#scenekunst | Explore Tumblr Posts and Blogs

evakcardamom · 4 years

Text

Yesterday Lars Norén died after complications of Covid 19.

Tarjei has written a tribute to Lars Norén on a site called scenekunst.

I decided to translate the tribute with google translate, so you all can read it.

Here it is:

Thank you for your swallow dives in the dark, Norén!

The playwright Lars Norén died of complications related to covid-19 on 26 January. The actor Tarjei Sandvik Moe, who is waiting to play Norén's on November 20, remembers the meeting with Norén's art.

"Sometimes I am filled with a strong happiness - but I can only express it through crying."

From the play Munich-Athens, by Lars Norén

On January 26, the playwright Lars Norén died of complications related to covid-19. Norén showed us how existential darkness can be turned into art and how that art can once again light up in the theater darkness. For decades, he created profound, sharp and powerful drama that has touched and inspired many.

I first discovered his drama, completely without a clue as to who he was, when my mother took me on a production of Som lauvet in Vallombrosa at Det Norske Teatret in 2017. Before this evening I was a theater-skeptical seventeen-year-old, who was more interested in film. and simply thought that theater was rather boring. After this evening, I almost wanted to do nothing but watch, read and play theater, and most of all Lars Norén's drama. I laughed so I cried, and cried so I laughed, of the dysfunctional relationships, the self-absorbed characters and the strong and effective dialogues and monologues. I also suspect that in inappropriate ecstasy I got up in standing ovations before the show was completely finished. Lars Norén's acting made me understand the enormous power a stage text can have when it is written without fear of going into existential themes with a personal angle and both invites and gives the actors on stage space to find tragicomic, spark and dynamics together. . Then theater really is not boring.

Suddenly I had to play Norén's drama myself. In April 2020, we were to premiere the monologue on November 20, Norén's dark play based on texts left by a school shooter, in Oslo Nyes Teaterkjeller. No project has aroused more nervousness and awe in me. Carrying Norén on my narrow shoulders seemed impossible. I still had a secret (and most likely quite unrealistic) dream that the playwright himself might come and see. But due to a virus, we still have not premiered. This virus also took Lars Norén's life. Now I know for sure that he will not come and see the show when we are one day allowed to have a premiere.

I have been walking around with my head on November 20 for over a year now, and I can often think: Why does Norén have the strength, bother and desire time and time again to portray characters in such unimaginably deep crises? He writes about relationships full of physical and psychological violence, drug addicts, sex offenders and school shooters. Are these people representative of who we are?

Many will also think that Norén's art, in those cases where he has been very engrossed in uncompromising methods in the search for dark truths, contains some major flaws. However, we artists should look to him today and into the uncertain future because we must remember that we as artists must uncompromisingly search for these truths. We represent the universe in everything we create. And the universe is strikingly often a painful place to be. The universe is made up of many people in very deep personal crises, people who commit cruel acts, and although we are not all exactly like them, we can understand them and ourselves through art. We all have darkness in us.

Anyone who sees or reads a play by Norén gradually understands that it is far healthier, and moreover uplifting, to dive into the darkness through art than to suppress the existence of darkness. For the darkness that is not processed, but only suppressed, will grow. Therefore, we should be happy that Lars Norén has plunged into his own and others' tragic fate and psychology both through realistic and more symbolic expressions time and time again and conveyed it further in his very intellectual, but far from inaccessible texts. This means that we as readers or theater audiences can feel resonance, recognition and understanding that we can take with us further in life.

Lars Norén remains the greatest Swedish playwright after August Strindberg, and he will undoubtedly live on in our common consciousness and on theater stages all over the world, for many years to come. In Oslo, there will be a trip to play Norén at both the National Theater with Etter Stillheten and Oslo Nye Teater on 20 November as soon as it is safe and legal in terms of infection control. Then we will play with you in our dark hearts, Lars.

Thank you for everything, and rest in peace, great artist.

#tarjeisandvikmoe #tarjei sandvik moe #20november #larsnoren

15 notes · View notes

anettetheresepettersen · 4 years

Text

Nødvendigheten av ubehag (intervju)

Da teatersjefjobben ved Kilden Teater ble utlyst i 2018 vurderte Valborg Frøysnes først å søke seg dit som skuespiller. Men i forlengelsen av #metoo tenkte hun: ”Faen, hvorfor ikke søke selv?”

Det er øsende (nei; høljende!) regnvær i Kristiansand den dagen jeg skal møte teatersjef på Kilden teater, Valborg Frøysnes. Det har ikke regnet i så store mengder siden før koronapandemien så vidt jeg kan huske. Vi har avtalt å møtes en tidlig morgen på en kaffebar i Kristiansand, og Frøysnes rekker å spise frokost før jeg ankommer samtalen noe forsinket nedlesset i bagasje. Selv om aktiviteten på scenekunstfeltet i Kristiansand er økende, er det fortsatt en nokså oversiktlig mengde mennesker, og Frøysnes og jeg har møtt hverandre i ulike sammenhenger gjennom våren. Vi har da snakket om scenekunstens plass og rolle i en kontekst som en mellomstor by som Kristiansand, og (habilitetsnotat, habilitetsnotat!) det foreligger en vag plan om samarbeid mellom Kilden Teater og kuratorduoen theisen/pettersen (hvor jeg utgjør halvparten) om et Etegilde – et konsept hvor theisen/pettersen inviterer til samtaler om scenekunst i Kristiansand.

Kildens teatersjef Valborg Frøysnes, som er født og oppvokst i Oslo med foreldre fra Setesdal i Agder, er opprinnelig utdannet skuespiller fra Rose Bruford College i London. Etter endt utdannelse 2001, jobbet hun tre år som skuespiller i London før hun ble ansatt ved Teatret Vårt i Molde i 2004. Etter nærmere seks år der, reiste hun til Frankfurt hvor hun tok en mastergrad i teatervitenskap og dramaturgi. Hun tilbragte ett semester ved Universitetet i København før hun returnerte til Molde i 2013. Etter to år til ved Teatret Vårt flyttet hun tilbake til Oslo hvor hun frilanset som skuespiller og blant annet jobbet med scenekunstkompaniet Susie Wang. Høsten 2018 ble hun ansatt som teatersjef ved Kilden Teater i Kristiansand. I november 2018 tiltrådte hun i en 50% stilling som overlappet med daværende teatersjef Birgit Amalie Nilssen, og siden 1.januar 2020 har sjefsjobben formelt vært hennes.

Det er ikke helt uvanlig at norske teatersjefer har både praktisk og teoretisk teaterbakgrunn. Eksempelvis har påtroppende teatersjef ved Nationaltheatret, Kristian Seltun, hovedfag i teatervitenskap, mens Kristian Lykkeslet Strømskag ved Teatret Vårt i Molde har hovedfag i nordisk og er utdannet dramaturg. Jeg har likevel inntrykk av at de fleste teatersjefene i Norge er utøvende scenekunstnere (særlig regi og skuespill) hvor de teoretiske fagene er noe de fleste teatersjefene (og andre i feltet) har tatt i relativt ung alder. For Frøysnes var dette derimot noe hun oppsøkte etter å ha jobbet som skuespiller en del år.

Hvorfor valgte du å reise til Frankfurt for å ta en mastergrad?

– Jeg tror jeg var kommet til et punkt hvor jeg måtte videre på en eller annen måte hvis jeg skulle fortsette med teater. Jeg var nok litt desillusjonert og tenkte det måtte være noe mer. I Frankfurt ble alt det jeg hadde holdt på med i ti år satt spørsmålstegn ved – jeg gikk inn i en liten krise. Hele min idé om hva teater kan være ble utfordret og sprengt. Det var litt som å være i opposisjon til foreldre, bare at det var teatret istedenfor, litt pubertalt sent, kanskje. Men jeg liker tanken om at teater er i bevegelse, at man ikke konkluderer med at dette er teater, men i stedet jobber med hva teater kan være. Det lærte jeg i Frankfurt, og det er en fin ting, både estetisk og filosofisk, at man ikke sitter med en fasit om hva teater er.

I et intervju med Fædrelandsvennen i 2019 uttalte du at du opprinnelig hadde tenkt å søke deg til Kilden som skuespiller hvis det kom en bra sjef der, men så endte du med å søke sjefsjobben i stedet?

– Haha, ja, da jeg så at stillingen var utlyst, hadde jeg jobbet noen år som frilans, og tenkte at jeg ville søke meg dit hvis det kom noen kule folk der. Jeg synes det hadde vært fint å jobbe på institusjon igjen. Hadde det ikke vært for #metoo, så hadde jeg sannsynligvis nøyd meg med den tanken. Men etter #metoo var det lettere å gjenkjenne og identifisere ufin maktutøvelse, og jeg opplevde en enorm styrke i det. Dette fikk meg til å tenke: «faen heller, jeg søker jobben selv». Så da gjorde jeg det.

Det var altså skuespilleren i deg som først vurderte Kilden Teater som en egnet arbeidsplass. Som skuespiller, hva håpet du å finne ved Kilden Teater – hva ser du etter i et teaterhus?

– Det jeg likte med å jobbe med teaterkompaniet Susie Wang var å være en del av en gruppe som har en tydelig visjon og som jobber så kompromissløst og helhetlig. Det synes jeg er veldig tiltalende – å være med på å bygge opp noe man har tro på. Da har man på en måte en retning med det man holder på med, man er med på en reise. Det appellerte til meg, og det var det potensialet jeg så i Kilden.

Teatret Vårt i Molde er vel nokså likt størrelsesmessig som Kilden Teater, hvilke erfaringer tok du med deg derfra etter dine syv år som skuespiller, videre til Kilden?

– Masse, egentlig. Daværende teatersjef Carl Morten Amundsen var veldig ambisiøs på Teatret Vårts vegne, selv om det var et regionteater. Han var opptatt av at regionalt ikke skal bety provinsiell. Det synes jeg er en veldig riktig tankegang. Han satset også mye på nyskrevne tekster og var inspirert av tysk teater. Det har betydd enormt mye for meg – inkludert den linken til Tyskland. Men også viktigheten av å nå ut i en region hvor man ikke har teater. Det å kunne spille for folk som ikke har teatret i sin umiddelbare nærhet er en verdifull tanke og et demokratisk spørsmål. Og så lærte jeg at skuespillerne alltid er viktige, men på et lite teater er de desto viktigere.

Hva ser du etter i skuespillere?

– Det er vanskelig å sette fingeren på, men det er enormt viktig hvordan de er som mennesker. Det handler vel om det å ha en vilje og et behov for å uttrykke seg, at de vil være med på visjonen jeg har. Jeg ønsker at de opplever at vi er et lag, at de blir en ressurs. Jeg prøver etter hvert å trekke dem mer inn i andre sider av virksomheten enn bare det å stå på scenen.

Hvordan?

– Jeg vil at de skal være med å tenke hva Kilden Teater vil kommunisere, for eksempel hvordan vi skal fremstå visuelt. Det er viktig at de inngår i kunstneriske valg – som hvilke stykker og regissører vi skal invitere, blant annet. Jeg har ikke kommet helt i gang med dette, mye på grunn av korona, men det er noe jeg vil jobbe aktivt med. Men jeg har allerede involvert skuespillerne i morgenmøter med markedsavdeling og kommunikasjon, noen fra hver oppsetning er alltid med, slik at avstanden mellom de ulike avdelingene blir mindre.

Kan du si noe mer om hva som er visjonen din?

– Det blir fort et floskelspråk når man skal snakke om visjoner, men det er særlig tre elementer jeg er opptatt av. For det første hadde jeg da jeg startet et markeringsbehov for Kilden Teater: Vi må ut og markere Kilden Teater som et egenproduserende hus. Jeg vil at vi skal ha tydelige egenproduksjoner som det legges merke til med kunstnere som arbeider på et høyt kunstnerisk nivå. Gjerne kunstnere som ikke alle andre institusjoner velger. Skuespillere og regissører henger sammen, og har man høy kunstnerisk kvalitet på disse så baller det på seg. Dette handler også om helhet, at det visuelle også er en del av programmet som er teatrets identitet. For eksempel i form av plakater der jeg har ønsket å ta plakatkunsten på alvor. Det andre elementet i visjonen handler om å åpne teatret opp for nye publikumsgrupper. Det er kanskje et ønske alle teatersjefer har, men her i Kristiansand er det veldig delt, og det er fortsatt mange som tenker at Kilden ikke er for dem. Det hadde jeg lyst til å prøve å gjøre noe med, og der er jeg fortsatt litt tidlig i det arbeidet. Det tredje, og kanskje viktigste elementet handler om større mangfold. Jeg har vært opptatt av rasisme og mangfold i mange år, og det har overrasket meg hvor lett det er å havne i en hvit, mannlig, europeisk, normativ kanon når man først sitter i maktposisjon. Det er gjerne disse tekstene regissører først foreslår eller de man selv først tenker på. Det å gå utover det man har lett tilgang til eller allerede kjenner krever kontinuerlig jobb. Det har slått meg at det er det som er hardt arbeid, det krever en innsats fra de som sitter i maktposisjon, men det er det som må gjøres.

Nå er det vel halvannet år siden du begynte i jobben, først i 50% en periode, før du tiltrådte 100% i år, hvilke erfaringer har du gjort deg så langt? Er det noe som har overrasket deg positivt?

– Det som har imponert meg er hvor utrolig dyktige folk det er på alle verkstedene: kostyme, mask, rekvisitt, snekker og malersalen. Det er skikkelig dyktige håndverkere på huset, det er de som er diamanten i den store bygningen.

Hva med motsatt – er det noen utfordringer som har overrasket deg, som du ikke hadde sett for deg på forhånd?

-Det er litt tidlig å svare på, jeg har på sett og vis bare hatt én stor hovedproduksjon. Kilden er et stort hus, vi er et lite teater i det huset og jeg er ikke øverste sjef. Det å nå ut til nye publikumsgrupper er arbeidskrevende, det samme gjelder når det kommer til å finne nye historier og søke utenfor det kjente.

Hvordan jobber du med dette, helt konkret?

– Jeg har forsøkt å knytte til meg folk jeg ikke kjente fra før, som har vært i andre miljøer enn det jeg har vært i selv eller har kjennskap til. Og at de tipser meg om ting jeg kan se. Det handler om å være nysgjerrig på hva man ser utenfor den faste ruten.

Nå står vi i en krevende teatersituasjon med en korona-krise som legger strenge restriksjoner på hvordan teatrene kan produsere og driftes. Dere har allerede hatt én produksjon som er tilpasset dette, hvordan påvirker det jobben din fremover?

– Vi har kommet bakpå i planleggingen og får færre publikummere. Men jeg blir litt sta i dette. Da avgjørelsen ble tatt om at Kilden ikke skulle permittere, tenkte jeg at vi må jobbe oss gjennom det, og det er jeg veldig glad for at vi har gjort. Det var ekstremt lærerikt med Culpa-produksjonen, hvor regissør Mine Nilay Yalcin gjorde en formidabel jobb. I koronatiden tror jeg ikke man kan si at noen gjorde riktig eller galt. Ingen visste noen ting, og ulike teatre kunne kun handle ut i fra det de selv mente var rett eller forsvarlig.

Nå har vi holdt på i snart tre måneder i denne rare unntakstilstanden, og vi vet at det ikke kommer til å gå tilbake til ‘normalen’ på en stund. Vi må belage oss på at det blir en annen normal, og det tar lang tid å tenke, det er jo så omkalfatrende. Jeg har sett på bildene fra Berliner Ensemble i Berlin, hvor de fjerner seter i publikumsamfiet for å opprettholde anbefalt sosial avstand, og jeg lurer på hvem teater skal være for?

– Ja, jeg blir veldig ydmyk av det. Og det er kanskje dette teatret trenger for å bli tvunget til å finne nye publikumsgrupper? Det beste som kan komme ut av korona er kanskje det – at det å oppsøke nye publikumsgrupper ikke blir nok en floskel i nok en strategi. Jeg har ikke egentlig hatt så sterke meninger om koronateateret. Det er mange grunner til at teatersjefer valgte å permittere ansatte, og det respekterer jeg. Jeg har ikke vært helt enig i all den kritikken som har kommet mot dem som valgte eller måtte permittere sine ansatte. Jeg synes det har vært vanskelig å ha bastante meninger om ting, og i det har det vært vanskelig å komme inn i lange tanker.

De lange tankene hører kanskje til det kommende årets oppgaver. Nå har man hatt noen måneder hvor alt nærmest ble kastet opp i luften, hvor alt har blitt snudd opp-ned. Men nå ser det ut til at vi har minst ett år foran oss hvor vi må skape og vise teater på andre måter enn vi tidligere har gjort. Det er lite som tyder på at vi får sitte 20 cm unna hverandre i salen, for eksempel. Jeg er enig i at det er tidlig å skulle forvente gode refleksjoner over noe man fortsatt står midt oppi, det tar tid å tenke …

– Ja, det er det – det tar tid å tenke, og det tar tid å skape! Det var noen som foreslo at man bare kunne gjøre Hamlet i badekaret, og det er jeg ikke enig i. Vi er også håndverkere og fagfolk, vi bruker jo over ett år på å planlegge og gjennomføre en produksjon. Det trenger ikke alltid ta så lang tid, men det tar tid å tenke og skape. I en ideell verden ville man kanskje tatt et steg tilbake og sagt: «Dere, nå tenker vi i to uker, og så kan vi begynne». Men det var ikke mulighet til det.

Hvorfor ikke? Hva er det som hindrer dere i det?

– Det var så mye annet som måtte prioriteres. For min del var det bare det å holde hodet over vannet med en fireåring hjemme og beredskapsmøter på jobb, og ingen visste noe. Jeg tror det var fordi alt var i unntakstilstand.

(Mellomspill: Her henger journalistens datamaskin seg opp. Midt i samtalen om konsekvensene av koronakrisen, er det ironisk nok som om datamaskinen melder seg inn i samtalen og roper: Jeg er også sliten av denne krisen! Du har brukt meg for mye, vi trenger en pause!)

– Men jeg lurer: Er det vårt mandat å lage digitalteater i badekaret, krise eller ikke krise, er det det vi skal gjøre? Rettferdiggjør det å ikke permittere? Disse spørsmålene er kjempeviktige. Og er det skuespillerne som skal permitteres først? Hva sier det om skuespillerens rolle i et teaterhus? Koronakrisen har vært krevende, forvirrende og frustrerende, men kanskje det kommer opp noen relevante spørsmål som det kan være interessant å se nærmere på.

Ettersom mer enn 60% av inntektene til de fleste, eller alle, offentlige teatrene kommer fra nettopp det offentlige, så er det ikke rart at det blir spørsmål omkring permittering. Det er litt som det du sier om å være et team, at hvis du permitteres fra jobben din så er du jo ikke lenger en del av et team. Det handler også om en større kulturpolitikk, om hvem som inngår i teatrets kjerne. Når man sitter i en maktposisjon så må man ta disse tøffe valgene, og da må man også tåle at folk har meninger om det. Sannsynligvis blir man jo upopulær hos noen uansett. På én måte er det ikke ditt hovedmandat å ha en mening om dine teatersjefkollegers valg, men jeg tenker at det er likevel noe i disse valgene som får konsekvenser.

– Det mest dramatiske er hvis produksjonsmidlene blir redusert og man blir tvunget til å gjøre noe hvor man ikke kan stå inne for det kunstneriske arbeidet, der all kunstnerisk visjon bare må legges på hylla. Det var vel mitt mareritt. Og det var jeg også redd for da vi valgte å ikke permittere, men i etterkant så var det den riktige avgjørelsen for Kildens del.

I dag (5.mai) og denne uka er det planlagt en rekke demonstrasjoner, både nasjonalt og internasjonalt, tilknyttet #blacklivesmatter. Du har allerede nevnt at mangfold er en sentral del av din visjon for Kilden Teater. Hva tenker du om teatrets oppgave mer generelt når det gjelder strukturell rasisme og #blacklivesmatter?

– Jeg tenker at det vi står i nå er et vendepunkt. Det har vært der lenge, og nå går det faktisk ikke lenger. Jeg tror man nesten må nullstille seg og begynne på scratch.

Hvordan gjør man det?

– Jeg tror det handler om å ha en bevissthet om det hele tiden og snakke åpent om det, uansett hvor ubehagelig det er. Hvis man virkelig vil gå inn i denne materien så må man også være åpen nok til å ville forandre seg, drive selvransakelse, og innse at dette er like mye, hvis ikke mer, hvite menneskers kamp. For det er mitt problem at en kollega blir utsatt for grov hets, banket opp på gata, kontinuerlig stoppet av politiet, snakket til eller portrettert på en spesifikk måte.

Hvis jeg kan trekke en parallell til #metoo, så overrasket det meg at ikke gutta var mer til stede der. Hvorfor så de det ikke som sin kamp? Det handler like om hvordan de blir fremstilt, og stereotypiene knyttet til dem. Det er like mye deres kamp som min.

Det som skjer nå og #metoo er to forskjellige ting, det er viktig å ikke blande dem. Det er ikke sånn at jeg i kraft av å være kvinne forstår rasisme, men det er noen paralleller der som vi kan dra nytte av i arbeidet mot rasisme. Hva kan teatret gjøre i dette? Hm, vi kan lete etter de historiene som vi ikke umiddelbart har tilgang til, det gjelder også valg av skuespillere, regissører etc. Selvfølgelig handler det om representasjon, men det handler også om form: Form kan også være representasjon. Hva slags estetisk uttrykk velger vi? Hvordan forteller vi historier? Og det å tørre å snakke om casting.

Hvordan er din castingprosess?

– Jeg tror det er viktig å snakke om casting for å reflektere rundt hva som fortelles og for å unngå å reprodusere stereotypier. I Jonas er det noen scener med en gjeng gutter som er ute i skogen og diskuterer meningen med livet. I én scene ender det med at en av dem blir skutt. Da vi skulle caste måtte vi også tenke igjennom dette: Hva betyr det hvis den kroppen som blir skutt er svart versus hvit? Det forteller forskjellige ting, gir ulike assosiasjoner, og det er viktig å ha en bevissthet rundt dette sammen med skuespillerne.

Jeg tror du er inne på noe der. Men det handler kanskje også om at det er vanskelig å finne språket. At den strukturelle rasismen finnes der i kroppen og språket, at man famler etter det rette språket og er redd for å trå feil, og kanskje også har en redsel for å bli «outet» som rasist …

– Men det er kanskje det man må – man må bli outet! Det er ubehagelig, men kanskje det er helt greit at det er ubehagelig. Men det er jo også der man må gå inn hvis det skal skje en endring. Jeg ble overrasket over egne tanker og vegring i dette, og jeg tror man må være villig til å forstå at man trår feil hele tiden.

Det er vanskelig å snakke om privilegier og makt i dette landet hvor den som utøver makt ikke nødvendigvis selv opplever det slik. Jeg tenker at rasisme fores også av kontinuerlige affekter. Det at man er redd for noe er ikke ensbetydende med at noe faktisk er farlig – men at denne frykten er strukturell.

– Ja, det er helt avgjørende at vi får et skifte i den selvsentreringen som skjer når vi snakker om dette. At man snakker ut fra sitt perspektiv, at det hvite perspektivet blir i sentrum som det selvsagte «vi». Bare gjennom vår samtale her, så oppstår dette «vi»et. Det er «vi» som sliter med å endre perspektiv. Det er ofte derfor folk begynner å gråte, fordi man ser på «hvordan har jeg det med dette?» – man sentrerer det rundt seg selv. Da blir diskusjonen deretter. Det er der ubehaget ligger, tror jeg. Det er så viktig at midt i det vi står i nå må de som blir utsatt for dette ikke oppleve at de står alene i denne kampen. At de ikke blir møtt med taushet. Som Camara Lundestad Joof sin bok sier; «Eg snakkar om det heile tida» (2018). Jeg tror «vi» må snakke om det hele tiden. Det er «vi» som ikke må stoppe og tenke at vi har gjort nok.

Intervjuet ble opprinnelig publisert på Scenekunst.no 2.juli 2020.

Foto: Bård Arnesen.

2 notes · View notes

orum · 3 years

Photo

Reposted from @writeandwright Jeg er så bestyrket over at @statenskunstfond og @bikubenfonden_kunst har valgt at støtte vores tværkunstneriske projekt "PATRIARKEN - et post-mortem retsopgør" med produktionsstøtte! Et projekt i krydsfeltet mellem immersiv scenekunst, digital kunst og ny dramatik. Af Scenekunstner Eja Due Digital Kunstner Kristoffer Ørum Dramatiker Anna Skov Produceret af : @teaterbaest @ejarmdue @kristofferorum -------- Overjoyed that The Danish Arts Foundation and Bikubenfonden has decided to back our project "The Patriark - a post-mortem court drama" A project in the intersection between immersive performance, digital art and new writing. By Performer Eja Due Digital Artist Kristoffer Ørum Playwright Anna Skov Produced by Teater Bæst #immersive #immersivetheatre #digitalart #newwriting #playwright #playwrightsofinstagram #writersofinstagram #statenskunstfond #bikubenfonden #teaterbæst (at Patriarch) https://www.instagram.com/p/CZeWOpQMBP0/?utm_medium=tumblr

#immersive #immersivetheatre #digitalart #newwriting #playwright #playwrightsofinstagram #writersofinstagram #statenskunstfond #bikubenfonden #teaterbæst

0 notes

ragnhildanderdal · 3 years

Text

AssitejFestivalen 2021

I løpet av denne veke 38, er foregår Assitejfestivalen 2021 i Kristiansand. Assitej er ein internasjonal organisasjon som arbeider for å fremme barn og unges rett til å oppleve god scenekunst. Min klasse, LFT, skulle sjå to av teaterstykka denne veka og anmelde ein av dei. Eg valgte å anmelde teateroppsettinga: My First... av det islandske kompaniet Gaflaraleikhúsið.

------------------------------------------------------------------

Beskriving av teaterstykket på Assitej.no:

«My First... er en forestilling skrevet av unge og nyutdannede islandske scenekunstnere. Med humor og timing har de sydd sammen mange små fortellinger om den første gangen - fra første kyss i barnehagen til kjærlighetssorg på videregående - til en morsom og fartsfylt forestilling av unge kunstnere for et ungt publikum. Fra regissøren: «Our hope is that the play can open a discussion about all these first ́s among teenagers. To show them that they all are struggling with the same insecurity and it ́s alright to see the humour in it. Parents and teachers are also encouraged to come to see a glimpse of the life of their teenage children and pupils.»

------------------------------------------------------------------

Anmeldelse av: My first... av Gaflaraleikhúsið

My First… er eit teaterstykke med bodskap til dei unge, men også til foreldre og lærarar. Den har dramaturgi er skreven av Bjørk Jakobsdottir saman med unge manusforfattarar. Dei vil få fram alt av flaue «tabu» og situasjonar fram i lyset, med humor. Skodespelarane er unge sjølv, som gjer det lettare for publikum å relatere til det karakterane deira har opplevd. Det er fem unge skodespelarar som utgjer denne framsyninga. Dei ulike karakterane heiter: Anna, Isabel, James, Charlie og Alex. Dei er alle fem på scene nesten heile tida, utanom nokon gonger. Framsyninga bruker raud og kvit som temafargar, som er både enkelt og fint. Det er nok ikkje tilfeldige valte fargar, då fargar har mykje symbolikk. Raud er jo som regel symbol på kjærleik, og i denne framsyninga er dette ein gjengangar. Kvit er oftast symbol på uskuld, og igjen er dette ein gjengangar i framsyninga, då det handlar om alles fyrste gong, der ein er uskyld og ny i situasjonane som oppstår. Kostymet enkle raude og kvite genser/t-skjorter og jeans. Scenen er enkel og effektiv oppstilt. Her er det ein prosjektor som er i bruk av og til med stemningsskapande bilete og filmsnuttar, eller animasjon. Så bruker dei raude og kvite kasser, tre sentrale kisteforma kasser, og tre mindre eplekasser, som dei flyttar på sjølve etter som framsyninga går sin gang. Det var ikkje forstyrrande, og hadde ein fin flyt gjennom heile framsyninga. Lyset på scena var og enkelt gult/kvit, og følgte skodespelarane.

Dei startar heile framsyninga med ein song og mykje energi, som dei held litt som ein rød tråd gjennom framsyninga. Hadde dette berre våre noko dei gjorde ein gong og gått heilt vekk i frå dette, hadde det kanskje ikkje vorte like bra, men sidan denne songen kom igjen som ein avslutting på heile framsyninga, runda det av framsyninga bra. Det skapte ein fin sirkel på det heile. Det var litt revypreg over framsyninga på ein positiv måte fordi det funka, og kunne minne om ungdomsseriar/filmar som eit ungt publikum kan samanlikne framsyninga med. Heile framsyninga besto av små innslag og sketsjar, som skodespelarane utførte fysisk og fortalte om i sittande grupper, eller song om. Det var litt som å sitte med ein vennegjeng i ei kjellarstove å snakke om alles ulike fyrste gongar med kjærleik og kyss og alt anna ein ung person går igjennom, som kan vere både fint og flaut. Sketsjane var gjort enkelt, men viste godt til det det skulle. Dei refererte mykje til populær kultur, vertfall i starten av framsyninga, som ulike filmar og musikk, noko som ein kan kjenne igjen utan å ha for mykje peiling på både musikk og film. Dette gjer dei fint og enkelt med bilete i bakgrunnen på eit lerret og musikk på høgtalarane. Å bruke populær kultur og kjente filmar kan i feil setting bli gjort som eit «billig» innslag, men måten det blei framstilt på i denne framsyninga, var i rett kontekst og funka.

Eit av innslaga handla om det å sende ein «snap» på appen Snapchat, mellom to av karakterane. Det var då spelt inn av skodespelarane frå før av og vist på prosjektoren i bakgrunnen, medan skodespelarane utførte det samtidig. To av karakterane skulle «snappe» med kvarandre, oppstilt i kvar sin ende av scenen. Attmed kvar enkelt av karakterane, sto det ein kamerat til kvar av dei og kom med tips. Tipsa var om kva dei skulle skrive, korleis dei skulle ta bilde etc. Dette var kanskje ein av dei scenane eg hugsa best, fordi den var både relaterande og morosam for meg som ung. Dei fleste på min alder, både nokre år over og under vil forstå denne scena, og mugligens relatere til den. For eit eldre publikum kan denne scena vera mindre relaterande, då eit eldre publikum kanskje ikkje er like inni den teknologiske verda. Mange unge vil sjå på dette som ein slags moderne, digital form for «dating», eller det som fører til å date nokon. Å sende slike snaps til ein annan i dag, kan kanskje samanliknast med å sende lapp i timen, eller kjærleiksbrev som var meir vanleg før. Og det er her denne scena gjorde det oppmerksamt for meg, at den digitale tida, som er no, kanskje er vanskeleg for eit eldre publikum å forstå. Men for yngre publikummarar var jo dette igjen relaterande for dei fleste.

Alt i alt syns eg dette var eit kjekk teateroppleving, og eg koste meg under heile framsyninga. Det var litt same stemning som å sjå ein amerikansk High School film i revyform, på ein positiv måte. Stykket var relaterande, morosamt og «flaut». Skodespelarane var flinke å formidle følelsar og stemning. Dei var gode i engelsk, og snakka tydeleg. Framsyninga skjedde nok så kronologisk, frå tidleg minner frå barndom til tenåringstida. Skodespelerane var flinke på å skape bilete i det dei utførte handlinga, og eg likte at dei ikkje bruke for avanserte rekvisittar i framsyninga. Dei heldt det enkelt, og det funka.

0 notes

flokkpress · 1 year

Text

FlokkPress har gitt ut en ny e-bok. Denne gangen en essaysamling som tar for seg tekster skrevet av felespilleren, poeten og romanforfatteren Stein Versto fra Vinje i Telemark. Hans kunstneriske virksomhet er farget av hans fødested.

Forfatteren av denne lille samlingen med essays er Ole Harald Dahl, f. 1959, han er i oppvokst i Skien, Telemark. Han har Studier i kultur- og bevissthetshistorie og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. Dertil studier i antroposofi og scenekunst ved Goetheanum, Basel.

#literature #ebook #literary theory #literary criticism

0 notes

wiadomosciprasowe · 4 years

Text

Årsmøte i Det Norske Teatret

https://www.y6.no/arsmote-i-det-norske-teatret/

Årsmøte i Det Norske Teatret

Peter Andreas Hjellnes Moseng i rolla som Charlie i Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken, ei av framsyningane som sette sitt preg på 2019. Foto: Erik Berg. Dato: 20-06-2020 15:15 CEST Opprinnelig tittel på pressemeldingen: Årsmøte i Det Norske Teatret Kategori: , Nyheiter Det Norske Teatret gjennomførte årsmøte laurdag 20. juni, om lag 2 månader etter opphavleg dato.

Det Norske Teatret gjennomførte årsmøte laurdag 20. juni, om lag 2 månader etter opphavleg dato.

Kort oppsummert er 2019 nok eit toppår for Det Norske Teatret med eit besøkstal på 280 116 (281 726 for 2018). 242 838 av desse var på billetterte framsyningar i eige hus, det høgaste talet nokosinne. Med dette publikumstalet tangerer teateret nesten rekordtalet frå 2018 som låg på 281 726. Berre drygt 1600 publikummarar skil 2019 frå 2018. På inntektsida kan Det Norske Teatret notere seg for ein ny rekord. Heile 74,5 millionar i inntekt mot 65 millionar året før. Om lag 34% av omsetninga er eigeninntening i 2019.

Les meir: Det Norske Teatret – rekordår igjen!

Korona pregar teateret

Koronapandemien som spreidde seg globalt i slutten av første kvartal 2020 er ei vesentleg hending som får sterk innverknad på Det Norske Teatrets kjerneverksemd. Styret stadfestar at føresetnader for vidare drift er til stades.

Idet årsmøtet vedtok årsmeldinga for 2019, er det framleis restriksjonar på forsamlingar. Det er uvisst kor lenge situasjonen vil vare. Det Norske Teatret har sett i verk nødvendige og drastiske tiltak for å ta vare på tilsette og tilpasse organisasjon og økonomi til ein periode med bortfall av billettinntekter. Styret og administrasjonen vil vurdere situasjonen og behovet for tiltak utover året, tilpassa utviklinga.

Trygg kurs framover – trass alt

Det Norske Teatret er ikkje berre ei viktig kunstnarleg kraft i norsk kulturliv, teateret er ein arbeidsplass som gir rom for kunstnarleg utvikling og nytenking. Det Norske Teateret er ein stor arbeidsgjevar for mange av dei dyktigaste skaparane av scenekunst, både på kunstnarleg og teknisk side.

Som eit stort og solid teater med eit god omdøme, langsiktige eigarar, eit tidlaust formål og omfattande offentleg støtte, er Det Norske Teatret godt rusta til å klare seg gjennom vanskelege og uføreseielege tider.

Styret

Styreleiar Nina Refseth tok attval. Styret elles består av Steinulf Tungesvik (nestleiar, attvald for 2 nye år), Shazad Rana, Magni Hjertenes Flyum, Inger Lise Rettedal, Ola Erik Blæsterdalen og Paul-Ottar Haga.

Kilde: Pressekontor Det Norske Teatret – PRESSEMELDING –

————

Hashtags: # #Nyheiter Nyheiter

#Det Norske Teatret #Nyheiter #Pressemeldinger

0 notes

kulturformidlet · 4 years

Text

Form over indhold i ’Storm over Ramasjang’

Denne anmeldelse blev oprindeligt publiceret på teateravisen.dk Med tre populære figurer fra DR tv’s børnekanal i en flot opsætning kan man slippe af sted med meget – og overraskende lidt hæsblæsende børneteater. Kunstnerisk er der sprunget over, hvor gærdet er lavest med ’Storm over Ramasjang’ i Østre Gasværks smukke teaterrum. Stor eller original scenekunst er det virkelig ikke, men min lille ledsager elskede ikke desto mindre hvert sekund.

Historien går ganske kort ud på, at Onkel Reje – uvist af hvilken grund – keder sig på den nuttede, barnlige Ramasjang-ø og vil ud i den rå, vide verden og opleve noget ægte. Et ærværdigt foretagende vel egentlig, men vennerne Motor Mille og Hr. Skæg tager efter ham, for at få ham tilbage til Ramasjang-øen. DR lader ikke en hit-figur som ham løbe væk, tænker man stille, men den slags er ikke flettet ind til de voksne. Vi må nøjes med en flad Arnold Busck-reference via en busk, der hedder… Arnold. Indfangning eller redningsaktion Belejligt nok bliver indfangningen en legitim redningsaktion, da Motor Mille og Hr. Skæg modsat den forheksede/ forelskede Onkel Reje forstår, at Frk. Storm (flot spillet af Andrea Pellegrini) er ond, og at han har brug for hjælp. Hans eget bedste er ikke noget han længere kan vurdere selv. Ø-heksens eneste mission i livet er – uvist af hvilken årsag – at blive gift, og man har på fornemmelsen, de ikke vil leve lykkeligt til deres dages ende, som man kigger rundt på hendes golde klippeø, hvor end ikke blomsterne tør blomstre. Frk. Storm er på den måde en god og effektfuld skurk, om end hun fremstår mere barnligt stædig end noget andet og mere giftelysten af nød og ensomhed, end af ond, overlegen herskersyge. Frk. Storm-furiens vrede er et højdepunkt Forestillingen fungerer godt musikalsk med sin blanding af genrer og fine saloon-pianist i siden, der live leverer fin underlægning til alverdens ting. Undervejs har hver figur et solonummer, og især Onkel Rejes rockede ’Farvel til børne-tv og pjat’, som selvfølgelig får godt med elguitar, tager kegler og får salen til at mærke, at der faktisk er ramasjang og gang i gaden på scenen. Også Hr. Skægs vrede sang har en fin tekst og fungerer godt i det store scenerum, ligesom Frk. Storm-furiens operasang, der kan piske en vokalstorm op i ren råstyrke, hvis ikke hun får sin vilje i hvad som helst. Hendes vrede overgår Hr. Skægs med mange længder i drama, når hun svinger sig op i de høje toner godt understøttet af rødt, blinkende lys over den golde ø og mørkt klaverdunder fra vores pianist. Det er yderst kærkomment til målgruppen, der højst sandsynligt aldrig har hørt noget lignende og både undres og forbløffes og skræmmes en lille smule. Her får de en flig af, hvad det er, at teatret kan, og hvor måtte der gerne have været mere af den slags i denne flinke forestilling, der holder sig så pænt indenfor det forventelige. Ros til kostumieren En anden ting, der fortjener ros, er kostumerne. Her er det igen Onkel Reje og Frk. Storm der fanger øjet. Sidstnævnte i sort og hvidstribede strømper til pangrøde laksko, og fjer og frynser i lange baner. Allerede i første scene, er Onkel Reje et ømt syn, som han entrerer med en lille træbåd spændt fast over skuldrende i hawaiiskjorte, glimmer-guldhjelm, korte shorts og lange lyserøde sokker. Dette er dog for intet at regne mod hans ø-outfit, der fornemt fremhæver hans ølmave, der fint stikker ud under lyserøde flæser i en disko/indianer-udklædning, der ville gøre selv den største høvding misundelig. Bryllupstøjet, der helt bogstaveligt strammer til sidst, er også et fint touch. Intet nyt eller hæsblæsende under solen Når undertitlen netop lyder ’Hæsblæsende børneforestilling med de elskede værter’ forbavser det noget, hvor stillestående og fodslæbende forestillingen bliver. Der skal alt for mange forklarende ord til at få den enkle fortælling over rampen, og enkelte steder går det helt i stå. Særligt slutningen fungerer slet ikke. De dansende børnebuske gør det ellers godt. De anføres af den føromtalte Arnold-busk, spillet af breakdanceren Bobby Atiedu, der bliver ét med hvert et beat uden nogle synlige kropslige begrænsninger. Replikkerne mod slut kommer knap så flydende og naturligt dog. Det virker påduttet og snublende, når han som en hurtig hovsaløsning tilbyder sig som Frk. Storms gom, så selv vores onde heks ikke skal stå alene til slut, nu de kære Ramasjang-venner har så rigeligt i sig selv og deres oprindelige ø. Mainstream og billige point Motor Mille mister modet undervejs og Hr. Skæg sit gode humør, det samme gør sig næsten gældende for anmelderen. Pointen med, at vi skal tro på os selv og hjælpe hinanden, trækkes i belærende langdrag. Selv i banal børneteaterlogik er der tale om relativ tynd substans, og det virker næsten tarveligt, blot at læne sig op ad en taknemmelig målgruppe, der her også er særdeles starstruck. Der er ikke sparet på glitter, lys eller lyd, men ’Storm og Ramasjang’ er en flot opsætning, der fortjener bedre, og det kan undre, at man ikke har ønsket at løfte niveauet mere - med de ressourcer der har været til rådighed. Der er ingen skam i at være mainstream, men udelukkende at gå efter billige, forudsigelige point virker alligevel voldsomt på denne anmelder. FAKTA Østre Gasværk Teater: Storm over Ramasjang - Manuskriptforfatter: Pelle Møller. Instruktør: Maria Kjærgaard-Sunesen. Scenograf og kostumedesigner: Mie Riis. Koreograf: Christel Klan Stjernebjerg. Medvirkende: Hr. Skæg (Mikkel Lomborg), Motor Mille (Mille Gori), Onkel Reje (Mads Geertsen) & Andrea Pellegrini. Danser: Bobby Atiedu. Børnedansere: Sisse Kilde Jensen, Lærke Clara Dissing Lausten, Valdemar Simbold Jakobsen, Frederik Roland Augustsen, Alba Kragh Wickstrøm og Agnete Wassard Hald. Kapelmester: Anders Ortman. Lysdesigner: Brian Njie. Tonemester: Morten Frank Nebelong. Aldersgruppe: Fra 4 år. Varighed: 75 min. uden pause. Set 10. oktober 2020 på Østre Gasværk, hvor den spiller til 29. november. www.osterbroteater.dk

#teateravisen #ramasjang #onkel reje #motor mille #hr skæg #østre gasværk #teater

0 notes