#japansk film

[shinkleitus]

Nossa Irmã Mais Nova (2015), dir. Hirokazu Kore-eda.

Review originalmente postada: 14/Fev/2023 no Letterboxd.

Me senti tão leve depois de assistir esse filme e muito feliz por ter conhecido essas quatros irmãs. Esse filme confirmou ainda mais o meu respeito pela a sensibilidade do Kore-eda em retratar a temática do drama familiar. Sinto como fosse um Mikio Naruse contemporâneo.  Perpassa por um otimismo tão natural que faz bem para alma. A escolha do local fez toda diferença também, a área rural japonesa transmite uma calmaria, junto de conversas junto de bom prato de comida, mudanças de estações e funerárias agridoces, molda este filme como algo especial.

[whitewaterpaper]

Denna månad har jag sett klassisk SF, klassisk fredriksdal och en remake på en klassisk Hitchcock. Det blir svällande muskler, svingande svärd, sjungande värjor, damer som försvinner och one liners som haglar.

Arnbergs Korsettfabrik (2000) [👍🔁🆓🎭] Eva Rydbergs klassiska omstöpning av Poppes Oskulden från Mölle. En fortfarande genuint charmig och rolig pjäs jag tycker om att återkomma till.

Battle in Outer Space / Uchû daisensô (1959) [👍🆓] Japansk SF, väldigt gediget producerad. Bra story, och bra special effekter. Regisserad och skriven av samma man som skänkte världen Godzilla.

Dark Star (1974) [👎] John Carpenter, över lag bra special effekter och produktion. Dock konstigt manus som gör att jag tappar intresset snabbt.

En dam försvinner / Lady Vanishes, the (1979) [__] Överlag sevärd remake på Hitchcock-klassikern. Mer hysterisk än spännande, Cybil Sheppard (i rollen som Kelly) och Elliott Gould (hennes manliga kärleksintresse) tenderar slå över på överspel men Angela Lansbury gör en bra roll.

Freelance (2023) [__] Vill väldigt gärna vara en "Jakten på Stenen"-actionkomedi, men blir mest konstig.

Gullivers Resor / Gulliver's Travels (1939) [👎🆓] Klassisk animerad film uppskattad av många. Dock då ej mig.

Herrskap och Tjänstehjon (2006) [👍🔁🆓🎭] Ännu mer klassisk fars på Fredriksdal. Rydberg är i högform.

Samson and the Slave Queen / Zorro contro Maciste (1963) [👍🆓] Varför plockade amerikanarna bort Zorro Från titeln kan man undra. Väldigt underhållande film jag med all säkerhet kommer se om.

Sinbad: The Battle of the Dark Knights (1998) [👎🆓] Oinspirerad film som började med att konstatera att Sinbad behöver vara lite mer tonåring...

Sinbad of the Seven Seas (1989) [👎🆓] Rörigt och på gränsen till osebar film med Lou Ferrigno i rollen som Sinbad. Lou Ferrigno som Sinbad är typ det enda positiva som finns att säga om filmen.

Sinbads Tusen Äventyr / 7th Voyage of Sinbad, the (1958) [👍🔁🆓] Klassiskt Sinbad-äventyr.

Warcraft: The Beginning (2016) [🔁] Mindes den som överraskande bra, men upplevde den nu som tämligen avslagen. Kanske för att den här öppnade för uppföljare mot slutet som aldrig kom?

Har man, som jag, en viss fäbless för Zorro tycker jag man skall satsa sina minuter denna månad på Samson and the Slave Girl. Känner man att man vill sikta lite högre ser man med fördel Battle in Outer Space som är väl värd en chans.

Edit: Glömde emojisarna.

[denimbex1986]

'He is an incurable romantic, Andrew Haigh. Regardless of whether his main character is played by a male prostitute, as in the hybrid documentary debut "Greek Pete" (2009), or by Charlotte Rampling in a drama about a marriage that coincides with the 45th wedding anniversary ("45 years", 2015). The intense love after a night out in the breakthrough film "Weekend" (2011) is still heartbreaking to watch.

Now that Haigh is switching up to lavish genre film, he coaxes equally seemingly true encounters out of his actors, even if some nuance is lost at the expense of a more elevated idiom. So he also works with two of the best when it comes to vulnerability and strong emotions; Andrew Scott (“Fleabag,” “Pride”) and Paul Mescal (“Normal People,” “Aftersun”)...'

[e-kultura]

DODELJENE NAGRADE DESETOG JAPANSKO-SRPSKOG FESTIVALA FILMA 

NAJBOLJI FILM 10. JSFF-A – „OVUDE ĆE PROĆI PUT“ NINE OGNJANOVIĆ

Deseto izdanje Japansko-srpskog festivala filma završeno je sinoć u Jugoslovenskoj kinoteci, dodelom nagrada za najbolje japanske i srpske, dugometražne i kratkometražne filmove.

Film Nine Ognjanović, „Ovuda će proći put“ osvojio je nagradu za najbolji film ovogodišnjeg festivala, o čemu je odlučiožiri festivala za dugometražni film, koga su činili: japanski reditelj Maskazu Kaneko, glumica Monika Romić, reditelj Ognjen Petković, a kojim je predsedavao britanski reditelj, Piter Veber.

Nagradu Nation Best je dobio film „Decembar“, u režiji Anšula Čauana. 

Nagradu Nikola Stojanović dobio je japanski film „Skana“ (The Fish Tale), koji je režirao Šuiči Okita, a posebnu pohvalu žirija dobio je domaći film „Usekovanje“, reditelja Siniše Cvetića.

Žiri  JSFF-a za kratkometražne japanske i srpske filmove u sastavu: Maša Šarović (rediteljka), Igor Stanojević (reditelj), Takeši Sone (reditelj) i Florian Hor (Nippon Connection) odlučio je da za najbolji  kratkometražni film proglasi  „Stara Mlada Vrana“ (The Old Young Crow“) u režiji Liama LoPinta. 

Za najbolji japanski kratki film proglašen je Moon Night (Manaka Nagai), dok je za najbolji srpski kratkometražni film pobedu odneo film Ognjena Petkovića Life After Death.

[lookerweekly]

Jubilarni, deseti Japansko-srpski festival filma (JSFF), koji će se održati u periodu od 8. do 12. novembra u bioskopima Cineplexx i u Jugoslovenskoj kinoteci , pod sloganom Trajanje / Lasting, donosi najaktuelnije filmove japanske i srpske filmske produkcije.

| LookerWeekly

https://lookerweekly.com/film/jubilarni-japansko-srpski-festival-filma/

[hobbersblog]

Film fra det fjerne østen

Som om ikke pågående maraton med Schwarzenegger og Carpenter, Halloween og Terminator ikke var nok så kjører vi på med enda flere prosjekter. Variasjon er livets krydder, sier’em, så på tide å krydre litt med eksotiske smaker fra det fjerne øst. Vi kjører derfor på med KinoKina og KinoJapan, prosjekter som i utgangspunktet skal ta for seg filmer hvor regissør er kinesisk eller japansk, men jeg forbeholder meg retten til å jukse om det blir nødvendig. Det er dog ikke diskvalifiserende om det er en amerikansk eller internasjonal produksjon så Hollywood-filmene til Lee og Woo er innafor, men kommer ikke til prioriteres.

KinoKina – «Hong Kong Cinema» har vært et begrep lenge og deri ligger det mange klassikere med skuespillere som Chow Yun Fat, Michelle Yeoh og, selvfølgelig, Jackie Chan og filmskapere som John Woo, Ang Lee og Zhang Yimou. Det er mye jeg ikke har fått med meg herfra, så det er det på tide å gjøre noe med. Her skal klassiske Wuxia filmer som Crouching Tiger, Hidden Dragon og House of Flying Daggers sees på nytt, samtidig som man skal tette hull og utvide horisonten litt. Blir nok plass til litt Bruce Lee også, skal du se.

KinoJapan – Hovedfokuset her blir filmene til Takeshi Kitano, som jeg alltid har vært stor fan av. Her er det mange gode filmer som skal sees på nytt, samtidig som det er noen gapende hull som må tettes også (Violent Cop og Outrage-filmene er skandaløst usett!). Kitano får derfor sitt eget «sub-maraton», men KinoJapan vil også omfavne klassikere av Kurosawa (sette og usette), japansk horror som Ringu og Ju-On og man kommer naturligvis ikke unna storegutt selv, Toho Studios Gojira! (eller «Godzilla» for de som er flasket opp med de amerikaniserte variantene)

Dette blir morro!

NB: Schwarzeneggermaraton skulle i utgangspunktet stoppe ved 2000-tallet, ettersom planen var å se igjen alle hans «klassisk» 90-talls filmer, men jeg fortsetter med mannens nyere filmer også. Ja, tilogmed «Expendables»-filmene.

[biografdk]

One Piece Film: Red

🇯🇵 JAPANSK ANIME: Anime-filmen ‘One Piece Film: Red’ bygger på Eiichiro Odas manga og handler om Uta, som er verdens mest elskede sangerinde. Hun gemmer sin sande identitet bag sin ovenjordiske stemme, men nu skal hun for første gang optræde for et levende publikum. Mens koncertstedet bliver fyldt med alle slags Uta-fans – fra spændte pirater over flåden, der ser interesseret til, til Straw Hats…

[filmniller]

Bullet Train

3 ud af 5 højhastighedstog

David Leitch, som har instrueret gode film som "Atomic Blonde" og "Hobbs & Shaw", skruer ambitionerne i vejret med "Bullet Train", en vild actionbasker i japanske omgivelser med alt, hvad den kan trække af Tarantino- og Ritchie-klichéer, klippet som en musikvideo instrueret af Michael Bay og en slutning hentet fra "Chicago-ekspressen". Men i stedet for at stjæle med arme og ben fra andre skulle Leitch måske have prøvet at forfine sin egen stil, for kludetæppet hænger alt for løst sammen. Kun Brad Pitts karisma redder den fjollede historie, og en forenkling af det kringlede plot (gerne uden Ritchie-cockneyer) ville have gjort underværker. Dertil kommer, at den kvindelige hovedperson (Joey King) er grim og ucharmerende og alt andet end den fristerinde, rollen lægger op til. Scenografisk og teknisk er filmen i orden (bortset fra kalejdoskopklipningen), men den er for lang og hænger på midten.

[agneskollarfilm]

Systrarna (2015)

Systrarna (2015) är en film jag fångade en ljus söndagskväll i våras på SVTPlay, sista kvällen den visades. När tre unga systrar som lever ensamma i det hus deras frånvarande mamma lämnat efter sig, får reda på att deras än mer frånvarande pappa dött, reser de till begravningen. Där möter de sin 13-åriga halvsyster, som förlorat både sin pappa och mamma. De tre systrarna bjuder in den yngre att bo med dom i huset.

Systrarna är en film som belyser allt det som i mina ögon gör japansk film och berättarkonst helt unik och njutbar: konsten att skildra vardaglig magi, inramat i japanskt anslag, japansk arkitektur, japansk matkultur, japansk körsbärblom. Som lockar. Jag anser att japanska historieberättare inom många olika medier är unika i sin förmåga att skildra och hylla vardagen, med alla dess små vackra riter. Det är ett vanligt tema för många stora japanska filmregissörer, den mest uppenbara kanske Ozu Yasujirō och hans vardagsromantik. I animerade filmer av Studio Ghibli kan en scens klimax och dragningskraft handla om att skära upp en vattenmelon i all sin enkelhet och ta in hela dess härlighet.

I Systrarna fångas denna rena vardagsnjutning, sådant som är så fängslande och själavårdande att titta på i form av matlagning, bärplockning, vackra tyger,  att låta kameran vila vid en scen då det hemmabryggda vinet hälls upp i glasflaskor, vackert kakel på badrumsväggen, kimonos och tomtebloss.  

Samtidigt har filmen fångat en alldeles särskilt magisk tid i många människors liv: den där perioden i livet då alla i familjen fortfarande är närvarande i ett hem, då framtiden fortfarande är obestämd. Inget av syskonen har ännu bildat nya familjer, nya tillvaron och sammanhang. De lever ihop, inpå varandra, som på ett flickpensionat.

I de flesta filmer som skildrar en sådan idyll, en magisk, svunnen med ändock begränsad tid, så brukar även Slutet obönhörligen också skildras - ett före och ett efter. Allt gott har ett slut, filmer och serier som Brideshead Revisited, Döda Poeters Sällskap och Tokyo Story lär oss det. Hotet om slutet dyker upp också här: en återvändarmamma som talar om att sälja det gamla huset. Hade filmen följt klassisk dramaturgi-stil som man är så bekant med hade detta satt punkt för systrarnas samliv, en plotförändring som måste löpa linan ut, likt en självuppfyllande profetia. Men så blir det inte här. Systrarna får bo kvar. 

Vad gäller filmen dramaturgi så finns det mycket som skvallrar om att den är baserad på en mangaserie. Filmen är uppbyggd av korta story archs, som avslutas i små mikroinsikter och korta steg framåt, likt kapitlen i en lång mangaserie. I viss kritik av filmen lyfts detta som dess största svaghet. Filmen har ingen riktigt klassisk plot twist, inga stora, dramatiska, filmiska utvecklingar. Bara ett tuggande av små subtila, stämningsfulla och lågmälda historier. Personlighen har jag inget problem med filmens sidosatta dramaturgi, utan uppskattar den snarare som en rad härligt skildrare miljöer att få omsvepas av. lyssna här t ex:

- Att sitta med sitt skolarbete eller kvällsarbete vid ett lågt, runt köksbord i mitten av allrummet, där alla andra i huset också är och pysslar med sitt. Att sitta nära altandörren, med en fladdrande bris alldeles inpå.

- En balkong till ett gästrum högt, högt upp i en byggnad som vetter mot en högljudd flod långt där nere, och en massa lummig turkos-tonad grönska som ramar in vyn. Lite mygg kanske. Byggnaden i trä och med skjutdörrar med rispapper. 

- En inbyggd veranda som sträcker sig längs med ena sidan av huset, med skjutdörr, där man kan sitta även när det regnar ett ljummet sommarregn som smattrar på taket.

- att gå till det lokala middagshaket, sätta sig vid bardisken, få en ölflaska och en skål varm wok med lövbiff och blancherade grönsaker. 

[hana--bi]

15.08.2020

Velkommen, mine medstudenter, til mitt lille (faglige) hjørne av Tumblr. Å høre at denne plattformen kom til å bli relevant for faget var litt av et sjokk, da jeg rett og slett vokste opp her. Jeg er nesten sikker på at noen andre kan relatere!

Jeg er født og oppvokst i Kristiansand, og gikk på videregående skole i Kvadraturen, mer spesifikt Tangen videregående skole. Jeg endte opp med blant annet psykologi, sosialkunnskap og to forskjellige typer engelsk (internasjonal og samfunnsfaglig) i løpet av de tre årene. Jeg har alltid elsket å lese, men det var da jeg hadde internasjonal engelsk i mitt andre år at jeg tenkte at jeg ønsket å utforske litteratur og film mer.

Har alltid hatt en drøm om å bli forfatter, og til tross for at jeg har mista litt håpet, har jeg ikke slutta å elske å skrive og lese. Det er vel så nære jeg kommer noe praktisk erfaring innenfor våre tre uttrykksformer. Likevel ser jeg for meg at engasjement og interesse kanskje er nok til å bli flink. 😊

Noe av det jeg liker aller best innenfor film er den japanske scenen – er hundre prosent med på alt som er surrealt, voldelig, eller bare helt skrudd handlingsmessig. Jeg kan ikke si at jeg er fryktelig stolt av sjangersmaken min, da de aller fleste har rynka litt på nesa av favorittfilmen min, Ichi the Killer (se bilde!). Ellers er favorittboka mi Battle Royale av Koushun Takami, og den har jeg vært lojal til siden jeg var 13 (og filmadapsjonen er faktisk helt OK, takk himmelen for det). Teater og dramatikk er uttrykksformen jeg er minst kjent med, men da Kilden satte opp stykket Jonas, originalt skrevet av Jens Bjørneboe, merket jeg på en sterk respekt for teater. Gleder meg altså skikkelig til å kombinere alt dette og bli kjent med uttrykksformene dette året.

Blir spennende å være kreative med dere etter hvert!

Miike, Takashi. (2001). Ichi the Killer.

[linglinginjapan]

Søndag 8. Januar: En produktiv dag?

Startet dagen med å henge opp alle bildene vennene mine fra Norge sendte med meg, med dobbeltsidig tape på soveromsveggen. Kjente det i meg at det stakk litt i brystet imens jeg kikket over bildene der de hang på veggen.

I dag er siste dag av vinterferien, og jeg hadde fortsatt ikke begynt med leksene mine. Hadde egentlig bare tenkt å drite i dem, men gjorde ihvertfall ferdig den ene store leksen i siste liten, selv om jeg hoppet over å lese instruksene og begynte rett på oppgaven. “Klipp ut noe fra avisen og lim det på et ark”, er oppgaven veldig/ekstremt forenklet forklart. Gjorde det nok helt annerledes enn alle de andre, til og med størrelsen på det jeg gjorde er nok bare 1/10 av den egentlige størrelsen på det vi skulle levere. Så man kan egentlig si at jeg bare har gjort det jeg ville selv, men det er vel bedre enn å levere inn ingenting så…. (leksen er øverst på innlegget)

Var å så filmen «Wish», laget av Disney på kino i dag med Mirano. Den sugde for å være ærlig, så mye at jeg nesten ikke kan tro at det var en Disney film. Forresten, var på kino i går også å så den nye Hunger Games filmen med Leoni og flere av hennes utvekslingsvenner. Hunger games var veldig bra må jeg si, men siden vi ikke forhåndsbestilte billetter så måtte vi sitte på rad nr. 2 fra scenen. Det er slitsomt for nakken å sitte slik i hele to og en halv time!

Noe som er annerledes med Japansk kino er at alle sitter igjen for å se hele rulleteksten, og da mener jeg helt til skjermen går svart. I motsetning til vi i Norge der kappløpet starter med en gang lysene i salen slås på. For det andre så slås ikke lysene i den japanske kinosalen på før etter kinoen er helt ferdig så det er også kanskje derfor.

[wkb2611]

Etter å ha fullført årsstudium i drama på universitetet i Stavanger visste jeg dette var noe jeg ville drive med videre. I et forsøk på dette prøvde jeg meg på bachelorgrad i drama og begynte skolegangen på NTNU i 2018, men skjønte fort at hverken Trondheim eller skolesystemet der var noe for meg. 

Dessuten gikk mye av dramaundervisningen begge plassene ut på det å lære drama bort til andre, særlig barn og unge - noe jeg syntes var interessant, men som jeg desidert ikke ønsker å drive med selv i fremtiden. Det jeg fikk mest glede av var å stå på scenen og kunne utvikle et stykke fra ingenting sammen med andre som var like engasjerte som meg.

Derfor var LFT et veldig fristende alternativ for meg som liker både å skrive og lese og vil lære mer om film. 

Det er likevel først og fremst teater jeg brenner for, og favoritten blant de mest kjente dramatikerne er Henrik Ibsen. Det første alvorlige teaterprosjektet jeg var med på var en moderne dramatisering av Ibsens “Vildanden”, der jeg selv spilte rollen som Hedvig. Arbeidet vi utførte i forhold til det å iscenesette dette stykket tok opp all tiden vår i en periode og prosjektet ble utrolig viktig for oss alle; derfor holder Ibsen en spesiell plass i hjertet. Etter det lille teatereventyret utforsket jeg forsåvidt mange flere av stykkene hans og jeg synes måten han får det styggeste i oss alle fram på er fascinerende.

Når det gjelder bøker har fantasy vært yndlings sjangeren lenge, og det er få serier jeg verdsetter så høyt Harry Potter. Den har vært en stor del av oppveksten og er noe jeg alltid går tilbake til, både på grunn av handlingen og den fantastiske verden J.K Rowling har skapt men også for den gode trygghetsfølelsen en får av å lese de bøkene. 

“The Catcher in the Rye” er også ei bok jeg vil anbefale; den sjokkerer nok mye mindre i dag enn da den først ble utgitt, men det er andre verdier å finne i den forbausende kjedelige historien.

Tittelen “favorittroman” går likevel til Arthur Goldens “Memoirs of a Geisha”. Grunnen til at jeg plukket opp boken med det første er min store interesse for japansk kultur, men historien om livet til en av Gions mest kjente geishaer har vist seg å være mye mer enn bare en leksjon i historie. 

Denne interessen i japansk kultur førte også til at jeg har utforsket mange japanske verk innenfor film og serier. Selv i Norge er Studio Ghibli et kjent navn, og Hayao Miyazakis “Spirited Away” er svaret mitt når noen spør om favorittfilm. Jeg er forsåvidt ikke særlig begeistret for anime, bortsett fra ett par unntak; jeg synes hendelsesforløpet i mange av dem blir for unaturlig, med forsinkelser der tempoet burde være høyere og en unødvendig mengde “fillers” som ikke driver frem handlingen. 

Miyazaki gir dog filmene sine noe jeg ville kalt for “pusterom” - han dedikerer gjerne et par minutter for å vise en karakter sitte og tenke, stirre opp på himmelen eller fikse håret. I motsetning til fillerepisoder i animeserier der vi hopper vekk fra hovedhandlingen for å se en episode som tar for seg noe irrelevant til handlingsforløpet, føles disse pausene forfriskende, betydelige.

Jeg beundrer Miyazaki også for karakterene han skriver - mennesker som, alt i alt, er helt vanlige, og hvordan disse vanlige menneskene reagerer på omstendighetene de plutselig befinner seg i. For ikke å nevne at  omstendighetene pleier å være kunstneriske mesterverk som imponerer meg gang på gang.

Det er to til filmer jeg pleier å komme tilbake til relativt ofte: “Fight Club” av David Fincher og Jim Uhls og “Amelie” av Jean-Pierre Jeunet. Fight Club er ett av få eksempler der jeg syntes filmatiseringen er bedre enn boken. Den psykiske tilstanden til hovedkarakteren kommer rett og slett mye mer tydelig frem i filmen. Til tross for å ha sett den mange ganger, oppdager jeg noe nytt hver eneste gang jeg velger å se den igjen, og følelsene som følger med er alltid de samme, selv om jeg vet nøyaktig hvordan den ender.

Amelie derimot liker jeg først og fremst på grunn av humoren, men også hvordan hovedpersonen er utviklet: ei som involverer seg i verden rundt henne på en måte de fleste av oss ikke gjør, som virkelig gleder seg over det å simpelt leve livet. 

Det er fra det perspektivet jeg vanligvis prøver å tolke og bedømme filmer - karakterutvikling, handlingsforløp, tempo. Jeg er ikke en som følger med på det tekniske som inngår i filmlaging, og ser ikke meg selv bak kamera, med mindre jeg er den som har skrevet historien som spilles inn. 

Weronika

[letslearnnorwegian-blog]

Norwegian Blog Post #2

You can check out the first one (and some disclaimers) over here!! <3

NORWEGIAN BLOG POST #2

Lenge siden sist, folkens!! c:

Først av alt så vi jeg egentlig bare beklage for at jeg har vært så lite aktiv i det siste! Jeg vet at jeg har en irriterende tendens til å forsvinne fra Tumblr på de merkeligste tidspunkt, for så å dukke opp igjen uten forvarsel noen måneder senere ><. Og for å være helt ærlig så tror jeg at jeg (mest sannsynlig) kommer til å fortsette på samme måte i en god stund fremover, i det minste frem til jeg drar hjem igjen til Norge (rundt mars-ish, har ikke helt bestemt meg ennå egentlig), så jeg håper virkelig at det ikke plager dere så altfor mye D:

Men uansett! Håper at dere alle sammen har hatt en super sommerferie, og at dere kanskje har sett en liten forbedring i språkevnene deres! Personlig så har jeg nå bodd i Japan i neeeesten et halvt år (Wæææhhhh. Tiden går skremmende fort! Er jo nesten halvveis gjennom utvekslingsoppholdet mitt allerede!  ;-;), og jeg storkoser meg! Ett av de mange målene mine for dette utvekslingsåret var å prøve så godt jeg kunne å komme meg ut av dormen hver dag (okei, det heter jo egentlig «internat» på norsk, ikke «dormen»—vet ikke hvorfor, men alle vennene mine i Norge  (og meg selv) sier «dorm», hahaha. Nå bruker jo yngre nordmenn ganske mye engelske ord, så kanskje dette bare er det norske språket i endring— eller så er både jeg og vennene mine litt språkforvirret. Noen andre nordmenn som synes at «internat» nesten høres litt militærisk ut?? Bare meg??), og jeg har faktisk klart det ganske fint! Jeg tror de eneste dagene jeg ikke har vært ute av rommet mitt, var den gangen da jeg var heeeelt utslitt etter å ha reist rundt hele dagen før, og så en dag etter en veldig sen natt på byen (er ikke så stor vits i å gå ut av rommet sitt om man våkner klokken 6 på kvelden liksom, haha uff. Skjerpings, Vee).

Jeg har selvfølgelig også hatt et mål om å forbedre japansken min mens jeg er her, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har sett så stor endring i språknivå som jeg hadde håpet på. På den ene siden føler jeg meg ganske skuffet siden jeg ikke har oppnådd det jeg (i hovedsak) kom hit for å gjøre— men på den andre siden så skaper det jo bare mer motivasjon for meg til å få ræva i gir, og til å virkelig prøve å stå på de seks månedene jeg har igjen her! 

Sååå, neste semester har jeg tenkt til å melde meg inn i 2-3 «klubber» (noe som er veldig vanlig på skoler og universiteter her i Japan), der de fleste medlemmene er japanere, og så satser jeg på at dette kan hjelpe med å skape både gøye opplevelser, nye venner, og forhåpentligvis flere situasjoner der jeg får brukt mye mer japansk :D Tenker litt på en volleyballklubb (selv om jeg egentlig ikke liker sport eller idrett i det hele tatt hahaha), en gruppe som arrangerer forskjellige fester og andre arrangement for universitetsstudenter her, og kaaanskje en Yosakoigruppe (Yosakoi er en type tradisjonell japansk dans som ser sykt interessant ut— men igjen, sport er ikke helt min greie, og jeg har aldri danset noe som helst i hele mitt liv, så jeg er litt redd for at jeg kommer til å «ødelegge» for de andre i gruppen om jeg faktisk blir med i gruppen, om dere skjønner. Såååå jaaa,  litt usikker på den ennå!).

Ellers så har jeg reist mye— var nettopp innom Hiroshima og Tottori sammen med kjæresten, før vi dro til Seoul i Sør-Korea en tur for å møte familien hans for første gang (var så sykt nervøs hahaha, men det gikk kjempefint!), og så skal jeg til Tokyo om to uker for å møte familien min når de kommer til Japan (har ikke sett dem på sykt lenge, gleder meg!!!). Andre semesteret mitt starter faktisk ikke før 1. oktober (og sommerferien her startet ikke før i starten av august), så jeg har endelig fått tid til å filme et par norske videoer til youtube-kanalen som forhåpentligvis kan være til hjelp for dere som lærer norsk (men jeg har ikke hatt tid til å redigere dem ennå, så det kan enda ta litt tid før de ser dagslys ><). Alt i alt; livet er supert!

Håper dere alle har det fint! <3

[krajolikduse]

AVE CRUX, SPES UNICA

„Ako pak Krist nije uskrsnuo, uzalud je doista propovijedanje naše, uzalud i vjera vaša. (…) Ali sada: Krist uskrsnu od mrtvih, prvina usnulih! Doista, po čovjeku smrt, po Čovjeku i uskrsnuće od mrtvih! Jer kao što u Adamu svi umiru, tako će i u Kristu svi biti oživljeni. (…) Što se onda i mi svaki čas izlažemo pogiblima? Dan za danom umirem, tako mi slave vaše, braćo, koju imam u Kristu Isusu, Gospodinu našem! Ako sam se po ljudsku borio sa zvijerima u Efezu, kakva mi korist? Ako mrtvi ne uskršavaju, jedimo i pijmo jer sutra nam je umrijeti.“ 

1 Kor 15, 14.20-21.30-32

Film Šutnja je najviše uspio u tome što je p( r)okazao veličinu vjere onih malenih i jednostavnih, a s druge strane veličinu pada onih velikih i pametnih. Ne možemo se prestati diviti tim običnim Japancima, seljacima, koji su s tako malo „podataka“ prigrlili Istinu i spremno umrli za Nj. Najdirljivija scena filma je baš zato ona trojice razapetih na obali, koji pjevajući himne Isusu Kristu, hrabro idu ususret smrti. Kada na kraju otpali svećenik otac Ferreira pokušava uvjeriti oca Rodriguesa kako Japanci po svojoj prirodi i kulturi jednostavno ne mogu pojmiti tko je taj kršćanski bog kojeg oni propovijedaju- moramo se gorko nasmijati. Ti isti Japanci čvršće su stajali i manje sumnjali nego ovi veliki obrazovani koji su se brzo pokolebali.

Dvojica misionara, otac Rodrigues i otac Garupe odlaze na misijsko putovanje u Japan kako bi pronašli oca Ferreiru u vezi kojeg imaju posljednju informaciju da je apostatirao od vjere. Radi se o svećeniku koji je njih utvrdio u vjeri, oblikovao njihov svećenički poziv i stoga tvrde: „We have no choice but to save his soul.“Ne mogu se oteti misli, od početka filma, kako je sav taj njihov put od početka krivo krenuo. Njihova prva i glavna zadaća odlaska u Japan se tako čini spasitiod vječne propasti oca Ferreiru, a ne sam odlazak u misije da bi širili Radosnu vijest. Odmah se i javljaju pitanja: Zar nisu od početka znali kakva ih sudbina čeka? Zar nisu znali u kakvu se opasnost upuštaju? Zar već tada nisu razmišljali što je „ispravno“ i koja je volja Božja? Ne mogu se ni oteti misli da već od početka ovi misionari previše toga stavljaju u svoje snage i lako se junače- misle da su baš oni ti koji mogu spasiti oca Ferreiru,  a kasnije će otac Rodrigues reći kako će smrću njih dvojice (navodno posljednjih svećenika u Japanu) umrijeti Crkva u Japanu. Koliko god svete bile svećeničke ruke, i koliko god jedino po njima primamo Sveto Tijelo Kristovo na ovom svijetu- Krist živi i bez njih: „Jer gdje su dvojica ili trojica sabrana u moje ime, tu sam i ja među njima.“ (Mt 18, 20). Korijenje je počupano, kao što kažu japanske vlasti, ne kada se ubiju svi svećenici u Japanu, već kada oni apostatiraju od vjere.  Svi mi si trebamo stalno osvješćivati, kako ne bi pali u duhovnu oholost ili veliki očaj i razočarenje,  da koliko god uzvišena naša zadaća bila, koliko god nam je toga darovano- Bog može i bez nas. Ništa po nama nije postalo i ništa ne može propasti ako dragi Bog to ne dopusti. Nema grijeha ni zla koji bi bio veći od dobrog Boga.

Po dolasku u Japan, među kršćansko stanovništvo, a i tijekom cijelog njihovog boravka tamo, očito je koliko je malena vjera dvojice svećenika u usporedbi s vjerom pobožnog puka. To se vidi već u malim detaljima, na sam doticaj nevolje i muke, gladi, samoće, a kamoli tek kad će se morati odlučiti konačno za vjeru ili apostatirati. Čini se kao da su tu došli potpuno nespremni- ma koliko čovjek nikad ne može bit dovoljno spreman za takvo što. Misionari su i sami toga svjesni i dive se narodu, pa se i mole da im Bog uveća vjeru i da hrabrosti. Ipak, glavne i zadnje riječi kad se dva misionara rastaju jesu: „Stay alive, stay alive..“

Važno je naglasiti kako su i prije njihova dolaska japanski vjernici većsvjesno prigrlili vjeru, pa su i znali kakve posljedice mogu imati zbog toga. Prihvaćanjem vjere, oni su morali znati da prihvaćaju i svoju smrt. Vjernici su tada bili progonjeni i mučeni najstrašnijim metodama, a svećenici su bili podloženi i osobitim psihičkim mukama. Koliko god su kasnije vlasti pokušavale staviti sumnju u oca Rodriguesa kako upravo zbog njega umiru ti isti vjernici, to jednostavno nije bila istina. Tim više, važno je naglasiti kako otac Rodrigues nije „pao“ tek na kraju filma kada su mu direktno stavili taj odabir dok su mučili petoricu pred njim. On je već na početku, u selu u kojem su bili, sam savjetovao ljudima da nagaze na lik Isusov kako ne bi patili i kako drugi ne bi poginuli. Gorak okus u ustima ostavljaju te scene i već se tada javljaju mnoga pitanja. Na spomen patnje svi brzo padamo. Bila ona naša ili tuđa. Intelektualna vjera tako brzo gubi tlo pod nogama- sva logika ide u prilog tome da se izbjegne patnja i bol. Na kraju je upravo otpali svećenik Ferreira onaj koji i slomi oca Rodriguesa, a slomi ga upravo na pitanju patnje drugih: „Do you have the right to make them suffer? I heard the cries of suffering in this same cell. And I acted.“ Govori mu u uho da je Krist tu da bi On nešto učinio, i da bi spasio ljude koje voli. Da molitva ne može ništa. Pa ponavlja kao što su stalno svima japanske vlasti govorile: to je samo formalnost. Prije nego će nagaziti na lik Isusov, ocu Rodriguesu se pričinja da čuje Isusov glas koji mu govori da ga nagazi i kako je nosio križ zbog te njegove boli, da ju može podijeliti s njim. Je li to doista bio Isusov glas?

Očit je odgovor na to - pijetao zapijeva u trenutku kada Rodrigues zagazi na lik Isusov. Zar je Krist doista stalno šutio? Zar nije jasno rekao: „Dođe li tko meni, a ne mrzi svog oca i majku, ženu i djecu, braću i sestre, pa i sam svoj život, ne može biti moj učenik!“ (Lk 14,26). To je teška riječ, ali jasna. Tko ne ljubi Boga više od bilo kojeg drugog čovjeka i samog sebe, nije Ga dostojan. Ako Bog nije prvi, iznad svakog čovjeka, sve pada u vodu. A ako je Krist svojom žrtvom na križu otkupio i spasio cijelo čovječanstvo, zar taj isti Krist ne bi dao da se i po smrti mučenika spase drugi ljudi za vječnost? On nije umro za nas da nas oslobodi od patnje, kao što je glavni cilj budizma i kao što otac Ferreira sugerira ocu Rodriguesu. Isus Krist nije obećao miran i lagodan zemaljski život, On je obećao: „Tko hoće život svoj spasiti, izgubit će ga; a tko izgubi život svoj poradi mene, taj će ga spasiti. „(Lk 9,24). Svi koji umiru i umru poradi Imena Njegova-spasit će se. Svi. I krv mučenička natopit će obilno zemlju, i Bog će obilno nagraditi tu zemlju, kao što je nekoć obilno nagradio Abrahamovu vjeru, kada je sam vlastitog sina išao žrtvovati iz ljubavi prema Bogu. „Nego lude svijeta izabra Bog da posrami mudre i slabe svijeta izabra Bog da posrami jake..“ (1 Kor 1, 27).

U svakom slučaju, otac Rodrigues na kraju, slomljen i izmučen psihički, u već velikim sumnjama vjere,  gazi lik Isusov, a petorica njih što su mučena, bivaju spašena. Petorica njih što su ionako kršćani-što su prihvaćanjem vjere u Isusa Krista znali da je velika vjerojatnost od takvog kraja. I tako, još jedan svećenik odriče se vjere -formalno- i korijenje je počupano. A ni ocu Ferreiri ni ocu Rodriguesu nije te noći bio prvi ni posljednji put da su morali nagaziti na lik Isusov. Učinili su to poslije više puta, i na više načina.

Javlja se ono veliko pitanje nužnosti vanjskog izražavanja vjere.Kako film ide prema kraju, sve više se otkrivaju namisli japanskih vlasti koji su zapravo sami odgovorili na ovo naše pitanje. Naime, oni smatraju kako je katolička vjera opasna doktrina koja može uništiti i podijeliti njihovu državu. Da bi zaštitili svoju državu od širenja te opasne doktrine, oni žele da vjernici samo nagaze na Isusov lik i odmah su slobodni, u protivnom će umrijeti. Pritom i sami naglašavaju- to je samo formalnost: „This is just a formality. Just one step will do. We are not asking you to do it sincerely. Just putting your foot on the thing won't betray your faith.“. Dakle i Japanci se slažu s tom teorijom- dosta je u srcu vjerovati, to je jedino bitno. Oni žele samo da se izvanjski ne očituje ova doktrina- ne žele vidjeti nikakav simbol, riječ, ritual, ništa. Nije ih apsolutno briga ako će netko u srcu vjerovati, sve dok to izvanjski ne čine i ne dovode tako druge i samu državu u dodir s tom opasnom doktrinom. Imaju pravo i mudro čine- jer takva vjera nije vjera. Ta vjera nije nikakva opasna doktrina, ona ne dira nikog, nikog ne inspirira, nikog ne mijenja, ona je privatna stvar, za nju ne vrijedi živjeti, a kamoli patiti i umrijeti. Kada misionari idu u područja progona kršćana, oni su svjesni da će učenjem Radosne vijesti dovesti mnoge živote u pitanje. Mogli bi se već tada zapitati zar nije bolje uopće im ne govoriti ništa i ne dolaziti u ta područja. Ali oni znaju da je sâmo Ime Isusa Krista vrijednije od svih života, vrijedi sve patnje i svih muka i smrti. Na sam spomen Njegova Imena u srca dolazi svjetlo kakvo svijet dotad nije upoznao, i za samo taj trenutak vrijedi cijeli život.  

Nismo dobili dar vjere samo da bi bili dobri, izbjegli pakao i spasili se. To je tako mali dio Istine. Ljudi mogu biti dobri i ne poznavajući Boga. Vjera je puno više- živjeti i umrijeti za tog istog Boga, koji je nas ljubio do kraja i svoj život dao za nas. Samo je u tome sav mir i sva sreća naših duša. Nismo stvoreni da preživljavamo, stvoreni smo da živimo u Njemu i za Njega. Kakva je to ljubav ako svako naše djelo ne viče da je za Njega i zbog Njega? Čovjek je duh i tijelo, i takva mu treba biti vjera, inače nije dao sve. I inače nikad neće biti sretan niti će ikad drugi znati da je to jedina sreća i smisao cijelog našeg postojanja. Tko bi doista bio inspiriran takvim pastirom ili vjernikom, koji bi govorio da vjeruje, a izvanjski ne bi to i potvrđivao?  Nitko mu ne bi povjerovao.

Tu dolazi u priču za mene najzanimljiviji i najdirljiviji lik u filmu, Japanac Kichijiro s kojim su dvojica misionara i došli u Japan: izneređen, neopran, u odronjcima, a koji će u jednom trenutku sam za sebe reći da „smrdi na grijeh“. Evo, on je jedan od onih koji tvrdi da vjeruje, a ipak stalno gazi na Lik Isusov, čak i kada svi njegovi bližnji poginu u Ime Isusovo. No njemu savjest ne da mira i zato me podsjeća na sve nas ostale jadne ljude koji zasigurno ne možemo i ne smijemo suditi one koji su apostatirali iz tko zna kojih razloga (pa makar i vlastite slabosti), niti možemo tvrditi sada i ovdje u ovom udobnom sjedalu da bi mi bili nešto jači. Ono što me dira jest poniznost i čistoća srca tog čovjeka, a koji su ga, vjerujem, na kraju ipak spasili. Nakon toliko padova, on je stalno tražio ispovijed jer je osjećao u svojoj duši da je zgriješio, a i samo tijelo bi mu odavalo teret savjesti po nečistoći i smradu. Kako se Boga odricao, on je bio sve nepouzdaniji i kao čovjek: kada je Boga izdao, izdavao je lakše i čovjeka, i svi su sprezali od njega. Ali Bog ga je stalno zvao k sebi i pozivao ga da bude hrabar. U njemu zato vidim iskrenog jadnog vjernika koji se ipak bori da bude vjeran, jer barem u sebi zna Istinu. Koja je uvijek jednostavna.

Bog je vrjedniji od svega na ovom svijetu. Samo je On naš smisao i pravi život, i samo je u Njemu mir. On je jedini naša snaga i nitko sam od sebe nije dovoljno jak ni za što, a kamoli za mučeništvo: „Uistinu, bez mene ne možete ništa.“(Iv 15, 5). Radujmo se stoga i slavimo Boga zbog slavne Muke Gospodina našeg Isusa Krista, Kralja židovskog, koji je za nas mučen, trpio i bio pokopan, te treći dan uskrsnuo od mrtvih da se tako po Njegovu Križu spasi svaki čovjek i da nitko nikada ne umre nego vječno živi Bogu.

[nils-elmark]

36 hours workover in London/del 1

Jeg forlader Helsingør klokken 9 om morgenen og klokken 11:30 lander jeg i Gatwick’s North Terminal, som er overtaget af Easyjet og med det lille shuttle tog er jeg 10 minutter senere på stationen, hvorfra jeg tager Thameslink mod Bedford 12:19. Jeg tapper ind med mit kreditkort. Man behøver reelt ikke længere billetter eller Oyster kort. Visa er tilstrækkeligt og London For Transport holder styr på alle dagens ture, og om aftenen tæller de det hele sammen og man betaler efter den den mest fordelagtige tarif. Men det er stadig dyrt, byen er verdens dyreste hovedstad hvad offentlig transport og jeg er storforbruger. Jeg står af på London Bridge og tager Northern Line til Old Street, der er hjertet af London Tech City, som er det nærmeste Europa kommer Sillicon Valley. Jeg har et møde med lederen af et af byens mest avancerede industrielle udviklingsprogrammer, som jeg senere på måneden skal præsentere for en dansk erhvervsdelegation. Klokken er kvart over et og jeg kan lige nå at spise en portion suppe hos Nin Com Soup mens jeg sidder og kigger på de unge nørder der løber frem og tilbage på undergrundsstationen. Henne i hjørnet står en automat hvor man kan købe og sælge bitcoins. Gør erhvervsfolk det hos HSBC, Barclays eller en af de andre storbanker bliver de fyret som kunder - frygten for hvidvask er nok - sådan ser man dog ikke på tingene her i kvarteret.

Mit møde er klokken to og vi drikker kaffe i gården bag en gammel industriejendom. For fem år siden var her rigtig industri, nu er det hele erobret af tech-virksomheder og entreprenører. Alle bygninger er stort set omdannet to co-working places. Det japanske SoftBank har over de seneste år investeret én milliard dollars i co-working kæden WeWork, de har nu 22 WeWork kontorsiloer for unge iværksættere alene i London. The Gig Economy er virkelig.

Efter mit møde tager jeg til Portobello Road i Notting Hill for at købe en ny taske. I otte år har jeg som en anden nomade slæbt min forretning rundt i en khaki messenger bag fra Stumper & Fielding, men nu er den slidt op og jeg behøver en ny. Jeg fortsætter derfor ned ad City Road til Moorgate Station og tager City Hammersmith linjen til Ladbrook Grove, der ligger i den modsatte ende af byen. Jeg kommer ind i Portobello Road fra den fjerne ende, hvor turisterne ikke altid når op. Her bor og lever rigtige mennesker og lige nu myldrer med filippinske barnepiger, der er nede at hente små lyshårede piger i skoleuniformer og flade stråhatte.  

Jeg elsker denne gade og går forbi The Electric Cinema, som er en af Londons ældste biografer; butikkerne her er en blanding af turistjunk, antikviteter, vintage tøj og indimellem vanvittigt gode specialiteter og restauranter. Halvdelen af mit tøj kommer fra Stumper & Fielding på Portobello Road (resten er fra Marks & Spencer) og ejeren kan udmærket huske mig og spørger interesseret til livet i Sverige. Jeg køber min taske, magen til den anden blot i grå denne gang og falder samtidig for en gul vest og et silketørklæde til brystlommen.

Jeg fortsætter min vandring til Notting Hill Gate, her kan jeg tage Central Line til Oxford Circus, hvor jeg skifter til Victoria Line og står af på King’s Cross. Det lyder ubesværet at tage undergrunden i London, men med oplevelsen følger en ulidelig varme og kilometer lange gange under jorden samt konstant op og nedstigning ad rulletrapperne. Klokken er nu halv seks.

Jeg går op ad York Way til The Impact Hub hvor jeg holder til; i et co-working space, forstås. Jeg skal have skrevet resten af en trendrapport om forsikring og mobilitet - og så skal jeg hente post. Jeg venter en bog, som også er kommet: Kitchener’s Mob - skrevet af amerikaneren James Norman Hall i 1916. Hall var forfatter og på ferie i Wales i august 1914, da første verdenskrig brød ud. Han lyver om sin nationalitet og melder sig til den britiske hær for at kæmpe i Frankrig, hvilket han også kommer til. Han bliver dog smidt ud af hæren igen halvandet år senere, da de opdager, at han er fra USA. I 1916 vender han tilbage til Europa, denne gang som journalist, hvor han skriver om de amerikanere, der flyver i den berømte Escadrille Lafayette. Hall får blod på tanden, melder sig igen ind i krigen, denne gang i det franske luftvåben og Escadrille Lafayette, og ender som højt dekoreret jagerpilot indtil han skydes ned og havner i tysk krigsfangenskab. Efter krigen rejser han til Tahiti, bliver gift med én af de lokale kvinder og skriver den berømte bog “Mytteriet på Bounty”. 

Det er en fantastisk historie, og jeg har nu lige fået hans 102 år gamle bog i førsteudgave for £12. (Den skal jeg skrive om senere)

Jeg arbejder på hubben til kvart over otte og tager så undergrunden til Warren Street, skifter til Northern Line, står af på Charing Cross og tager her det almindelige tog mod Dartford. Jeg står af i Blackheath hvor jeg spiser fish and chips i chip-shoppen over for stationen. Jeg har faktisk kun været i gang i 12 timer, men det føles længere. Mit smartwatch fortæller mig, at jeg har gået 14.000 skridt, de fleste under jorden. Da jeg har spist de sidste fedtede chips med mushy peas går jeg direkte op på mit værelse, hvor jeg har svare overvejelse om, hvorvidt jeg skal begynde at læse “Kitchener’s Mob” eller se tredje afsnit af Bodyguard - en ny spændende krimiserie jeg følger på BBC 1 og har downloadet på deres iPlayer. Jeg er for træt til at læse og ser film.  

[biografdk]

Miss Osaka

🆕 UGENS DANSKE PREMIEREFILM: Hvem ville du være, hvis du kunne være hvem som helst? Det får den unge Ines (Victoria Carmen Sonne) en uventet chance for at finde ud af – og hun griber den i Daniel Denciks atmosfæriske og drømmeriske film fra et smukt, gådefuldt Japan. Under en rejse i Norge med sin kæreste (Mikkel Boe Følsgaard) møder Ines tilfældigt den forførende, japanske Maria (Nagisa…