessary (if the conversation is dragging). By being intensely engaged yourself, you’ll motivate the interviewee to mirror your emotions, and you’ll get a better performance from them.

Be their enthusiastic audience As a bonus-tip: Use The Daily Show-correspondents’ highly effective trick of agreeing with the most outrageous parts of an interviewee’s statements in order to bait them and get them to elaborate and dig themselves further into the hilarious/flawed/surprising reasoning. Don’t put words in their mouth. Don’t put them in a bad light. Don’t spin their answers beyond their purpose. Just be truly, enthusiastically engaged in their POV. They’ll be perfectly capable of digging their pit on their own. And that’s a million times more entertaining than a speculative interviewer, looking for easy punchlines. Remember: Punchlines are made in post, not in the field.

Post-production

Keep it short The clip or episode should preferably be less than 2 minutes, but no longer than 4 minutes. Also, it should hook the audience within the first 10 seconds – but let’s be real, if they’re not hooked by the first 3 seconds, you probably already lost them.

Make sense of scattered responses Even the most incoherent ramblings can be honed into something magical in the cutting room. And if you can’t make sense of a certain response, that in itself could serve a purpose – as comic relief or cut-aways from other responses.

Put opposite responses back to back Juxtapositioning and contradictions are a great source of laughter. It allows for a more clearly designed episode narrative, as the spectrum of responses are highlighted by showing the polemics of two opposing interviewees.

Group thought pieces together Just like you’ll be able to “find” a thru-line in incoherence, or surprising contrasts in different viewpoints, you may find exciting or surprising similarities between the different interviewees, allowing for good montage-segments, conclusions or comic relief.

Yup... so this post got waaaaay longer than I expected. But I got a decent framework for future use.

[erlendbv]

Satire analysis: John Oliver’s three-part Daily Show-series on gun control

Back in 2013, when Jon Stewart was still heading The Daily Show and John Oliver was still a correspondent in “The Best F#@king News Team Ever” – ah, the memories – we got a three-part glimpse into the future of Mr. Oliver’s in-depth satire that makes Last Week Tonight stand out.

Let’s see what we can learn from it.

NOTE: This post has been lying in my drafts folder for at least a couple of years. I had written the two first parts and never got around to writing about the third and final part. In the meantime, I’ve written a lot about various aspects that may be relevant to this article, e.g. yesterday’s post on late-night field pieces. All this only to say: There may be some overlaps or conflicting information.

Part 1: Gun Control Whoop-de-doo

Following the Senate's defeat of the Manchin-Toomey amendment, John Oliver tests the theory that government-mandated gun control doesn't work.

In this episode, John Oliver meets up with a pro-gun activist to get a sense of how he feels the Second Amendment can be enforced correctly. And the activist predictably concludes that gun control is useless because “at the end of the day, none of it works”. Then, Oliver gracefully baits the activist by mentioning Australia, and, CUT TO... Australia.

With voice-over and stock video, Oliver explains how Australia introduced gun control laws back in 1997 – with huge success. He sits down with the former Australian Prime Minister to discuss the issue. He sets up the first question by mirroring the pro-gun stance from the American activist: “Obviously, gun control doesn’t work, it can’t work, it will never work. So how was your scheme of failure?”

The segment cross-cuts between the two interview settings in a way that pushes the narrative forward and melts the two arguments together – as if they were sitting face-to-face. Oliver takes a skeptical position when speaking with both persons, forcing them to go further in explaining their positions. It is also clear that he has prepared before going into the interviews, knowing the numbers required to provide sufficient push-back (13 mass shootings prior to the gun restrictions, and mass shootings being defined by 4 or more people).

The most effective punch of the episode is placed when Oliver takes the pro-gun activist’s analogy of having access to drugs despite attempts to control it, and turns it on its head – “So unless we can completely get rid of drugs, there’s no point in having drug laws at all.”

The episode concludes with Oliver partying with Aussies yelling “Whoop-de-doo” at the camera, ridiculing the pro-gun activist’s words, and at the same time jamming some light-hearted fun into a pretty long segment of talking heads and serious topics.

The lesson: It is clear that the success of Daily Show-segments like this depends on the following three factors:

Preparation – Oliver has to know the subject matter and prepare like a journalist. They also need a strong sense of what the episode should feel like, in order to get the shots they want (e.g. the ending “Whoop-de-doos”). This is most likely a map in constant revision as they go, but without knowing what they want and how to strong-arm it, the segment is likely to fail.

Improvisation – Oliver has to be quick on his feet, and know where to push further. In the episode, we can see how he strings the interviewee along by being agreeable, while quickly turning the tables in order to get the interactions he needs. I expect the real-time interactions to be much slower and less confrontational than what they appear to be in the final product, but it’s a balancing act... he has to play both naive/collaborating, and cynical/confronting in order to bring the laughs home.

Post-production – This is probably the most important stage of the production, as it takes the material and molds it into a funny segment. It requires a keen eye for comedy, the ability to spot punchlines and being able to set the pacing and pauses that allow for laughter.

Part 2: Gun Control & Political Suicide

John Oliver vows that never again will a political career end in a senseless act of meaningful legislation.

In the second episode of Oliver’s segment series, John Oliver looks at the power of the NRA (National Rifle Association of America), and using the words of Jim Manley – political aide to Harry Reid – “taking on the NRA can be political suicide”, he spins the story into a look at the honorable battle against suicide. Career suicide, in particular. Among politicians. Not wanting to take on the NRA.

Jump cut to: An Australian politician who did exactly that. Ended his career for a cause he believed in.

What makes a politician successful? The American aide is quick to respond that “getting re-elected to his or her constituents” is the primary concern. But after a bit of fumbling, he re-phrases his answer to the less believable “well... getting legislation done”. The interviewee then digs himself further into the pit by saying that “If I could rewind the tape...”

So when Oliver asks the same question to the Australian politician, the answer is – predictably – quite different: “Making society a better place”. But John Oliver is not impressed, suggesting that he “could actually rewind the tape” – thereby underlining the differences between the hypocritical American and the idealistic Australian.

Moving back to U.S. politics, Oliver learns that the Democratic caucus needs to be protected, and makes a powerful comparison by asking with feigned seriousness “how many political careers have been tragically ended by gun control?” – and the answer is, shockingly, “we’ve lost some good folks over the years” – the politician seemingly unable to catch the steaming irony of the question.

He then follows the thread back in Austraila by confronting the politicians in charge of the gun legislation that ended some political careers, calling it a “career massacre”, looking for someone to blame for these “political deaths”. He then moves on to set up a memorial for these deaths, before revealing the punchline of the episode by saying to the Australian politician “You are a great human being. It’s just by all American standards, you are a sh** politician. And the fact that that is true, is why I’m now going to walk into the f***ing ocean”.

The lesson: My God. These segments must have required a ton of preparation! From both segments, it seems very clear that they had to do the American interviews before they went overseas, as there are constant references to the discussions on American soil within the Australian interviews – but not the other way around, as I can detect. Still, the fact that they were able to plan and execute several segment topics within the same trip, fascinates me. It’s not impossible, obviously, but it requires quite a bit of planning. Which also makes these segments instant classics.

Part 3: John Oliver's Australia & Gun Control's Aftermath

John Oliver learns that it's pointless for America to study the Australian gun control experience because the situations are just too similar.

In the final installment of the series, John Oliver sits down with pro-gun activist Philip Van Cleave (who also made a disturbing appearance in Sacha Baron-Cohen’s Who Is America? – but enough about that). He claims that Australia is “a very different culture, different people, different everything”. Oliver agrees, while listing all the ways they are different from the U.S. – which undermines his argument.

We cut to pro-gun activists with posters, while John narrates about the idea that no guns equal tyranny. The argument is brought back to Van Cleave who talks himself into a corner about “ninja police”.

We then cut to Australian beaches, who “without access to semi-automatic firearms (...) wouldn’t know a thing about real freedom”. John talks to a few people asking loaded questions such as “was it worth giving up your fundamental freedoms just to *not* get shot in a gun massacre?”.

The episode then pivots to the Australian ex-politician Rob Borbidge “who smugly thinks they have something to teach us”. John Oliver does not want any of it, dismissively asking the question “why... would anyone... want to live... like this?”.

After another B-roll narration restating the lack of parallels between Australia and the U.S., we return to the same interview where Oliver tries to challenge Borbidge on what the opposition thought of the gun control proposal. As the interviewee lists the similarities, Oliver jumps at the opportunity to point out that “no one in America is afraid of Indonesians... are they afraid of Mexicans or Muslims coming? ...Maybe?”.

We see some historical footage of the Australians against gun control, before Oliver meets up with a rancher in an interview one can only imagine did not lead to much interesting material, since it’s roughly 5 seconds long.

After another narration reiterating the differences, where both Ted Cruz (R) and Chuck Schumer (D) are quoted as saying “it doesn’t work” and “it takes a long time” (and 1996 is a long time to implement the Australian law), Oliver sits down with Tim Fischer who says “it took less than three and a half months” to Olivers utter disbelief. Fischer continues to explain the efficiency of the legislative process over only a 12 week period, to Olivers unrestricted repulsion and confusion. This leads to this panicked interaction:

Oliver: “But... it doesn’t work.”

Fischer: “Zero massacres since 1997.”

Oliver: “Yeah, you keep saying that. But gun control doesn’t work.”

He then goes on what he calls “a walkabout”, with non-diegetic soundbites from the past interviews, and video flashes of Oliver going crazy. Then: “After three days in the bush with a guy in a kangaroo suit, it became clear what the real issue with gun control in America is.”

We cut back to the opening interview of the segment, with Van Cleave, where he asks “if guns aren’t the problem, Philip, what is the problem?”. “People.”. And on that, they agree.

In a final narrative segment, Oliver concludes that if Americans want gun control, they should move to Australia.

The lesson: They have access to a lot of relevant footage. They must have excellent researchers. There is no way that these interviews can have been arranged without Oliver and his team having gone through exactly which answers they want, and different ways of getting them. This was an expensive production. They *had* to get material for something, so they had to account for eventualities.

Just in this single segment, Oliver has five different interview subjects, and an "on the street” session. From a quick scrub through the other episodes, I find another two subjects. Many of the interviews are split between segments to fit the narrative. They’ve gone to a gun-range, made a burning memorial on the sidewalk (with approval, one must assume), and probably done a whole bunch of other things.

This requires planning. This must have been planned out like a movie production.

[erlendbv]

Advice for writing a feature screenplay

Today I spontaneously wrote a post at the Save the Cat forum to give some advice to a couple of people struggling to transition from writing short films to feature films. Thought it would be relevant here as well:

Hey.

Sharing and reading advice in a forum like this reminds me of the saying "in the land of the blind, the one-eyed man is king". :D

And that brings me to my point – you *want* to work with your peers. They are the ones who'll collaborate, motivate and push you further. Don't look for a magical solution from someone "at the top". Everyone has a different success-story. My story is yet to be written, but I'm working on it.

There are good suggestions here. Nothing beats the Nike-slogan of "Just do it". But there is a lot of self-doubt along the way. Have you read Steven Pressfield's The War of Art? Read it. It talks a lot about the resistance within us. We "want" to fail.

I too have had most success writing short films. I've written several unproduced screenplays, but I don't count that as a failure. I evolve as an artist (ugh... pretentious) no matter what outcome. And I keep writing.

Working with film is collaborative. And it is a marathon. So... maybe it's a relay race? Maybe it's both? Anyway, get yourself a running partner. Someone who shares your passion and creative sensibility. Start by just running for fun, bouncing ideas. Get excited, and run a little longer each time. But don't sign up for the marathon just yet. You'll disappoint yourself. Keep enjoying the process.

Here's another tip: I've had some success writing and developing for television, but it all started sitting at a café, throwing ideas for hours, days, weeks – just for fun. After we "made it", s*** got real. There were deadlines and formalities. We still laughed, but looking back, both me and my writing partner at the time have the most fond memories from sitting at the café, not from the production room.

My point is this: Savor each moment. If you don't realize your goals, at least enjoy the time spent. And if you *do* realize your goals, be aware that you may *still* miss the earlier days.

Freud is quoted as saying: "One day, in retrospect, the years of struggle will strike you as the most beautiful."

There is a lot of truth to that.

Also, be aware that your goals are fluid. Five years ago, you probably only dreamt about being in the position you are now. But your horizon changes – it is very human. We need to strive for something, just outside of our reach, or we lose purpose in life. But don't get obsessed with the goal.

Huh... I turned all screenwriter-zen for a moment, there. ;)

So you want some practical advice also?

Here it goes:

You clearly know how to write, so *write*! Don't allow your self-doubt to get the better of you. If you force yourself to write *something*, that something will often be better than expected... after a page or two. :)

Set a target date and stick to it. Give your self both rewards and punishments to motivate... you know yourself better than anyone. Use this inside-knowledge to manipulate yourself into being productive. 

Since you've got experience working with short films, think of the feature as 8 consecutive short films! Use the 8 sequence method as inspiration. You'll see there are overlaps with the BS2, and you'll be able to figure this out pretty easily. If you give yourself the target of completing one short film each week, you'll have a feature in two months. I'm not saying it'll be easy, but maybe it'll be *easier*? 

Set yourself clear career goals. Don't get stressed out by other people's success. Don't try to follow their paths. Don't write low-budget horror "just because that's a faster way to success". You don't know that. Stick to what works for you. Where do you want to be in one year, three years and five years? Are you sure you *actually* want to be writing movies? If not, that's okay. Short films are awesome and provide a lot of exciting possibilities. Movies are stressful and expensive. So break down your goals, and start working towards your dream! 

Forget all the expert advice and strategy. Pour your heart out and remember the only relevant advice there really is, the one, short sentence Kevin Smith's sister told him when he was 21 years – and that I used to have as a desktop background to remind me as a daily mantra:

"Don't say you want to be a filmmaker; just be one."

Good luck. ;)

[erlendbv]

En komparativ studie av TEDtalks-parodier

Parallelltenking har lenge blitt omtalt som et fenomen innen humorfeltet. Komikere som har utviklet samme idé stjeler ikke nødvendigvis av hverandre - de bare lot seg inspirere av de samme fenomenene i samfunnet og samtiden.

Dette handler ikke om den debatten. Dette handler om hva som skjer når samme premiss gjennomføres på tre ulike måter.

For godt og vel et år siden - i februar 2015 - delte jeg følgende meta-TEDtalk:

I løpet av de siste ukene har jeg sett det samme premisset gjentatt to ganger til - i et innslag på Last Week Tonight (spol til 15:49 om den ikke gjør det selv):

- og sist i en video som blir hyllet av Mashable:

Så dette er tydeligvis en ny trend, for The Onion har sine Onion Talks, og TEDtalks har selv skrevet om de beste parodiene på sin egen blogg.

Fenomenet med akademisk populærkultur på nettet, popcorn-kunnskap som er delbar, lettfordøyelig og tilsynelatende perspektivforskyvende, er ikke nytt. Det er naturligvis ettertraktet – og jeg innrømmer lett at jeg selv er storkonsument av denne typen innhold.

Men hva forteller disse parodiene om måten en humorist velger å adressere temaet og gjennomføre parodien på?

Formgrepet

Noe som kjennetegner en parodi, og kanskje i enda større grad en burlesk, er at den eskalerer sjangergrepene. Den forstørrer de komiske elementene ved en TED-presentasjon – bruken av gester, retoriske spørsmål og Powerpoint-slides.

Mens Jon Olivers versjon, som The Onion-parodiene, presenterer absurde “innovative ideer”, som at kuren for rasisme er kaffe, tar Will Stephen et meta-perspektiv – han gjennomfører en TEDtalk om å gjennomføre en TEDtalk.

Mens Jon Oliver leder fokuset mot ideene, leder Will Stephen fokuset rett tilbake på absurditeten i selve situasjonen – en mann med tilsynelatende autoritet på et felt skal fortelle noe forventet revolusjonerende om et tema.

Gjennomføringen

Mens Jon Oliver har fordelen av å presentere en forhåndsklippet video for oss, gjennomfører Will Stephen et foredrag i sanntid. Olivers versjon kan holde tempo oppe med raske kutt og lydeffekter, mens Stephen må gjøre det hele på “gamlemåten” – hans versjon er en standup-rutine.

Pat Kelly, i den tredje videoen, gjør mer eller mindre nøyaktig det samme som Will Stephen. Men det fungerer ikke like godt. Hvorfor ikke? Er det fordi han er mindre karismatisk? Fordi han gir mindre rom for latter? Fordi han ikke holder tempoet like godt? Fordi han er mindre troverdig i sin rolle som sjarlatan? Fordi han rett og slett ikke har like gode komiske poeng?

Jeg tror det er en kombinasjon av alt. For når jeg ser de to videoene etter hverandre, fremstår Pat Kellys tolkning av en TEDtalk som en blass, utvannet kopi av Will Stephens tolkning.

Den avgjørende åpningen

Stephen er langt mer eksplisitt i sin avsløring av sitt eget vås. Han går mye lengre i å innrømme at han ikke fortjener å bli lyttet til. Og kanskje viktigst - han er mye flinkere på å tidlig etablere at dette faktisk er det rene sludder. Dette er hans første ord:

“Hear that? That’s... nothing. Which is what I, as a speaker at today’s conference have for you all. I have nothing. Nada. Zip. Zilch. Zippo. Nothing smart. Nothing inspiration. Nothing even remotely researched at all. I have absolutely nothing whatsoever. And yet, through my manner of speaking, I will make it seem like I do.”

Kelly, på sin side, åpner showet på en helt annen måte:

“Walk on stage, walk on stage, walk on stage, walk on stage. I am a thought leader. You know that I’m a thought leader because I have a blazer, I have glasses, and I’ve just done this... with my hands.”

Selv om det er latterlig at han kommenterer sin egen entré, så er ikke lattermarkøren tydelig. Det finnes folk som kaller seg “thought leader”, som oppfører seg absurd selvhøytidelig, som tror det er substans i deres vås.

Om humoristen ikke umiddelbart tydeliggjør hva publikum kan le av, vil alt som følger viderefortolkes i publikums antakelser. Og sosiale koder kan da være humoristens største trussel.

Addendum

Et par karer som fortjener en henvisning er – ikke uventet – Key og Peele. Disse gutta har energien som skal til for å drepe enhver bekymring publikum måtte ha om hvorvidt dette er ironisk – både i form og innhold. Selv for dem som måtte snuble over et klipp på nettet uten tidligere kjennskap til det legendariske sketsjprogrammet.