#Henning Benjaminsen

[omstreifere-blog]

Sanger fra ei tom whiskeyflaske

Sarah Shook synger om alle feilene hun har gjort i livet. Om rotete forhold og et liv som har havnet i grøfta igjen og igjen. Publikum er de hun kan dele historiene med.

Sarah Shook & The Disarmers spilte på John Dee i slutten mai. Etter konserten fikk Omstreifere en prat med frontfiguren i bandet.  

Tekst og foto: Henning Benjaminsen

John Dee i Oslo er ikke stappfullt, men det har samla seg en god gjeng foran scenen. Etter å ha vært på mange country-og americanakonserter i hovedstaden de siste årene begynner jeg å kjenne igjen fjesene som har dukket opp i kveld. Sarah Shook skal spille for Oslos country-og americanamenighet.

Med trange jeans og Gretsch-gitaren over skuldra smeller hun og bandet i gang konserten. Sarah Shook er en vever skikkelse med en ubestemmelig alder. Hun ser ut som en tenåring samtidig som hun utstråler levd liv. Øynene hennes, de gangene vi skimter dem bak det lange håret, er intense og man blir raskt sugd inn i de utleverende tekstene hennes.

Sarah Shook synger fra bunnen av ei whiskeyflaske. Det høres i hvert fall slik ut. Tekstene handler om å gå på trynet, reise seg igjen, for så å gjøre de samme feilene en gang til. Etter 3-4 låter har Sarah Shook & The Disarmers satt fyr på et overopphetet publikum.

- I hate fucking bullshit, flirer hun før bandet teller opp på ny.

Kontrakt med Bloodshot Records

Sarah Shook og gjengen hennes slapp debutalbumet «Sidelong» i 2015. De ga ut albumet sjøl og begynte å turnere. Men det var først i 2017 da anerkjente Bloodshot Records skrev kontrakt og ga ut albumet på nytt at jungeltelegrafen begynte å rope om dette særegne bandet. Musikkblogger og forskjellige nettmagasiner har skrytt av musikken og bandet har fått rykte på seg for å holde minneverdige konserter. Albumet «Sidelong» dukka opp på diverse årsbeste-lister på tampen av fjoråret.

I april i år slapp bandet sitt andre album, «Years». Et album som har mottatt mange godord fra anerkjente musikkforståsegpåere. Countrypunk er en betegnelse som går igjen når journalister skal forsøke å beskrive musikken til Sarah Shook & The Disarmers.

Kø for signering av plata

Etter et par røyk og en samtale med noen svært begeistrede publikummere finner jeg meg et bord i en krok ved baren. Der sitter jeg og noterer litt i boka mi, mens jeg innimellom studerer signeringskøen borte ved scena. En smilende frontfigur sitter henslengt på scenekanten, mens hun villig signerer vinylcovere, deler ut klemmer og kikker inn i mobilkameraer. Jeg har blitt lova en prat når signeringskøen er unnagjort.

Spilte gitar i trærne

Sarah Shook forteller at hun ville bli musiker, eller i alle fall at hun ville skrive sanger, fra hun var rundt ni år. Kanskje tidligere. Hun forteller at hun vokste opp i en fundamentalistisk kristen familie, et livssyn som ikke hadde mye rom for annet en klassisk musikk og kristne sanger.

- Vi hadde et piano som det var greit å spille på, men det var ikke spesielt populært at jeg begynte å spille gitar, smiler hun.

Hun lærte seg å spille gitar i smug, helst sittende høyt oppe i et tre. Jeg klatra mye i trær i oppveksten, ler hun.

I trærne fikk hun være i fred. Hun forteller at hun følte seg ensom som barn og hun var ekstremt sjenert. Foreldrene ble bekymra da hun slutta å snakke. Sarah Shook ble sendt til forskjellige psykologer og terapeuter.

- Det hjalp ikke akkurat at vi flytta så mye rundt. Når jeg endelig hadde fått kontakt med noen måtte jeg si adjø. Det ble en del tunge brudd, sier hun og kikker ned i bordet.

Gifta seg etter to uker

Sarah Shook har et intenst blikk og hun snakker nærmest uten filter. Det virker som om ordene kommer rett fra hjertet. Sarah Shook ler mye når hun prater, men plutselig må hun holde tårene tilbake. På et tidspunkt, da hun var rundt 20, måtte hun bryte med det livet hun levde. Det var for mange fordommer og for få muligheter til «å se utenfor boksen».

- Kristendommen jeg var omgitt av var veldig begrensende for meg, forklarer hun.

­Sarah Shook ville bort og vekk hjemmefra. Hun møtte en fyr på nettet som hun gifta seg med.

- Vi gifta oss etter et par uker, etter to måneder var jeg gravid etter et år var jeg skilt, smiler hun og tar seg en slurk av plastglasset på bordet foran seg. Plastglasset er skjenka godt opp med whiskey.

- Jeg har alltid følt meg annerledes, ja, så lenge jeg kan huske. Jeg forstod tidlig at miljøet jeg vokste opp i var feil. Jeg kom meg i alle fall bort, fortsetter hun.

Samhold med publikum

Virkeligheten er ofte brutal og jævlig, mener Sarah Shook. Hun forteller at det hun har opplevd i livet gir henne kraft og en mening med det hun holder på med. Når hun er på scenen og synger opplever hun et samhold med publikum. De er noen hun kan dele sine historier med.

- Hver eneste gang jeg står på en scene og ser utover publikum, ser jeg at tekstene mine treffe folk. Jeg ser at folk kjenner seg igjen i tekstene mine. Vi har opplevd de samme tingene, eller ting som likner. Jeg ser det i øynene deres, forteller hun.

Da den amerikansk musikkbloggen Saving Country Music skrev om den siste plata hennes. Var det en mann som kommenterte under artikkelen. Han kom med både homofobiske og sexsistiske uttalelser mot hennes livsstil, men han skrev også at han likte plata og ble berørt av tekstene. Shook mener dette gir håp. Hun tror musikken hennes traff noe i den mannen og håper hun det fikk han til å tenke seg om.

- Kanskje folk kan innse at det ikke betyr så forbanna mye hvem man ligger med likevel, sier hun.

Sarah Shook er politisk aktiv og har engasjert seg spesielt i saker vedrørende LHBT-bevegelsen. «I’m a vegan, bisexual, atheist, civil rights activist, female in a country band in the South», skriver hun på hjemmesida si.

Amerikanerne holder fasaden

Shook mener at det amerikanske samfunnet og musikkbransjen er preget av å holde en fin fasade med «candy og kaker», sier hun.

Shook reagerer på at innholdet i både de gamle og nyere countrysangene vi hører på radio er så fjernt fra virkeligheten. Hun mener at hovedpersonen i sangene, som oftest en mann, nesten alltid blir fremstilt som et offer. Mannsfigurene i tekstene oppdager at kjæresten har ligget med en annen og Shook har ofte spurt seg hva jeg-personen i sangen har gjort. Hva var det som gjorde at kjæresten dro eller at hun fant seg en annen? I tillegg mener hun at mange av sangtekstene i den tradisjonelle countryen er urealistisk, det blir for rosenrødt.

- Et brudd er jævlig. Det kan være noe av det kjipeste du har opplevd, noe som er med å prege deg resten av livet. Jeg har driti meg ut mange ganger, ja og det har vel de fleste andre også, sier hun engasjert.

Shook forteller at det er slike følelser vil skrive om. Hun vil at de som hører på musikken hennes skal forstå at det hun synger om er ekte.

Punkinspirert

Sarah Shook sier hun ikke hører så mye på tradisjonell countrymusikk, det går mest i gammel punk. Men hun elsker Hank senior.

- Det første bandet skikkelige bandet jeg spilte i, Sarah Shook & The Devil, gjorde halvparten med Hank senior låter og resten var egne låter. Da var også mitt eget materiale nærmere tradisjonell countrymusikk. Punk-elementene i musikken kom helt naturlig da jeg for alvor begynte å konsentrere meg om å lage mitt eget materiale, sier hun.

Sønnen er hennes største helt

Sarah Shook sier hun elsker å være på turné og hun elsker å være på vei fra sted til sted, men hun savner sønnen sin noe skrekkelig. For annen gang under intervjuet sliter hun med å holde tårene tilbake. Den 11 år gamle sønnen er hennes største helt. Det er han som gir henne kraft til å karre seg opp igjen, sier hun.

Bandet er familien min

Sarah Shook synes Skandinavia har vært helt fantastisk. Shook beskriver midnattssola hun og bandet opplevde nord i Sverige som en helt ekstraordinær opplevelse.

- Jeg trodde det skulle bli kaldt her og pakka luer, tykke gensere og et par jakker, men det er jo t-skjortevær. Jeg fryser vanligvis hele tida men her kan til og med jeg gå ute i t-skjorte. In fucking Norway, utbryter hun.

På gata utenfor John Dee tenner hun en røyk, Sarah Shook vil videre. Hun har fått anbefalt puben Revolver. På veien snakker vi om musikkmiljøet i hjembyen hennes, Chapel Hill i North Carolina. Hun forteller om mange bra spillesteder som er samlet i en del av byen. Hun er glad for at folk der er åpne for ny musikk og nye impulser. Slik jeg forstår det var det i dette miljøet hun traff resten av bandet sitt. Gitarist Eric Peterson og bassist Aaron Oliva er passert 50 og har vært aktive musikere siden begynnelsen av 90-tallet.

- Jeg elsker bandet mitt, sier hun og veiver med sigaretten. De er familien min, de er «freaks» akkurat som meg, sier Shook.

Sarah Shook & The Disarmers er fortsatt i Skandinavia. Bandet har spilt en rekke konserter i Sverige og Norge, pluss en liten tur innom Danmark. Turnelista viser at bandet spiller i Gøteborg 13 juni, i Uppsala 15 juni for så å avslutte denne turneen i Stockholm 16 juni.

[henningbenjaminsen]

Check out Christian Lotvonen Bergs debut single "Lipstick/Blood" out now on Codfather Records. It's a film noir/spy jazz piece. Coverdesign by Erik Lorange Lindberg. Photo by Henning Benjaminsen.

[finnskogen]

Varaldskogen. Oktober 2015.

Foto: Henning Benjaminsen ©

[henningbenjaminsen]

Mellomtjennet. Finnskogen.

Foto: Henning Benjaminsen

[henningbenjaminsen]

Jack Grelle

Foto: Henning Benjaminsen

[henningbenjaminsen]

Jonny Fritz. Buckleys in Oslo. 06.04.17.

Photo: Henning Benjaminsen

[henningbenjaminsen]

James McMurtry. Buckleys in Oslo. 14.02.17.

Photo: Henning Benjaminsen

[henningbenjaminsen]

Plow

Photos: Henning Benjaminsen

Design: Erik Lorange Lindberg

[henningbenjaminsen]

Roger Græsberg & Foreningen.

Foto: Henning Benjaminsen

[henningbenjaminsen]

Levi Henriksen. Snaxville. 21.10.17.

More pictures here.

Photo: Henning Benjaminsen

[omstreifere-blog]

Slippfest i fjøset

Levi Henriksen & Babylon Badlands musikk satte fyr på publikum under slippfesten for albumet «Verden av i går». Så slukket han brannen med en tårevåt sang.

Tekst og foto: Henning Benjaminsen

Tunet på et velholdt gårdsbruk i Skogbygda i Nes i Akershus er fylt opp av biler. Over ei dør til venstre for låvebrua henger det et lysende skilt; «Tonight Levi» står det.

Det ser ut som et vanlig norsk gårdsbruk. Men dersom man går opp låvetrappa og skyver opp de store dørene kommer man inn i studioet til Snaxville Recordings som drives av brødrene Amund og Henrik Maarud. Her har musiker Levi Henriksen og bandet spilt inn albumet «Verden av i går», og i kveld skal det feires med slippfest.

Levi Henriksen dannet bandet Babylon Badlands for omtrent tre år siden. Dette er deres andre album. Levi Henriksen har spilt i band siden 80-tallet og har alltid definert seg som musiker. For de fleste er han kjent som kritikerrost forfatter.

– Jeg var musiker lenge før jeg begynte å skrive bøker, sier Henriksen før konserten begynner.

Platebad

På veggen i fjøset som tidligere huset kuene til familien Maarud lyser «Snaxville»-logoen mot oss. Foran neonskiltet sitter Levi Henriksen og Henrik Maarud på hver sin stol foran et fullsatt lokale. Henriksen «platebades» av platas produsent Maarud.

- Amund var opptatt, så når denne plata skulle spilles inn måtte vi nøye oss med lillebror, smiler Henriksen og ser bort på produsent Henrik Maarud. Det var nemlig storebror Amund Maarud som var produsent på den første skiva; «Det beste bandet i himmelen».

Henriksen forteller at han tidligere har vært bevisst på å ha et klart skille mellom forfatteren Levi og musikeren Levi. Nå mener han at det ikke er nødvendig, eller mulig, å skille mellom musiker- og forfatterrollen. Denne høsten har han valgt å lansere sin nye roman «Her hos de levende», samtidig med slipp av ny plate. Bok og plate har samme motiv på coveret, og det er også klare paralleller mellom teksten i boka og på plata, ifølge Henriksen. Etter denne slippkonserten har Henriksen og bandet flere oppdrag der både bok og musikk skal presenteres samtidig.

Bestekompiser

Henriksen forteller at bandmedlemmene er favorittmusikere hans, og hans beste venner. I Babylon Badlands er det Finn Lilleseth som spiller trommer.

- Tidligere virket det som en uoppnåelig drøm å spille i band sammen med Finn, sier Levi og ser på trommisen som står bakerst i lokalet.

- Når man skal beskrive gitarister sammenlikner man dem gjerne med andre gitarister man setter pris på. Men jeg sammenlikner ikke Anders med Keith (Ritchard). Bare Anders Bøhnsdalen spiller gitar som Anders Bøhnsdalen, skryter bandlederen.

Bassist Morten Andreassen som har spilt sammen med Henriksen i en årrekke blir beskrevet som en kar laget av hel ved.

Johnny Cash

Etter tjue minutter med småprat om plata, er det klart for konsert i det gamle fjøset.

- Konserten blir tatt opp og tv-overført, siterer Henriksen, med henvisning til de kjente åpningsordene til den legendariske St. Quentin-konserten Johnny Cash gjorde i 1969.

- De har sagt at jeg må spelle den sangen og den sangen, og at jeg må stå slik og bevege meg sånn. Det driter jeg i. Jeg er her for å gjøre det dere vil at jeg skal gjøre, fortsetter Henriksen før han smeller i gang konserten med låta «Jackie Leven sier det snart vil snø» fra fjorårets plate.

- Det er gøy å spelle på et sted det tidligere har bodd kuer, gliser Henriksen etter å ha spilt et par låter.

Fyr i fjøset

Henrik Maarud har tilført Babylon-soundet noen passe doser industriell støy og elektroniske lyder. Produsenten er med som gjestemusiker denne kvelden og har rigget opp diverse bokser og elektroniske duppeditter. Thåstrøm ble nevnt som en viktig inspirasjonskilde under «platebadet», og flere av de nye låtene er tydelig inspirert av svenskens musikalske univers. I tillegg til de faste medlemmene blir vi også introdusert for Kenneth Bjørdal på diverse tangent-instrumenter og Arne Fjeld Rasmussen på munnspill. Munnspill og orgel får lov til å krydre flere av låtene denne kvelden.

De ferske låtene fra «Verden av i går» veksler mellom heftig rockeøs, til mer nedstrippede og nære. «33 1/3» er et eksempel på førstnevnte og det er under fremføringa av den at fjøset tar fyr.

- Jeg er larmen og vreden i et rockeband, messer Levi Henriksen mens resten av musikerne presser instrumentene til bristepunktet.

Storebror

Det var ikke alltid så greit å være pinsevenn i Kongsvinger og på Granli på 70-tallet, forteller Levi Henriksen fra scenen. Det ble en del mobbing, de store gutta trua med bank og rappa skolesekken min og slikt, fortsetter han. Da var det greit å komme til et sted der man følte seg hjemme. I musikken. Det var viktig å kunne dra inn til Kongsvinger og bla seg gjennom en bunke plater på platebutikken. I bunkene med plater fant jeg meg noen storebrødre, Tom Petty var en slik storebror og nå er storebroren min død, sier en rørt Henriksen fra scenen.

Plata «Verden av i går» ble gitt ut på Tom Pettys 67 års dag. Låta «Thomas Earls salme # 209» fra Babylons debutalbum, som er Henriksens hyllest til denne artisten, blir spilt med en ekstra dose fandenivoldskhet denne kvelden.

- Det at vi kun har gitt ut albumet på cd og vinyl, og foreløpig ikke digitalt, kan sees som en gest til Tom Petty. Petty var veldig skeptisk til platebransjen. Dette er vår hyllest til det fysiske formatet, sier en svett Henriksen.

Brillesangen

Konserten går mot slutten. Polyesterskjorta til Levi Henriksen sitter klistret til kroppen. Han og bandet mottar heftig applaus etter å ha fremført nok en rockelåt. Bandet forlater rampelyset. Levi Henriksen kommer tilbake alene med et ark i hånda. Han forteller at det nå er tid for å spille låta «Brillesangen». Under «platebadet» tidligere på kvelden, fortalte han at han foreløpig kun hadde fått strålende anmeldelser for det nye albumet. I forbindelse med dette fortalte Henriksen at alle anmelderne spesielt hadde nevnt platas siste låt, en låt som hadde fått samtlige anmeldere til å gråte.

- Til og med jeg klarer ikke å lære meg alle sangene utenat, sier han og setter på seg noen store lesebriller.

«Brillesangen» begynner rolig med noen merkelige hval-aktige lyder signert produsent Maarud. «Vi har opplevd noen begynnelser sammen, det er slik jeg ser for meg slutten», snakkesynger Henriksen på sin karakteristiske måte. Henriksen fremfører en hymne fra et tenkt dødsleie. En kjærlighetshistorie fortalt fra en døendes manns perspektiv.

- Jeg skal legge meg ned og vente på deg en siste gang, sier den døende mannen i et lystig refreng som står i sterk kontrast den tårevåte historien. Låta avsluttes med en virvar av elektroniske lyder, før den plutselig bråstopper.

I likhet med anmelderne som Henriksen refererte til tidligere denne kvelden, renner tårene hos publikum i det gamle fjøset.

«Tårer» og «Trampeklapp i fjøset»

Etter «Brillesangen» står publikum og klapper. Levi Henriksen og bandet tar sats for enda et ekstranummer. Eller var de allerede unnagjort? Jeg husker ikke. «Brillesangen», eller «Legge meg ned å vente» som den heter på baksiden av coveret, satte meg såpass ut at jeg glemte å notere mer på blokka. Ordene «Tårer» og «trampeklapp i fjøset» er det siste som står er notert på blokka mi.

Klokka er nesten halv to da jeg parkerer bilen utenfor blokka vår på Nesodden. Den nye skiva til Levi Henriksen & Babylon Badlands har snurra to og en halv gang på vei hjem. Rockeren Levi Henriksen har aldri vært bedre enn han var i kveld. Og bandet har aldri vært tøffere.

[henningbenjaminsen]

Boots. Ongoing series.

Photos: Henning Benjaminsen

[henningbenjaminsen]

Joshua Hedley. Buckleys in Oslo. 06.04.17.

Photo: Henning Benjaminsen

[henningbenjaminsen]

Roger Græsberg & Foreningen. Café Mono 16.02.17.

Photo: Henning Benjaminsen

[henningbenjaminsen]

Roger Græsberg & Foreningen

Photo: Henning Benjaminsen

[omstreifere-blog]

Omstreifere oppsummerer det norske musikkåret

Omstreifere har satt sammen en liste over våre norske favoritt-utgivelser fra året 2017. På samme tid i fjor betegnet vi året 2016 som et usedvanlig godt musikk år for oss som liker americana, country og beslektede sjangre. Jaggu, har året 2017 har vært minst like fantastisk som fjoråret!

Hver uke skriver Omstreifere på våre Facebook-sider om en låt som har utmerket seg i uka som har gått i spalten «Ukas låt». Ofte inneholder denne spalten også en hyllest til albumet låten er hentet fra. Sitatene om albumene nedenfor er hentet fra denne spalta.

Trykk her for spilleliste.

1. «Alt som har hendt» - Erlend Ropstad

Første singel fra albumet «Alt som har hendt» ble sluppet i august. Jeg husker veldig godt mitt første møte med denne låta. Det var en kjip dag. Det meste var svart selv om det var lyst ute. Da denne låta dukka opp i høretelefonene mine sang Ropstad akkurat det jeg trengte å høre. Jeg har ikke for vane å sette enkeltlåter på repeat, men denne kvelden snurret denne ene låta inne i hodet mitt i over en time. Etterpå var alt litt bedre.

Siden august har denne låta blitt spilt jevnlig. Ofte mange ganger hver dag.

For et par uker siden kom endelig albumet. Ropstad slo meg i bakken igjen. Det var en heftig opplevelse. Jeg klarer ikke å beskrive det på noen annen måte. Jeg har prøvd å tenke tilbake. Prøvd å tidfeste sist jeg ble så berørt av et album. Jeg tror jeg må tilbake til 1999. Til året Thåstrøm ga ut albumet «Det är ni som e dom konstiga det är jag som e normal».

Og, da tror jeg egentlig jeg har fått sagt det som skal sies om denne plata.

- Henning

2. «No Offending Borders» - Torgeir Waldemar

Et album som stadig har blitt plassert høyere og høyere opp på min liste over årets beste album. Torgeir Waldemars «No Offending Borders» fikk noen runder da det ble sluppet i begynnelsen av året, men strømmen av fantastiske plater fikk meg raskt til å legge dette albumet til side. Jeg husker jeg likte flere av låtene, men jeg tok meg aldri tid til å fordype meg skikkelig i denne utgivelsen. I slutten av november og utover i desember har jeg endelig oppdaget hvor bra dette albumet er. Det blir spennende å se hvilken plassering denne plata får på listene våre når vår selvpålagte deadline går ut like etter julaften. Jeg kan allerede nå røpe at «No Offending Borders» er inne på en sikker topp 5-plassering.

- Henning

3. «Triste Sanger og Vals» - Roger Græsberg & Foreningen

Omstreiferes kjærlighet til Finnskogen strekker seg lenger enn til møte med tettvokst furuskog og uberørt natur. Fra tid til annen kommer det også musikk ut fra «de dype skogene», en skog Omstreifere aldri kommer helt til bunns i. Roger Græsberg & Foreningen, med Roger Græsberg fra Finnskogen i spissen, har akkurat debutert med plata «Triste Sanger og Vals» til strålende anmeldelser fra både lokal-og landsdekkende presse. Gratulerer!

«Triste Sanger og Vals» vil snurre og gå kommende helg i kjærra til Omstreifere. Da setter vi kursen mot Finnskogen for å dokumentere livene til noen av menneskene som bor de. Kanskje klarer vi å bli litt klokere på hva Finnskogen er med Roger Græsberg & Foreningen som helgens soundtrack?

Henning Benjaminsen i Omstreifere ha tatt coverbildet på plata og pressebildene av bandet. Vi kommer derfor ikke til å anmelde denne plata.

- Martin

4. «Verden av i går» - Levi Henriksen & Babylon Badlands

Vi laget aldri noen anmeldelse av dette albumet, men Omstreifere var tilstede på slippfesten for albumet. Rapport fra denne festen kan leses her.

5. «Old Soul» - Unnveig Aas

Unnveig Aas har lenge vært stjerne i undergrunnen. I 2013 ga hun ut sin første EP «Time Has Changed Us», i 2014 slapp hun singelen «How Long Must A Woman Mourn» og i 2015 ga hun oss fine «Love EP». I dag kom endelig debutalbumet hennes «Old Soul» ut. Debutalbumet kommer til å gjøre henne kjent blant allmenheten, bli spilt i radio, Aas vil bli invitert til Lindmo og spille på de største festivalene. Jaggu kommer hun til å slå igjennom internasjonalt også. Oslo vil bli betegnet som den nye americana-hovedstaden i Europa. Hvis det finnes rettferdighet.

- Henning

6. «The Secret Sound of Dreamwalkers» - The Secret Sound of Dreamwalkers

Aasvang og bandet hennes tar oss med på en vanvittig reise i et virvar av forskjellige stemninger og sjangere. Vi er innom hjerteskjærende country, breibeint 70-tallsrock, syretripper og ørkenlandskap. Tenk deg en vellykket kollasj av vuggesang, Cowboy Junkies, Emmylou og Parsons, 80-talls soul, Black Sabbath og masse andre greier jeg ikke helt klarer å beskrive.

- Henning

7. «Palomino Motel» - Trond Svendsen & Tuxedo

I slutten av april fikk jeg stukket til meg en cd fra Rootsy-Vikeke som hun insisterte på at jeg måtte høre på. Dagen etter, grytidlig mandag morgen, putta jeg plata i cd-spilleren i bilen. Hodet verka etter en pils for mye på konserten jeg var på dagen før. Snøen lavet ned. Bilen skrangla, den skulle egentlig vært på eu-kontroll for et par måneder siden. Har utsatt det i det lengste, vet at det kommer til å bli dyrere enn jeg har råd til. Har stått opp altfor seint og vet at jeg snart kommer til å sitte fast i køen inn til byen.

Plata som blir spilt på anlegget snurrer en stund før jeg registrerer musikken. Vokalistens stemme blander seg med en kvinnestemme og instrumentene klager. Jeg skrur opp volumet og musikken som fyller bilen passer perfekt for snøstorm i april. Noen ganger treffer musikk knallhardt og uventet. Dette var en slik opplevelse. Plata rekker å snurre to og en halv gang før jeg kom dit jeg skulle. Denne dagen kunne godt køen gjennom byen vart evig.

- Henning

8. «Southern Insecurity» - Country Heroes

Jeg drømmer stadig om Amerika. Jeg drømmer om å oppsøke brune buler der countrymusikken strømmer mot meg fra ei lita scene. Døse melankolsk i et hjørne med ei kald ølflaske foran meg på bordet. Sovne på et billig motell og dagen etter kjøre videre til neste by. Stoppe på en diner og ta en milkshake og en burger. På veiene suser den ene fete amerikaneren etter den andre forbi meg i motsatt retning. Jeg retter på hatten, tenner en sigarett, trøkker gassen i bånn og sikter på noen heftige fjellformasjoner i horisonten. Jeg drømmer mest sannsynlig om et Amerika som ikke finnes.

Drit i virkeligheten. Den norske gruppa Country Heroes tar meg med til en perfekt verden, der jeg kan oppleve slike ting som jeg fablet om ovenfor. Til en verden der dressene fortsatt er av polyester, der røyking ikke er farlig og skikkelig country strømmer ut av høyttalere og fra små scener til enhver tid.

Plata «Southern Insecurity», som nettopp kom ut på labelen Safe and Sound recordings, har magien som skal til for å kunne forandre en grå hverdag til ei sein natt på min drømme honky-tonk bule.

For en stemme og for et stødig band! For ei herlig country plate denne gjengen leverer!

- Henning

9. «In Central European Time» - Dig Deeper

Omstreifere omtalte aldri dette albumet på våre Facebook-sider og har derfor ingen tekst å sakse sitater fra.

10. «El Dorado» - The Anti-Music Bonanza

The Anti-Music Bonanza serverer oss et album proppfullt av klassisk boogie-rock iblandet kledelige doser skranglete country. Allerede i åpningslåta drypper det svette av cowboyhatten til vokalist og låtskriver Græsberg. Herfra og ut er det full fest i lokalet. Bandet gliser seg gjennom platas ti låter og serverer oss en uimotståelig suppe bestående av alle de riktige klisjeene fra musikkhistorien i blandet en stor dose kjærlighet til sjangerne de stjeler ubeskjedent fra. Plata er spilt inn i legendariske Silence Studio og det er tydelig at bandet hadde en strålende helg langt inne i de svenske skoger da denne plata ble festet på tape.

- Henning

11. «The Santa Ana» - Sugarfoot

Der det forrige albumet hadde en mer rendyrket stemning, spriker dette albumet i flere retninger. De mer poppa og lystige låtene får mer plass enn de gjorde på «Different Stars», men vi blir også servert herlig kosmisk countryrock, og deilig gitarøs med klare hint til Neil Young.

«The Santa Ana» ser ut til å bli mitt sommeralbum denne sesongen og når høsten kommer tror jeg jaggu plata fortsatt kommer til å funke helt utmerket.

- Henning

12. «Klokkene ringer!» - Onkel Tuka

Jeg sluker store mengder musikk. Hver eneste dag. Det har jeg gjort denne uka også, men denne uka har ingenting festa seg ordentlig. Jeg vet det har kommet ut plater som jeg garantert kommer til å høre masse på de nærmeste ukene og som kanskje vil komme høyt opp på listene mine når dette året skal oppsummeres. Colter Wall har endelig sluppet sitt etterlengtede debutalbum, norske Sugarfoot er aktuelle med ny skive og en av mine favorittartister, Daniel Romano, har med sin ferske plate fått bloggkollegaer og anmeldere til å overgå hverandre av begeistring. Dette er plater jeg vet jeg kommer til å få glede av, men ingenting har altså festa seg skikkelig. Bortsett fra en låt; Onkel Tukas «Tater» fra deres siste plate «Klokkene Ringer!».

Onkel Tukas nye skive kommer sannsynligvis også til å begeistre meg i ukene som kommer.

- Henning

13. «Sesong Fire» - Tønes

Tønnesen har gjort det igjen. Han har laga strålende musikk basert på historiene til oss helt vanlige folk. Bernt, Peder og alle hverdagsheltene som bidrar til at samfunnet henger i hop. De som gjør det beste ut av det de har i vonde og gode dager, for å bruke en av Tønnesens tekstlinjer.

- Henning

14. «Miniature Scenes of Sorrow» - Bluebird’s Ghost

Omstreifere satte stor pris på Ep’en «This Too Shall Pass» som duoen slapp i fjor og låta «Ragged Earth» fra denne Ep’en fikk en velfortjent plass på vår liste over fjorårets beste norske låter. Med denne utgivelsen fortsetter duoen å imponere. Sju lavmælte låter inspirert av amerikansk mountain music og blugrass spilt og sunget på en aldeles fabelaktig og gåsehudfremkallende måte.

Lydbildet er sparsomt og nedtonet og gir akkurat nok plass til ekteparets rørende harmonier. Lyden som strømmer ut av høretelefonene har ved flere anledninger gitt meg akutt behov for å legge meg ned på gulvet, stenge alle andre inntrykk ute og bare nyte musikken.

- Henning

15. «Blåe Drag» - Tove Bøygard

Omstreifere omtalte aldri dette albumet på våre Facebook-sider og har derfor ingen tekst å sakse sitater fra.