#kari ann grønsund

[boho-days]

Knut Husebø, Egil Åsman, Ivar Nørve, and Kari Ann Grønsund in The Rocky Horror Show, Norway, 1977

[vamporilla]

A photo from the original 1977 Norwegian production of Rocky Horror at the Oslo Nye Centralteatret.

Left to right: Ivar Nørve (Jan), Kari Ann Grønsund (Janne), and Knut Husebø (Frank).

[evakcardamom]

Today it is world theatre day, words can’t describe how much I look forward to be able to go to the theatre again, my happy place💚🎭

The last play I were able to see before lockdown were Til Ungdommen.

I went 3 times and the last time were march 4th. March 12 our primeminister announced the first lockdown.

I’ve been able to see two plays during lockdown: Girls & Boys where Stine Fevik where alone on stage at Oslo Nye (she’s played in plays like Min Briljante Vennine, Sporvogn til Begjær and Snøfall) and Macrofobia with Helle Haugen, Kari-Ann Grønsund, Andreas Stoltenberg Granerud, Modou Bah, Emilie Mordal, Petter Vermeli, Mari Dahl Sæther, Johannes Joner. Both plays in 2020

[wiadomosciprasowe]

Vi farger Norge gult

https://www.y6.no/vi-farger-norge-gult/

Vi farger Norge gult

SOS-barnebyers solsikkekonkurranse markerer 20 års historie med Solsikkebarna. Foto: Bjørn-Owe Holmberg Dato: 03-07-2017 11:49 CEST Opprinnelig tittel på pressemeldingen: Vi farger Norge gult Kategori: , Bistand Utenrikspolitikk Familiespørsmål Sosiale spørsmål, allment Sosiale vilkår Sosiale spørsmål Kriser, konflikter Barn, ungdom SOS-barnebyer farger Norge gult i sommer med solsikkekonkurranse. Det er ikke første gang. Her er glimt fra SOS-barnebyers 20 år lange solsikkehistorie.                 

SOS-barnebyer farger Norge gult i sommer med solsikkekonkurranse. Det er ikke første gang. Her er glimt fra SOS-barnebyers 20 år lange solsikkehistorie.                 

Når vi i år oppfordrer til å plante nettopp solsikker, er det fordi det er SOS-barnebyers blomst. Det har den vært i 20 år. Solsikken er et symbol på hvordan barn blir store og sterke, når de får en trygg oppvekst.

– Vi håper på et blomsterhav av gul glede over hele landet, og den høyeste solsikken kåres i september, sier generalsekretær i SOS-barnebyer, Bente Lier.

Solsikkehistorien

Det startet i Norge, men i dag blir blomsten brukt internasjonalt som symbol på arbeidet til SOS-barnebyer.

Solsikken er en stor blomst som vokser raskt. Får den beskyttelse og stell, blir den stor og sterk, akkurat som barn blir når de får en god oppvekst. Solsikken er sterk og har glade farger, og symboliserer barn og deres styrker. Siden solsikken vokser raskt er det gøy for barn å følge utviklingen.

Solsikkebarna er 20 år i år. Det startet på slutten av nittitallet og ble en landsomfattende satsing for å få barn i Norge med på å hjelpe andre barn gjennom å støtte SOS-barnebyer. Kari-Ann Grønsund og Philip Kruse sto bak lanseringen i 1997/1998, sammen med SOS-barnebyer. I dag er 580 barnehager i Norge solsikkebarnehager, i snitt hver tiende barnehage i Norge. Solsikkefester er arrangementer i barnehager der barna inviterer foreldre til fest og selger ting de har laget selv til inntekt for barn uten omsorg/SOS-barnebyer. Alle barn som går i barnehager som støtter SOS-barnebyer, er Solsikkebarn. Solsikken var også symbolet da SOS-barnebyer hadde TV-aksjonen i 2000. I tillegg til Grønsund og Kruse, har Solveig Kloppen og Klaus Sonstad engasjert seg for Solsikkebarna. Slik deltar du på konkurransen

Så solsikkefrø, og sørg for nok vann og lys. Ta gjerne bilder av utviklingen, og la dine venner, familie, følgere, medarbeidere, naboer og sambygdinger følge solsikkens liv på Facebook eller Instagram. Husk å tagge innleggene med #omsorgseffekten og #sosbarnebyer.

Vil du konkurrere om Norges høyeste solsikke kan du måle høyden når planten er fullvokst, og gi beskjed til SOS-barnebyer. Da må du ha åpen profil og dokumentere høyden på Instagram-innlegg. Eventuelt kan du gjøre det i en e-post til oss: konkurranse@sos-barnebyer.no.

Fristen for å delta i konkurransen er 1. september.

Kilde: Pressekontor SOS-barnebyer – PRESSEMELDING –

————

SOS-barnebyer er en internasjonal humanitær organisasjon som jobber for å sikre barn omsorg og beskyttelse i en trygg familie. SOS-barnebyer styrker utsatte familier slik at de kan gi barna god omsorg, og gir barn som ikke kan bo i sin egen familie et trygt hjem i en SOS-familie. Organisasjonen samarbeider med lokalsamfunn, organisasjoner og myndigheter for å sikre barns rettigheter og skape varig endringer for barn og samfunn. SOS-barnebyer jobber i 134 land inkludert Norge.

Hashtags: # #Bistand Utenrikspolitikk Familiespørsmål Sosiale spørsmål, allment Sosiale vilkår Sosiale spørsmål Kriser, konflikter Barn, ungdom Bistand Utenrikspolitikk Familiespørsmål Sosiale spørsmål, allment Sosiale vilkår Sosiale spørsmål Kriser, konflikter Barn, ungdom

[anettetheresepettersen]

En stille katastrofe

I en tid med stengte teatersaler er det gledelig å se at flere av de norske teatrene nå også utforsker radioteatersjangeren. Ett av disse initiativene er Oslo Nye Teaters Til ettertiden.

Det er rart å leve i en tid som man ennå ikke har et begrep for, i en samfunnstilstand man foreløpig ikke vet hvordan eller hvor lenge vil strekke seg ut i tid. Vi lever med «de mest inngripende tiltak som er gjort i fredstid», sier Erna Solberg, og samtidig lever mange av oss i en privilegert tilværelse. Det finnes en utside, en tilværelse som ikke samsvarer med innsiden, med opplevelsen av den samme. Der ute er det fortsatt vekselvis sol og regnvær, måkeskrik og barn som leker i hagen tvers over gata for kjøkkenvinduet mitt. Det livet som utspiller seg innenfor og utenfor vinduet er så trivielt og lite spektakulært, og stemmer overhodet ikke overens med det nyhetsbildet som formidles fra radioen på kjøkkenbenken. Hvordan vil fremtiden omtale denne tiden og denne tilstanden vi nå befinner oss i? Det er mot dette punktet frem i tid at hørespillet Til ettertiden retter seg med den samme ambivalensen, som en famlende hånd som forsøker å forstå hvordan noe kan være hardt og mykt samtidig.

Radiodramakollektiv Til ettertiden ble initiert av ensemblet på Oslo Nye Teater, og de har fått selskap av en lang rekke skuespillerkolleger ellers i feltet. Replikkene er spilt inn av hver enkelt, og siden satt sammen til én lydfil. Teksten er skrevet av Ida Marie Hede, Marie Bjørn, Niels Erling og Jörgen Dahlqvist, og ble først produsert av danske Akt1 og Teater Momentum. Akt1 er et radiodramakollektiv som omtaler seg selv som «hele Danmarks lydteater», og som siden 2013 har lydiscenesatt nordisk samtidsradiodrama. Dette radioteateret har også et eget program eller en strategi hvor de utfordrer forfattere til å skrive for radio. Blant dem er forfattere som Olga Ravn, Amalie Smith og Stine Fevik (som også er skuespiller ved Oslo Nye Teater). I 2017 begynte Akt1 å utgi antologier med hørespill, og på teaterets nettside ligger hele ti bind i denne serien med «debuterende radiodramatikeres bud på et hørespil af i dag» (Kilde her, side 10.) Blant de mange tilgjengelige podcastepisodene finner vi også en iscenesettelse av Lisa Lies Medeamonologer.

I presentasjonen av Til ettertiden står det på Akt1s hjemmeside: «Vi har været frustrerede. Vi har været bange. Vi savner jer. Derfor har vi skabt et ekstraordinært hørespil specielt til denne mærkelige tid. Det hedder TIL EFTERTIDEN (SAMMEN HVER FOR SIG).» Og det er altså denne teksten som nå foreligger i norsk hørespillvariant. De 135 danske skuespillerstemmene er erstattet av 88 norske (hvorav tre av dem er barn), i regi av Ilene Sørbøe. De 88 stemmene speiler bredden i opplevelsene, kroppene og minnene som teksten omhandler. Teksten kan kanskje best beskrives som et kor hvor medlemmene av koret fremfører deler av individuelt – omtrent som en lang, lang rekke solonummer.

Tilværelsens ytterpunkt «Jeg vil be deg om ikke å glemme smaken av saltvann». Slik åpner hørespillet, som består av en lang rekke ting man oppfordres til ikke å glemme. Alt fra det første kyss, en elskers kropp eller opplevelsen av redsel ved en mors hjerteinfarkt – til lyden av oppvaskmaskinen og alarmen på telefonen. Med andre ord både de store hendelsene i livet og de mer hverdagslige. Teksten gir et nikk til Inger Christensens diktantologi Alfabet (1981), hvor Christensen alfabetisk ramser opp eksistensen av ting. «Aprikostrærne finnes», åpner Christensens dikt, mens Til ettertiden altså åpner med en direkte oppfordring om ikke å glemme smaken av saltvann, fra et jeg til et du. Etter en beskrivelse av den sanselige dimensjonen av saltvannets smak, som flyter over i beskrivelser av kyss, kommer det en ny stemme som ber «deg ikke å glemme huden på magen, huden til en elsker etter et bad». I stedet for å konstatere at noe finnes, så er det en direkte henvendelse fra en lang rekke jeg-stemmer som ber ‘deg’ om ikke å glemme. Dette knytter teksten og erfaringene som ramses opp tettere til lytterens egne erfaringer og iscenesetter på sett og vis lytterens fantasi og hukommelse. «Jeg ber deg om ikke å glemme meitemarkens toleranse for menneskene», sies det. Og jeg undrer: Er det toleranse eller er det egentlig avmakt meitemarken opplever? Tanken om at meitemarken har toleranse for oss gir den agens og er mer spennende enn avmaktsteorien.

Replikkene fremføres med vekslende grad av patos og med ulik grad av bakgrunnsstøy. Dette, samt de mange dialektene skuespillerne benytter, får teksten til å fremstå kollektiv. Mellom, og tidvis under, stemmene høres et lydbilde som innledningsvis er monotont og melankolsk. Det begynner med enkle akkorder og vokaler, som etter hvert utvikler seg til et mer drivende lydbilde med trommer. Det er et annet lyddesign enn det i Akt1 og Teater Momentums versjon, men lydstrømmene minner likevel om hverandre.

Kontrastfri Jeg driver inn og ut av mine egne minner parallelt med hørespillets oppramsing av alt det som er verdt å huske. Samtidig fører du-grepet til større distanse hver gang det er dissonans mellom erfaringen som deles og egen erfaring eller opplevelse, og etter hvert fremstår også teksten noe monoton. Hva vil det for eksempel si å «stå ren overfor eksistensen»?

Kanskje skyldes denne lytteopplevelsen også at jeg hører hørespillet nå, i begynnelsen av mai, etter nesten to måneder i en slags hjemmekarentenetilværelse, mens det opprinnelig ble skrevet i mars, nokså kort tid etter at tiltakene var iverksatt og opplevelsen av kaos (og potensiell apokalypse) var mer nærværende. Jeg befinner meg i en ettertid, men muligens fortsatt for tett på den tilstanden teksten beskriver. I den monotone hverdagen jeg nå oppholder meg, hvor dagene er så til forveksling like at jeg daglig sjekker kalenderen fordi jeg helt på ordentlig ikke klarer å holde oversikt over hvilken dag det faktisk er. Kanskje er det også motstand i meg fordi noe av det eneste jeg gjør nå om dagen er å huske, og fordi tekst og lydbildet er motstandsløst.

«Lengselen etter å kunne leve og over å kunne dele den følelsen av liv med andre», sies det i Til ettertiden. Det er en replikk som er lett å kjenne seg igjen i. Er det ikke det nettopp denne lengselen vi ofte kjenner på når vi er i kunsten? Men «følelsen av liv» oppstår særlig i de mer uventede tekstpartiene i hørespillet. Som oppfordringen til å huske Pisang ambon og de som holdt håret ditt da du kastet opp. Pisang ambon! Denne ufyselig søte, grønne likøren hadde jeg faktisk glemt.

FAKTA

Til ettertiden Av: av Ida Marie Hede, Marie Bjørn, Niels Erling og Jörgen Dahlqvist Regi: Ilene Sørbøe Lyddesign: Audun Melby Original musikk: Audun Melbye og Steffen Hofseth Med: Kari-Ann Grønsund, Stine Fevik, Suzanne Paalgard, Andreas Stoltenberg Granerud, Modou Bah, Trine Wenberg Svensen, Emilie Mordal, Ingvild Holthe Bygdnes, Henriette Faye-Schjøll, Sarah Christine Sandberg, Knut Wiulsrød , Johannes Joner, Eldar Skar, Mari Dahl Sæther, Helle Haugen, Birgitte Victoria Svendsen, Petter Vermeli, Tarjei Sandvik Moe, Ida Cecilie Klem, Linn Skåber, Iver Innset, Duc Mai-The, Heidi Ruud Ellingsen, Bjarte Hjelmeland, Bibi Nerheim, Mads Henning Skar-Jørgensen, Melina Tranulis , Olavus Udbye, Sven Nordin, Helle Haugsgjerd, Niklas Gundersen, Karina Cecilie Bergmann, Jannike Kruse, Espen Mauno, Bente Børsum, Ine Marie Wilmann, Marit Østbye, Ester Grenersen, Ivar Nørve, Julie Støp Husby, Kari Simonsen, Solveig Andsnes , Janne S. Bønes, Hina Zaidi, Lars Berge, Kim Haugen, Cato Skimten Storengen, Lena Kristin Ellingsen, Cornelia Børnick, Hilde Louise Asbjørnsen, Ingrid Liavaag, Ida Ursin-Holm, Charlotte Øverland Våset, Trond Fausa Aurvåg, Kim Sørensen, Sindre Postholm, Dagfinn Tutturen, Eivin Nilsen Salthe, Unni Wilhelmsen, Ingrid Vollan, Ida Holten Worsøe, Thea Bay, Guro Karijord, Håkon Ramstad, Gunnar Eiriksson, Maja Evenshaug Kristiansen, Arthur Hakalahti, Mari Maurstad, Marte Germaine Christensen, Øystein Røger, Hanne Dahle, Hans Marius Hoff Mittet, Kim Helge Strømmen, Helén Vikstvedt,  Mari Lerberg Fossum, Svein Tindberg, Sisi Sumbundu, Hanne Skille Reitan, Eli Stålhand, Henny Stålhand Arnø, Oscar Stålhand Arnø, Mattis Herman Nyquist, Marit Andreassen, Caroline Navestad, Marian Aas Hansen, Per Emil Grimstad. Oslo Nye Teater, premiere 30.april 2020

Teksten ble opprinnelig publisert på Scenekunst.no 7.mai 2020.

Foto: Oslo Nye teater.

[motionpicturelover]

"Du kan da ikke bare gå" (1985) - Terje Mærli

Films I've watched in 2022 (144/210)

A harrowing but realistic portrayal of a violent and abusive relationship.

[tarjeismoeworknews]

Mens vi venter får vi gå

A few actors from Oslo Nye have made a performance for everyone who is happy in Oslo and who does not get to go out on vacation this summer! "Mens vi venter får vi gå "(While we wait we get to walk) is a an audio-guided walking performance( hiking theater) that is based on taking advantage of the opportunity the corona crisis has given us, namely to re-orientate ourselves. It's about putting one foot in front of the other and paying attention to what you don't usually pay attention to - seeing the city with new eyes, like for the first time. 

The walking show starts at the main entrance of the Oslo Nye Theater in Rosenkrantz 'gt. 10, outside Oslo Akutten. 

Idea, concept, script and participation: Petter Vermeli, Ingvild Holthe Bygdnes,Mari Dahl Sæther, Emilie Mordal,Tarjei Sandvik Moe, Kari-Ann Grønsund. Consultation: Ilene Sørbøe and Kim Bjarke Dramaturg: Ilene Sørbøe Sound design and music: Bjørn Ottar Undset Production manager: Tina Espejord TEXT / SOURCES: • Excerpt from “Peer Gynt” by Henrik Ibsen, adaptation of Njål Mjøs • Excerpt from “Sult , edited by Anders T. Andersen • Excerpt from “Mrs. Eva's Diary” by Hulda Garborg • “The Face” from “Éthique et infini” by Emmanuel Lévinas • Excerpt from "Among cycling prelates, the dance and the play" by Jo Stang • Excerpt from Bybi .no, "The sweet buzzing sound" • Excerpts from “Quotes” by Per Fugelli • Quotes by Halldis Moren Vesaas and Åste Dokka • Other sources: norgeshistorie.no, Hotel Cæsar Wiki, Snl.no, nbl.snl.no MUSIC: • “Oslo tells”, No. 4 • “Little cute tail”, Hubbabubba club • “J'ai deux amours”, Joséphine Baker • “I come”, Veronica Maggio • “Gauken, Springar”, by Olav Luksengård Mjelva • Hotel Caesar vignette 

for more information visit: https://oslonye.no/mens-vi-venter-far-vi-ga/

[evakcardamom]

Second part:

Tarjei is asked about how it is to only be 21 years old and already being employed at Oslo Nye, and how it is to be the youngest one.

Tarjei tells that he loves the feeling about being the youngest one, to lean on others and learn from them about theatre history. He tells that during the walking theatre he’s been working alot with an actor called Kari-Ann Grønsund, that she’s in her sixties and he’s only twenty one, and that they have become close friends. He is asked if there is something he as the youngest can learn the other actors. At first he says no, but then he tells about how he always had to help Kari-Ann to get the audio file working, when they were listening to the walking theatre themselves.

Tarjei is asked if he is prepared for the time where he is not youngest anymore. He tells that he got a bit prepared when he played in «Til Ungdommen» where Jon Ranes, one of the other actors is born in 2002. He tells that it felt a bit weird to suddenly almost be one of the oldest ones.

Tarjei is then asked about where he is standing when it comes to theatre education, he tells that he’s not been applying for any education now, that he’s currently having the engagement at Oslo nye and that he feels that he learns a lot by working with his colleagues and also through the professional. He then says that he’s earning money, and feels he gets life education and loves to work with theatre. He then says that who knows, suddenly he gets the idea that he wants to get an education, the interviewer shoots in that he hasn’t been having to take up any student loans as to he replies that he feels privileged and lucky.

They then talk about the play 20 november (november 20th) (which were supposed to premiere in April, but Corona happened) and that the new premiere date now will actually be on november 20th! He were asked why he said yes to be standing on the stage for seventy minutes doing a monologue. Tarjei answers that since he’s working at Oslo Nye he’s placed in small and big roles and has to say yes.

He’s asked how he’s been preparing for this play which is about a young school shooter. He tells that he’s been reading about school exterior and that he’s fascinated about how much hate human beings that falls outside of society feels, and how they decide to commit acts of violence. He says that you have to try to dive deep into it, and try to understand why they do what they do. He says that they are human beings and.

Tarjei is then asked about if he’s been getting any summer vacation. He tells that he’s been doing some short movies during the weekends, that he’s been reading books, been to Hardangervidda and that he’s beenthat fishing at Akerselva with his father, he’s not been getting more that one fish yet, but now that it’s opened for salmon fishing, he’s going to go all in with the salmon fishing. He tells that when he stands by Akerselva while fishing, he tries to nod to people that walks passed him, but that they don’t realize that it is him that’s standing there fishing!

[evakcardamom]

Today it is 2 years since the first Snøfall premiered at Oslo Nye 😻

In 2018 & 2019 I saw 4 performances, this year I will probably only be seeing 1 (the premiere at november 13th)

There are other times now, it has been safe to go to the theater during corona time, with safe distance etc, but it will be a bit different now that you also have to wear a face mask in the theater. I understand the decision well, and will use it, but only during a theater night I have to wear 2 face masks (one while getting to the teather until I’m in my seat, and 1 when I’m leaving) Since I travel by bus and subway to and from work I’ll also have to wear one face mask to work in the morning, one from work and to the city center, and then I’ll have to take the face mask off to be able to eat before the play AND then take another one while entering the theatre. Kind of a lot of face masks in one day🙈

This was the role list in 2018 (and almost all of them also played in 2019)

Selma: Emilie Mordal

Ruth: Helle Haugen

Julius: Trond Høvik

Winter: Petter Vermeli

Håkon: Tarjei Sandvik Moe

Arrow: Olavus Frostad Udbye

Frida: Ida Elise Broch

IQ: Johannes Joner

Hjerterud: Sisi Sumbundu

Indian: Stine Fevik

Stål / Kjell Svendsen: Andreas Stoltenberg Granerud

Normann / Teacher: Suzanne Paalgard

The child's best / Noor: Kari-Ann Grønsund

Many of the same play again this year, new this year is that the actors have an understudy, this is due to corona (I expect there are strict rules also in theater in relation to colds etc.) Tarjei is understudy for Iver Innset, and if Tarjei have to step in for Iver during one of the days he has 20 November performances, 20 November will be cancelled for those days.